Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikk uten kriterier?

Vårens hissige debatt rundt tilstanden i norsk kulturjournalistikk inviterer til nytt fokus på den kanskje mest utskjelte formen for kulturjournalistikk – litteraturkritikken.

Kritikerlaget 11. juni 2002 Krit.sirkelenLitteraturDebatt

Av Christian Seielstad Skog.

Som blant andre Arild Linneberg og Jostein Gripsrud har hevdet, har de siste tiåras strukturforandringer innenfor medieoffentligheten ført til en mer journalistisk og mindre interessant kritikk.
Kravene til kritikken i de markedsledende avisene om at den må være umiddelbar og lettfattelig, korresponderer dårlig med utviklingen i samtidslitteraturen. Kritikkens oppgave kan ikke være å gjøre tilgjengelig det som ikke er det, men selvsagt heller ikke å forvanske det som i utgangspunktet ikke er komplisert. Hvis kritikken må tilpasse seg den generelle trenden i norsk dagspresse, vil den komme til kort i møtet med mer komplekse tekster.
Knut Olav Åmås peker i sine «Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk» (Samtiden, nr. 2, 2002) på en del punkter som ikke bare gjelder for kulturjournalistikk generelt, men også for litteraturkritikk spesielt. Vi hører et ekko av Linnebergs ti år gamle bekymringer på vegne av kritikken når Åmås hevder at den norske kulturjournalistikken preges av at alt skal gjøres tilgjengelig for alle: «Dette er den behagelige middelmådighet, den feige ambisjonsløshet, forkledt som ?folkelighet?.»

Kriterier

Utfordringene er mange, framgangsmåtene utallige, men hva har man av faste holdepunkter å rette seg etter? Hvilke kriterier kan være til hjelp i bedømmelsen av et verk? Jeg vil her trekke fram Per Thomas Anderserens artikkel «Kritikk og kriterier» fra Vinduet nr. 3, 1987, der han hevder at det ikke er mulig for en kritiker å operere uten et sett av kriterier. De fem hovedkriteriene Andersen legger vekt på er som følger: moralske/politiske, kognitive, genetiske, affektive og estetiske kriterier. Disse er basert på Monroe C. Beardsleys kriterier i Aestetics: Problems in the Philosophy of Criticism, og ifølge Andersen er dette kriterier alle kritikere gjør bruk av ? enten bevisst eller ubevisst og i større eller mindre grad.
De moralske/politiske kriteriene kan benyttes til å si noe om tekstens viktighet som politisk/sosial ytring, men kan ikke ha noen innvirkning på bedømmelsen av om et verk er godt eller dårlig. Kritikeren må her kunne skille mellom de holdninger teksten formidler og de holdninger forfatteren eventuelt måtte ha utenfor teksten. Det moralske kriteriet har vært utbredt i norsk litteraturkritikk, og har i enkelte tilfeller resultert i direkte sensur. Heldigvis skjer det sjeldnere og sjeldnere at litterære verker blir utsatt for negativ omtale basert på kritikerens personlige overbevisning, men som vi skal se finnes det selv i dag eksempler på dette.
Kognitive kriterier benyttes for å vurdere tekstens intellektuelle nivå, eller kunnskapstilfanget i teksten. Dette gjelder først og fremst valg av tematikk, filosofiske og eksistensielle betraktninger ? med andre ord: om verket bidrar til å øke vår forståelse og viten om samfunnet. I de mest avanserte tekstene kan dette være vanskelig å vurdere, og vi har mange eksempler på tekster som har blitt avfeid på grunn av komplisert og vanskelig tilgjengelig tematikk.
De genetiske kriteriene dreier seg om tekster forut for den aktuelle teksten. Det kan være andre utgivelser av samme forfatter, biografi, tidligere kritikk, litteraturhistorie osv. Det er relativt vanlig at en kritiker forsøker å sette verket inn i en litteraturhistorisk sammenheng ved å trekke paralleller til andre verker, plassere det innenfor en litterær retning eller i forhold til tidligere tekster av samme forfatter. Dette krever kjennskap både til forfatterskapet man skal omtale og god oversikt over hva som rører seg i samtidslitteraturen.
Estetiske kriterier er de rent kunstnerlige kriteriene, og her opererer Andersen med underinndelingene kompleksitet ? ulike fortolkningsmuligheter; integritet ? tekstens helhet, dvs. hvordan teksten fungerer som helhet og hvordan de forskjellige delene av helheten fungerer i forhold til hverandre; og intensitet ? det i teksten som klarer å holde på leserens oppmerksomhet. Som eksempel på det siste nevner Andersen tekstens evne til å gjøre ting «nye» for leseren, det vil si en form for originalitet i framstillingen som vekker interesse og engasjement.
De affektive kriteriene blir grundig presentert hos Beardsley, og disse er relativt ofte brukt i norske anmeldelser. Disse kriteriene tar utgangspunkt i de psykologiske effektene verket har på leseren (kritikeren). Dette kan i mange tilfeller være problematisk:

