Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikkens død?

Årets litteraturfestival på Lillehammer, 27.-28. mai 2004, hadde som sitt tema Europa. Som vanlig la Kritikerlagets seminar seg tett opp til det øvrige programmet; vi søkte en teoretisk-kritisk tilnærming til tendenser og rammevilkår for kritikken i et europeisk perspektiv.

Kritikerlaget 14. juli 2004 LitteraturSeminarerKrit.sirkelen

Vi ønsket denne gang å sette fokus på den europeiske litteraturkritikken og dens rammevilkår i forskjellige nasjonale perspektiver. Bakgrunnen for dette var at vi opplever den litterære offentligheten i Norge som lukket og svært nasjonalt orientert. Vi ser en stadig økende desavuering av den seriøse kritikken, særlig i dagspressen og fjernsyn. Det er en tendens til at litteraturen gjøres til en alminnelig kapitalvare kritikken erstattes av lanseringsjournalistikk. Det raske foretrekkes fremfor det grundige, det enkle fremfor det utfordrende. Vi opplever et misforhold mellom medias behandling av litteraturen og publikums evne til å forstå litteratur.
Vi ønsket å finne ut av om disse problemstillingene er nasjonale eller også om de er europeiske, og stilte følgende spørsmål foredragsholderne våre: Er dette en internasjonal trend? Er det store forskjeller mellom de europeiske land, eller har den stadig tettere konsolideringen innad i EU skapt felles rammevilkår og tendenser? Av disse følger det mange interessante problemstillinger også hva gjelder kritikkens rolle og praksis på nasjonalt versus internasjonalt plan. Finnes det en europeisk kritikk? Er det nasjonale særegenheter hva gjelder teoretisk tilnærming, estetiske kriterier og genrevurderinger? Er det en europeisk konsensus? Eller er det kanskje heller snakk om en generell vestlig litteraritet?
Til å forsøksvis svare på disse spørsmålene fikk vi Nøste Kendzior fra Norge, Ingmar Lemhagen fra Sverige, Thomas Steinfeld fra Tyskland, Nicola Gardini fra Italia og til sist Ali Smith fra Storbritannia.
Årets seminar ble i sin helhet holdt på engelsk, for at samtlige foredragsholdere skulle kunne delta aktivt gjennom hele seminaret. Vi opplevde denne språkbarrieren som litt problematisk i forbindelse med ordskifte, ettersom det er et hinder for mange å snakke andrespråk på direkten. Likevel ble samtlige foredrag fulgt av spørsmål og kommentarer fra salen, og bortsett fra Ali Smith, som kom først på fredag, deltok våre utenlandske gjester aktivt underveis, slik vi hadde håpet. Ikke minst ble det god anledning til diskusjoner gjennom den uformelle delen av seminaret, hvor deltakerne er mer “frie” i sin omgangsform. Det var uansett svært interessant og inspirerende å få innspill utenfra, og vi er glade for å ha kunnet utnytte den anledningen temaet for årets festival ga oss til å rette blikket ut over landegrensene i større grad enn det vi har gjort med kritikerseminaret tidligere.

