Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Debattinnlegg av Trond Haugen

“Det vi trenger mer enn teoretiske oversikter over kritikkens historiske forskyvninger er nærsynte metodologiske gjennomganger av kritikkens ulike historiske uttrykk. Ikke kritikkens kriterier, men kritikkens stil”, sa Trond Haugen i debatten om kritisk kapital under årets kritikarseminar på Lillehammer.

Kritikerlaget 05. juni 2012 SeminarerLitteraturDebatt
Trond haugen

Alt kan repeteres, og ingenting blir bedre

I innlegget sitt henter Arne Melberg fram det han selvbevisst kaller en klisjé; påstanden om at vi lever i en overgangstid. Han begrunner imidlertid, gjennom et omhyggelig utvalgt materiale, at det virkelig er mulig å snakke om en rekke historiske forskyvninger i den kritiske virksomheten, fra det trykte ordet gullalder på 17- og 1800-tallet til dagens nettverkskultur. Ved hjelp av enkelte kritikere – skjønt å kalle dem kritikere kanskje først og fremst er en gest til dette seminaret; de er like mye emblematiske figurer for den kulturen de var en del av – konkretiserer han også hva han legger i de ulike overgangene som har funnet sted mellom den tradisjonelle meningskritikken i en gryende borgerlig offentlighet, via den mer fundamentale, metafysiske eller romantiske systemkritikken på 1800-tallet og fram til dagens selvpromoverende like-kultur, der hvem som liker hva er viktigere enn hvorfor hva er bra. Nøkkelfigurene hans er Joseph Addison, Charles Augustin Sainte-Beuve, Søren Kierkegaard og Olof Lagercrantz.
Melberg ønsker ikke å være en melankolsk pessimist. Han er den som lærte meg å lese da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap på Blindern på 90-tallet, og jeg kjenner han såpass godt at jeg ikke er så redd for at han er så pessimistisk heller. Men han stiller seg kritisk til et par sider ved dagens kritikk som han i innlegget allikevel ikke er helt sikker på at vi utelukkende kan tillegge dagens kritikere; nemlig tendensen til å sette kritikeren foran kritikken og det umiddelbare nået foran en historisk og kritisk distanse. Han presenterer flere operative begrepspar for oss som avstand versus aktivisme, historisk perspektiv versus aktualisering. Kanskje mest interessant; en mulig motsetning mellom nået og det som er mer enn nået, det som «distanserer, motiverer, begrunner og utvikler» nået. Avslutningen hans er bevisst paradoksal påstand, som samtidig også er en utvetydig kritisk imperativ: «Den korta versionen av den klassiske kritikerens bidrag till det offentliga samtalet: det finns inga korta versioner».
La meg se bort fra at nettkritikeren glimrer med sitt fravær i denne refleksjonen over kritikerens før og nå. Det jeg lurer på når jeg hører innlegget er om ikke det kritikkhistoriske spørsmålet like gjerne kunne blitt stilt på en annen måte. Vi er helt klart interessert i hva kritikken er hos Joseph Addison, Sainte-Beuve, Søren Kierkegaard og Olof Lagerkrantz. Å tenke gjennom de historiske overgangene i kritikkens funksjon og berettigelse ruster oss ikke bare til faglig selvrefleksjon, men også til forsøk på å forstå vår egen tid og kritikkens betydning idet vi skriver den. Det er bra. Men jeg kunne allikevel tenke meg å snu ting på hodet, eller kanskje heller snu meg i en litt annen retning. Jeg skal forsøke å forklare.
I noen svært interessante år nå, har jeg vært så heldig å få ta del i et forskningsprosjekt på NTNU under ledelse av professor Sissel Furuseth om Norsk litteraturkritikks historie. Målet er å fullføre den kritikkhistorien som ble påbegynt på 80-tallet og som munnet ut i to bind med Norsk litteraturkritikks historie. Jeg jobber til daglig ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, og har det privilegium å sitte tett på de rike, ja, bugnende vil jeg vel nærmest si, katalogene, arkivene og magasinene på Solli plass. Ikke minst føler jeg at det er et av de stedene man kommer tettest på kritikken i sin alminnelighet, dvs. den hverdagslige, kjedelige, rutinemessige, men også ufattelig fascinerende dagspressekritikken. Foreløpig snakker vi om meter på meter med mikrofilm på ruller. I