Det affektive kriteriet [?] får [?] i mange norske anmeldelser en overordnet funksjon og kommer inn mellom premiss og konklusjon ofte uavhengig av hva slags kriterium man bygger på i utgangspunktet. På denne måten kan man slutte eksempelvis fra et moralsk eller politisk grunnlag til litterær kvalitet via affektiv respons.

Beardsley peker også på at affektive kriterier i seg selv aldri er tilstrekkelig i vurderingen av et kunstverk, fordi en affektiv slutning kun kan fortelle oss noe om et verks effekt, men ikke noe om hvordan denne effekten oppnås. Det affektive kriteriet kan derfor ikke avgjøre hvorvidt et verk er godt eller dårlig .
Ved å ta for meg anmeldelser av to bøker fra bokhøsten 2001, Henrik Hovlands Amputasjon og Ragnar Hovlands Ei vinterreise vil jeg forsøke å rette søkelyset mot en del av de kriteriene som er i bruk i den norske aviskritikken, hvilke aspekter som vektlegges og hvordan anmeldelsenes resonnementer er bygd opp.

Amputasjon

Henrik Hovlands roman Amputasjon skapte mye furore da den kom i fjor høst. Romanen er en brutal skildring av krig, nærmere bestemt en borgerkrig i et uidentifisert latinamerikansk land. Hovland har bakgrunn som soldat i Fremmedlegionen, og skildrer med upolert realisme krigens grusomheter. Under overskriften «Rå og motbydelig» er Dagbladets Øystein Rottem den som går hardest ut mot en roman han mener er krigsforherligende og rasistisk.

Så er det vel en slags antikrigsbok da, som avslører krigens gru og redsler på en desto mer inngripende måte fordi den så nådeløst og totalt usminket beskriver redslene på slagmarka og den djevelskapen som utløses hos soldatene?
Slik kan den sikkert fungere for noen, og som propagandaskrift i en vervingskampanje for Fremmedlegionen vil den neppe være særlig virkningsfull. Men dessverre tror jeg ikke dette er en adekvat lesemåte. Boka oser nemlig av en fascinasjon for krigen som er like usminket framstilt som grusomhetene i seg selv.

Rottem benytter her det Andersen kaller moralsk/politiske kriterier. Han sier endog at det i dette tilfellet er tvilsomt at man kan skille skarpt mellom holdningen i teksten og holdningen hos forfatteren: «Stopp en hal, vil kanskje noen si. Du må passe på at du ikke forveksler jeg-fortellerens holdninger med forfatterens. Til det er å si at nærheten mellom de to synes å være betydelig.» Rottem virker personlig støtt og forulempet av teksten og lar dette til de grader skinne gjennom i anmeldelsen ? det virker som om den er skrevet i ren affekt: «Hvis ikke forfatteren mener at krig er bra for deg, så burde han faen hakke meg sagt fra om det på en måte som var til å forstå.» De øvrige kriteriene i anmeldelsen kommer helt i skyggen av det som er en kombinasjon av moralske og affektive kriterier, og i den grad de blir benyttet, så blir de i neste øyeblikk slått i hjel av de moralske kriteriene:
Legger man godviljen til, kan man kanskje oppfatte både kjærlighetshistorien og fortellerposisjonen som distanseskapende effekter. Gjerne for meg, men det er ikke nok til å oppheve inntrykket av at dette er en roman som forherliger krigen ? og det med et åpent blikk for alt det forferdelige den fører med seg.