Nøste Kendzior om kritikkens vilkår i Norge
Æren av å åpne årets Forum for kritikere og forfattere på Lillehammer, tilfalt kritiker og oversetter Nøste Kendzior. I sitt foredrag henvendte hun seg særlig til seminarets utenlandske gjester, i den forstand at hun ga en grunnleggende beskrivelse av litteraturkritikkens vilkår i Norge i dag.
Med en spissformulering karakteriserte Kendzior innledningsvis norsk litteraturkritikk som utpreget subjektiv og dominert av unge menn fra Oslo. Hun påpekte at det er umulig å leve av å være kritiker, og at de fleste dermed har flere forskjellige roller, noe som fra tid til annen har utløst opphetede diskusjoner om kritikeres habilitet. Hun mente å se en sterk interesse for kritikk, og viste til at kritikken stadig er gjenstand for debatt i aviser og tidsskrifter. Kritikerlagets eget tidsskrift, Krit.sirkelen, bidro sterkt til denne debatten i fjor, med et eget nummer viet «kritikk av kritikken».
Kendzior pekte på fire kategorier utgivelser som i liten grad får den kritiske oppmerksomheten de fortjener: minoritetslitteratur, faglitteratur, oversatt litteratur og barnelitteratur.
Angående minoritetslitteratur var hennes påstand at noe av problemet er at det finnes en forventning om at man skal behandle utgivelsene litt ekstra velvillig, slik man gjerne gjør med debutanter. Kendzior, som selv er same, så imidlertid ingen grunn til å gi minoritetslitteratur noen “handikap-bonus”, men fortalte at hun hadde opplevd å bli møtt med sterke reaksjoner fra enkelte i det samiske miljøet på grunnlag av sin kritikk av samisk litteratur. Liknende utfordringer så hun i forhold til bøker skrevet av immigranter, som ofte, i likhet med samisk litteratur, fokuserer på temaer som identitet og tilhørighet.
Når det gjelder faglitteratur, hevdet hun at det er en mangel på kompetente anmeldelser – delvis fordi de som sitter inne med tilstrekkelig kompetanse til å vurdere utgivelsene befinner seg i en konkurransesituasjon i forhold til forfatteren, delvis fordi anmelderne jobber under et for sterkt tidspress.
Det er påfallende lite oversatt litteratur som anmeldes i Norge, sett i forhold til antall anmeldelser av norsk litteratur. Kendzior forklarte dette med at det for en kritiker gir langt mer innflytelse og makt å anmelde norske forfattere. Et annet problem med kritikken av den oversatte litteraturen, er jo som kjent at selve oversettelsen så godt som aldri gis noen seriøs behandling.
Generelt sett betegnet Kendzior kritikeres interesse for barnelitteratur som temmelig laber, men hun berømmet nettstedet barnebokkritikk.no for deres innsats for å dyrke frem en seriøs barnelitteraturkritikk.
Videre trakk hun frem noen av de mest interessante debattene som har engasjert norske kritikere den siste tiden: «prosa-debatten», debatten omkring kritikkens vilkår, og debatten om fastprisordningen.
Den såkalte «prosa-debatten» ble som kjent satt i gang av professor Arne Melberg, som foreslo å ta konsekvensen av den økende tendensen til genreblanding ved å operere med samlebetegnelsen “prosa”. I følge Melberg kan mange romaner, med sitt begjær etter virkelighet, knapt kalles fiksjon. Melbergs professorkollega Per Buvik, var blant dem som engasjerte seg i debatten og hevdet at det ville være negativt å benytte en slik sekkebetegnelse.
Når det gjelder debatten omkring kritikkens vilkår, pekte Kendzior på tendensen til middelmådighet og anti-intellektualisme i den litterære offentligheten som et grunnleggende problem. Hun bemerket videre tendensen til at tradisjonell litteraturkritikk erstattes av kulturjournalistikk, en blanding av kultur og underholdning hvor det gjerne fokuseres på forfatteren fremfor boken. Hun uttrykte bekymring over at det ikke lenger finner sted noen kritisk dialog i dagsavisene.
Fastprisordningen har den siste tiden vært gjenstand for opphetet diskusjon, ettersom det har vært foreslått å gå bort fra ordningen og innføre fri konkurranse. Litt satt på spissen dreier det seg, i følge Kendzior, om hvorvidt man betrakter bøker som salgsobjekter eller kulturelle nødvendigheter. Hun fryktet at frie bokpriser ville medføre et press på kritikere om å anmelde bestselgere.
I diskusjonen som fulgte Kendziors foredrag, kom seminardeltakerne blant annet inn på spørsmål om hva kritikk egentlig er, og hvilken funksjon den skal ha. Er kritikk presentasjon eller analyse? Hvem skriver man for? Bør kritikeren sørge for å gjøre kritikken til en del av en større estetisk diskusjon? Bør kritikeren først og fremst prøve å finne et språk for å kunne forklare hvorfor hun oppfatter noe som godt eller dårlig? Bør kritikeren skrive om dårlige bøker, og om hvorfor så mange liker dem? Og ettersom litteraturen er i endring, bør ikke kritikken gjennomgå tilsvarende endringer for å finne et språk for det man skriver om? Bør ikke også kritikkens genregrenser utfordres?

