Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2015

Norsk kritikerlag offentliggjør med dette navnene på de nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok, Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok, Kritikerprisen for beste oversettelse og Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne for året 2015.

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Susanne Christensen: En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika, Forlaget Oktober
• Alfred Fidjestøl: Eit eige rom. Norsk kulturråd 1965–2015, Samlaget
• Mímir Kristjánsson: Frihet, likhet, Island. En saga om en mann og et land i krise, Forlaget Manifest
• Morten A. Strøksnes: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, Forlaget Oktober

Juryen består av Sindre Hovdenakk, Gro Jørstad Nilsen og Per Øystein Roland.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Anne Arneberg: Kaputt av Curzio Malaparte, Pelikanen
• Preben Jordal: Siste skrik av Thomas Pynchon, Gyldendal
• Kristina Solum: 2666 av Roberto Bolaño, Cappelen Damm
• Arild Vange: (Krig og verden) av Peter Waterhouse, Bokvennen

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Audun Lindholm og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Stian Hole: Morkels alfabet, Cappelen Damm
• Bjørn Ousland: Småbarnsuppe, Cappelen Damm
• Øyvind Torseter: Mulegutten, Cappelen Damm
• Liv Marit Weberg: Det er heldigvis ingen som trenger meg, Aschehoug

Juryen består av Morten Olsen Haugen, Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap, Aschehoug
• Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår, Aschehoug
• Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven, Gyldendal
• Liv Køltzow: Melding til alle reisende, Aschehoug
• Linn Ullmann: De urolige, Forlaget Oktober

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2015 blir delt ut torsdag 3. mars klokken 11.00 på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29, i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av:
Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2015

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Susanne Christensen: En punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika, Forlaget Oktober
Forfatter og kritiker Susanne Christensen har med En punkbønn skrevet en annerledes og original sjangerhybrid, hvor hun undersøker forskjeller og likheter mellom den aktivistiske punkgruppen Pussy Riot i Russland og den alternative punkbevegelsen Riot grrrl i USA tidlig på nittitallet. Forfatteren veksler mellom en intuitiv og personlig stil og et mer distansert og analytisk blikk når det passer seg. Det har gitt boken en særegen rytmikk, og den upolerte stilen kler en bok med punk som tema. Christensen blander essayistikk, reiseskildringer og intervjuer, og ser det spesifikke og tidstypiske ved de to fenomenene hun tar for seg. I tillegg leser hun det som uttrykk for mer allmenne lengsler etter å tilhøre et fellesskap utenfor normene. En punkbønn rommer tanker som aldri går av moten, og er evig aktuell.

Alfred Fidjestøl: Eit eige rom. Norsk kulturråd 1965–2015, Samlaget
Institusjonshistorie er en egen sjanger innenfor sakprosaen, som stiller krav til forfatteren om å kunne balansere mellom kildenærhet og uavhengighet. Alfred Fidjestøl har tidligere, med sin bok om Det Norske Teatrets historie, vist at han behersker denne balansekunsten. I framstillingen av Kulturrådets første 50 år fortsetter han å vise skrivekunst på et høyt nivå. Fortellingen er spekket med skarpe formuleringer og språklige poeng, samtidig som den på engasjerende vis får fram hvor viktig Kulturrådet har vært når det gjelder forvaltningen av norsk kulturpolitikk. Boken er med rette blitt kalt en dannelsesfortelling og bør leses av alle med den minste interesse for norsk kultur og politisk historie.

Mímir Kristjánsson: Frihet, likhet, Island. En saga om en mann og et land i krise, Forlaget Manifest
Forfatter og journalist Mímir Kristjánsson har med Frihet, likhet, Island skrevet en underholdende og annerledes bok om Island. Det er en reiseguide, en politisk analyse og en fortelling om Islands historie i ett. Dessuten er det en sjarmerende ærlig selvbiografisk fortelling der forfatteren tar leseren med på en reise i et indre og et ytre landskap. Han reiser til Island for å finne seg selv og dyrke frihetsfølelsen, men ender opp med å ta et oppgjør med både Peter Pan-generasjonen og finansspekulantene som sendte Island ut i krisen. Med skaldeløyve, retten til å lyve for en god historie, tillater forfatteren seg å eksperimentere i den litterære formen og å blande sjangere. Resultatet er en fornøyelse å lese, velskrevet, tankevekkende og morsomt.

