Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Om bankmennenes rykte

Den islandske forfatteren Bjarni Bjarnason gjestet kritikerseminaret på Lillehammer og samtalte med oversetter Silje Beite Løken om romanen Mannorð.

Kritikerlaget 08. juni 2012 LitteraturReferaterSeminarer
Silje beite loeken og bjarni bjarnason

Innledningsvis leste Beite Løken opp et stykke hun hadde oversatt fra hans nyeste roman Mannorð før Bjarnason leste et mindre utdrag av det samme stykket, på islandsk. Den påfølgende samtalen tok utgangspunkt i boka hans, som handler om en aktør fra finanseventyret som prøver å komme tilbake til Island etter krisa, men opplever der å bli utestengt og hetset. Derfor vil han prøve å kjøpe seg et rykte – et «mannord» – tilbake. Hovedpersonen bygger på virkelige skikkelser fra finanskrisa, men boka er ingen nøkkelroman, slik enkelte av de utsatte har hevdet. Videre ble det snakket om krisas innvirkning på det litterære livet, der Bjarnason kunne fortelle at litteraturens stilling ikke er svekket, kanskje snarere tvert imot, og at eksporten av islandsk litteratur snarere har fått et oppsving de siste årene.

Utdrag av Mannorð av Bjarni Bjarnason:

Starkaður Levi satt i en hotellbar i Kochi og tenkte over saken. Samme morgen hadde han fått beskjed fra advokaten sin i London, Janus Andersen, om at den oppnevnte statsadvokaten, som skulle granske bankenes fall, krevde at han skulle komme hjem for å avlegge forklaring. Fra der han satt og drakk whisky i takt med sitt drikkedrevne speilbilde, la han merke til noen islendinger ved et bord i det ene hjørnet; et middelaldrende ektepar og deres aldrende venn med skipperlue på hodet. I tråd med siste års framferd, presenterte han seg som Charles P. Harvey, fra Guernsey i Den engelske kanal. Han sa at han hadde drevet forretninger med islendinger opp gjennom årene og at han hadde stor sans for dem.
Han ble så godt mottatt at han etterhvert forsømte seg i rollen. Da de skjønte hvem det var de satt der og snakket med, trakk de seg fort unna. Kvinnen slengte etter ham at det var landssviker han var. Hun hadde ingen interesse av å prate med nidinger annet enn for å skjelle dem ut. Oppe i suiten sin nappet han et konjakkglasskår ut av hodebunnen samtidig som han bannet høyt på islandsk for første gang på lang tid. Håret var klebrig av blod og brennevin.
Etter at han hadde tatt seg et bad, kledd seg i pyjamas og lagt seg under dyna for å synes synd på seg selv, kom latteranfallet overraskende på ham. Kjerringas utskjelling spant rundt i hodet og gjorde ham glad og oppspilt, men så ble han innhentet av tausheten igjen. Han så for seg en slags barskhet og savnet den islandske naturens hovmod. Starkaður kledde seg i finklær, tyllet i seg en dobbel whisky og gikk tilbake til baren for å se etter de hatske landsmennene. Det lå en ren duk på hjørnebordet og de tre islendingene var borte. Følelsen av ensomhet, som hadde trukket seg tilbake da han ble overøst av skjellsord, blusset opp igjen.
Ved skrivebordet på hotellrommet mumlet han for seg selv at det var bedre å være hatet av sitt eget folk enn å bli hundset av en gjeng som ikke kunne bry seg mindre om han var i live eller ei. Han fant fram det gamle passet, slo på pc-en og bestilte billett hjem. Med håp om å gjenvinne kjærlighet og respekt hos sine landsmenn ved å vise anger på en offentlig arena, åpnet han et nytt dokument. Han skrev en kommentar under overskriften Vi gjorde vårt beste.
Den kom på trykk i landets mest leste avis samme dag som Starkaður Levi landet på Keflavík. I kommentaren forsøkte han å framstå som oppriktig, han innrømmet sine feilgrep og ba om tilgivelse.
Helgen før han skulle avlegge forklaring, tok han med seg en sekspakning øl og gledet seg til å treffe gamle kolleger på fest hjemme hos en av dem. Han hadde ikke vært i landet siden før finanskrisen og stemningen var ikke til å kjenne igjen. Folk mente at tilståelsesskrivet hans bare viste at han fremdeles anså seg selv som så mye til viktigper at han trodde han var på bølgelengde med hele nasjonen, som han henvendte seg til som om den var en forhenværende ektemake i bitter kjærlighetssorg. Det gikk ikke lenge før gjestene var brisne og begynte å ironisere over kommentaren hans, som noen av dem kalte for Skriftemålet. En type med grønne solbriller på nesen og en torshammer hengende rundt halsen, sa at det var en kjent sak at islandske forretningsfolk kunne deles inn i to grupper: dem som Starkaður Levi allerede hadde dolket i ryggen, og dem han kom til å dolke i ryggen. Dette skålte gjestene for.
Starkaður betraktet den tynnhårede og slitne taleren, syntes han kjente ham igjen og spurte noen hva han het. Han husket å ha gjort forretninger med ham seks år tidligere. Den gangen hadde mannen gått med giftering, men den var forsvunnet i likhet med mesteparten av håret. Den neste værbitte taleren lo godt av seg selv da han fortalte at han og noen kompiser fra finanssektoren arrangerte det årlige golfmesterskapet Stikk, i Reykjavíks mest fasjonable golfklubb. Premien var en håndlaget, unik dolk. Han henvendte seg til Starkaður og spurte om de ikke kunne invitere ham til å overrekke premien under neste mesterskap, som skulle gå av stabelen i august. Konkurransen var tross alt viet ham. Starkaður ble klappet fram og sa at det var en stor ære. Han skulle selvsagt møte opp. Da sist års vinner stakk hjem for å hente premiedolken og vise den til gjestene, snek Starkaður seg diskré ut fra selskapet.
Tre uker senere, etter at en gammel skolekamerat brakk den ene fingeren hans og sa at han ville pisse på ham hvis han så ham på Island igjen, etter at han hadde dummet seg ut da han prøvde å hjelpe en ekskjæreste økonomisk, etter at han var blitt banket opp på byen og etter at han var blitt gjenstand for drittkasting fra ukjente mennesker opptil flere ganger daglig, sluttet han å gå ut uten en slags forkledning.
Starkaður så ut som en typisk islandsk mann: høy, slank og lyshåret, men han hadde vansker med å gli så godt inn i mengden at han ble helt borte. Han syntes at ingen former for profesjonell forkledning var umaken verdt, og at sånt bare ville gjøre ham til latter. Erfaringsmessig var det best å kle seg ned, være harry og ha dårlig kroppsholdning, se lutrygget og brydd ut. Både jakkeermene og buksebretten var noen centimeter for korte, og på den Fretex-skjorta han brukte mest, var det malingflekker. I samme bruktbutikk hadde han kjøpt sko med så skeivtråkkede hæler at han så kalvbeint ut når han gikk med dem. Mobilen var gammel og uten 3G, armbåndsuret var noe opprispet dritt han hadde funnet på loppemarked. Bilen var en tolv år gammel Volvo med skitne terninger som dinglet fra speilet. Når det virkelig røynet på, tydde han til svensk aksent. Denne stilen førte ham gjennom dagene. Det var sjelden noen kikket i hans retning, og de fleste kunne ikke sette fingeren på hvem han var, men hvis noen skulle begynne å lure, ga forkledningen ham nok tid til å stikke av og bli borte.