Ingmar Lemhagen lost in translation
Som rektor ved forfatterskolen på Biskops Arnö, er Ingmar Lemhagen i sitt daglige virke forpliktet til å ikke snakke engelsk, ettersom noe av tanken med skolen er å skape forståelse mellom de nordiske landene. Som skrivelærer har Lemhagen et ønske om å være tekstnær i sin tilnærming til litteraturen, og ettersom han på vårt seminar var tvunget til å snakke engelsk, ble oversettelsesproblematikk et sentralt tema i hans foredrag, med tittelen Lost in translation…
Tanken om felles nordisk historie, kultur og språkforståelse er ingen realitet, i følge Lemhagen, som betegnet Norden som et post-kolonialt samfunn. Men det finnes en drøm om å kunne kommunisere uten oversettelse. Engelsk er i denne sammenhengen et slags lingua franqua.
Europeisk litteratur er preget av lingvistisk mangfold, og viktigheten av lokale forskjeller øker. Men samtidig likner vi hverandre mer og mer, hevdet Lemhagen, og henviste til Sofia Coppolas film Lost in translation, som tar utgangspunkt i transitt-miljøer, ventesteder, en uendelig kjede av mellomrom. Det er fullt mulig å reise langt uten å forlate de vante omgivelsene.
Litterære tekster må like fullt gjennom en endring på veien over landegrensene. Lemhagen brukte sitt foredrag til å fokusere på hva slags endringer som skjer i overføringen fra en kontekst til en annen, med utgangspunkt i en rekke konkrete teksteksempler: Kerstin Ekmans Händelser vid vatten, Kjell Westös Vådan att vara Skrake, Mats Kolmisoppis Jag menar nu og Simon Strangers Den veven av hendelser vi kaller verden.
Når det gjaldt Kerstin Ekmans Händelser vid vatten, pekte han på at (steds)navnene i boken forsvinner på nytt i den engelske oversettelsen, som så å si fullfører den forsvinningen Ekmans bok skildrer. Det at Ekman bruker en del norske ord i sin svenske tekst, er også noe som blir også problematisk i forhold til oversettelse.
I forbindelse med utgivelsen av finlandssvenske Kjell Westös roman Vådan av att vara Skrake i Sverige ble ikke selve teksten endret, men presentasjonen av boken ble en helt annen. I boken benytter Westö seg både av svensk dialekt og finske uttrykk. I Sverige ble ikke boken oversatt, men den ble gitt ut i en egen svensk utgave, hvor de endret omslaget. Mens omslaget på den finske utgaven signaliserte historie, autentisitet og knyttet an til fortellingen om faren, signaliserte det svenske omslaget kunst, og knyttet an til fortellingen om sønnen. Med sitt omslagsbilde, for øvrig samme bilde som på Nils-Øivind Haagensens diktsamling Et godt sted (1999), kombinerte den svenske forleggeren det svenske med det amerikanske og viste en manglende forståelse for den finske situasjonen. Bøker blir tilpasset når de krysser grenser, noe Lemhagen mente forfattere er klar over og blir påvirket av.
Han trakk også frem novelleforfatteren Mats Kolmisoppi, som i sin bok Jag menar nu skriver ut fra en opplevelse av å være fremmed, og presenterer historier fra hele verden, hvor alt eksisterer samtidig – i Bergen, Danmark, Japan, Spania, Kambodja, Norge, osv.
Avslutningsvis kommenterte Lemhagen debutboken til norske Simon Stranger, Den veven av hendelser vi kaller verden som han mente kunne forstås både i forhold til forfattere som Peter Høeg og Ib Michael og deres sammenfletting av historier, men også i en norsk kontekst, i forhold til forfattere som Karl Ove Knausgård og Tor Ulven.
I diskusjonen som fulgte, påpekte Thomas Steinfeld at skandinavisk litteratur har hatt stor suksess i Tyskland, og mente at grunnen til at svensk litteratur selger så godt, skyldes at svenskene har lyktes med å selge sin egen provinsialisme i utlandet. Steinfeld mente også at alle kritikere bør beherske minst et stort språk og et mindre språk i tillegg til sitt eget morsmål. Han mente det er et problem innenfor kritikken at det bare er når boken er oversatt fra engelsk at oversettelsen blir kommentert.

