Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Habilitetssalong
Ida Habbestad, Trond Borgen, Sigurd Tenningen, Mode Steinkjer og Dag Solhjell. (Foto: Kritikerlaget)

Normer for habilitet

25. november arrangerte Norsk kritikerlag en tverrfaglig kritikersalong med tema habilitet. Les referat her.

Norsk kritikerlags fagseksjoner (kunst, litteratur og teater, musikk og dans) hadde gått sammen om å arrangere en felles salong med temaet habilitet. I panelet på Litteraturhuset i Oslo satt Ida Habbestad, leder i Norsk kritikerlag, Trond Borgen, kunstkritiker i Stavanger Aftenblad, Sigurd Tenningen, litteraturkritiker i Morgenbladet og redaksjonmedlem i Vagant, og Mode Steinkjer, filmkritiker og kulturredaktør i Dagsavisen.

Debatten ble ledet av Anne Cathrine Straume, litteraturkritiker i NRK.

Salongen ønsket å stille tre spørsmål: Er det forskjeller i hvordan kritikere av ulike uttrykk tenker om habilitet? Finnes det en ideell yrkestilpasning for kritikere? Trengs det en strengere kontroll med kritikernes habilitet?

Arrangementskomiteen (som besto av Dag Solhjell fra kunst-, Silje Bekeng fra litteratur- og Emil Bernhardt fra teater, musikk og dans-seksjonen) hadde forut for salongen gjennomført en spørreundersøkelse blant Kritikerlagets medlemmer med spørsmål angående habilitet.

Salongen åpnet med at Dag Solhjell presenterte resultatene fra undersøkelsen. (De kan leses i vedlagt PDF-dokument, se nedenfor.) Deretter ble panelet bedt om å kommentere resultatene.

Ida Habbestad påpekte at hun ikke synes det er overraskende at kritikere, som sjelden er fast ansatt, må kombinere kritikervirksomheten med andre yrker, selv om kritikere selvfølgelig er opptatt av habilitet. Så lenge det i liten grad er lagt til rette for kritikere på heltid, får spørsmålet en pragmatisk side, hvor det viktige er hvordan man er bevisst om sine ulike roller. Habbestad påpekte at hun tror at habilitetskravet er tydelig, og ikke nødvendigvis forskjellig i de ulike seksjonene, men at det kan oppstå forskjeller i praksis, ut fra hvordan de ulike feltene virker. Habbestad mener at habilitet, ut over den åpenbare definisjonen, ikke er noen fast størrelse, men at begrepet henger sammen med hva slags kritikk det er snakk om og i hvilken kontekst kritikken skal være. Habbestad mener at det er lite hensiktsmessig å tro at man oppnår objektivitet gjennom strengere regler alene. Det er minst like viktig med transparens og tydelighet, sa Habbestad.

Trond Borgen, kunstanmelder i Stavanger Aftenblad, sluttet seg til at habilitet ikke er en fast størrelse, men at det må ses i en fleksibel sammenheng. Det å være formidler kan være så mangt. Som kunstanmelder får han ikke vise rundt på utstillinger, mens litteraturkritikere i Stavanger Aftenblad deltar på en årlig litteraturuke som de selv har organisert og kan eksempelvis intervjue forfattere de har anmeldt eller vil anmelde. Borgen satte et spørsmålstegn ved denne praksisen.

Sigurd Tenningen påpekte at en kritiker som kjenner til et verks tilblivelse, i enkelte tilfeller kan stå sterkere til å vurdere det enn en som holder seg på klinisk avstand. Han viste til tidligere tiders kritikere som Carl Nærup og Sigurd Hoel, litterater som gjerne jobbet både som konsulent/redaktør og kritiker – til og med av samme bok. Hvorvidt dette er problematisk, kommer an på hvordan man definerer kritikken: I hvilken grad forstår man den som nøytral forbrukerveiledning? Dersom kritikk snarere forstås som et intellektuelt arbeid og offentlig resonnement, blir personlige bindinger mindre viktige.