Morten A. Strøksnes: Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, Forlaget Oktober
Forfatter og journalist Morten A. Strøksnes har med Havboka skrevet en variert og sjangeroverskridende bok om havet, som språklig og stilistisk er like nyansert som sitt tema. Innrammet av en spennende fortelling om håkjerringfiske utenfor Skrova i Lofoten byr forfatteren på en vellykket blanding av historie, mytologi og vitenskap, som får frem vår felles avhengighet av havet. I en tid hvor de fleste landområder er kartlagt og de fleste dyrearter klassifisert, inviterer forfatteren på en oppdagelsesferd i et terra incognita. Havet fremstår som et ukjent terreng som pirrer nysgjerrigheten, appellerer til fantasien og stimulerer vitebegjæret. Med Havboka har Morten A. Strøksnes skrevet en av fjorårets mest originale bøker.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Anne Arneberg: Kaputt av Curzio Malaparte, Pelikanen forlag (oversettelse fra italiensk)
En stolt engelsk jakthund får bombesjokk, og en tysk general henretter Inari-elvens største laks med to nakkeskudd: I krig blir mennesket dyrisk, og dyrene også ofre. Det fascinerte – og iblant skremmende forskjønnende – blikket på krigens forrykte form for rasjonalitet, er typisk for tysk-italienske Curzio Malapartes Kaputt (1944), en roman basert på forfatterens reportasjereiser langs østfronten under andre verdenskrig. Overklasselivet Malaparte beveger seg i, settes grelt opp mot grusomhetene som råder utenfor diplomatenes drikkegilder. Selv om fortelleren er mer opptatt av å beskrive og mytologisere enn av å kritisere, blir leseren nødt til å ta krigens perversiteter i øyesyn. Kaputt utkom i norsk oversettelse allerede i 1948, men Anne Arnebergs imponerende oversettelse har igjen gjort Malaparte aktuell. Denne utgivelsen minner om hvor viktig det er at forlagene kikker i bakspeilet for å ivareta – og fornye! – de glemte klassikerne de har i sine kataloger.

Preben Jordal: Siste skrik av Thomas Pynchon, Gyldendal (oversettelse fra engelsk)
Thomas Pynchon har med Siste skrik skrevet en elegisk roman om det dramatiske året 2001 med New York og 11. september som dreiepunkt. Maxine Tarnow er sjef i et lite etterforskningsbyrå og rotes inn i en labyrint av illegale økonomiske affærer. På typisk Pynchon-maner blir plottet i rekordfart mangslungent og uoversiktlig: Hovedpersonen møter dopsmugling og andre former for kriminalitet, på og utenfor Internett, med forgreininger til både Midtøsten og Russland. Pseudo-detektivhistorien gir et fascinerende bilde av en hektisk historisk periode. I bunn ligger en gryende forståelse av hvordan Internett bar i seg muligheter for sosial endring, men også for makt utøvd ovenfra. En ramlende og absurd roman, som Preben Jordal med stor oppfinnsomhet har ført over til et vitalt, moderne norsk.

Kristina Solum: 2666 av Roberto Bolaño, Cappelen Damm (oversettelse fra spansk)
At den chilenske forfatteren Roberto Bolaño er blitt et fenomen også her til lands, skyldes ikke minst hans norske oversetter, Kristina Solum. I 2009 ble Solum tildelt Kritikerprisen for sin oversettelse av Ville detektiver, og hennes gjengivelse av 2666 står ikke tilbake for denne prestasjonen. Bolaños siste roman er på en og samme tid en lettlest, intellektuell thriller og et konglomerat av intrikate historier. Over 900 sider vikles dyrkingen av den mystiske, prøyssiske forfatteren Benno von Archimboldi inn i fortellingen om hundrevis av uoppklarte kvinnedrap i grensebyen Santa Teresa i Mexico; resultatet er overveldende, både i omfang og utførelse. Stilleiet i 2666 er like rikt og variert som persongalleriet, men Solum har klart å gjenskape romanens uanstrengte veksling mellom uvøren pratsomhet og klassisk, høylitterær maner.

