Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Nominasjoner til Kunstkritikerprisen 2015

Utstillinger på Kunstnernes Hus og Munchmuseet, samt Momentum-biennalen er nominert til Kunstkritikerprisen 2015.

Kritikerlaget 12. februar 2016 PriserKunst

Våren 2016 utdeles kunstkritikernes egen pris for åttende gang. Kunstseksjonen i Norsk kritikerlag har nominert følgende tre utstillinger:

Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914–2014 på Kunstnernes Hus i Oslo
30.1–29.3.2015
Kuratert av Kari J. Brandtzæg

Utstillingsåret 2015 begynte med den svært omfattende og engasjerende utstillingen av politisk motivert kunst i Norge: Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914–2014, på Kunstnernes Hus i Oslo.
Krigens skygge bredte seg i de to overlyssalene i Kunstnernes Hus, og omfattet hele 150 verk av 27 kunstnere fra mellomkrigstiden, venstreradikale protestkunstnere fra 1960- og 70-tallet samt et utvalg norske samtidskunstnere.
Utstillingen springer ut av et møysommelig og grundig forskningsarbeid, noe som ble gjenspeilet i resultatet. Ordnet i en tematisk inndelt utstilling, belyste de mange ulike verkene hvordan kunst gjennom flere tider på ulike måter har tematisert og tatt opp i seg krigens innvirkninger på samfunnet, men også det politiske klimaet som har preget ulike tidsperioder. Samlet sett ga utstillingen publikum en særegen mulighet til selv å se brudd og kontinuitet i den politiske kunstens norske historie, en mulighet som neppe kommer igjen med det første. Mange av verkene befinner seg opprinnelig i så vel private samlinger som offentlige magasiner, og Brandtzæg hadde nedlagt et stort arbeid i å fremskaffe relevante arbeider.
Flere av arbeidene på utstillingen hadde heller ikke tidligere vært vist offentlig i Norge på et halvt århundre. Ærens mark av Henrik Sørensen hadde, for eksempel, vært stuet vekk i over 50 år i magasinet på Statens Museum for Kunst i København.
I utstillingen kunne man se verk av Henrik Sørensen (1882–1962), Per Krohg (1889–1965), Reidar Aulie (1904–1977), Willi Midelfart (1904-1975), Kai Fjell (1907–1989), Arne Ekeland (1908–1994), Nanna Broch (1879–1971), Per Kleiva (1933), Willibald Storn (1936), Victor Lind (1940), Morten Krohg (1937), Elisabeth Haarr (1945), Elsebet Rahlff (1940), Thomas Kvam (1972), Anders Eiebakke (1970), Andrea Lange (1967), Shwan Dler Qaradaki (1977), Ane Hjort Guttu (1971), Lene Berg (1965), Vanessa Baird (1963), Toril Goksøyr (1970) & Camilla Martens (1969), Matias Faldbakken (1973), Marte Aas (1966), Ivan Galuzin (1979) og Knut Åsdam (1968).
Krigens skygge. Politisk Kunst i Norge 1914–2014 var akkompagnert av en solid katalog fra forlaget Teknisk Industri som åpnet for en utvidet forståelse av politisk kunst i Norge gjennom 100 år. Utstillingens kuratoriske ambisjonsnivå gjør den for øvrig til en inspirasjon for kuratorer som jobber med å lete opp verk og kunstnere utenom norsk kunsthistories etablerte kanon.

Melgaard + Munch – The End of It All Has Already Happened på Munchmuseet i Oslo
31.1–12.4.2015
Kuratert av Lars Toft Eriksen

Først ute i en serie utstillinger som skal aktualisere kunsten til Edvard Munch og åpne for lesninger av denne i nye kontekster, var utstillingen med Munch og Melgaard. Valget av Melgaard er både originalt og modig – og samtidig forutsigbar plankekjøring, på en gang.
La oss ta det med plankekjøring først. Utstillingens potensielle kjedsomhet ligger i estetikken. Melgaards kunstneriske utforsking kan lett sees som en videreføring av ekspresjonisme inn i et nytt årtusen. Videre passer Munch som nasjonalhelligdom godt sammen med Melgaards «norskhet», med hans forkjærlighet for svartmetall, hans form for pervertert Nordic Noir. Melgaards medieprofil som kunstnergeni, tangerer også på alle fronter Munch. Dessuten er disse to kunstnerne faktisk blitt vist sammen også tidligere.
Det originale i sammenstillingen av Munch og Melgaard ligger i sistnevntes rolle som en nåtidig enfant terrible. Han er de siste årene blitt en hipp kunstner i New York, en kunstner som dyrker mytologier som homse i et slags destruktivt orienteringsløp mellom seksuelle subkulturer, ymse avhengigheter og ekstrem livsførsel.
Det modige kuratoriske grepet i utstillingen ligger i at Melgaard fikk være utstillingsdesigner for rom der Munch ble satt inn i ny kontekst. Munchs verker ble deler av rominstallasjoner laget av Melgaard. Man kan like eller ikke like Melgaard, men faktum er at han fortsatt besitter evnen til å sette følelser og sinnene i kok hos befolkningen.
Melgaards kunst risikerer potensielt konsekvenser utenfor kunstrommet, i større grad enn de fleste av hans norske kolleger. Gjennom denne utstillingen alene, klarte han å raske med seg en politianmeldelse og oppfordringer fra respekterte kunsthistorikere om å sensurere videoverk og stenge utstillingen i sin helhet.
Melgaard sin del av utstillingen og grepet med å la hans verk omkranse Munchs verk, møtte dermed en aktiv og offentlig motstand, og uforstand. Med fare for å være banal: Ikke helt ulik den mottakelsen Munch selv fikk ett og et kvart århundre tidligere.
Det som gjør utstillingen så interessant, er imidlertid ikke Melgaard alene. Det interessante er at museets mål om å vise Munch med friskt blikk fungerte så godt. Munchs bilder ble på ingen måte ble redusert til passive gjenstander i rommene. Munchs verk kom svært styrket ut av prosessen. Og det mest slående i utstillingen var ikke Melgaards eksesser, men Munchs fantastiske malerier, som i denne uvante settingen nærmest luktet olje og terpentin.
Settingen la til rette for visuelle nylesninger av gamle verk, som fikk bildene til å framstå som så friske at en nærmest kunne vente at Edvard selv skulle komme inn døra, snu litt på bildene sine, før han arrogant og gæern ga Melgaard et anerkjennende nikk.