Mode Steinkjer har en slags dobbeltrolle, noe som igjen er svært vanlig. Steinkjer syntes derfor ikke tallene i undersøkelsen var veldig overraskende. Habilit er ikke noe absolutt, men likevel viktig. Det hviler et stort ansvar på kritikeren selv, som må kjenne etter i den enkelte situasjon. Samtidig påpekte Steinkjer tendensen til at store mediebedrifter også blir sponsorer, noe som potensielt kan true deres troverdighet. Et eksempel er hvordan Stavenger Aftenblad ble hovedsponsor da Stavanger var europeisk kulturhovedstad i 2008.

Trond Borgen fortalte at Stavanger Aftenblad hadde mottatt en rekke leserbrev fra folk som lurte på hvordan de kunne vite at journalistene var habile. Borgen selv skrev en kommentar der han forklarte at han ville avstå fra å anmelde kunstutstillinger sponset av egen avis. Borgen påpekte videre at inhabilitet oppstår med mistanken om inhabilitet. Ifølge Borgen er det i slike tilfeller viktig å tydeliggjøre dobbeltrollen. Dette sluttet Ida Habbestad seg til.

Straume ledet samtalen over på det andre temaet, spørsmålet om det finnes noen ideell yrkesttilpasning for kritikere.

Sigurd Tenningen vendte tilbake til tilfellet Sigurd Hoel, sin tids mektigste kritiker, men mente at en lignende posisjon i dag var nokså utenkelig og at det dermed ikke var snakk om noen trussel for habiliteten. I så fall måtte en forlagsmann som Geir Mork sende ut årvisse romaner og skrive aviskritikk ukentlig. Men heller ikke dette ville prinsipielt sett være noe problem så lenge kritikeren opererer med argumenter mer enn superlativer, påpekte Tenningen.

Habbestad ser mulige fordeler og ulemper ved de fleste av jobbene som kritikerne oppgir at de kombinerer kritikervirksomheten med. Slik sett er det ikke bedre å være for eksempel forfatter og kritiker enn kulturjournalist og kritiker, det viktige er hvordan man kombinerer disse rollene. Man må sørge for at de ikke overlapper for mye, og man bør oppsøke andre instanser enn seg selv for å få vurdert om man er habil, sa Habbestad. Hun minnet om at det er viktig at kritikeren føler seg fri, det vil si at kritikeren må kjenne seg tilstrekkelig uavhengig for å være habil.

Straume stilte spørsmålet om vennskapsforbindeler er ok.

Mode Steinkjer sluttet seg til at kompetansen henger sammen med ens tilstedeværelse på feltet. Da er det umulig ikke å kjenne folk. Samtidig: Hvis det er snakk om nære vennskap, tette samarbeid el.l., er det straks mer problematisk. Arbeid i forlag er f.eks. ikke forenlig med arbeid som bokanmelder. Forfattere som også er kritikere er ok, men de bør holde seg unna eget forlag, mente Steinkjer.

Dag Solhjell stilte spørsmål om Vær varsom-plakaten og Kritikerplakaten i større grad bør samkjøres.

Mode Steinkjer påpekte at Vær varsom-plakaten er strengere og også har punkter om bindinger som angår kritikere. Videre er det forskjell på praksis i dagsaviser og tidsskrifter, eksempelvis ved at det er større rom i tidsskriftene, mente Steinkjer.

Sigurd Tenningen forsto godt at det kunne by på utfordringer å skrive om venner, men at man ikke dermed skal unngå det med henvisning til krav om habilitet. Den gode kritikeren vil uansett alltid etterstrebe uavhengighet i tekstene sine, mente Tenningen, og hevdet også at det ville være problematisk om Norsk kritikerlag laget strengere retningslinjer. Disse ville da kunne fungere som ytterligere idealisering av den apolitiske og forbrukerveiledende kritikken.

