Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikk av kritikken

Jon Refsdal Moe og Leif Høghaug ledet debatten på kafé Ska mandag 16. juni. De tok utgangspunkt i sitt debutnummer som redaktører av Krit.sirkelen, der emnet er kritikk av kritikken. Cecilie Wright Lund og Audun Vinger var innledere.

Kari Løvaas 26. juni 2003 Debatt

Innlegg 1

I artikkelen En munnskjenk for tankene sammenligner Cecilie W. Lund kulturstoffets rolle i henholdsvis svenske Dagens Nyheter og de norske avisene Aftenposten og Dagbladet. Cecilie Lund bygger sammenligningen bl.a. på sin egen undersøkelse fra 2000, Kritikkens rom ? rom for kritikk?, der en hovedproblemstilling var hvorvidt kritikken må vike for lanserings- og PR-stoff. Ikke overraskende er tendensen at kulturstoffet i stor grad blir redusert til velvillig lanseringsstoff og forbrukerveiledning, mer informasjon enn refleksjon rundt kunstverket. Generelt sett er det opplagstall og økonomi som styrer redigeringen av de norske avisene, med enkelte hederlige unntak som Klassekampen og ukeavisene Morgenbladet, Dag og Tid og Ny Tid, som kjennetegnes av lavere opplagstall og henvendelse til smalere publikum. I sammenligningen mellom Aftenposten, Dagbladet og Dagens Nyheter kommer sistnevnte heldigere ut i forhold til de idealene Samtiden-redaktør Knut Olav Åmås i 2002 formulerte i «Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk» ? med hensyn til refleksjon, utdyping og resonnering. Spørsmålet er imidlertid om ikke også Dagens Nyheter nå går samme vei som de norske avisene, etter vårens omlegging til et mer tabloid-orientert format. Cecilie Lund refererte i innlegget sitt kulturjournalist i Dagens Nyheter Åsa Beckman, som i et intervju med Klassekampen i vår hevdet et ønske om å tilpasse språket et større og mer sammensatt publikum. Til sammenligning kom samme Åsa Beckman med et hjertesukk til Morgenbladet i et intervju for to år siden, der hun hevdet at litteraturkritikken er truet av konformisme.

Innlegg 2

I artikkelen Stein i Glasshus bekrefter Audun Vinger for musikkritikkens del inntrykket av at kulturstoffet i avisene nærmer seg reklamen. Popkritikken finnes ikke! er Vingers påstand. Dagsavisene setter premissene for formidling av popkritikk, og her er omtale det rette ordet. Omtalene handler mer om ungdomskultur enn om verket, og formålet er kjøpsveiledning. Alt føyer seg inn i en eneste lanseringsmalstrøm, der skillet mellom kritiker og journalist ikke finnes. Vinger ga i innlegget sitt en liten skisse av hvordan en gjengs anmeldelse skal se ut: 1) hva heter bandet, hvor lenge har det eksistert og hvor kjent er det? 2) hva ligner bandet på?, 3) hva synes jeg? 4) «løp og kjøp» eller «styr unna». Terningkast og bilde er det som selger avisen, og setter derfor rammer for framstillingsformen. Riktignok finnes det enkelte fyrtårn blant de mer dedikerte musikktidsskriftene, men musikkritikken i dagspressen er konform og lite nyskapende, hevder Vinger, bl.a. fordi den styres av en gutteklubb på 32?42-åringer som tviholder på posisjonene sine, og som har enkle premisser for å vurdere noe som vellykket. Honnørordene er «ekte», «skittent» og «autentisk».