Romanen blir avvist som moralsk forkastelig, og på den måten slaktet utelukkende ut fra moralske og affektive kriterier. Det er en svært begrensende lesning Rottem presenterer, og anmeldelsen fungerer dårlig som en hjelp til leseren. Noe av poenget med litteraturkritikk er å åpne for flere perspektiver, flere lesemåter, men når anmelderen til de grader tar stilling mot et verk ? som han egentlig ikke har noe å utsette på reint estetisk ? så bærer det galt av sted.
Rottem ignorerer, bevisst eller ubevisst, de estetiske kriteriene. Han sier ingen ting om tekstens kompleksitet, at den kan leses på flere plan, at en annen leser kanskje vil kunne lese den på en annen måte osv.
Anmeldelsen er temmelig lang til å stå i Dagbladet (ca. 1200 ord), og det er uvanlig at en bok som ikke er skrevet av en allerede etablert forfatter, eller som ikke får spesielt god omtale, får så mye spalteplass. Nyhetsverdien spiller kanskje inn her ? det er en god sak at Øystein Rottem er sint og til og med lirer av seg bannskap i bokanmeldelsen sin. Slikt blir det debatt av, og debatter der folk kan rakke ned på hverandres verdier er godt stoff til kultursidene. Dette er kanskje å sette det litt på spissen, men sansynligheten for at Hovland hadde fått et like stort oppslag med en middelmådig mottakelse av romanen, vurderer jeg som svært liten.
Hans H. Skeis anmeldelse i Aftenposten er langt mer åpen enn Rottems, til tross for at den bare er omtrent halvparten så lang. Skei starter med å påpeke hvor usedvanlig Hovlands roman er, i og med at motivet er spesielt og at forfatteren faktisk har inngående fagkunnskap om det emnet han skriver om. Kriteriet her er originalitet, som hos Beardsley er et genetisk kriterium. Originalitet kan, ifølge Beardsley, ikke avgjøre et verks kvalitet: «[?] it is clear that originality has no bearing upon worth: it might be original and fine, or original and terrible». Skei vurderer heller ikke romanens kvalitet ut fra dette kriteriet. Han poengterer hvordan romanen er bygd opp, med den nåtidige rammefortellingen fra gården hjemme i Norge, og hvordan hovedhistorien fra krigsopplevelsene i Sør-Amerika blir presentert i fortid, med innskutte episoder fra livet hjemme i Norge med dårlig nattesøvn og paranoia. Skei framhever romanens kontraster mellom krigsskildringer og kjærlighetsskildringer og dens sentrale tematikk: «Romanen gir noe som nærmer seg en forklaring på både ensomhet og styrke og eventyrlyst, gjennom små glimt inn i en vond barndom.» Han trekker også fram muligheten for at romanen kan oppfattes som krigsforherligende, men avviser en slik lesning:
Den lykksalighet Hauge påstår han opplever under krigshandlinger, når han får prøvd ut alle evner, all styrke, all sluhet, kan fort gå over i en lovprising av denne endelige utprøvingen av hva en mann tåler. Men teksten som helhet motsier en slik tendens [?] Det som den maskuline prosaen og den blodstenkte realisme måtte antyde om fascinasjon ved selve slaktergjerningen, motsies til de grader av selve den personen Johan er blitt i ettertid ? og som står fram som førstepersonforteller i romanen.

Anmeldelsen legger altså vekt på helt andre kriterier enn Rottems. Her diskuteres romanens holdning, tematikk og form på en saklig og resonnerende måte. Romanen blir rost for sin «driv og fart» og for at den er godt komponert ? den blir vurdert ut fra estetiske kriterier som integritet (godt komponert) og intensitet («driv og fart»). Anmeldelsen blir dermed en helt annen tekst enn Rottems, og yter romanen større rettferdighet. Resonnementet holdes i et lettfattelig språk og litteraturvitenskapelig fagterminologi unngås, noe som i stor utstrekning preger Aftenpostens litteraturanmeldelser. Anmeldelsen er den korteste i utvalget (ca. 600 ord) og selv om den er mer informativ enn Rottems, er det ikke plass til mye refleksjon rundt bruken av virkemidler og effekten av disse. Hva gjør at romanen har «driv og fart»? Hvorfor er den velkomponert? Jeg vil ikke spekulere for mye i hvorfor Skei ikke går mer inn på dette, men det er nærliggende å tro at plassmangel har noe med saken å gjøre.
Lasse Midttuns anmeldelse i Morgenbladet er den lengste av de utvalgte tekstene, med om lag 1500 ord. På denne plassen klarer han å plassere romanen i forhold til en litteraturhistorisk tradisjon, han trekker inn det sadiske og sammenligner romanen med verker som Heart of Darkness og Reisen til nattens ende og viser på den måten at de brutale skildringene på ingen måte er noe nytt innenfor verdenslitteraturen. Han diskuterer også hvorfor man må være forsiktig med å blande inn forfatterens eventuelle holdninger:
Å postulere et sammenfall mellom forfatter og protagonist er like galt som å anta en motsetning. Det kreves et enormt bevismateriale for å kunne hevde at Hovland er lik Hauge, eller eventuelt Hauges utleverer og forræder; en anti-Hauge. I og for seg er slike sadiske debatter interessante nok. I realiteten vil enhver forfatter presentere motsetningsfylte hovedpersoner, og selv være like motsetningsfylt.

