Kunstkritikerprisen til RiddoDuottarMuseat og Nordnorsk Kunstmuseum

Arrangementet begynte med utdeling av prisen, som ble mottatt av Anne May Olli, direktør ved RiddoDuottarMuseat, og Jérémie McGowan, direktør for Nordnorsk Kunstmuseum. (Talen kan leses i sin helhet lenger ned i saken.)

Deretter hadde Olli og McGowan en uformell samtale om bakgrunnen for vinnerprosjektet, hva som ledet fram til det, og hvilke tanker de gjorde seg underveis, og nå i etterkant.

Som seg hør og bør begynte de med begynnelsen, som viste seg å ikke være så veldig lenge før selve prosjektet SámiDáiddamusea og utstillingen There is No åpnet.

– Det startet med at vi møttes under Det nasjonale museumsmøtet i september 2016, fortalte McGowan.
– Vi oppdaget at vi hadde et felles ønske om å stille ut og vise fram samisk kunst. Vi var begge interesserte i å få den samiske kunsten ut i offentligheten.

Olli fortalte at det egentlig var et veldig bra førstemøte.
– Mange ting ble landet og avklart der og da, på dette møtet der vi også møttes for første gang.

– Samtidig ante vi ikke hvordan det ville bli mottatt, sa McGowan.

– På NNKM hadde vi allerede noen ideer om hvordan samisk kunne synliggjøres mer, gjennom for eksempel mer eller mindre permanente deponier, tilsvarende andre museer i for eksempel Canada der inuittisk kunst er deponert permanent for å sikre visning av urfolks kunst. Avtaler tilsvarende dette kunne man jo for øvrig også ønske seg ved Nasjonalmuseet. Uansett, gjennom dialogen som oppsto og samarbeidet, så utviklet det seg imidlertid en helt annen idé.

– Tidslinja var jo egentlig innmari kort: Vi møttes i september, Jérémie kom til Karasjok i oktober, og utstillingen åpnet i februar året etter, sa Olli.

– Anti-musealt sånn sett, det gikk veldig fort, lo McGowan, og fortsatte:

– Underveis i prosessen var et museums samfunnsrolle og relevans gjennomgående samtaleemner. Som museum kan man jobbe langsiktig og sakte, eller man kan se at man kan gjøre en forskjell og hoppe på muligheter som byr seg.

– Videre var den grunnleggende agendaen at det var KUNSTEN vi skulle snakke om, ikke RiddoDuottarMuseat som museum. Og den målsettingen synes jeg vi har fått til. Det er mye artigere å være direktør for RDM nå, enn før prosjektet!

McGowan understrekte verdien i samarbeid, og at det ofte er den beste veien til et mål.
– Man oppnår så mye mer sammen enn alene. Underveis i prosessen ble det også viktig for oss å ivareta den samiske kunsten som en naturlig del av museet, ikke som en egen avdeling adskilt fra resten. Spørsmålet om «hvordan samisk kunst kan vises i museet» endret seg til «hvordan er det mulig at samisk kunst har vært utelatt så lenge?»

– Forhåpentligvis blir ikke dette bare et engangstilfelle, men at det vil få ringvirkninger. Det samiske er nå en naturlig del av NNKM. Men samtidig skal vi være oss selv og ivareta oss selv. For når et eventuelt museum står der så er det viktig at vi kan være oss selv., at vi for eksempel tar i bruk tradisjonell kunnskap for å vise hva som er det samiske. Verden blir jo mer og mer globalisert, og da er det viktig å holde på den samiske måten å gjøre ting på, bemerket Olli, og fortsatte:

– Når det gjelder den mer kuratoriske ideen, så er det slik at SámiDáiddamusea er institusjonen, og There is no var utstillingen. Det er viktig å presisere. Det var aldri snakk om å vise fram samisk kunst alene, men snarere vise behovet for et eget samisk museum. RDM har jo allerede en del, men det er likevel noe annet å vise det fram i en kontekst som omtales som et samisk kunstmuseum. Og når vi skulle snakke om behovet for et eget samisk kunstmuseum så var det viktig å unngå å havne i en negativ spiral. Vi måtte være politiske uten å være negative. Dermed ble det viktig å fokusere på mulighetene, og løfte fram et potensial. Prosjektet var så viktig mener jeg, at jeg var villig til å risikere min stilling som direktør, sa Olli.

