Nominasjoner til litteraturkritikerprisene 2017

De nominerte for beste sakprosabok for voksne er:

• Anne Bitsch: Går du nå, er du ikke lenger min datter, Spartacus Forlag
• Alfred Fidjestøl: Nesten menneske. Biografien om Julius, Samlaget
• Geir Hestmark: Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden, Kagge Forlag
• Marte Spurkland: Klassen. Fortellinger fra et skoleår, Cappelen Damm

Juryen består av Alf Kjetil Igland, Espen Søbye og Carline Tromp.

De nominerte for beste oversettelse er:

• Merete Alfsen: Mrs. Dalloway av Virginia Woolf, Pax Forlag
• Erik Ringen: Inferno. Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, Bokvennen Forlag
• Øystein Vidnes: Tre kvinner av Robert Musil, Skald
• Margunn Vikingstad: Madame Bovary. Frå livet i provinsen av Gustave Flaubert, Skald

Prisen deles ut for oversettelsen av et skjønnlitterært verk eller et verk som juryen anser som litterært verdifull prosa. Juryen består av Carina Elisabeth Beddari, Audun Lindholm og Janneken Øverland.

De nominerte for beste barne- og ungdomsbok er:

• Arnfinn Kolerud: Snillionen, Cappelen Damm
• Synne Sun Løes: Miss, Aschehoug
• Maria Parr: Keeperen og havet, Samlaget
• Magnhild Winsnes: Hysj, Aschehoug

Juryen består av Morten Olsen Haugen, Karen Frøsland Nystøyl og Geir Vestad.

De nominerte for beste voksenbok er:

• Jan Kjærstad: Berge, Aschehoug
• Cecilie Løveid: Vandreutstillinger, Kolon Forlag
• Olaug Nilssen: Tung tids tale, Samlaget
• Carl Frode Tiller: Begynnelser, Aschehoug

Det er medlemmene i Seksjon for litteratur som kårer prisvinneren gjennom uravstemning.

Litteraturkritikerprisene for bokåret 2017 blir delt ut torsdag 1. mars klokken 11.00 på Litteraturhuset, Wergelandsveien 29 i Oslo.

Kritikerprisene blir støttet av: Den norske Forfatterforening, Den norske Forleggerforening, Det skjønnlitterære oversetterfond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Norsk Journalistlag og Norsk Oversetterforening.

Under følger en presentasjon av alle de nominerte bøkene.

NOMINERTE TIL LITTERATURKRITIKERPRISENE 2017

Nominerte til Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne

Anne Bitsch: Går du nå, er du ikke lenger min datter, Spartacus Forlag
De fleste kritikere hadde Anne Bitsch’ bok på sin favorittliste. Det er ikke så rart. Forfatteren evner å kombinere forskerens klokskap med intensiteten i det personlig opplevde til en drivende god tekst. Boka handler om de merkelige og finurlige sosialpsykologiske mekanismene som gjør at offeret for omsorgsforsømmelse og overgrep blir sittende igjen med skammen og skylda. Det er dette store problemet forskeren, feministen og menneskerettighetsforkjemperen prøver å løse ved å grave i sin egen historie. Det skjer etter at moren er død dels ved å oppsøke de stedene hun bodde i barndommen, dels ved å gå gjennom morens pairer og etterlatenskaper. Det høres trist ut, og det er det, men boka er også full av galgenhumor, ironi og overlevelsesdrift.

Alfred Fidjestøl: Nesten menneske. Biografien om Julius, Samlaget
Er grensen mellom dyr og mennesket så absolutt som vi liker å tro? Og hva skjer når vi behandler et dyr (nesten) som et menneske? Disse spørsmålene utforsker Alfred Fidjestøl i Nesten menneske, biografien om Norges kanskje mest kjente og kjære dyr: sjimpansen Julius. Boka er rikt illustrert og en fryd å lese, og tegner et levende og detaljrikt portrett av Julius og dyrene og menneskene rundt ham. Ikke minst belyser Fidjestøl dilemmaene som oppstår når dyr vises fram til menneskers forlystelse, og får oss til å reflektere over forskjellene og likhetene mellom ‘oss’ og ‘dem’. Valget av den mest menneskeorienterte sjangeren, biografien, til å skrive om en sjimpanse gjør boka også til et radikalt og lekent eksperiment, som fornyer og utvider sjangeren.

