Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikk som premiss for kvalitetsvurdering

Les vår kronikk i Aftenposten om manglende kritikk i Kulturutredningen.

Kritikerlaget 21. april 2013 DebattLederYtringer
Utredning

Kronikken sto på trykk lørdag 20. april

Før påske leverte Enger-utvalget en kulturpolitisk utredning, NOU 2013:4 Kulturutredningen 2014. Der utredes og evalueres Kulturløftets mål, virkemidler, arbeidsformer og resultater, altså den statlige kulturpolitikken siden 2005.

Et viktig premiss i utredningen er et nytt begrep om ytringskultur, som handler om at kulturpolitikken skal skolere oss i å diskutere og leve med uenighet. Et annet viktig premiss er at kulturpolitikkens fokus nå skal dreies fra å styrke kulturell infrastruktur til å styrke kulturelt innhold og kunstnerisk kvalitet.

Utvalget presenterer et syn på kunst og kultur som ytringer og på kulturinstitusjoner som arenaer for samtale, diskusjon og debatt. Det blir skrevet at ”kvalitetsvurderinger av kunst og kultur bør få en viktigere plass i kulturpolitikken enn det har hatt til nå”.

Kritikernes arbeid er ikke nevnt med ett ord i utredningen. Hvorfor ser ikke utvalget kritikken som ytring og premiss for den offentlige samtalen som de ønsker at kunsten skal være en del av?

Utvalget anbefaler å opprette et forskningssenter for kultursektorforskning som skal gi råd til myndighetene om kvalitetsvurdering. Som kritikere ønsker vi en kunnskapsbasert kulturpolitikk velkommen. Men kulturforskere vurderer i liten grad selve kunsten. De vurderer statistikk og utsagn om kunst, ofte fra aktører rundt den som har en agenda.

Hvordan har utvalget tenkt seg at kunstnerisk kvalitet kan vurderes uten at også selve kunstuttrykket og kritikernes rolle tas i betraktning? Kritikere forholder seg nettopp til kunst som ytring. Kritikken går i dialog med kunsten. Den tolker, diskuterer og formidler, og i mange tilfeller dokumenterer den også kunstuttrykk som ikke er varige . Kritikken er uavhengig, og den formidles åpent i det offentlige rom. Hvorfor nevnes ikke kritikerrollen når utvalget drøfter metoder for ”kunstneriske kvalitetsvurderinger”?

I samme periode som norsk kulturliv har sett et solid økonomisk løft, er kritikken preget av innsparinger. Myndighetene styrker regionale kulturarenaer og satser på eksport. Samtidig tar stadig færre aviser seg råd til å sende kritikere rundt i landet, langt mindre til utlandet. De færreste kritikere har faste arbeidsforhold. Telemarksforsknings utredning om kunstnerøkonomi viser at kritikere er den gruppen som har lavest inntekt av sin virksomhet blant alle kunstnergrupper som inngår i undersøkelsen.

I arbeidet med Kulturutredningen har kritikken falt mellom to stoler; mediepolitikk og kulturpolitikk. Kritikken har imidlertid vært en sentral del av begge deler siden midten av 1800-tallet, og bør diskuteres på begge felt.

I en kulturpolitikk basert på ytringskultur og kvalitetsvurdering, har vi ikke råd til å miste kritikken. Tvert i mot bør kritikerne få en styrket rolle som leverandører av refleksjoner rundt de synlige og kvalitative resultater av midlene som overføres fra det offentlige til kunst- og kulturfeltet.

Ida Habbestad, leder Norsk kritikerlag,
Henrik Keyser Pedersen, leder litteraturseksjonen
Hild Borchgrevink, leder seksjon for teater, musikk og dans
Dag Solhjell, leder kunstseksjonen

comments powered by Disqus