Selv om det å kunne ferdes uskadd rundt i hjembyen var et slags oppsving, var det ikke noe til liv. Han hadde alltid snakket med mange mennesker i løpet av en dag og fikk lite glede av å gå rundt taus fra morgen til kveld blant folk som lirte av seg tanketomt pjatt. Av og til, når han satt på kafé og lyttet til samtaler på nabobordene mens han lot som om han leste en avis eller surfet på nettet, fantaserte han om hva han ville bidratt med i samtalene hvis han satt blant de andre gjestene og fremdeles var ansett for å være en betydningsfull skikkelse. Selv om denne tilværelsen var hakket bedre enn å late som han var Charles P. Harvey og lyve om fortiden hver eneste helg og i nye svirelag, savnet han å slå av en prat med andre islendinger.
Etter at han hadde mistet sitt renommé, begynte han å se på menneskene med nye øyne. Tenkte med seg selv at et menneskes gode rykte, individets mannord, var for sjelen det helsen var for legemet, og det var en så selvskreven livskvalitet at man ikke satte ordentlig pris på den før den var borte. Han ble sittende og granske folk, som om væremåten deres uttrykte den enkeltes mannord, og han endte opp med å hige etter å være som de helt vanlige mennene. Tilhøre den folkemengden som andre automatisk lyttet til og respekterte uten egentlig å legge merke til dem. Det var de mennene kvinner ble tiltrukket av, åpnet hjertet sitt for og ville være nær. Slike menn som barn satte seg på fanget hos med den største selvfølge, der de kunne være seg selv og vokse opp, slike menn som barn til og med slåss om oppmerksomheten fra. Der han satt på bokkaféen Súfistinn, skjegget og med grå, markerte briller, fulgte han med på de unge, frie bohem-mennene på bordene rundt. De diskuterte samtidsproblemer og delte gode historier, de var ubarberte, manglet stil og var elsket av alle. Selv jentene bak disken vartet dem opp med lure smil om munnen, som om de tilhørte det hemmelige politiet.
Likevel ante disse mennene sannsynligvis ikke noe om at deres liv var innholdsrike og at de var i besittelse av et gyllent mannord. Han kom til å tenke på noe en kjent økonom hadde sagt, at verdien på et mannord kunne settes til to hundre tusen dollar. Sammenliknet med de summene han hadde tapt de siste to årene, var to hundre tusen dollar bare småpenger. Men det var det eneste tapet han angret på.
Etter at han hadde vært på Súfistinn noen ganger, la Starkaður merke til en forfatter han hadde sett på forsiden av en avis, avbildet sammen med et par politikvinner som arresterte ham foran Alltinget under en demonstrasjon. Han så ut til å ha roet seg siden det, nå satt han sammensunket over noe, hadde et par små lesebriller på nesen og spisset leppene på en spesiell måte når han konsentrerte seg. Mannen hadde en slik ro over seg at han like godt kunne forsvinne inn i stemningen på kafeen, lukke døra og låse etter seg. Han pleide å sitte på en grønn benk med et par runde bord foran, men det så aldri ut som om han la merke til om noen satte seg ved siden av ham eller på stolene på den andre siden av bordene. Ofte satt han der alene i en time eller lenger, men med jevne mellomrom i løpet av dagen dukket det opp alle mulige mennesker som slo seg ned hos ham en liten stund. Hvis noen hilste på ham var det som om smilet dukket sakte og rolig opp fra dypet og øynene måtte venne seg til nye omgivelser. Folk diskuterte med ham, fortalte historier, lo og ga ham en klem når de kom og når de dro. Oftest var det medlemmene i drømmeforeningen som stakk innom. De skildret drømmene sine og han tydet dem. Deretter fortalte de historier fra demonstrasjonene ved Alltinget og Sentralbanken.
Forfatteren minnet Starkaður om hvordan han selv kunne ha vært hvis han hadde valgt en annen vei i livet. Mannen var kledd i grønnrutet skjorte, hadde et svart tørkle rundt halsen, lente seg over bordplaten og vennene hans var lutter øre. Stemmen var lav, men tydelig da Starkaður klarte å stille seg inn på frekvensen:
”Jeg vet ikke hvor dere ble av den kvelden. Klemmsi dro i alle fall de typene med seg hjem til meg. Jeg hadde stått og skubbet sammen med dem på demonstrasjonen, så jeg var interessert i å snakke mer med dem. En av dem var en liten plugg som hadde rekt rundt i Asia i et halvår, han holdt på å skrive en reisebok og jobbet som journalist. Den andre fyren var en hasjrøykende konspirasjonsdikter hvis far er en kjent pønker, noe som også gjør sønnen kjent. Tidlig på festen ble det klarte at dette var nasjonens ledere som skulle ta over etter revolusjonen som de hadde planlagt til punkt og prikke. Jeg syntes det var en stor ære å få være sammen med disse landsfedrene og bad dem forklare meg hvordan de hadde tenkt seg at statskuppet skulle foregå.