Debatt

Marit Straume tok til orde mot Audun Vingers bilde av popkritikerne som stebarn. Hun påpekte at popkritikerne har bidratt vesentlig til en fornyelse av det kritiske språket, da ikke minst i fora som de frie fanzinene og gratisavisene. Dette gjelder nok i utlandet, repliserte Vinger, men for Norges del har det toget gått.
Hvordan står musikkritikken i forhold til de andre sjangrene? Cecilie Lund opplyste at musikkritikken utgjør en tredel av volumet. Som vanlig avisleser savner hun et annet språk, på henne virker anmeldelsene stort sett korte og innforståtte. Hun trakk også fram Kjetil Rolness? savn av «snakket» rundt musikken (se Audun Vingers artikkel). Vinger sa at han tolket Rolness dithen at han savnet «bablinga»; «gærningene» i musikkritikken har forsvunnet.
Kunstkritiker Ina Blom sa at hun hadde merket seg at kritikerne deler en felles bekymring som tilslører ulikhetene mellom de ulike sjangrene. Da hun var musikkritiker på 80-tallet, følte hun seg som del av en liten subkultur som brukte et subkulturelt språk. Gruppetilhøringheten var minst like viktig som bekymringen for kritikkens oppdragende funksjon. Når hun nå har gått over i kunstkritikken, har hun med ett blitt en offentlig person med et kulturelt ansvar, som også går inn i andre roller når hun deltar i komiteer som deler ut stipender osv. Hva slags offentlig roller har de ulike kritikerne?
Hva med å forlate den allmenne «kritikerdepresjonen» og snakke om kjiphet og kulhet isteden? spurte Trond Haugen. Popkritikerne vet ikke om de har noe å si, litteraturkritikerne vil si det like kult som popkritikerne, og kunstkritikerne har kjørt seg fast i et internt spor. Men vi har vel ett felles mål, hevdet Haugen, og det er å finne ut om et verk er kjipt eller kult. Det gjelder å bruke og utvikle et språk for å begrunne våre meninger. Det finnes redaksjonelle muligheter til å gjøre samtalen om kunsten fengslende. Haugen vil ha kritikken inn i et nytt spor, inn i fellesoptimismen.
Arve Kleiva overtok mikrofonen, og etter en liten kunstpause begrunnet han sitt initiativ med en panikk for at det skulle bli stille. Det finnes anledninger for samtale. Litteraturen i Norge har svært gode betingelser, litteraturkritikerne nyter et stort privilegium. Forlagene gir ut dyre bøker som ingen vil ha. Det finnes institutter med høyt gasjerte ansatte, det produseres kritikk med null kommersiell interesse, som krever en kompetanse få har… Nesten ingen er interessert i poesi, likevel skriver man om dikt i aviser som Aftenposten og Dagbladet. Arve Kleiva selv har «overlevd» som fri skribent. Han får skrive helsider om bøker som selger i 1200 eksemplarer. Han får så å si skrive hva han vil. Når så få legger seg opp i hva kritikerne driver med, hvorfor benytter de ikke sjansen, spør Kleiva seg, til å være kjedeligere, mer vriene, fucka, mer kronglete, kranglete og for jævlige; når vi får trykt ting som ingen bryr seg om ? hvorfor ikke køle på?
Harald Simmonæs tok del i debatten med et ønske om større stolthet i kritikernes kritikk av kritikken. Kritikerne burde ha integritet, heve seg over «depresjonen». Han hevdet også at det er viktig å verne om det smale, og at det er noe vi har råd til. For det andre hevdet Simmonæs et ønske om mindre arroganse i kritikken. Han ønsker seg en kritikk med større troverdighet i den forstand at egne livserfaringer inkorporeres i kritikken. I lys av at Norge har en liten offentlig arena, bedrives det etter hans mening for mye «lekeslossing». Trond Haugen sa seg straks uenig i at det er for mye arroganse i kritikken. Snarere tvert imot, hevdet han: det er for lite arroganse. Han ønsker seg mer «glad-arroganse». Slik det er nå, har vi en perspektivløs kritikk som utroper mesterverk 6?7 ganger i året.
Jon Refsdal Moe tok tak i et vesentlig problem i forholdet mellom kritikk og kunst. Kritikerne er i stor grad underlagt kommersielle rammebetingelser, mens de forholder seg til kunstnere som ikke er underlagt de samme betingelsene. På retorisk vis hevdet han derfor at vi ved å legge ned kunstinstitusjonen ville skape bedre vilkår for kritikken. Moe siterte fra hans egen og Leif Høghaugs manifest i siste nummer av Krit.sirkelen.