Midttun går grundig til verks, og diskuterer bokens virkemidler og holdninger. Han benytter seg også av moralske/politiske kriterier, men feller ingen dom på grunnlag av disse. Han påpeker at vi har med en upålitelig forteller å gjøre, og at grunnen til at det hele virker frastøtende er at «[?] Henrik Hovlands univers er helt annerledes enn det humanistiske vi føler oss fortrolige med.»
Dag og Tids anmelder Oddmund Hagen stiller seg udelt positiv til Amputasjon. Under overskrifta «Hardkokt realisme» fortsetter ingressen slik: «Les denne romanen! Han er så sann som fiksjon kan bli.» Hagen leser romanen uforbeholdent som en anti-krigsroman, og trekker fram Hovlands kompromissløse realisme som det viktigste stilmessige trekket ved boka. Hagen benytter seg med andre ord også av moralske kriterier, men det er ikke avgjørende for bedømmelsen av den litterære kvaliteten. De moralske kriteriene er heller med å trekke boka fram som en viktig skildring av krigens grusomheter:
Det finst mange eksempel i romanen på [?] krigs- og voldsfascinasjon, og som leser tar ein sjølvsagt avstand frå dei ekstreme handlingane som forteljaren gjer seg til talsmann for [?] Ingen er urørt av denne historia. Ein kjenner ubehag under lesinga, kvalme og opprør, for romanen gir ei skremmande og usminka innsikt i krigens sanne vesen, og som tittelen seier: for den som overlever, er krig rein amputasjon.

Her benyttes også det affektive kriteriet, den psykologiske effekten på en leser, men Hagens anmeldelse vektlegger også stilen og komposisjonen i romanen:
Hovland bruker journalistens grep og dramaturgi, både i komposisjonen og i språket, men han har samtidig eit språk som ligg langt over gjengs journalistikk. Han skriv med utruleg trøkk og driv (for å ty til klisjéar), offensivt og kontant og med valdsame verkemiddel og kontrastar. Det er hardkokt realisme i ein tøff tone med punchlines og understatements, han seier det nødvendige, ingen ting meir, ingen forklaringar eller utdjupingar.

Hagen gir oss en reflektert og engasjert presentasjon av romanen. Han balanserer fint mellom de ulike kriteriene og kommer fram til en konklusjon om at boka både gir et viktig innsyn i krigens bestialiteter samtidig som den er stilmessig og fortellerteknisk sterk. Han klarer å eksemplifisere slik at leseren kan følge med i resonnementene, og danne seg et bilde av hva romanen dreier seg om.

Ei vinterreise

Mottakelsen til Ragnar Hovlands Ei vinterreise, viser et mye mer samstemt kritikerkorps enn vi har settved mottakelsen av Amputasjon. Kritikerne er stort sett enige om at Ei vinterreise er en velskrevet og god roman/dagbok (den fikk jo også Kritikerprisen). Boka er vekselsvis en roman og ei dagbok fra Hovlands kamp mot kreften, og de to fortellingene er presentert nettopp vekselsvis med dagboksidene innimellom romankapitlene, En slik sammensetting av de to tekstene inviterer nødvendigvis til en lesning som prøver å finne paralleller mellom dagbok og roman. Alle anmeldelsene i utvalget griper fatt i dette, men det hersker uenighet om tekstene faktisk kan tilføre hverandre noe.
Hans H. Skei mener i sin anmeldelse i Aftenposten at tekstene i svært liten grad spiller mot hverandre:

Kanskje er fråværet av samspel eit medvitne val, slik at det bare er på eit meir abstrakt plan at dei to tekstane møtest ? som når vi kan spekulere over om Lindemann og Hovland båe er «haustmenneske» ute på ei vinterreise. Men sjølv om vi skulle innsjå dette, er det grunn til å meine at dette er altfor lite til å la dei to tekstane stå saman og vere ei og same bok.