Arild Vange: (Krig og verden) av Peter Waterhouse, Bokvennen (oversettelse fra tysk)
Under lesningen av den sjangerløse boka (Krig og verden) kan man ta seg i å tenke de underligste tanker, og falle i staver over de mest dagligdagse av syn. Innenfor en enkel rammefortelling, om oppvekst og familieliv i den kalde krigens skygge, legger Waterhouses prosa stadig ut på overraskende vandringer, der det oppstår sammenhenger mellom all verdens uensartede fenomener. Å gjenskape denne språkgleden på norsk, må betegnes som en bragd: Bokas spørrende tenkning er intimt forbundet med de assosierende setningene, som stadig ledes til nye steder av lydlikheter og ordklang. Arild Vanges virke – som oversetter, introdusør, arrangør og kritiker – har over tid skapt betydningsfulle forbindelser mellom tysk og norsk litteratur, og viser hvilken bred aktivitet ordet «oversetter» kan vise til. (Krig og verden) er den foreløpige kronen på verket.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Stian Hole: Morkels alfabet, Cappelen Damm
Alle mennesker har sitt eget alfabet, tenker Anna. Det gjelder bare å kunne tyde det. Slik er utgangspunktet for Stian Holes billedbok Morkels alfabet. I forholdet mellom Anna og Morkel utvikler det seg et vennskap gjennom en varsom og prøvende tilnærming, finstemt og lydhør overfor det usagte og usigelige, men også med dramatiske brudd. Gjennom sin særegne collage-teknikk forener Hole foto- og kunstelementer som skaper en drømmelignende, eventyrlig stemning. Men i alt det sugende vakre anes også mørkere toner knyttet til det skjøre og forgjengelige i forholdet som bygges opp.

Bjørn Ousland: Småbarnsuppe, Cappelen Damm
Bjørn Ouslands action-drama-skrekk-bildebok Småbarnsuppe er skumlere enn det meste. Juryen har selv erfart at små barn kan bli mørkeredde av boka. En litt mer erfaren barneleser vil trolig bli beroliget av at de skumle heksene og monstrene er tegnet med groteske, komiske overdrivelser. Ousland viser med denne boka at han kan kombinere grøss-effekter med dokumentar-aktige skildringer av heksefjellet og en sjarmerende heltehistorie.

Øyvind Torseter: Mulegutten, Cappelen Damm
Bildeboka (eller tegneserien) Mulegutten er en moderne versjon av eventyret om «Risen som ikke hadde hjerte». Her blandes høystil og lavstil, klassisk heltehistorie og moderne metaperspektiv. Torseter gjenbruker eventyret med en blanding av respekt, uvøren nysgjerrighet og sitt unike visuelle uttrykk. Illustrasjonene byr på en skissepreget strek i personene, gotisk-dystre bakgrunner og flere lekne innfall.

Liv Marit Weberg: Det er heldigvis ingen som trenger meg, Aschehoug
Hovedpersonen i Det er heldigvis ingen som trenger meg har et skarpt blikk rettet mot seg selv og sine omgivelser. Blikket forteller henne at hun står utenfor et fellesskap, og fellesskapet er verden. Hun bestemmer seg for å ta grep, hun vil knekke koden til det sosiale spillet. Det er ikke nødvendigvis et enkelt prosjekt. Liv Marit Webergs formsterke ungdomsbok er mørk, varm, humoristisk og sår og har en åpen linje inn til det skjøreste rommet i hjertet.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Geir Gulliksen: Historie om et ekteskap, Aschehoug
Geir Gulliksen har en bemerkelsesverdig evne til å la sosiale og eksistensielle spørsmål gripe inn i hverandre. Med sin roman Historie om et ekteskap utfordrer han rammene for både kjønn, seksualitet og middelklassens reproduksjon av seg selv, samtidig som kjærligheten mellom to mennesker vrenges med innsiden ut. Ordet er lagt til Jon, som har en desperat frykt for å bli et gjennomsnittsmenneske. Han vil at ekteskapet ikke skal være et vanlig ekteskap, men fri livsutfoldelse, om det så betyr at kona Timmy kan hengi seg til andre menn. Det er opprivende og intens lesning når Gulliksen vender kjærlighet og omsorg til destruksjon og selvutslettelse. Forfatterens stil er umiskjennelig behagelig, men romanen går ubehagelig tett på kjæresteparets spill om dominans og underkastelse.