Thomas Steinfeld om kritikkens rolle og vilkår i Tyskland
I mars 2002 gjestet kritiker og kulturredaktør Thomas Steinfeld et seminar på Voksenåsen, kalt «Har kulturjournalistikken en fremtid?». NB- Lenken mangler
Steinfeld innledet årets foredrag på Lillehammer med å fortelle at han den gangen kunne stå frem med selvtillit og stolthet på vegne av den tyske kulturjournalistikken. Tyskland var da på topp økonomisk, og avisene kunne publisere 150 sider med jobbannonser daglig. Nå opplevde han derimot situasjonen som en ganske annen. En stor del av annonsemarkedet er flyttet til internettet, og avisene sliter tungt økonomisk. Den dårlige økonomien har fått konsekvenser for kultursidene, og Süddeutsche Zeitungs ukentlige kulturbilag er halvert i størrelse. Mens en kulturredaktør tidligere knapt behøvde å spørre for å reise til Roma eller New York, er det nå vanskelig å få reist i det hele tatt.
Kulturjournalistikken, eller kunstjournalistikken, som Steinfeld strengt tatt kalte den, var dårlig forberedt på en slik krise. Men likevel fremstår kulturstoffet som en vesentlig del av tyske aviser – Steinfeld anslo at ca. halvparten av spalteplassen er viet kulturstoff. Det kan være mange grunner til det, men Steinfeld mente at det blant annet skyldes

  1. at kulturjournalistikken profitterer på at det politiske feltet har fått en endret status – politikk blir stadig mer symbolsk, og et mulig emne i kulturspaltene, et mulig emne for litterær kritikk,
  2. at økonomien er avhengig av distribusjon av bilder, estetiske emner, som det ikke er noe problem for en kulturredaktør å ta inn,
  3. at universitetene har utspilt sin rolle som orienteringspunkt i livet med sin dyrking av ekspertkunnskap, og etterlater et tomrom som kulturspaltene kan fylle. I denne sammenhengen er det interessant å merke seg at Steinfeld hevdet at det i Tyskland ikke opereres med noe egentlig skille mellom kritikk og journalistikk ? en kritiker er en type journalist.

Mens popkritikken fokuserer mest på mote, og lite på musikk, er dette fortsatt annerledes i litteraturkritikken, hevdet Steinfeld. Og det anmeldes mye. Süddeutsche Zeitung trykker gjennomsnittlig 3?6 anmeldelser hver dag, og kommer med ekstra bilag hvert år. Til sammen dreier det seg om 5-600 litteraturanmeldelser i året. Anmeldelsenes gjennomsnittlige lengde er på ca. 150 linjer, som tilsvarer ca. 5000 tegn. Men store litteraturinteressen gjenspeiles ikke nødvendigvis på bokmarkedet, ettersom det å lese anmeldelser i en god del tilfeller kan erstatte lesningen av selve bøkene.
Steinfeld mente at avisen kunne risikere å bedrive et slags kontinuerlig selv-anmelderi, en evig selvrefleksjon som fungerer uten objekt, med en maskin som klarer seg uten noe å arbeide med. For øvrig lanserte han det han kalte «kritikkens tre dødssynder»:
  1. Frankfurterskolens dominerende holdning, hvor kunsten utgjør en bred filosofisk overbevisning, som Steinfeld spissformulerte som en idé om at bare kunsten kan frelse menneskeheten
  2. gastronomiske kritikere, som bare er ute etter å få bekreftet sin gode smak
  3. biografisk fokusert, personfokusert journalistikk som er mer opptatt av sladder enn av litteratur

I diskusjonen som fulgte, var mange opptatt av Steinfelds påstand om at universitetet har mistet sin betydning. Han mente at litteraturen nå befinner seg i den posisjonen universitetet hadde før, og at dette er noe som er nødvendig. Og at selv om de fleste kritikere har universitetsutdannelse, så forlater de stort sett universitetet. Han hevdet at universitetet er i utakt med samtiden, at man på universitetet ikke lenger klarer å skille mellom riktig og galt, men henger fast i diskursanalyse. I kulturspaltene og i litteraturen, ser han derimot interesse for historie, politikk, kunnskap osv.