– På mange måter var det et stealth project, lo McGowan.
– Vi holdt det mer eller mindre hemmelig fram til det åpnet. Vi var jo redde for hvordan det ville bli mottatt, og vi var forberedt på heftig kritikk.

– Målet var å skape et savn etter noe som manglet. Og det klarte vi tror jeg, sa Olli.

– Det interessante med det, er at da NNKM forsvant så savnet ingen det! Men da SámiDáiddamusea nærmet seg slutten, uttrykte publikum et savn allerede før det var over. Skoler ville at hver eneste klasse skulle besøke museet, og publikum uttrykte et klart behov og ønske for et eget samisk kunstmuseum.

Det å skape et savn er en god målsetting, påpekte Olli.
– Så får vi se om savnet er stort nok også blant politikerne til å bevilge penger til et eget museum. Den samiske tilstedeværelsen er jo et naturlig element i den norske konteksten.

– Og det viste seg jo at vi leverte noe til folket som de hadde vært klare for lenge. Det var kanskje et radikalt grep det vi gjorde, samtidig så var responsen litt sånn «Yes, endelig» Vi ønsket å skape et ubehag, men på en bra måte. Og vi håper noen har litt dårlig samvittighet nå!

Et spørsmål fra salen var hvorvidt det at McGowan er utenlandsk har gjort gjennomslagskraften enklere på noe vis, og at et initiativ som dette fungerer bedre når det ikke kommer fra samene selv?

– Det er kanskje et av de spørsmålene jeg har fått oftest, og som jeg er veldig forsiktig med å svare noe definitivt på. Perspektiv utenfra kan nok hjelpe, fordi det skaper litt avstand, svarte McGowan.

– Det har jo vært snakket om, men det handler ikke bare om nasjonalitet eller at folk er utlendinger. Jeg tror kanskje vi finner noen fellesnevnere i interesser tror jeg, og det at man begge kommer utenfra, at man er «de andre». Enhver person kan jo løfte blikket, det handler bare om hvor høyt man løfter blikket.

Et annet spørsmål fra salen handlet om formatet, og at museumsperformancen trolig har fortonet seg som en type skole. Så hva lærte de underveis av dette?

– For min del kan jeg i alle fall si at læringskurven var særdeles bratt, og jeg er glad jeg ikke skled ned den! En kort oppsummering av prosessen er at når jeg er ferdig som direktør, så vil jeg begynne på kunstskole! Jeg lærte ting jeg ikke kunne før. Man kan jo si alt med kunst – uten å si noe som helst!! Det har vært et år med ekstremt høyt tempo, det er først nå vi har tid til å reflektere, så magefølelsen har også vært viktig, sa Olli.

– Premisset var en type strategisk anonymitet. For dette handler jo ikke om NNKM, eller den rollen man har som museumsdirektør. Det har vært mange rørende øyeblikk, og vi ser at dette har betydd noe for folk. Og da blir man hele tiden påminnet om hvilket ansvar man sitter med som museumsdirektør. Så hva gjør man da? Man blir stadig mer bevisst på maktstrukturene og hva man kan få til, supplerte McGowan.

Et siste innspill fra salen påpekte hvordan skape synlighet.
– Det handler jo om å jobbe for at noe skal få synlighet på en positiv måte. Finne de gode hjelperne som kan løfte oss fram. Nasjonalt sett har man ikke prioritert et samisk kunstmuseum, og samene har vært usynliggjort. Vi må utfordre de nasjonale politikerne på dette.

Så hvor går veien videre?

– Vi må jobbe videre for å synliggjøre at vi gjerne skulle ha vist den samiske kunsten i virkeligheten. Da kulturministeren var på besøk i Karasjok måtte jeg vise fram kunsten på video. Og det holder jo ikke. Og dessuten er jo den samiske kunsten en del av den norske samfunnet, avsluttet Olli.

Arrangementet var et samarbeid mellom Norsk kritikerlag, Samisk hus, Nordnorsk Kunstmuseum og RidduDuottarMuseat.

