Kunstkritikerprisen delt ut
Fredag 29. april ble Kunstkritikerprisen 2015 delt ut. Her følger tale til prisvinner og bilder.
Under et arrangement i Fritt Ords lokaler fredag 29. april, ble Kunstkritikerprisen 2015 delt ut. Den gikk som kjent til kurator Kari Brandtzæg for utstillingen Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914–2014.
Uunder utdelingen holdt kunstner Victor Lind en tale til prisvinneren, og den følger i sin helhet her:
Victor Lind: Engasjert kunsthistorie
Tale ved utdelingen av kunstkritikerprisen til Kari Brandtzæg 29.4.2016
Først, til Kari Brandtzæg. Gratulerer med denne viktige prisen! Det gleder meg!
Jeg har kalt denne lille talen for «Engasjert kunsthistorie».
Utstillingen Krigens Skygge. Politisk kunst 1914–2014 på Kunstnernes hus gav et stort overblikk over krigens redsler. Og samtidig et stort overblikk over kunstnernes mangfoldige krigsmotstand. Utstillingen løftet fram menneskenes sorg og smerte. Kunstneres kritikk av de ansvarlige for krigens herjinger. Kjærligheten til livet. Og empati, folkelig motstand og internasjonal solidaritet med krigenes ofre.
Verken krig eller annen politikk rammer alle mennesker likt. Det er i disse mellomrommene at den politiske kunsten og den engasjerte kunsthistorien kommer inn. Det er alltid kamp om historien. Også i kunsthistorien. Om hvilke sannheter som fortelles, og hvilke som utelates. Å løfte fram den politiske kunstens blikk på menneskenes liv i krigens skygge i Norge gjennom hundre år – fra 1914 til 2014 – er et svært viktig bidrag i kampen om historien.
Det har vært underkommunisert både i fortid og i samtid hvordan kunstnere har kjempet – og fortsatt kjemper – mot krigene i moderne tid. Det gjelder radikale kunstnere, pasifister og kommunister. De kjemper mot at krigene skulle skulle bryte ut, og mot krigenes konsekvenser. Utstillingen på Kunstnernes Hus viste dette i stor bredde.
Kunsten om krigene gjelder liv og død. Derfor blir det også livsviktig for kunstnerne å finne en slagkraftig form som kan bære frem budskapet. Vi ser at kunstnerne søker en slik form i mange retninger, med et inderlig mål om å nå frem til dem som oppsøker kunst – og de som ikke gjør det. Kunstnernes krigsmotstand blir en kamp mot glemselen. Og for kunstens tilgjengelighet. Vi snakker ikke om sosialrealisme eller andre stivnede kunstformer. Kunstnernes mål er å finne visuelle virkemidler og andre elementer som synger og smyger seg inn i hjerner og hjerter. Krigens skygge handler dypest sett om menneskers kamp for frihet og rettferdig fordeling av jordens ressurser. Krig handler både om materielle og kulturelle /verdimessige spørsmål.
For 55 år siden, da jeg var 20 år, gikk jeg til Nasjonalgalleriet for å se hvordan 2. verdenskrig og okkupasjonen av Norge hadde nedfelt seg i kunsten i Norge.
Etter utstillingen å dømme, var resultatet magert. Bare et par bilder av Reidar Aulie. En kiste med et norsk flagg over som ble kjørt gjennom skogen. Jeg undret meg. Siden så jeg Alf Rolfsens okkupasjonsfrise i Oslo rådhus. Var dette et riktig bilde av norsk kunsthistorie?
I mars i år besøkte jeg Firenze og så de gigantiske og heroiserende slagscenene i Medici-palasset. Dette er seiserherrenes kunst om krigene i Firenze. Kunsten i Firenze er et slående uttrykk for alliansen mellom makt, penger og religion. Å lede Firenze var å forsvare byen og dernest utvide den. Krigene var et middel for å tilrane seg territorier, gods og gull.
Slik er det fremdeles, med store og små imperialistiske kriger for å underlegge seg fremmed jord, natur ressurser og nye markeder. Imperialistiske kriger og okkupasjoner skaper forsvarskriger. Det er legitimt å forsvare seg! Om det skal lykkes å stanse krigene som pågår, er det avgjørende å forstå krigens årsaker. Det er ikke manglende tenkning hos grå funksjonærer som skaper krig eller rasisme, slik Hannah Arendt legger til grunn.
Jeg har arbeidet med historien om utryddelsen av de norske jødene i 20 år. Jeg kunne ikke fortsette arbeidet som på 70-tallet. Jeg måtte lete meg frem, drive egen kildegranskning, lære, blant annet nye formutrykk og medier, på tvers av alle ismer. Jeg mener den store utfordringen for den kunsten som vil bety noe fremover er tilgjengelighet. Gjestfrihet!
Jeg vil avrunde med å sitere en strofe fra diktet Salme av Paul Celan:
«Ingen knar oss opp igjen av jord og leire,
ingen taler om støvet vårt.
Ingen.»
Dette er et fortvilet rop fra et stort mørke. Utstillingen Krigens skygge svarer på ropet fra Paul Celan. Utstillingen innlemmer menneskenes liv som leves i krigens skygge i vår kollektive erindring. Den posisjonerer den engasjerte kunsten sentralt i norsk kunsthistorie og vår felles hukommelse.
Det gir lys!