Inger Elisabeth Hansen: Å resirkulere lengselen, avrenning foregår, Aschehoug
Idealiseringen av en klimaengasjert og mobiliserende litteratur kan lett føre til Blekkulf-dikt og pekefingerprosa som bare bekrefter de premissene samtalen allerede føres på. Med sin åttende diktsamling – den første på tolv år – navigerer Inger Elisabeth Hansen rundt disse skjærene og mot et poetisk språk som gløder av berøringsvilje, tanketrengsel og oppfinnsomhet. All den tid menneskelig naturødeleggelse berøres i mange av diktene, er den tidlige advarselen «Brukte jeg Klippeblåvingen som en farkost for lengselen min?» både viktig og produktiv. Økoaktivisme i og utenfor litteraturen strander på et romantisk og lengselsfylt begrep om «natur», men Hansens dikt – som har sine aktivistiske glimt – setter leserens bevissthet i bevegelse fordi diktene ikke kan sies å handle om miljø eller klima eller menneskenes ondskap, snarere er de øvelser i å tenke om slike – og andre – problemfelt.

Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven, Gyldendal
Max, Mischa & Tetoffensiven er Johan Harstads fjerde roman. Allerede med debuten Herfra blir du bare eldre i 2001 og oppfølgeren Ambulanse, markerte Harstad seg med en sterk fortellerstemme i et melankolsk toneleie. Romanen Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? viste at Johan Harstad er en av de viktige stemmene i samtidslitteraturen. I fjorårets roman, en murstein på knappe 1100 sider, danner melankolien over tiden som går grunnmelodien. Romanen skildrer Max Hansens oppvekst, modning og møte med den store kjærligheten. Samtidig vekkes epoken vi nettopp levde i, fra Vietnamkrigens begynnelse til årtusenskiftet, til live gjennom et mylder av referanser til historiske begivenheter og andre kunstverk i ulike sjangre. Slik tematiserer boka den eksistensielle dimensjonen ved det å vente – det å gjøre noe annet mens vi lengter etter fortsettelsen på fortellingen: Hvor blir den av i alt snakket? Dette er blues for den evige toer, og for alle oss som var unge på nittitallet. Lytt til Harstads blues – les de slingrende setningene som synger frem Vårherres sysselmann på jorden som håndsveiver den nye dagen knirkende i gang.

Liv Køltzow: Melding til alle reisende, Aschehoug
Få samtidsforfattere har som Liv Køltzow funnet balansen mellom det høylitterære og det inderlige. Siden 1970-tallet har hun spurt seg frem i sin egen livsverden, kravstor til sitt eget språk, skeptisk til sine egne fortolkninger. Melding til alle reisende, som er hennes første roman på tretten år, lar seg lese som en vending i forfatterskapet, en slags frigjøringshandling. Med fortellingen om forfatteren Kaja Baumgarten som har Parkinsons sykdom og forelsker seg i en riktig levemann, er det som om Køltzow har sluppet tøylene og latt det stå til. Noe går tapt i overgangen, men noe nytt vinnes: En livsbejaende kraft og en smittende begeistring for det overskridende. Humoren i romanen fortrenger ikke sorgen, den gjør den derimot mer bevegende og intens. Dessuten viser Køltzow seg som en obskønitetens virtuos.

Linn Ullmann: De urolige, Forlaget Oktober
De urolige – Linn Ullmanns sjette roman – er historien om en kvinne og hennes to berømte foreldre – og den springer ut av en båndopptaker. Bokens hovedperson Linn finner igjen båndopptakeren i en pappeske på loftet, trykker på play, og gjenoppdager bruddstykker av samtaler mellom far og datter, fra den siste våren han levde. Det som skulle være utgangspunktet for en bok om å bli gammel, er redusert til noen sprakete, knitrete opptak; faren døde før prosjektet rakk å bli avsluttet. Romanen oppstår i suset fra disse kassettene. Ved hjelp av anekdoter, digresjoner, transkriberinger og små fortellinger, sirkler Linn Ullmann inn sine berømte foreldre Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Det er blitt en ærlig og modig beretning. Selv om teksten er personlig, blir den aldri privat. Snarere tegner Ullmann opp et sammensatt og fascinerende bilde av foreldrene sine, her er både smertefulle opplevelser og humoristiske episoder, skildret med empati, varme og innlevelsesevne. Ullmann skriver med barnets blikk. De skiftende synsvinklene, de tekstlige bruddstykkene og de ulike tidsaspektene, skaper en leken og dynamisk tekst som aldri blir sentimental.