prosjektet Norsk litteraturkritikks historie har jeg benyttet meg av denne tilfeldige magasineksistensen på Nasjonalbiblioteket til å undersøke de konkrete endringene i norsk litteraturkritikk. Til å begynne med tenkte jeg det ville kunne munne ut i en erkjennelse av hva som hadde skjedd med kritikken. Kanskje var det en forfallshistorie som utspilte seg der, med en gang vi gravde den fram? Kanskje var det en framgangshistorie? Kanskje ville en undersøkelse av dagspressekritikken vise at det faktisk ikke sto så verst til med dagens kritikk, selv om den beveger seg i ustabile medier og i en av de mest spennende overgangstidene kritikken har sett, kanskje nettopp siden Joseph Addisons eller Knut Lyhne Rahbeks 1700-tall.
For å få kjøtt på beinet valgte jeg å studere den kritiske mottakelsen av fire sentrale debuter fra 1907 til 1998. Ting måtte jo peke i en eller annen retning om man tok for seg en så lang periode? De verkene jeg har sett på mottakelsen til er Sigrid Undsets Fru Marta Oulie fra 1907, Cora Sandels Alberte og Jakob fra 1926, Dag Solstads Spiraler fra 1965 og Karl Ove Knausgårds Ute av verden fra 1998. Jeg ønska ikke å studere mottakelsen ut fra fastlagte kriterier, for min erfaring er at det er en skjematisk optikk som hele tida risikerer å miste det vesentlige i enhver kritikk. Jeg ønska ikke å studere mottakelsen ut fra teoretiske betraktninger, fordi det erfaringsmessig er vanskelig å slutte fra kritisk praksis til kritisk ideologi eller teori. Men jeg ønska å studere den faktiske kritiske praksisen. Altså, ikke spørsmålet hva er kritikk i 1907, 1926, 1965 og 1998. Men heller hvordan er kritikken i 1907, 1926, 1965 og 1998.
Den eneste måten vi kan studere kritikk i et historisk perspektiv på, er ved å studere den faktiske kritiske lesemåten. Det vi trenger mer enn teoretiske oversikter over kritikkens historiske forskyvninger er nærsynte metodologiske gjennomganger av kritikkens ulike historiske uttrykk. Ikke kritikkens kriterier, men kritikkens stil.
Kritikk er lesemåte.
Lesemåte er stil.
Kritikk = stil.
Så hva er det som kjennetegner den norske kritikkens stiler i det 20. århundre? Kanskje aller først at det nesten er umulig å se en spesiell historisk utvikling i kritikken når det gjelder presisjon, refleksjonsnivå, teoretisk edruelighet, kontekstualisering og dømmekraft. Antallet anmeldelser av vesentlige debuter er relativt konstant. Det finnes korte og det finnes lange anmeldelser. I 1907, som i 1998. Den fantastiske dagspresseanmeldelsen, eller kanskje vi heller skulle snakke om det dagspressekritiske øyeblikket, kan like gjerne dukke opp i en anonym anmeldelse av Undsets Fru Marta Oulie i Drammens tidende i 1907 «…enkelte scener virker ved sin intense gråhet», som i en anmeldelse av Solstads Spiraler i Arbeiderbladet 1965, da tidligere leder av Norsk kritikerlag, Magli Elster, observerer følgende:
Han er ikke spesifikt norsk eller nordisk. Men liksom den ”abstrakte” eller nonfigurative maleren kan være dominert av sine fysiske omgivelsers farge og lys, er det i språket denne unge nordmannen viser hvor hans fantasi har rot. Tanke-assosiasjonene, klangen, fargene og lyset i selve ordene og deres sammenstilling er, liksom i lyrikken, en organisk del av innholdet.
En historisk patinert paternalsk velvilje kan like gjerne dukke opp hos den rutinerte Sigurd Hoel i hans anmeldelse av Cora Sandel Alberte og Jakob i 1926, som hos urutinerte anmeldere av Karl Ove Knausgårds Ute av verden.
Så hva trenger vi for å oppdage kritikkens stil?
Det vi trenger er en studie av kritikkens metoder. Det kan være i form av et empirisk og historisk basert register av ulike skrivemåter, av ulike kritiske begrunnelser, kritisk tempo, kritisk engasjement og kritisk billedbruk. Da vil vi oppdage at vi like gjerne finne igjen Addison, Sainte-Beuve og Kierkegaard i én og samme kritiker, noe Arne Melberg allerede antyder ved å holde fram den mangfoldige Olof Lagerkrantz som sitt ideal. Og at vi like gjerne kan finne dem på ulike steder i løpet av enkelt anmeldelse, som hos ulike anmeldere.

Trond Haugen

comments powered by Disqus