Inger Østenstad påpekte at kritikken åpenbart befinner seg i en identitetskrise. Det er ikke lenger en selvfølge at kritikeren er viktig, at kritikeren har en vesentlig rolle i nasjonsbygging og dannelse, slik det var på Brandes? tid. Østenstad polemiserte mot Høghaugs og Moes leder «Kritikkens modernisme». Forestillingen om kritikkens autonomi er absurd, sa hun. Uten kunstinstitusjonen, hva skal kritikken være da? Kritikeren går inn i et strukturelt felt der inntektsgrunnlaget ligger i forvaltningen av offentlige midler. Det medfører ansvar. I en fragmentert medievirkelighet er det viktig å finne ut hvem vi snakker til, og man får finne seg i å etablere nye rom for kritikk, henvende seg til dem som er interessert i det samme. Skal man bygge nasjonen vil identitetskrisen og depresjonen vedvare. ? Trond Haugen: «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange…»
Refsdal Moe påpekte på sin side at de i manifestet sitt tok høyde for at kritikkens autonomi er en utopi, like mye som kunstens er det. Det er nettopp avhengighetsforholdet mellom de to feltene de vektlegger i manifestet sitt; grunnlaget for en meningsfull utveksling og gjensidig styrking undergraves av at kunsten er statsfinansiert mens kritikerne styres av kommersielle hensyn. Hvis kunsterne ikke lager noe som er interessant for kritikernes marked, har vi et problem.
Arve Kleiva grep tilbake til Ina Bloms påpekning av det verdifulle ved bekymringsløsheten i den mer subkulturelle samtalen. I Norge er det mulig å finansiere og holde liv i samtalene mellom noen få utvalgte som deler en kjærlighet for noe nesten ingen bryr seg om. Det er faktisk rom for denne typen spesialisert samtale i offentligheten, hevder Kleiva ? i alle fall på litteraturfeltet. Journalistikk er en uetisk displin, hevdet han videre, kritikken er etisk. Man bør gå stolte og arrogante inn for det kritiske språket.
Østenstad mente at Kleiva med sitt syn plasserer seg i en romantisk tradisjon der man har utviklet et språk og en filosofi for å tildele blomster til hverandre. Istedenfor å snakke i mystifiserende termer, bør vi finne mer inkluderende former, hevdet hun. Den eksklusive samtalen er ifølge Østenstad feil som ideal, men som fenomen er det greit. Simmonæs fikk med Østenstads innspill anledning til å presisere hva han mente med arroganse, nemlig en kritikk som lukker seg inn i sjargong, som blir en dialekt for de innvidde. Å være lite arrogant behøver ikke å bety at man er kjedelig, hevdet Simmonæs.
Kleiva poengterte at det ikke nødvendigvis er elitært å skrive kranglete, stolt og selvbevisst. Kritikken i Norge bør bli estetisk selvbevisst, hevdet han. Østenstad insisterte på sin polemikk mot romantikerne: man skal vokte seg for tilbakeskuende nostalgi. ? Hvem som får siste ord i denne debatten, er vel fortsatt et åpent spørsmål.
Kunstkritiker Ingvill Henmo påpekte i en kommentar at mange menn er flinke til å referere til andre menn; skulle vi ikke lære av dem, begynne med denne referanseleken, hausse hverandre opp litt mer?
Asle Aasen Gundersen grep mot slutten av debatten tilbake til kritikernes rammevilkår. Han etteryste strengere redaksjonelle grep, med henvisning til egne anmeldelser som har sluppet igjennom både for lange og med stavefeil. Videre hevdet han at kritikerne bør få lov til å være flinke, de har en oppdragende funksjon.
Oppsummerende er det vel bare å slå fast at kritikken ikke kan omtales under ett; den ser forskjellig ut alt etter sjanger og publiseringsforum. Nivået på kritikken handler ikke bare om gode skribenter, men også om redaksjonelle valg, økonomiske rammevilkår, grad av markedsorientering, kritikernes offentlige roller. Utfordringen er både å jobbe for bedre rammevilkår og samtidig fylle de formatene som faktisk finnes med skarp, skjelnende tanke, livserfaring, lek og fraspark.

comments powered by Disqus