Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Live impro / Live remix: Metode, form og kritisk potensial

Les referat fra paneldebatten som fant sted 5. september i Kristiansand i anledning Punkt-festivalen.

Kritikerlaget 09. september 2015 ReferaterNyheterMusikkKritikersalong

I anledning Punktfestivalen ble det arrangert paneldebatt med tema «Live impro / live remix: Metode, form og kritisk potensial» 5. september. Debatten var et samarbeid mellom Punkt, Musikkforum (NOPA/NKF) og Norsk kritikerlag, og støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Panelet bestod av:
Sidsel Endresen, sanger/komponist og en betydelig stemme innenfor jazz og impro
Michael Duch, norsk bassist og førsteamanuensis ved Jazzlinja på NTNU
Sigbjørn Nedland, en sentral musikkformidler gjennom sitt virke som journalist og produsent i NRK
Emil Bernhardt, utdannet komponist og har mastergrad i filosofi. Virker som musikkritiker i Morgenbladet.
Samtalen ble ledet av Ida Habbestad, redaktør for Ballade.no og musikkritiker i Aftenposten.

Forfatter av referatet er Anette Therese Pettersen.

Referat
Hva betyr live remix som musikk? Hvilke strategier og resultater står vi overfor? Intensjonen med denne kritikersalongen var å verbalisere og undersøke «live remix» som begrep. Ida Habbestad innledet med å sammenligne remixen med kritikerpraksisen: Man møter et uttrykk, et verk, som er for komplekst til å gjengis i en tekst – og man konsentrerer seg i stedet om noen elementer som man undersøker nærmere. Det skjer i nærhet i tid til verket, og tilskuerne kan velge mellom flere ulike tolkninger.

Panelet diskuterte live remix som format, og Sidsel Endresen beskrev det i Punkt-sammenheng som et møte mellom elektronika og «akustiske» musikere, et møte mellom ikke nødvendigvis opplagte samspillere – en slags samtale mellom en konsert og en såkalt remix. Endresen ser på Punkt Live Remix som et rammeverk for å jobbe improvisatorisk. Denne rammen innebærer at man nettopp har hørt en konsert med noen, og det kan fungere som en provokasjon – sette en tone, en klang, stemning etc. Et parameter man kan jobbe innenfor.

Michael Duch beskrev en typisk live remix som at lyden du bruker blir endret mens du bruker den. Improvisasjon handler om kontroll, sa han videre, om å ville ha kontroll til å bestemme hva man vil – men improviserer man med andre, må man gi litt slipp på kontrollen, inngå i dialog. Det er snakk om kompromiss i positiv forstand. Historisk sett trakk Duch linjer til Evan Parker som har brukt det mye i elektro-akustisk ensemble. Man mister kontroll over den opprinnelige lydkilden, og remix er en metode for å endre måten man improviserer på. Direkte oversatt handler live remix om at vi blander noe med publikum tilstede, sa Duch. Noe som ligger nært collage-tenkning, men der har man et gitt antall ting man forsøker å sette sammen til noe, noe som i musikalske sammenhenger kan minne om «mash-up», blant annet. Duch sammenlignet remix med en blended whisky: blanding av ulike whiskyer satt sammen til en ny. Man kan også spille noe basert på inspirasjon av noe annet. Hensikten til Punkt er å utfordre begrepet.

Sigbjørn Nedland pekte også på anmeldelse/kritikk som en slags remix av en konsert: Man går inn og responderer på konserten, henter ut det man synes er mest interessant. Han trakk også paralleller til begrep som overlevering (fra folkemusikken), der én sitter og lytter til en annen spillemann, og så spiller det igjen. Snakker vi da om kopi eller repetisjon eller imitasjon? Nedland siterte T.S. Eliot: «Immature poets imitate, mature poets steal.» Et godt tjuveri er noe av det beste du kan gjøre i musikken, etter Nedlands mening. Man får presentert et materiale, noe som en artist eller gruppe har frembragt gjennom lang trening i å være improvisatorisk. Når man har levert fra seg et ånsdprodukt, har man også gitt fra seg kontrollen over det, mente han. Da har enhver annen rett til å bruke det du har levert som et råstoff til å skape videre på.

Emil Bernhardt opplevde festivalen for første gang og hadde på forhånd sett for seg at remixen kunne tenkes som en form for kritikk. Ikke kritikken tenkt som anmelderi, som man forbinder med å felle dommer – men at remix-begrepet kan hente fram andre elementer ved kritikken. Bernhardt beskrev det som en impuls som er i stand til å artikulere og brette ut et potensial som ligger i verket, og hvor modellen med remix kan fungere som en korrigering av kritikken som noe som bare feller dommer. Det interessante med å trekke inn kritikk-begrepet er i henhold til Bernhardt at det dreier seg om å hente ut et potensial som ligger latent i originalen som ikke kunne vært hentet ut utenfor kritikken, som trenger den for å artikuleres. Remixen kan være selvstendig verk, eller opplevelser, men det er brudd mellom originalen og remixen. Bernhardt mente at det i prinsippet kunne oppstått et uendelig antall remixer av ett verk. Den uendeligheten finnes i originalen, men kan ikke spilles ut i den.

Disiplin ble også trukket frem som et element ved live remix-formatet. I Punkt sin definisjon så bruker man akustisk instrument. Det er veldig få regler og det krever disiplin å holde seg innenfor sfæren til originalverket. Bernhardt mente at det formale ikke bør undervurderes og pekte på hvordan festivalpublikummet fysisk beveger seg mellom salene Det ivaretar disiplinen, og gir frihet innenfor blokkene.

Habbestad trakk fram at man må ha disiplin til å sitte i ett rom lenge, hvor man selv kan velge hvorvidt man sitter gjennom en hel remix (og at man da går da glipp av andre), eller om man forflytter seg rundt. Spørsmålet er hvorvidt det er et poeng å følge en remix fra begynnelse til slutt? Man blir sin egen remix som lytter, sa Duch.

Avslutningsvis ble det åpnet for innspill og spørsmål fra salen. Her ble åndsverksrettigheter kort diskutert, og Nedland mente det er et spørsmål om redelighet. Han skilte mellom stjeling av verk hvor man tjener penger på andres verk, og stjeling hvor man tar en bit for å skape et nytt åndsverk. Men da må man ha redeligheten til å opplyse om hvor noe er stjålet fra. Punkt arrangerte i år for første gang parallelle live remix-sessions, og salen diskuterte også hvordan dette spiller inn på hvordan man deltar og lytter. Bernhardt betonte spenningen mellom flyktighet og streng ramme – det konkrete med at man går fra rom til rom. Det angir en spenning som også ligger i materialet. Hans konklusjon var at det ikke er et problem at man ikke hører hele remixen, men at det snarere er en del av uttrykkets natur. Som Duch sa: man inkluderer publikum i remixen: de må også velge og velge bort.