Geir Hestmark: Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden, Kagge Forlag
Geir Hestmark tar seg god tid mellom hver bok, det er over 15 år siden biografien om geologiprofessoren Waldemar Christopher Brøgger kom ut. Nå foreligger det ruvende verket om en geolog som tilhørte generasjonen forut for Brøgger. Hestmark, utdannet filosof, men professor i biologi, har brukt årene etter sin forrige bok til reiser, arkivarbeid og lesning om Jens Esmark (1762–1839). Leseren får et innblikk i tida før, under og etter Napoleonskrigene som ikke har vært tilgjengelig tidligere. Dette er en klassisk lærd biografi med verdifulle litteraturlister og noteapparat av den gamle gode sorten, men teksten er lett å lese. Forfatteren prøver å forklare hvorfor Esmark ble helt glemt, selv om han var den første som argumenterte for at Norge hadde vært dekket av is.

Marte Spurkland: Klassen. Fortellinger fra et skoleår, Cappelen Damm
Skolen er uoppslitelig tema i den offentlige debatt så vel som i private samtaler. Spurkland skjærer gjennom dem alle med sin fortelling om sju elever i en avgangsklasse i videregående skole et eller annet sted i kongeriket. Det er disse det gjelder, elever med helt ulike historier og liv, mennesker i en sårbar fase der skolen og dens krav kan bli uoverstigelige. Men der er én som gjør en forskjell, læreren, som med sitt blikk og sitt hjerte ser dem, ser dem som enkeltindivider og følger dem opp enkeltvis. Gjennom mange samtaler med de sju elevene og læreren får forfatteren tydelig frem at skolen må ha mer enn planer og rammeverk. Den kan aldri bli bedre enn de pedagogene som skal fylle dem. En bok til å bli betydelig klokere av, en bok som tar debatten ned til dens innerste kjerne, klassen og den enkelte eleven.

Nominerte til Kritikerprisen for beste oversettelse

Merete Alfsen: Mrs. Dalloway av Virginia Woolf, Pax Forlag (oversatt fra engelsk)
Oversettelser kan ramme forfattere som sjokket etter et jordskjelv eller en jernbaneulykke – de oversatte risikerer å bli fratatt «deres maner, idiosynkrasiene i selve deres karakter». Sitatet og sammenligningen stammer fra Virginia Woolf, som etter sigende aldri leste oversettelser av sine egne bøker. I møte med Merete Alfsens norske gjendiktninger ville hun imidlertid hatt lite å frykte. Mrs. Dalloway (1925) utkom første gang på norsk i 1980, og i Alfsens nyoversettelse framstår romanen livligere enn noensinne; rytmen og musikaliteten i de woolfske livsøyeblikkene ivaretas sjeldent godt. Alfsens versjon påminner om at klassikeroversettelser er litteraturens føniksfugler, verk som lever for å gjenoppstå i stadig nye setningsmelodier.

Erik Ringen: Inferno. Den guddommelige komedie av Dante Alighieri, Bokvennen Forlag (oversatt fra italiensk)
700 år har gått siden Dante samlet sin teologiske forståelse, lesefruktene fra tusen års litteratur og en rekke politiske kjepphester i et storslått kosmologisk dikt, skrevet på det italienske folkespråket. I Komediens første bind vandrer han selv, med den romerske dikteren Vergil som veileder, gjennom helvete. På et klart, lettbegripelig bokmål makter Erik Ringens oversettelse å anskueliggjøre de sammensatte redslene på verdens bunn: «Jeg sto – jeg føler angsten mens jeg skriver – / der sjelene er lagt helt nedi isen / og ligner mest på halmstrå i et glass.» Fjorårets gjendiktning vil neppe erstatte de oversettelsene norske lesere allerede har et forhold til, men den utgjør et entusiastisk tilskudd til de nordiske Dante-tolkningene. Den guddommelige komedies teologiske utgangspunkt er at mennesket etter døden belønnes eller straffes i henhold til sine handlinger i livet, og det er liten grunn til å tro at Ringen for dette arbeidet kommer til å pines i den delen av det hinsidige han nå har gjenskapt i norske blankvers.