Konspirasjonsdikteren tvilte på om jeg var til å stole på, men da de fant ut at jeg kunne være en nyttig propagandamaker for saken, ga de meg innblikk i den store planen. De skulle begynne med å utløse skuddvekslinger i Mosfellssveit slik at spesialstyrkene ble tilkalt helt opp dit, og deretter skulle de stenge Vesturlandsvegurinn slik at styrkene ikke kom seg tilbake til byen med det første. For å sørge for trafikkaos ville de bestille pizza fra alle pizzasjappene i byen. Ideen var at det skulle være så mange pizzabud på farten at politiet ikke ville komme fram. Deretter hadde de sett for seg å sende en haug med folk inn i alle vinmonopol og matvarebutikker rundt omkring i landet, og disse skulle rane med seg det de klarte av sprit, blandevann og snacks. Samtidig skulle folk med valutalån storme inn i bankene og kreve alle kontanter som var å oppdrive. De var overbevist om at ran av banker og butikker ville gå fredelig for seg så lenge ranerne var mannsterke og gjorde en god figur.
I tretiden skulle alle møtes utenfor Alltinget. Da hadde alle pizzaene kommet seg gjennom trafikkorken. Alle frammøtte skulle få et pizzastykke, et glass og snacks etter eget ønske. Pengesedler skulle kastes ut fra vinduer på Hotel Borg og dale over folkemengden. Foran Alltinget skulle det henge et stort filmlerret. De nye landsfedrene skulle nemlig ta over rikskringkastingen og holde en revolusjonstale. På det tidspunktet ble det en pause i planinnvielsen, for de var ikke blitt enige om hvem av dem som skulle holde denne talen. Konspirasjonsdikteren hvisket opprørt:
’Er det i orden at jeg gjør det, jeg mener, siden jeg var på skolelaget i diskusjonsteknikk og vi vant flere av konkurransene mot de andre skolene? Jeg vet akkurat hva jeg skal si og hvordan jeg skal bygge opp talen slik at budskapet når ut til hele Europa. Hvis det er greit for deg, altså, men pappa må ikke få vite noe. Jeg vil at han skal bli overrasket.’”
Forfatteren dro fingrene gjennom det lyse, bølgede håret. Virket tankefull selv om vennene moret seg over at han hermet etter konspirasjonsdikteren.
”Når festen på Austurvöllur var på sitt mest intense, skulle de storme alltingshuset og gjøre om salen til diskotek for å feire at kapitalismen var over på Island.
Jeg hadde lyst til å fortelle guttevalpene hva jeg syntes om planen. Men jeg lot være. Det eneste jeg kom på å si var: ’Hør her, gutter.’ Jeg klarte ikke gjøre noe med at jeg gjespet ustanselig. For å få dem ut sa jeg at jeg måtte jobbe, reiste meg og begynte å rydde. Fra gangen ropte jeg ’lykke til med kampen’ og sa ha det på deres måte, knyttet den ene neven og slo den mot den andre håndflaten med et klaps. Deretter gikk jeg rett til sengs og var dødslettet over å slippe unna framtidens landsfedre.”
Drømmeforeningen begynte å diskutere hvor virkelighetsfjerne de radikale var nå til dags og hva som egentlig skulle til for å gjennomføre et kupp, hvis det var det som var målet. Det spilte ingen rolle hvem av dem som snakket, alles øyne var uansett rettet mot forfatteren. Det var som om de hadde en stilltiende overenskomst om at den dømmende makten lå hos ham. Han så ikke ut til å ane noe om denne tilliten eller sin privilegerte tilværelse. Aller minst virket det som om han skjønte at han satt på et to hundre tusen dollars mannord. En sum som han enkelt kunne flerdoble med de rette investeringene.
Starkaður kikket på de lattermilde kameratene og sukket. Han betraktet skyggen kaffekoppen kastet over bordet og tenkte at han ikke lenger var iført den utvaskede grønne fangedrakten og ikke lenger satt og fulgte med på hvordan mørket la seg over celleveggen på isolatet. Men det var ingen selvfølge. I det øyeblikket han var blitt ført til statsadvokaten, der han hadde avgitt forklaring og var blitt idømt fire dagers varetekt, hadde han regnet seg fram til at rettsystemet ville bruke to år på å rive ned hver minste bestanddel av mannordet hans. Påtalemyndighetene kom til å ta fra ham huset han hadde i byen, hytta, bilene og alle andre eiendommer og løsøre på Island. Fram til den tid var han ikke bare en unnselig kafégjest på Súfistinn, han var i alle fall herre i eget hus, men dagen da han skulle ribbes for alt ville komme, og da ville han forsvinne inn i en navnløs natt.
Forfatterens perfekte liv lå rett foran nesa på ham, det var et uangripelig symbol på selve frelsen.
Medlemmene av drømmeforeningen reiste seg én etter én, drømmene var tydet og de var ferdig for dagen. Da han satt alene igjen ved bordet tok forfatteren fram en dagbok og ble sittende og skrive. Deretter fisket han fram en pakke Camel, luktet grublende på den, reiste seg og gikk mot rulletrappen som førte ned i bokhandelen i første etasje. Dagboka ble liggende åpen på benken ved siden av Starkaður. Teksten var et friskt pust fra en annen verden. Som om det gikk en tunnel gjennom den, som åpnet seg ut i en verden av uante muligheter. Starkaður fikk lyst til å vite noe om hvordan en mann med et innholdsrikt liv beskrev det overfor seg selv. Var han en av dem som gjerne ville knuse et konjakkglass i hodet på ham eller dolke ham dypt i ryggen? På en av de ledige stolene lå det en bunke eldre dagbøker. Etter å ha nølt en god stund og fulgt med på kafégjestene rundt seg, strakte han seg mot bøkene, tok en av dem og stakk den inn under skjorta. Følelsen han fikk var god, den minnet om første gang han hadde lagt nøklene til en luksusbil i lomma. Han drakk den siste kaffeslurken, reiste seg og gikk lutrygget ut.
Med hånden over boka, som var stukket ned i bukselinningen, sto han i rulletrappen og var på vei ned. Forfatteren var på vei opp. Blikkene deres møttes. Da Starkaður var kommet ut på Lækjargata og satte kursen sørover, tenkte han at forkledningen fungerte som den skulle. Forfatteren hadde sett rett gjennom ham.

Oversatt av Silje Beite Løken, mai 2012
Romanen ble utgitt i 2011 på Uppheimar Forlag

comments powered by Disqus