Momentum 8: Tunnel Vision, 8th Nordic Biennial of Contemporary Art, Moss
13. 6.–27. 9.2015, Galleri F15 og Momentum kunsthall, Moss
Kuratert av Jonatan Habib Engqvist, Birta Gudjonsdottir, Stefanie Hessler og Toke Lykkeberg

Det fenomenologiske preget årets Momentum-biennale. Med verk som spilte på hele registeret – det intellektuelle, emosjonelle og taktile – ble 2015-utgaven av denne nordiske biennalen en kunstopplevelse man sent vil glemme. Gjennomgående sto den umiddelbare opplevelsen i møte med kunstverket i fokus, før de mer intellektuelle dimensjonene kom snikende.
Tittelen i seg selv var en pekepinn på hva biennalen skulle handle om. Momentum 8: Tunnel Vision skulle ifølge kuratorene Jonatan Habib Engqvist, Birta Gudjonsdottir, Stefanie Hessler og Toke Lykkeberg «utforske tunnelsyn som en kulturell og kunstnerisk tilstand».
Begrepet «tunnelsyn» er per definisjon å miste sidesynet, noe stenges ute. Isolert sett brakte de 24 kunstnerne like mange innfallsvinkler til tematikken – i så vel konkret som konseptuell forstand. Samtidig kjennes det i retrospekt relevant å trekke fram en invertert forståelse av begrepet, det å la seg omslutte av noe. Det er en fryd å gå inn i en samtidskunstutstilling som appellerer til flere sanser enn utelukkende syn, intellekt og diverse korrekte referanser, men som snarere spiller på flere strenger, og der kunsten i flere tilfeller er rundt deg, ikke bare foran deg. I Tunnel Vision ble retningssansen, luktesansen og den taktile sansen stimulert, og lydsporet til svenske Zhala knyttet det hele sammen; fra de enkelte opplevelsene i møte med det enkelte verket til toalettbesøket og trappeklatringen til neste etasje. I møte med de fleste verkene spilte betrakterens egen rolle og erfaring en vesentlig rolle, enten fordi man måtte gå inn i verket og delvis i blinde sjonglere gjennom et tåkehav, ta på besnærende og myk nylonpels, smyge seg langs veggen og lukte, flytte rundt på objekter på gulvet etter eget forgodtbefinnende, eller unngå å bli truffet av en bil som snurret rundt og rundt. Eller stå blant nesler og lytte når de kommuniserer med hverandre.
Momentum har eksistert siden 1990-tallet, og de siste årene har mottakelsene vært delte og tidvis kanskje også preget av skepsis. Momentum 8: Tunnel Vision er i så måte som en slags revitalisering å regne, og berettiger biennalens eksistens som en relevant kontekst for samtidskunstfeltet i så vel Norden som internasjonalt, noe den brede positive oppmerksomheten også demonstrerte.

Kunstnere i Momentum 8: Tunnel Vision:
Hrafnhildur Arnardottir a.k.a Shoplifter (IS/US)
Brody Condon (MX/US)
Steingrimur Eyfjord (IS)
Valia Fetisov with Dzina Zhuk & Nicolay Spesivtsev (RU)
Johanna Heldebro (SE)
Minna L. Henriksson (FI)
Sofia Hultén (SE/DE)
Ferdinand Ahm Krag (DK)
Agnieszka Kurant (PL/US)
Cristobal Lehyt (CL/US)
Eva Löfdahl (SE)
Joanna Lombard (DZA/SE)
Lundahl & Seitl (SE)
Fujiko Nakaya (JP)
Christine Ödlund (SE)
Ola Pehrson (SE)
Edward Shenk & Brad Troemel (US)
Daniel Steegmann Mangrané (ES/BR)
Bjarni H. Thorarinsson (IS)
Sissel Tolaas (NO/DE)
Ryan Trecartin (US)
Steina (Steina Vasulka) (IS/US)
Julius von Bismarck (DE)
Zhala (SE)

Kunstkritikerprisen, utformet av billedkunstner Arne Nøst, tildeles det kunstprosjektet som oppfattes som det mest betydningsfulle i året som gikk. Vinneren utpekes etter uravstemning blant kunstseksjonens medlemmer.

Tidspunkt og sted for prisutdelingen vil bli offentliggjort senere.