Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Musikkritikerprisen til Toril Carlsen

Vinneren av årets kritikerpris i musikk besitter en stemme som for meg «alltid har vært der». Jeg kan ikke huske første gang jeg hørte den. Men jeg husker at jeg alltid har likt akkurat den klangen ? en lys sopran med en særpreget, mørk lød.

Kritikerlaget 03. september 2003 Krit.sirkelenMusikkPriser
Toril carlsen

Stemmen tilhører en utøver som har vært solist ved Den Norsk Opera i over tjue år. I løpet av dem har hun gjort «alle» rollene i sitt stemmefag og mer til: Hun har vært Pamina i Tryllefløyten, Rosalinde i «Flaggermusen» og den glade enken Hanna Glawari. Hun har vært Rhindatter og Karmelittsøster à la Poulenc og Wagner, og hun har gjestet spennende produksjoner utenfor Youngstorget: I vår var hun i Bergen som Judith i Bela Bartoks «Ridder blåskjegg», og tidligere har hun vært å høre i helt nye operaer på Black Box, som Antonio Bibalos «Glassmenageriet» og Henrik Hellstenius? «Sera».
Opp gjennom årene er det blitt mange godord på den populære sopranen. For ekspempel fant min forgjenger i VG, Jarle Søraa, det for godt å gi henne karakteristikken «komediens søte rosin» (altså Rosina…) i Barbereren i Sevilla. I rollen som Susanna i «Figaros bryllup» mente han at hun var «sprudlende spirituell», med både «glimt i øyet og gull i stemmen».
Idar Karevold formulerte det mer generelt i Aftenposten i forbindelse med «Flaggermusen», nemlig at hun «…er den anvendelige som gjør og kan det meste. Hun sang godt, spilte godt og forførte alle ? til og med den forkomne ektemannen.» (!)
Hvis det er å være «anvendelig», står det kanskje ikke så verst til med operahåndverket her til lands??
Selv bruker vår allsidige prisvinner den like beskjedne karakteristikken «opera-potet» om seg selv, i følge et intervju i Dagbladet i fjor. Her sier hun også at hun etter en lang karriere med mange komiske roller på samvittigheten setter stadig større pris på det hun kaller «voksenroller», som krever erfaring i dramatikk og teater.
Prisen som deles ut i dag er et tegn på at det er flere enn utøveren selv som setter pris på det når hun nå gjør flere og flere «voksenroller». Toril Carlsen får kritikerprisen 2003 for innsatsen som klokkerkonen i Leos Janaceks opera «Jenufa».
Rollen krever sitt. Klokkerkonen, som også er Jenufas stemor, prøver å beskytte henne mot upålitelige menn med høyt alkoholforbruk, som hun selv har bitter erfaring med. Når Jenufa likevel er blitt gravid med den sleipe Steva, tar stemoren henne med ut av landsbyen så barnet kan fødes i hemmelighet. Til slutt går hun så langt for å skjule all skam at hun tar livet av den nyfødte. Smerten og kvalene rundt det grusomme valget synges og spilles i lange dramatiske strekk, med klokkerkonen ubønnhørlig i fokus.
Med Toril Carlsen på scenen ble det skapt et sjeldent troverdig portrett av den strenge og likevel kjærlige stemoren til Jenufa. Gjennom sterk scenisk tilstedeværelse og velklingende, kyndig musisering fikk hele skikkelsen liv ? voksent, erfaringstungt liv. Det berørte dypt.
Mer tror jeg egentlig ikke jeg trenger å si: tusen takk for et gripende kvinneportrett, Toril Carlsen!
I det hele tatt: takk og pris for den stemmen.