Nicola Gardini om utfordringene innenfor italiensk kritikk
Som første taler på fredag hadde vi fått den italienske kritikeren, poeten, tidsskriftredaktøren og litteraturprofessoren Nicola Gardini, som startet med å dele inn den italienske kritikerens praksis i fire deler:

  1. Den praktiske kritikeren
  2. Den akademiske kritikeren
  3. Den litterært begeistrede kritikeren
  4. Den teoretisk funderte kritikeren

I følge Gardini eksisterer nærmest ikke den teoretiske kritikeren i Italia. Overvekten av italienske kritikere arbeider innenfor det akademiske systemet, og skriver akademiske kritikker, dog ikke med vekt på det utpreget teoretiske slik man for eksempel kan se det i Frankrike. Det som kjennetegner den italienske kritikken er begeistringen for renessansen. Dante blir som kjent lest av alle i det italienske skolesystemet og er viktig som felles referanseramme for det vi kan kalle smaksdommer – all ny litteratur leses på bakgrunn av kunnskapen om Dante. Gardini påpekte at litteraturen i Italia har fått en nasjonsbyggende funksjon. Litteraturen blir sett på som en dannelsesinstitusjon, en politisk størrelse, og har tendert mot å utgjøre en historiografisk overbygging.
Selv om man kan si at den italienske kritiske praksisen tradisjonelt sett har vært preget av en viss konservatisme, ser Gardini tegn på en endret tilnærming til kritikken, særlig blant de kritikerne som var toneangivende fra etterkrigstiden av og fremover. Han trakk særlig frem Contoni som en kritiker som fremhevet en litterær tradisjon preget av en lingvistisk tilnærming hvor Dante ses på som den store premissleverandøren for det grunnleggende italienske ved språket motsetning til en teleologisk tilnærming hvor Petrarca er den sentrale referansen.
Ifølge Gardini står det ikke bra til med den italienske kritikken for tiden. Markedsjournalismen har i stor grad tatt over, og kritikkens død har vært mye debattert de siste ti årene. Men Gardini trakk frem to italienske kritikere som han mente hadde vært spesielt forbilledlige og påvirket kritikken i positiv forstand: Forfatteren og filmskaperen Pier Paolo Pasolini maktet å bryte med den auraen av uforståelighet som preget italiensk kritikk. Han oppfattet kritikken som en måte å representere individualiteten på, noe som satte i gang en opphetet debatt som nylig har vært fremme igjen. Pasolinis kritikere oppfattet hans kritiske praksis som narsissistisk. Cecare Garboli sto for en dreining bort fra den tradisjonalistiske og formalistiske tilnærmingen til litteratur, over i en mer pragmatisk tilnærming.
Gardini hevdet at god kritiker må se etter spor i teksten som kan representere noe viktig. Selv om de fascistiske bukoliske diktene ikke representerer den historiske fascismen, er det likevel spor der som kan si noe om den. Han avsluttet med å si at Italia trenger kritikere som er mer internasjonale og ikke så selvsentrerte.
I ordskiftet som fulgte utvidet Gardini dette resonnementet ved å påpeke italienernes adopsjon av Harold Blooms sterke vektlegging av kanontanken. Thomas Steinfeld på sin side ytret den provoserende tanken om at når alt er kanon, er litteraturen da død?

