Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong om Ragnar Hovland

”Årets Aschehougprisvinnar er ein sjangercowboy med hang til salmesong, populærkultur, og bannskap. Han er ein av dei forfattarane som har fans, og han er elska av humoristar. Men har kritikarane forstått han?"

Kritikerlaget 26. november 2012 LitteraturReferaterKritikersalong
Img 0096

“For finst det noko under overflata og er det i det heile tatt rett strategi å leite under overflata?” kunne vi lese i invitasjonen til Kritikersalongen på Josefine Vertshus torsdag 15. november som presenterte nylesniger i Ragnar Hovlands forfatterskap. Det kan være tungtveiende grunner til å ta lett på tingene sa ordstyrer Knut Hoem da han ønsket publikum velkommen til Kritikersalongen viet nylesninger Ragnar Hovlands fortfatterskap: ”I felleskap skal vi forsøke å belyse hva som beveger seg på overflaten i Hovlands forfatterskap – er det noe her som kritikerne har oversett?”

I panelet som skulle undersøke dette satt Jon Øystein Flink som tok for seg temaet ”Ragnar Hovlands skjulte perle”, Marta Norheim som snakket om Ragnar Hovlands alvor, og Kjell Ivar Skjerdingstad presenterte en lesning med fokus på Ragnar Hovland vs. Forkynnaren i romanen Paradis, og til slutt ga Ragnar Hovland oss ”Stikkprøver frå min forfattarskap.”

Jon Øystein Flink åpnet med å fortelle om sin nylesning av Under snøen fra 1983. ”Det er en sær roman som foregår over sju dager. Hovedpersonen kommer til ei lita bygd som organist, og holder til i et hus befolket av typiske hovlandske eksistenser. Vi møter Sara, Harriet, Tomas, presten og bygdefolk. Teksten utvikles til et tett drama fordi karakterene blir sperret inne i huset av snøen. Det legges ut mange små begynnelser på historier i kortformat. Det er mye humor i teksten som når vi møter en whiskey drikkende katt. Det kommer en dame som forsvinner igjen, og dette er en av de groveste bøkene i forfatterskapet. Teksten ble skrevet samtidig som Sveve over vatna, men utkom like etterpå, den går inn rekken av romaner som karakteriseres av Hovlands spesielle stil.”

Flink rundet av med å si at om vi leter under overflaten i denne teksten finnes tema som tapt uskyld, og spør om det er mulig å se handlingen som en slags transformasjon? Alle forlater jo hovedpersonen…er han en som har trukket seg tilbake og innbiller seg at dette skjer – som i en drøm?
Ordstyrer påpeker at denne romanen, i likhet med Sveve over vatna, har en veldig episodisk struktur – hva driver handlingen i romanen fremover? Flink svarer at kapitelene i Under snøen står alene – drama lages det av at konflikter står mot hverandre, det er altså liten ytre dramatikk, men stor indre spenning i teksten.

Ordstyrer spør hvem i norsk litteratur Hovland ligner – hvem er prehovland? Flink nevner Dag Solstads roman Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984 og at Tarjei Vesaas også skriver mye om tapt uskyld. Men stilistiske er Hovland sin egen, og han ligner jo ikke egentlig på noen andre i 80 talls generasjonen der vi finner navn som Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen. Men Flink ser klare forbindelser til modernismen, særlig fransk litteratur og surrealismen i det hele tatt, og nevner Goddard sine senere filmer, men også amerikanske Richrad Brautigan som et forbilde. I tillegg ville det være mye å hente på å lese Ragnar Hovlands tekster opp mot den lekne modernismen i siste del av sekstitallet.

Ordstyrer undrer om vi kan se Sveve over vatna som en parodi på 68-generasjonens oppgjørsromaner? Romanen har hele typegalleriet fra disse romanene, men tar ikke noe oppgjør med tidligere politisk engasjement og overbevisning selv om hovedpersonen er en desillusjonert kommunist. Og panelet er enige i at det er mye å hente i den tanken.

Kjell Ivar Skjæringstad vil presentere utdrag fra et ”work in progress” som blant annet handler om hvordan fortellinger skaper betydning. Han er interessert i hvordan fortellingen brytes og settes sammen igjen. Han siterer fra Forkynneren, og runder av med å si at grunnfiguren i forkynneren er forsvinning – men figuren maner frem sin motsetning, nemlig tro på livet og evigheten.
”I forfatterskapet er et grunnmotiv at noen møtes og går hver sin vei, ofte blir det brukt som en stemme som dukker opp av mørket og forsvinner tilbake til mørket.”
”Å kjøre er storslått amnesi” Jean Baudrillard sitatet innleder romanen Paradis. Paradiset representerer det som ikke lenger er, og setter det å fortelle på spissen.”
”Grunnfiguren er at noe bryter fortellingen. I boka er det små aforismer spredt rundt overalt, han skisserer det som kan bli en barndom, noe som er på vei til å bli noe, øyeblikkene er muligheter, men de går i seg selv igjen. Fortellingen lar mørket komme til syne, bildene inneholder en rekke små fortellinger i miniatyrer.”
”Forkynneren sier at bak menneskenes strev er alt forgjeves. Budskapet i forkynneren er at alt er tomhet og jag etter vind, alt er forgjeves.”
Ordstyrer skyter inn at hvis Hovland skriver om meningsløsheten hvordan kan det ha seg at vi likevel føler oss løftet av tekstene? Er det en form for forsoning her? Vi reiser oss og går videre?