Skei legger vekt på at de to tekstene fungerer svært godt hver for seg, men at sammenstillingen av dem altså blir noe kunstig. Vi kan si at Skei her bruker integritetskriteriet til å trekke ned romanens estetiske verdi. Han sier i hvert fall at hvis de to tekstene skal ses på som ett og samme verk, så fungerer det ikke helt slik det burde. Han gir allikevel ros til Hovland for romandelen som er «eit oppkome av humor og avvik og overdriving, til tider så finurleg og fengjande at dagbokblada kjem i vegen».
Også Anders A. Fitje i Dag og Tid påpeker at de to tekstene ikke fungerer godt nok sammen til at det kan forsvares å sette dem sammen slik Hovland har gjort:
Likevel sit ein att med kjensla at dette parallelle prosjektet er uforløyst, ufullstendig [?] dei to sidestilte tekstane vert aldri meir enn sidestilte. Dei glir ikkje inn i kvarandre. Den eine teksten gjev i liten grad forståing av den andre, og utvidar ikkje territoriet til dagboka eller romanen.

Han poengterer at han her vil bruke betegnelsen bok i stedet for roman fordi «Ei vinterreise inneheld to ulike tekstar, men med samanfallande interesser». Fitjes hovedfokus er på tematikken, og tematikken i begge tekstene er i følge ham døden, den siste reisen.
Veimotivet står sentralt i alle anmeldelsene, men er ekstra synlig og godt eksemplifisert hos Fitje. Han kaller romandelen en «bygdeodyssé med trekk frå folkeeventyra», trekker paralleller til litterære klassikere som Don Quijote og til filmen og populærkulturens produkter, som filmene Thelma and Louise, Easy Rider og Lost Highway. Det siste er sentralt i forhold til et forfatterskap som Hovlands, som kanskje først og fremst kjennetegnes ved at han i så stor utstrekning trekker inn elementer fra populærkulturelle tekster og fenomener i sine bøker. Fitje klarer i tillegg å gi oss et inntrykk av hvordan det mye omtalte «hovlandske landskapet» arter seg:
Vi møter att det hovlandske landskapet med ferjekøar, indremisjonskafear og landevegen langs fjorden. Same kor fortvila livssituasjonen er, og same kor desperat mistilpassa menneska dei møter er: Det er aldri upassande med ein kopp kaffi. Slik er det hovlandske landskapet; glad-dyster sosialrealisme ispedd surrealistiske/irrasjonelle trekk.

Med dette evner han å gi selv den mest ignorante leser en oppfatning av hvordan romanen ser ut for «det indre øyet». Teksten hans er i det hele tatt svært forførende lesning, som allerede i tittelen ? «Døden, kjærleiken og kaffipausar» ? gir oss en nærmest poetisk oppsummering av hva boka dreier seg om. Fitje konkluderer imidlertid på samme måte som Skei med at de tekstene fungerer svært godt hver for seg, men at sammenstillingen blir kunstig.
Den store innvendingen mot denne boka i de to første anmeldelsene er altså dens integritet, eller for å si det med Beardlsey ? unity. Helheten fungerer ikke og det er et estetisk problem for boka/romanen. Boka omtales dermed ikke som en roman, men som en dagbok og en roman. Spørsmålet blir hvorfor Hovland har satt tekstene sammen på denne måten, dersom han ikke vil at de skal leses parallellt. Når han har valgt å sette tekstene sammen, må en anmelder forsøke å gjøre rede for hvorfor.
Bernt Mølnvik i Morgenbladet, mener derimot at vekslingen mellom roman og dagbok er noe av det mest interessante ved boka, og åpner sin anmeldelse, «Reiser i usikkerhet», slik: «I Ragnar Hovlands siste roman Ei vinterreise tilføres fiksjonen ny betydning gjennom forfatterens egne dagboknotater.» Gjennom å fokusere på spenningen mellom de to tekstene, inviterer Mølnvik en helt anne type lesning enn Skei og Fitje:
Lindemanns reise, som er en vinterreise, og Hovlands egen sykdomshistorie vikles inn i hverandre på en besærende måte. [?] etter hvert utvikles det en spenning i begge historier, som driver lesningen fremover i en vekselrytme som gjør at man blir overrasket over brått å befinne seg over i den andre fortellingen.