Tale til prisvinner

Medlemmene i Kritikerlaget, kunstseksjonen, har talt. Etter nominasjonsrunde etterfulgt av avstemming over shortlisten, var det ingen tvil om hvilket kunstprosjekt som var kritikernes favoritt i kunståret 2017.

Vinneren ble nominert, og tildeles prisen, for et banebrytende prosjekt, som gjennomgående bygget på kvalitet, både kunstnerisk og teoretisk. Ikke minst gjør det konseptuelle og politiske rammeverket dette til et særdeles viktig kunstprosjekt i vår samtid – muligens et av de viktigste.

I to måneder «forsvant» Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Over natten endret institusjonen navn og framsto som ugjenkjennelig. Den grafiske profilen var ny. Museumsrelaterte gjenstander som postkort, plakater og visittkort hadde gjennomgått en større estetisk forvandling. Og desto viktigere: Det var en helt annen kunstsamling å finne i museumsrommene.

Historisk sett finnes det mange kunstnere med samisk bakgrunn eller tilknytning. Følgelig eksisterer det også en samisk kunstsamling. Samlingen har blitt bygget opp siden 1970-tallet, og består i dag av 1300 kunstverk fra over 60 kunstnere, fordelt mellom billedkunst og kunsthåndverk. Per i dag befinner denne samlingen seg i magasiner i Karasjok, pakket ned, unntatt offentligheten og unntatt publikums mulighet til å få innsyn i og mulighet til å stifte nærmere bekjentskap med denne unike delen av en vesentlige del av kulturhistorien.

For i 2017 – der man på verdensbasis kan besøke museer som tar for seg det aller meste, og de snevreste av temaer – så eksisterer per dags dato IKKE et eget kunstmuseum for samisk kunst, og dermed finnes det heller ikke et eget visningsrom for den samiske samlingen med billedkunst og kunsthåndverk.

Under institusjonsnavnet Sámi Dáiddamusea og med utstillingen There is No ble dette faktum markert. Med et radikalt formgrep – det som best kan kalles en museumsperformance – ble Nordnorsk kunstmuseum for et par måneder, på elegant og sømløst vis, gjort om til et samisk kunstmuseum. Dermed fikk samlingen endelig møte offentlighetens lys. Det var et utvalg fra samlingen som ble presentert, og verk i alt fra video, foto, skulptur og maleri, til forskjellige former for kunsthåndverk ble presentert. For anledningen fikk museet også en egen samisk direktør, Marita Isobel Solberg.

Som mange av dere sikkert ved, markerte 2017 100-årsjubileet for det første samiske landsmøtet, og jubileet ble markert på flere måter i kunst- og kulturfeltet. Den oppmerksomme kunstkonsument har nok også observert et økende fokus på det samiske i samtidskunsten, både nasjonalt men også internasjonalt med for eksempel en mer eller mindre synlig tilstedeværelse på monsterutstillingen Documenta og Veneziabiennalen samme år.

Likevel kan ingen markeringer måle seg med den som NNKM og RDM gjennomførte.

Presentert som et «fiktivt museum med en ekte samling» og en «museumsperformance», ble kunstmiljøer tatt på senga. Ingen hadde ventet noe slikt. Og det er vanskelig å tenke seg en bedre måte å argumentere for et permanent samisk kunstmuseum på.

Prosjektet gjorde seg dessuten spesielt gjeldende i spørsmål omkring identitet og institusjonskritikk. For hvor ligger ansvaret når en hel del av en kunsthistorie står i magasiner, og holdes vekk fra offentligheten? Prisvinneren satte samisk kunst på kunstkartet, samtidig som den problematiserte samisk kultur og dens plass i den nasjonale fortellingen.

Prosjektet fant sted i Tromsø i februar til april 2017, og utgjorde et nytenkende og radikalt konsept – sjangeren «museums-perfomance» må kunne sies å være noe nytt i norsk museumsverden og noe vi ikke har sett tidligere – og som ble gjennomført med stor kollegial solidaritet og samarbeid mellom institusjoner.

Så på vegne av Norsk kritikerlag og seksjon kunst er det en glede å tildele Kunstkritikerprisen 2017 til RiddoDuottarMuseat (RDM) og Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) for Sámi Dáiddamusea!

Prisen er en statuett utformet av billedkunstner Arne Nøst.