Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikkens modernisme

I modernistisk og forhåpentligvis god tradisjon retter vi kritikkens oppmerksomhet mot kritikken selv, og vårt mål er på denne måten å bidra til kritikkens konsolidering som en autonom estetisk aktivitet.

Kritikerlaget 11. mai 2003 Krit.sirkelenYtringer
Krit sirkelen b

I sitt skoledannende og lett forslitte radioforedrag Modernist Painting (1960), lanserte Clement Greenberg ideen om kunsten som et selvstyrkende prosjekt; en kreativ praksis som mer enn å formidle et annet materiale, opprettholdt sin eksistens og gjorde seg selv viktig ved stadig å problematisere seg selv. Resultatet av denne introspeksjonen var ikke bare formell og tematisk nyorientering: modernismen produserte med sin selv-kontekstualisering estetikkens største ideologifabrikat: Kunsten ? ikke som avbildning av et forhåndsgitt materiale, men som sin egen autonome diskurs.
I dette nummeret av Krit.Sirkelen har vi valgt å følge kunstens strategi. I likhet med kunsten er også kritikken en kreativ praksis, men den er fremdeles underlagt krav om gjengivelse: av kunsten, slik kunsten en gang avkrevdes å gjengi virkeligheten. I modernistisk og forhåpentligvis god tradisjon retter vi altså kritikkens oppmerksomhet mot kritikken selv, og vårt mål er på denne måten å bidra til kritikkens konsolidering som en autonom estetisk aktivitet.
Årets nummer heter Kritikk av Kritikken. Og tittelen kan leses dobbelt. På én side er det nettopp kritikk av kritikken vi ønsker å bedrive: å se nærmere på de vilkår, forutsetninger og muligheter som normerer kritikken i dag. På den annen side ønsker vi å etablere et metaperspektiv på de diskurser der kritikken selv gjøres til gjenstand for kritisk diskusjon: kritikken av kritikken.
Så lenge kritikken kjemper for å befeste sin autonomi, vil kritikere angripe kunsten for ikke å gjengi kritikken. Og så lenge kritikkens autonomi ikke er befestet, vil kunstnere angripe kritikken for ikke å gjengi kunsten. Først når kritikken er etablert som autonom diskurs, som enhver annen komponent i den estetiske meningsproduksjonens kretsløp, vil en fruktbar meningsutveksling mellom kunst og kritikk kunne begynne.
Derfor proklamerer vi kritikkens modernisme, og i tråd med siste kulturjournalistiske mote formulerer vi vårt manifest punktvis, som et sett mer eller mindre velbegrunnede påstander.


  • Uten kunst er kritikken umulig, og uten kritikk er kunsten umulig. Mens kunstneren tilveiebringer materialet, er det kritikeren som gjør dette materialet til kunst. Derfor er en styrking av kritikken en forutsetning også for en styrking av kunsten.
  • Kritikken produserer kunsten, som kunsten produserer kritikken. Det gir ikke lenger mening å sondre mellom produsenter og kommentatorer på det estetiske felt. Som kunstneren kan innta kritikerens posisjon, kan kritikeren også innta kunstnerens.
  • All kritisk aktivitet er oversettelse. Hva oversetter man fra og hva oversetter man til? Man oversetter fra en særdeles sammensatt tradisjon, og man oversetter til den delaktighet man som kritiker har i kunstverket; den konkrete anmeldelsen er selve delaktigheten.
  • Kritikeren står ikke utenfor og ser på, for deretter å felle en dom. Kritikeren er en medaktør, og det er like mye verket som feller en dom over ham/henne. For kritikeren gjelder det å stole på verket, eller å innrømme ? ærlig og redelig ? at han har vanskeligheter for å delta i dialogen med verket.
  • Kritikeren er medievirkelighetens daglige essayist. Kritikeren ? essayisten ? fremmer en annen form for kommunikasjon enn journalisten; samtidig er det journalistikken som setter rammer for kritikerens aktivitet. En tabloid anmeldelse er en journalistisk anmeldelse; samtidig bør det være mulig for den tabloide kritikeren å åpne opp det tabloide uttrykk, sette stivnede forestillinger ut av spill for slik å bruke uttrykket på en produktiv måte.
  • De gjentatte angrep på litteraturkritikken, og de gjentatte motangrep på litteraturkritikk-kritikken vi har sett den siste tiden innebærer lite annet enn litteraturens revirmarkering som den tabloide offentlighetens foretrukne estetikkuttrykk: en kollektiv uttværing av et tomt argument.
  • I kritikk av populærmusikk og scenekunst dyrkes gjerne den subjektive opplevelse på bekostning av fagkunnskap og kritisk analyse. Men denne subjektive opplevelse er lite annet enn funksjon av en fraværende kritisk diskurs. Den subjektive kunstopplevelse er et ideologiprodukt på linje med den abstrakte masse av manglende egenskaper man gjerne kaller folket.
    Spørsmålet om kritikkens levevilkår er ikke minst et spørsmål om kritikernes levevilkår. Flertallet av norske kritikere er i dag underlagt underbetalende avisstyrers kreative forvaltningsideer. Om kunsten er det offentliges ansvar, er også kritikken det offentliges ansvar ? for kritikken er kunstens forutsetning, som kunsten er kritikkens. En kritiker bør altså kunne kreve de samme arbeidsvilkår som enhver annen produsent på det estetiske felt. Arbeidsstipend til norske kritikere nå!

comments powered by Disqus