Mølnvik gir derimot ikke noen overbevisende eksempler på at teksten åpner for en slik lesning, men hans lesning blir mer åpen siden han påpeker muligheten til at de tekstene kan fungere sammen.
Også denne boka har Øystein Rottem anmeldt i Dagbladet. Med tittelen «Rett fra levra», begynner Rottem med å fortelle oss at dette er Ragnar Hovland av godt gammelt merke: «Ragnar Hovland er et kapittel for seg . Han har sitt eget stoff, som synes å gi rom for uendelige variasjonsmuligheter, samtidig som vi alltid kjenner lusa på gangen.» Han tar her i bruk et genetisk kriterium, men uten å presisere hva som er så spesielt med Ragnar Hovlands «eget stoff». For en leser som er ukjent med Hovlands forfatterskap er dette ganske intetsigende. Den som kjenner Hovlands forfatterskap, får heller ikke all verden ut av dette utsagnet uten å få presentert eksempler. Hovlands produksjon er stor og mangesidig, og vi savner at Rottem forsøker å formulere hva som er særegent med Ragnar Hovlands stil og hans stoff. Rottems anmeldelse preges ellers av en slags tilgjort folkelighet, når han reduserer tematikken i boka til dette: «Ei vinterreise er ei bok om død og pine. Vilje til å stå på. Kjøre videre på livets landevei. I spent forventning om hva som venter rundt neste sving. Kort sagt ei bok som lyser opp i disse trengselstider.» Anmeldelsen er i tillegg svært kort (570 ord) til tross for at den er positiv. På denne plassen klarer ikke Rottem å gi oss noe godt bilde av hvordan romanen fungerer.

Bevisstgjøring

Erik Bjerck Hagen uttalte under kritikkseminaret på Lillehammer i vår at kritikeren lett kunne bli for bundet av å operere med et sett kriterier, mens Helge Rønning på sin side hevdet at kritikken må legge fram kriteriene for en dom over et verks litterære kvalitet for å ikke havne ut i den reneste impresjonisme.
Etter min oppfatning er det ikke et spørsmål om å benytte seg av kriterier eller ikke. Spørsmålet er om kritikeren er seg bevisst sin bruk av kriterier, og om han klarer å bruke dem konstruktivt i sin «dom» over et verk. Tilfeldigheter kan ikke være styrende i seriøs kritikk, og den dømmekraften Bjerck Hagen snakker om er selvfølgelig også basert på kriterier.
Men kritikeren skal også formidle en estetisk erfaring, og aviskritikken vil (og må) være mer opplevelsesorientert enn den akademiske, analytiske kritikken. Det personlige kan være interessant og engasjerende lesning, men han må vokte seg for det private (og uinteressante).
Han må ikke forveksle engasjement og moralisme, hans lesning skal ikke virker begrensende på teksten, men i stedet åpner for nye perspektiver for leseren. Siden kritikeren i de fleste tilfeller er den første leseren, må han vokte seg for å ikke la verket framstå som «ferdiglest».
På samme måte som kulturjournalistikken generelt, må litteraturkritikken bryte med rådende journalistiske idealer og den mer og mer utbredte lanseringsjournalistkken, la være å gjemme seg bak en tilgjort objektivitet, tore å være personlig, men samtidig unngå det private og fordømmende.

Bibliografi

Andersen, Per Thomas: «Kritikk og kriterier» i Vinduet, nr. 3/1987.
Beardsley, Monroe C: Aesthetics: Problems in the Philosophy of Criticism. New York: Harcourt, Brace and Company 1958.
Hovland, Henrik: Amputasjon. Oslo: Cappelen 2001.
Hovland, Ragnar: Ei vinterreise. Oslo: Samlaget 2001.
Linneberg, Arild: «Kritikkens narrekappe» i Hauge & Tøjner (red.): Kritik. København: Gyldendal 1992, s. 39?52.
Linneberg, Arild: Norsk litteraturkritikks historie, bd. II: 1848?1870. Oslo: Universitetsforlaget 1992.
Åmås, Knut Olav: «Ti teser for en kritisk kulturjournalistikk» i Samtiden, nr. 2, 2002.