Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Musikk-kritikk med sørgeslør eller godt gehør?

«Musikk og kritikk» var overskriften på det tredje estetiske seminaret ved UiO denne våren. Debatten som fulgte Anne Danielsens innlegg om popmusikk-kritikk ble langt på vei både vital og frisk!

Christer Dynna 11. april 2005 Krit.sirkelenMusikkDebatt
Popkritikk

Anne Danielsen (postdoktor, Institutt for musikk og teater) hadde tatt for seg anmeldelsene i norske og engelske aviser av «Anniemal», debutplaten til Annie, artist og dj fra Bergensscenen.

Godt «gehør »
Etter Danielsens syn utviste kritikerkorpset god dømmekraft i møte med «Anniemal». Med bakgrunn i feltet generelt og mottagelsen av platen spesielt, hevdet Danielsen at domsavsigelsene innen pop-kritikk generelt var gode og relevante ? herunder innlemmet hun også dommerpanelet i tv-programmet «Idol».
Men hun mente samtidig at sistnevnte tydelig eksemplifiserer hvordan feltets diskursive praksis lider under et svakt språk.
? Pop- og rock-kritikken utviser god dømmekraft, men har alltid hatt problemer med å utsi noe om hvorfor man dømmer som man gjør, sa Danielsen. Språket i anmeldelsene er dårlig utviklet og omtaler sjelden hvilke kriterier for kvalitet man operer med og legger til grunn for dommen. Istedet holder anmeldelsene seg til en sjargong der man forsøker å «sirkle inn lyden» ved bruk av referanser ? i form av andre plater og lydbilder, genre og stiler, noe hun mente fungerte tilfredsstillende.
Til dette repliserte Eystein Sandvik, fra i P2, at denne «diskursen» var en form av «name- og genredropping» som ikke kunne anerkjennes for sitt kritiske potensiale eller fungere som erstatning for analyser. Sandvik deltok i panelet sammen med Ståle Wikshåland, professor ved musikkvitenskap (UiO).

Ideologisk slagg
Anne Danielsen fremholdt likevel at pop- og rock-kritikken fremstod autonom og selvstendig, blant annet ved ikke å falle for fristelsen til å låne virkemidler fra andre diskursive felt og tilrøve seg autoritet. Dette vitner om en opplyst og selv-refleksiv popkultur, mente hun.
Til dette repliserte Kjersti Bale, professor i allmen litteraturvitenskap (UiO), at anmeldelsene inngikk i samme seksjon som featurejournalistikken og at dette var to felt som beriket hverandre gjensidig, og som dessuten ofte omtaler de samme kulturelle fenomenene.
Danielsen kritiserte en praksis som dominerer i popmusikk-kritikken som består i å ramse opp alle enkeltspor og kutt på en plate. For, sa hun, man: «trenger ikke kritikk for å lese låtenes rekkefølge på coveret ». Bunnlinjen i innlegget var likevel at det generelt stod bra til med popmusikk-kritikken fordi den er selvstendig og vital ? om enn «mindre vital og eksperimenterende enn rock-kritikken var på 80-tallet».

Musikkinnslaget
Danielsens slag for den gode dømmekraften i kritikerkorpset som hun hedret for sin treffsikkerhet, ble ikke ledsaget av noen form for verbal eller analytisk underbyggelse av hvorfor hun mente dommene «traff godt». Salen fikk istedet anledning til å lytte til et spor fra plata. Det er sjelden kost i akademiske saler ? men her kunne man, selv av en akademisk debattant, ønsket en sterkere diskursiv deltagelse og posisjonering på feltet hun undersøker, for da hadde hun samtidig våget å vise kritikken vei ut av den språkløshet hun fant eksempler på.
I sitt innlegg hevdet Danielsen også at det, i tilfellet «Anniemal», var overraskende samstemmighet mellom anmeldelsene. Hun påpekte at det hersker en hype, eller «kollektiv stemning», over popmusikk-feltet. Dette bidro, trodde hun, til motvirke infisering av «ideologisk slagg fra rock-kritikken», som fortsatt drar med seg en inderlighets-estetikk, eller en hjerte-smerte-idé, som er popmusikken fremmed.

Sørgesløret
Her fikk hun bifall fra Natt & Dag-journalist Petter Amdam, som òg poengterte de sterke kommersielle strømninger i feltet, hvor dagens anmelderi løper en stor risiko for kun å bli forbrukerveiledning. Han sa også at mottagelsen av «Anniemal» var sterkt farget av andre forhold enn kvaliteten på selve plata, så som artistens biografi og kjærestens død, samt «Bergensmiljøets sterke kredibilitet». I mindre grad enn Danielsen leste Amdam samstemmighet inn i det norske kritikerkorpsets mottagelse, som han hevdet var mer nyanserte og problematiserende og ikke var så entydig positiv.
Eystein Sandvik fikk på sin side plassert halen på grisen ved å hevde at popmusikk-kritikken er mindre bundet av industrien enn hva tilfellet er innen kritikken av klassisk musikk, der man i større grad er belemret med dobbeltroller og inhabilitet.

Professor Arnfinn Bø-Rygg ledet møtet.

Estetisk seminar og fornavnskulturen
Platebransjens fornavnskulturen bør ikke bli fast takst på Estetisk seminar. Det kan virke nokså påfallende for «utenforstående» når ordstyrer går i dialog med innspill fra salen ved å henvende seg med fornavn. For andre enn dem som er kjent ved fakultetet er ikke et Harald eller Bård veldig informativt. Når ordet er fritt og seminaret er et åpent og annonseres også utenfor universitetet, bør det forventes at andre enn «utenforstående» til det akademiske fagmiljøet presenterer seg med fullt navn.