– Kan en snakke med større og mindre ord om forfatterskapet?
Flink mener at Hovland er eksistensialist og sier at man utmerket godt kan lese ham inn i en surrealistisk romantradisjon.
Marta Norheim åpner innlegget om Ragnar Hovlands alvor med å sitere fra ”Sjølvmord i skilpaddekafeen”. Hun sier at den grenseløse og tøylesløse humoren illustrert ved små tablåer blir bremset av alvorlige saker – som målsaka. Men alvoret er innbakt i humoren; humor/alvor fremstår ikke som et motsetningspar i tekstene. I Sjølvmord i skilpaddekafeen presenteres vi for fortellerens potensielle død i ung alder, han tror hans siste stund er kommet, og lover Gud å bli misjonær om han blir reddet. I det han har fast grunn under føttene håper han at Gud innser at han aldri hadde blitt rett mann i jobben uansett.

”Forfatterskapet tematiserer både den personlige og den allmenne døden. I tekstene leser vi ofte om Gud og utidige krav om offer og forsaking. Stille natt (2012) handler om døden. Det er både en genial filosofbror i romanen som bryter sammen, og det lister svartkledde menn omkring i teksten. Som kjent setter Faust sjelen sin i pant hos djevelen for å oppnå kunnskap og innsikt. I vår tekst er ikke kunnskapsprosjektet spent ut mellom Gud og djevel, men mellom trivialiteter. En tolkning er at etter at broren har opplevd at en jente dør i ung alder oppdager han at alt er meningsløst. Forfatteren i teksten møter den svartkledde igjen – det forblir litt uklart hva forfatteren egentlig skal.”
”Stille natt er en morsom desillusjonsroman spent ut over klassiske europeiske fortellinger. Gud kan ikke gi umiddelbar mening til den påtrengende dødsbevisstheten i Stille natt – men vi gjør det beste av situasjonen. Vi bruker nesten all vår tid på å lure oss unna døden og romanen blir stående i spennet mellom det håpløse og det å gjøre det beste ut av situasjonen. Det handler om den store reisen fra fødsel til død, og hvordan den blir best mulig.”
Det er en sentimentalitet i bøkene en nostalgisk følelse av at ”you can never go back”
Etter pausen leste Ragnar Hovland smakebiter fra ”Verdt å vite trur eg”, ”Forskjell på kvardag og fest”, ”Texas” og ”Fra mitt sjømannsliv” ”Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville”
Ordstyrer spør om litteraturkritikken har forstått Ragnar Hovland? Og utdyper spørsmålet med å spørre om Ragnar Hovland først ble tatt på alvor med Ei vinterreise, som handler om egen kreftsykdom.
Hovland: – Jeg ble tatt på alvor tidligere også, men det er riktig at det oppsto et klimaskifte i kritikken med Ei vinterreise, jeg har fått mye varierende kritikk, men ikke egentlig følt meg misforstått, men det er riktig at samme bok både har fått slakt og ros. Særlig opplevde jeg det med Dr. Munks testamente.
Norheim sier at mye av meningen i tekstene bygger på humor, og at det er vanskelig å dissekere humor, når du gjør det faller den fra hverandre. Den blir bare tørr og kjedelig. Å beskrive hva som gjør en morsom bok god er vanskelig. Ragnar kommenterer tørt at det han hadde lest tidlig i forfatterskapet hadde både humor og alvor, og han har egentlig aldri oppfattet det som så veldig spesielt. En kommentar fra salen påpeker at i Holands humor ligger det alltid et snev av alvor.

Flink spør når Hovland fant språket sitt? Hvem er han påvirket av? Hovland forteller at han er påvirket av Arild Nyquist, Kjartan Fløgstad, og Tor Åge Bringsværd, men trekker også frem Dylan Thomas Et portrett av kunstneren som ung valp (1940), og Troutfishing in America av Richard Brautigan, og ikke minst av folkekulturen han vokste opp i, familiens humor, som andre mennesker kanskje opplevde som slitsom.
Salongen ble avsluttet med at ordstyrer forteller at han hadde tenkt å lese noe for oss som avslutning, men at nå har det blitt så seint på kvelden at han foreslår vi går hjem og leser selv.

Salongen er støttet av Norsk kulturråd og Fritt ord.

Referent: Astrid Fosvold

comments powered by Disqus