Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Saraste
Jukka-Pekka Saraste (Foto: Ari-Veikko Peltonen)

Musikkritikerprisen 2012/2013

Musikkritikerprisen 2012/2013 går til dirigent Jukka-Pekka Saraste for framføring av Mahlers 2. symfoni ved avskjedskonserten med Oslo Filharmoniske Orkester i mai 2013. Vi gratulerer!

Kritikerlaget 18. september 2013 MusikkPriser

Tale ved Tori Skrede, framført ved utdelingen av Musikkritikerprisen 2012/2013 på Litteraturhuset i Oslo 18. september 2013.

De fleste av oss vet hvor trist det kan være å miste noen. Å miste betyr heldigvis ikke alltid at noen dør, men det kan være ille nok at noen drar. Men heldigvis, sorgen kan være lettere å takle hvis den som reiser har sagt skikkelig farvel. Og – for oss som er igjen kan det hjelpe hvis vi får sagt skikkelig ifra hvor inderlig stor pris vi har satt på vedkommende.

Da Jukka-Pekka Saraste la ned dirigentpinnen etter de to avslutningskonsertene med Oslo Filharmoniske Orkester i mai i år, var en epoke over. Han har vært sjefdirigent i sju år og orkesteret har aldri vært så godt som nå. Og, som flere kritikere påpekte etter avskjedskonserten, dét har kanskje ikke Mahlers 2. symfoni heller. Dét sier i grunnen det meste, for Mahlers symfoni med tilnavnet «Oppstandelsen» er et verk som spilles mye, og jeg aner ikke hvor mange ganger den blir fremført verden over i løpet av et år, eller hvor mange innspillinger som har vært gjort.

Gjennom de siste sju årene har Saraste gitt oss mange store musikkopplevelser. Og denne maikvelden fikk vi nok en auditiv demonstrasjon av hvordan han klarer å løfte orkesteret opp på et nivå man nesten ikke tror er mulig. Verket er fantastisk, men ikke alle framføringer er det. Men denne kvelden var vi var mange som lente oss tilbake, pustet tungt og kjente på opplevelsen av noe nytt. Vi hadde hørt detaljer i Mahlers musikk vi ikke hadde merket før. Vi hadde hørt små, underfundige bevegelser kombinert med lange, musikalske linjer som nesten virket som setninger der musikken snakket. I Mahlers 2. symfoni medvirker også sangere, både solister og kor, orgel er det også, og på en enestående måte fikk han også dem til å gli inn som en helt naturlig ingrediens i orkesterbildet. Teksten som tonesettes i 5. sats er et dikt av Friedrich Gottlieb Klopstock, og sjelden har man hørt en tekst komme så godt til uttrykk. Alt smeltet sammen i en fantastisk helhet der spenningen aldri falt, men holdt seg og holdt seg i alle de 85 minuttene symfonien varte.

To andre glimrende utøvere er også nominert til prisen i år: Fiolinisten og dirigenten Arvid Engegård for en konsert med Nordnorsk Symfoniorkester og pianisten Ellen Ugelvik for fremføringen av Magbe Hegdals Herbarium. Men for noen av oss var det ikke tvil om at det er Saraste som bør hedres. For gang på gang i løpet av de årene han har vært her har vi opplevd at han har avduket stadig nye lag i den musikken han gir oss, hele tiden i en utsøkt balanse mellom lange, talende linjer, små, velformulerte detaljer og maksimal utnyttelse av klangmulighetene i orkesteret generelt og hver instrumentgruppe spesielt. Saraste står der på podiet, og uten store fakter rekker han ut en hånd mot orkesteret og trekker til seg både de ørsmå finessene og de harmoniske søylene og knar musikken til en helhet med en helt spesiell farge. Det låter aldri kjedelig når Saraste dirigerer. Aldri.

Og derfor er det mange, mange konserter han kunne ha fått Kritikerprisen for. For eksempel for fremføringen av Verdis Requiem før påske i år. Eller for Mahlers 10. symfoni i 2010, eller for Bartoks Musikk for strengeinstrumenter, slagverk og celesta i 2012. Da skrev Ståle Wikshåland i Dagbladet: «Nok en gang ble framføringen en suveren demonstrasjon av Sarastes grep om egenarten i musikken. I et verk som lett kan ende i det litt hektiske hjørnet, strakte Saraste klangen rolig og flott ut i åpningssatsen, før energien ble sluppet løs.»

Eller – for den saks skyld, han kunne gjerne ha fått prisen for sin aller første konsert som sjefdirigent i september 2006, der Sibelius’ Lemminkäinen-suite ble spilt. Jeg husker den konserten fremdeles. Jeg husker den nye klangprakten som åpenbarte seg, og jeg skjønte med en gang at vi gikk noen fantastiske år i møte. Og ja, det er nettopp denne klangprakten som gang på gang har svevet over Sarastes rygg og ut i salen og tatt revansj over den dårlige akustikken i Konserthuset. Det er den som har gitt oss opplevelsen av å sitte midt i og være en del av en fantastisk helhet som av og til kan kjennes overjordisk.

Kollega Erling Gulbrandsen i Morgenbladet formulerte seg sånn etter avskjedskonserten med Mahlers 2. symfoni, den såkalte «Oppstandelsen»: «… sluttklangen kan ikke stige høyere, men den gjør det, og Saraste veiver dem videre, frem, inn, opp, under seteradene, opp i taket, og taket løfter seg, jeg lyver ikke, det løfter seg, konserthuset åpner seg, og skyene velter inn, Oslos grå verden, fargesprakende nå, og stjernehimmelen, og da vet jeg, der jeg sitter, med tungen meningsløst klemt opp i ganetaket, krampaktig, for ikke å miste forstanden, at dette – dette her … dette var jammen meg en …».

Og med de ordene vil jeg overrekke et trykk av Håkon Gullvåg til deg, Alex Taylor, artistisk planlegger ved Oslo-Filharmonien, som står her på vegne av Jukka-Pekka Saraste. Jeg vil si tusen takk for det han har tilført Oslo-Filharmonien og de skjellsettende opplevelsene han har gitt oss kritikere, det musikkinteresserte Oslo og hele Norge. Og heldigvis, han er fremdeles æresdirigent.

Gratulerer!

comments powered by Disqus