Jon Rognlien, kritiker i Dagbladet, mente det var viktigere å fokusere på aversjon enn bindinger. Ofte kan spørsmålet om hablitet fremstå som et slags detektivarbeid. Når Sigurd Hoel kunne ha flere funksjoner, var det også fordi dette var åpent og kjent. Men heller enn å forsøke å avdekke en kritikers eventuelle bindinger, mente Rognlien det var mye viktigere å fokusere på habilitet i den kritiske teksten selv. Er de argumentene kritikeren fremsetter holdbare? Enhver kritiker har selvsagt en masse skjulte aversjoner, og den rene kritikeren er en illusjon, hevdet Rognlien.

Hild Borchgrevink, leder i Arbeidsutvalget for TMD-seksjonen i Norsk kritikerlag, mente eventuell historikk bør legges åpent frem for den uinnvidde leser.

Johanne Nordby Wærnø, leder av UKS, mente at problemer med aversjoner også kunne løses ved ganske enkelt å unngå å anmelde. Dette kan selvsagt på den annen side være uheldig, og redaktørene bør være mer bevisst i samarbeidet med den enkelte kritikeren, mente Wærnø.

Sigurd Tenningen innvendte at å boikotte verk fordi man har aversjon, er en passiv kritikerholdning som søker å styre unna de reelle skillelinjene i dagens litteratur. Skulle Fredrik Wandrup, for eksempel, avholde seg fra å skrive om Dag Solstad og hans angrep på den fortellende romanen, bare fordi han misliker skrivemåten?

Trond Borgen mente det også var en mulighet å legge selve aversjonen til side og heller fokusere på begrunnelsen.

Ellen Engelstad, litteraturkritiker i Klassekampen, spurte om man bør sende et verk videre dersom man opplever aversjon. Faren er da at boka til slutt havner hos «rett» kritiker.

Straume påpekte at det også er en skjult prioritering i utvelgelsen av kritikeren, mens Tenningen innvendte at det blir et spørsmål om kritikerkompetanse hvorvidt man er i stand til å bedømme et verk med tilstrekkelig avstand.

Mode Steinkjer påpekte at aversjonen kan ha ulike karakter, den kan være av estetisk, men også av politisk karkater og tenkes inn i en drakamp om penger og makt. Det er med andre ord flere nivåer av usynlig inhabilitet.

Debattens tredje hovedspørmål dreide seg om hvorvidt vi trenger en utvidet kritikerplakat, og Straume gjorde oppmerksom på nærheten til PFU. Ida Habbestad påpekte at kritikerplakaten har klare formuleringer og habilitet, og at det ut over dette er urimelig å stille flere krav til frilanskritikerne.

Trond Borgen sluttet seg til dette og minnet om at det bør være en fleksibilitet i systemet. Man trenger ingen ny instans, de fleste klarer å ordne opp. Habbestad gjentok at dette også handler om definisjonen av kritikk, og sa hun har inntrykk av at kunstfeltet tenker bredere omkring hva kritikk er.

Sigurd Tenningen mente kritikerplakaten er mer enn streng nok og at denne heller burde fjernes.

Steinkjer minnet om at kritikerplakaten også gjelder for redaktøren som mottaker av kritikktekster. Jeg stiller de samme spørsmålene til meg selv når jeg lurer på om en kritiker er habil, og jeg ser ingen grunn til å utvide kritikerplakaten, sa Steinkjer. Han la til at det er stor grad av selvjustis blant kritikere.

Dag Solhjell skjøt inn at da han, sammen med Trond Borgen og kunstkritiker Harald Flor etablerte kritikerplakaten, var det for å hindre at mellomledere i museene også skulle styre kunstkritikerlaget. Dette har bedret seg, men Solhjell mente det fortsatt er viktig å holde bevisstheten om habilitet ved like.

Referent: Emil Bernhardt

Salongen var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

comments powered by Disqus