Ali Smith en av åtte som vil overleve kommersialismen
Noe andpusten og jet-laged kom den skotske forfatteren og kritikeren Ali Smith for å avslutte årets kritikerseminar. I sitt foredrag, Eight out of ten cat owners said their cats preferred it, ga hun en sterk beskrivelse av hvordan det hele det litterære feltet har blitt stadig mer preget av kommersialisme.
Tidligere små, uavhengige forlag er nå kjøpt opp av store konglomerater, samtidig som de beholder de gamle forlagstitlene. Det som er foruroligende er at når store selskaper kjøper opp små og uavhengige forlag, så gir de backlisten på båten. Det er i følge Smith blitt en drastisk reduksjon av utgivelser av backlistene, og dette er foruroligende. For som hun sier: Hva er estetikk uten kontekst? Man har ikke lenger tilgang til den smalere litteraturen, det er stort sett bestselgerne som kontinuerlig blir gitt ut i nye opplag og i retrospektive utgivelser. Dette har redusert kritikernes mulighet til å se en estetikk, til å utvikle et øye for litteraturens polyfoni. Hva er en forfatter uten backlist, spurte Smith.
I og med at denne jakten på bestselgere har blitt viktigere enn jakten på den gode litteraturen, har også kritikerens rolle blitt blandet med markedsførerens og lanseringsjournalistens. Smith trakk frem det mest populære litterære programmet på tv for tiden, Richard and Judy evening TV , hvor det sentrale i litteraturformidlingen er sladderen (som i bokbadet her hjemme). Forleggerne er begeistrede: salget av enkeltbøker stiger i været. Ifølge Smith er det ikke lenger jakten på en ny Dostojevskij som er fokus, men jakten på forfatteren som kan markedsføres.
Men alt er ikke råttent i Albions rike. De siste tyve årenes reduksjon av det kritiske stoffet i avisen; fra litteraturbilag til litteratursider, til en anmeldelse, har i den siste tiden begynt å endre seg. Hun trakk frem The Guardians The review som et forbilledlig eksempel på en vilje til å satse på den kvalifiserte kritikken. Bilaget har vist en vilje til en bevegelse fremover og har tatt opp i seg spennende ting som for eksempel de nye EU-landenes litteratur. Og det kan se ut som om forleggerne har bidratt til denne tilbakevendingen til en seriøs kritikk, for hva er vel en bok uten oppmerksomhet? Selv om forleggere nødig ser en negativ eller en dårlig kritikk, ser de også nødvendigheten av et kritisk stoff i avisene, og redaktørene har innsett at litteraturstoff blir lest. Men som i de fleste andre land er litteraturtilnærmingen pluralistisk: Noen satser seriøst, mens andre bare vil smaksdommer og terningkast: hvilken bok er bedre enn den andre? hvilken nasjons litteratur er best?
Alt i alt hevdet Smith at det store problemet i Storbrittania er mangelen på tilgang til litteratur i bokhandlene. I vinduene står bare bestselgerne, på bakrommet står IKKE backlisten man må henvende seg til andre kanaler for å kontekstualisere litteraturen, og vi er dermed som katteierne som sier at kattene foretrekker Whiskas: vi vet ikke bedre, for det er jo bare Whiskas i butikkhyllene.
Men det er altså ting som skjer. Vi går i sirkel, sier Smith, og de forgangne tiders litteraturdekning er kanskje på vei tilbake? «We will survive», avsluttet hun, med et lurt smil og en knyttet neve, «at least, eight out of ten of us will!»
Takket være den uvurderlige støtten fra Norsk kulturråd, Institusjonen Fritt Ord og Den norske forfatterforening, og takket være engasjerte foredragsholdere og seminardeltakere, ble også årets kritikerseminar på Lillehammer et fruktbart et faglig møte mellom kritikere og forfattere. Dessverre ble seminaret på fredagen noe abrupt avbrutt på grunn av litt slakk logistikk vi hadde ikke fått beskjed om at NRK skulle bruke lokalet etter oss for en direktesending på radio, og fikk dermed ikke til en tilfredsstillende avrunding. Allikevel er vi godt fornøyde med seminaret i år. Vi har mye til felles med våre europeiske venner: uavhengig av nasjonale særtrekk oppfattes kampen for kvalitet, fordypning og grundighet innenfor kritikken og kulturdekningen som viktig og prekær.

comments powered by Disqus