Øystein Vidnes: Tre kvinner av Robert Musil, Skald (oversatt fra tysk)
Østerrikeren Robert Musil (1880–1942) er først og fremst kjent for den massive romanen Mannen uten egenskaper (1930). Men som hans tidligere oversetter Niels Magnus Bugge slår fast: «[H]vis man vil stifte bekjentskap med den raffinerte sprogkunstneren Musil og trenge inn i de mer intime sidene av hans menneskekunnskap, så kommer man heller ikke utenom novellene.» Påstanden kan gjerne etterprøves mot fortellingene i Tre kvinner (1924); i Øystein Vidnes’ nynorske drakt framstår disse novellene like frodige som forstandige. Et sted uttrykte Musil at han i sitt forfatterskap ønsket å forene nøyaktighet og sjel, og det er fristende å hevde at det er nettopp dette Vidnes’ oversettelse lykkes med. Et slikt kjøttfylt nynorsk vil man gi seg over til, ja, sagt med en av bokens uforglemmelige formuleringer: «Du ligg i det som i Guds hand og får lyst til å rulle deg i Guds hand som ein liten hund eller gris.»

Margunn Vikingstad: Madame Bovary. Frå livet i provinsen av Gustave Flaubert, Skald (oversatt fra fransk)
Forfatteren Gustave Flaubert (1821–1880) sa om Madame Bovary (1857) at målet med romanen var «å balansere på et hårstrå spent opp mellom to avgrunner, det lyrisk-sentimentale på den ene siden og det vulgære – det altfor hverdagslige – på den andre.» I Margunn Vikingstads versjon er Flauberts 160 år gamle tekst overført til et vakkert nynorsk. Oversettelsen tar utsøkt vare på både det direkte og det vare, på det som, ifølge Flauberts intensjon, handler om «ingenting», og det som rommer lengsler og lidenskap. Romanen, en av de mest leste i vår kulturkrets, ble i 2002 oversatt til bokmål av Birger Huse. Da han fikk Bastianprisen for oversettelsen, pekte han ut Flauberts tilsiktede «dumme talemåter» som særlig utfordrende. Der dette er poenget, er også Vikingstads språkdrakt både overbevisende banal og frydefullt søvnig.

Nominerte til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok

Arnfinn Kolerud: Snillionen, Cappelen Damm
Snillionen av Arnfinn Kolerud har flere lag av kvaliteter. Den er dramakomedie, den er bygdesosiologi og den er humor og skrivekunst i replikker og observasjoner. Mor og Frank vinner 24 millioner i Lotto. Mor lover bort én av millionene til den i bygda som gjør noe ekstra snilt. Dermed utløses både ekte og falsk godhet, og utilsikta konsekvenser. Penger og rikdom blir drøfta både treffende og velformulert. Man blir kanskje ikke lykkeligere av å være rik, men man blir åpenbart ulykkelig av å ønske at man var rik. Kolerud skildrer godt både forholdet mellom Frank og mora, mellom Frank og vennene, og alt som skjer i det vesle bygdesamfunnet. Boka har mange språklige gullkorn, og innbyr til høytlesning i små og store utdrag.

Synne Sun Løes: Miss, Aschehoug
Miss er et brak av en bok. Rasende i sin overbevisning, og med en fortellerstemme så full av energi at den bør klare å pirke en skramme i selv det hardeste hjerte. 16 år gamle Ea er omringet av forventninger. Derfor har hun satt livet på pause. Skolen har hun gitt opp, i stedet er hun hjemme, spiser, hekler hundebikinier, ser på TV og insisterer på å være seg selv – til foreldrenes fortvilelse. Romanen er Eas sylskarpe, sarkastiske, vilt morsomme og samtidig nådeløse observasjoner av seg selv og verden. Boken er et sterkt forsvar for integritet og for det uperfekte. Miss er skrevet i et sjeldent godt språk, den er stilsikker i sin sjangervariasjon og en tydelig protest mot konformitetshysteriet.

Maria Parr: Keeperen og havet, Samlaget
Det er sommeren før Lena og Trille skal begynne i sjuende klasse. Det er også sommeren da nye utfordringer og endringer gjør seg gjeldende. Trille blir interessert i ei ny jente som flytter til Knert-Mathilde, Lena får konkurranse om keeperplassen på fotballaget, og begynner ikke bestefar å bli for gammel til å være alene ute i båten? I Maria Parrs Keeperen og havet er det overgangen fra barndom til ungdom som ligger i bunnen. Men selv om idyllen og uskylden fra Vaffelhjarte-universet settes på prøve, er det fortsatt den sprelske, finurlige humoren, den ustoppelige livsgleden og hovedpersonenes usminkede pågangsmot som preger skildringen av livet i det lille bygdesamfunnet ved havet. Visst er idyllen er truet, men sjarmen, varmen og den boblende fortellerlysten er fortsatt like sterkt til stede.

Magnhild Winsnes: Hysj, Aschehoug
Hvordan skildrer man at livet aldri kan bli det samme? Magnhild Winsnes’ grafiske roman Hysj beskriver overgangen fra barn til ungdom med all balansekunsten den innebærer. Når Hanna drar på den årlige sommerferien hos tante, onkel og kusine, gleder hun seg til treklatring og nye rekorder i krabbefisking. Slik blir det ikke. Puberteten har inntatt livet til kusina, og det byr på hemmeligheter som må holdes, løgner som må fortelles og fakta som må forties. Slik funker ikke Hanna, og sommerferien mister rytmen. Winsnes’ strek er full av bevegelse og vind, nennsomme, kloke detaljer og perspektivvekslinger som skaper gjenkjennelse hos leseren. Det gjør Hysj til en sjeldent lydhør og presis skildring av at ingen ting noen gang kan bli som før.

Nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok

Jan Kjærstad: Berge, Aschehoug
Jan Kjærstad nærmer seg 22. juli-terroren ved å mobilisere all sin litterære tenkning, og resultatet blir både et tvisynt bilde av vår kollektive sorgreaksjon og en storstilt iscenesettelse av fantasiens betydning for menneske- og samfunnslivet. Så mange kjærstadske ideer finner sammen i denne tredelte fortellingen, fra gleden over å beskrive en perfekt blandet drink til hans entusiastiske narrative lek med stemmer og miljøer. Og referansespillet bekrefter bildet av Kjærstad som vår samtidslitteraturs muntre kabbalist. Men størst av alt er altså innbilningskraften. Dens aksjonsradius må utvides, hevder denne romanen. Vi må forestille oss det ennå utenkelige.

Cecilie Løveid: Vandreutstillinger, Kolon Forlag
I Cecilie Løveids forfatterskap vandrer historiske skikkelser av forskjelligste slag inn og ut av tekstene. I fjorårets diktsamling, Vandreutstillinger, har hun hentet inn 1970-tallsterroristene fra Baader-Meinhof-gruppen. Men bare indirekte, som motiv for tyske Gerhard Richters malerier. I disse ekfrasene – dikt som beskriver kunstverk – lukker hun opp for både fascinasjonen og ambivalensen bildene skaper, og problematiserer opprørernes ideer, en venstrebasert samfunnskritikk som sporet av i grov vold. I andre dikt, om Sigbjørn Obstfelder, Marcel Duchamp og Peggy Guggenheim, er tonen munter, og mer underfundig, slik vi også kjenner Løveid fra før. Fjorårets mangefasetterte Løveid-samling viser en forfatter på et imponerende høyt litterært nivå.

Olaug Nilssen: Tung tids tale, Samlaget
Henvendt til sin sønn Daniel har Olaug Nilssen skrevet en rasende og hjerteskjærende selvbiografisk roman om hvordan det er å være mamma til et autistisk barn. Tung tids tale er et skrik av en bok. En utslitt mors skrik over å ikke bli hørt av et tungrodd system når familien trenger hjelp. Et smerteskrik over å se at sønnen blir tvunget inn i en diagnose som gir foreldrene opplevelsen av å miste barnet de kjente. Og et overlevelsesskrik som bryter ut av tabuet og gir språk til en mors ambivalente kjærlighet. Raseriet er romanens motor og med dagboksnotatet som form gir den bekjennende ærligheten et rystende innblikk i hverdagen til et menneske som både er en kjempende mor, et voldsoffer og en skapende forfatter.

Carl Frode Tiller: Begynnelser, Aschehoug
I Begynnelser følgjer Carl Frode Tiller livsløpet til miljøvernaren Terje baklengs, frå det tek slutt etter ei sjølvforskyld bilulukke og attende til ein vanskeleg oppvekst på 70-talet. Bit for bit får lesaren innblikk i Terjes arbeid med å ta vare på artane i naturens krinsløp, men også i vanskane hans med å inngå i eigne sosiale krinsløp. Tillers menneskeskildringar er både psykologisk og sosiologisk borande, og i fjorårets roman har dei fått ei litterær utforming som speglar mellommenneskelege kriser i klimakrisa. Det reiser seg eit stort spørsmål over forteljinga, som lesaren kontinuerleg blir engasjert i å finne svar på: Korleis kan vi, menneska og dei andre, leve med kvarandre? I Begynnelser foredlar Tiller skrivemåten sin, men skapar også nye, poetisk fortetta augeblinkar som set naturens mangfald og mystikk i relieff.