Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Offentlighet, kritikk og filosofi. Grunnlagsproblemer i sakprosakritikken.

– Offentligheten etableres når den blir brukt, derfor må den brukes, kritikken kan ikke vente på en perfekt offentlighet. Det eksklusive og fornemme eksilet, tilbaketrekningen fra den reelt eksisterende offentligheten, kan virke som et intellektuelt opphøyet standpunkt, men i virkeligheten baner det veien for reføydaliseringen, sa Espen Søbye i sitt foredrag under årets Kritikerseminar på Lillehammer.

Vi bringer her Søbyes foredrag i sin helhet.

Kritikerlaget 24. juni 2011 SeminarerLitteratur
Espen sobye

Av Espen Søbye

I anmeldelser fins ofte formuleringer som forfatteren har valgt…, forfatteren unngår behendig…, forfatteren har tydeligvis bestrebet seg på å…, forfatteren er, muligens uten å være klar over det, romantiker…, forfatteren slår inn dører som har vært åpne i 200 år…, forfatteren lykkes tilsynelatende, men …, og så videre og så videre. Slike setninger signaliserer at anmeldelsen er skrevet til forfatteren, det er også tilfelle når anmelderen i stedet for forfatteren bruker boka som subjekt. Det er heller ikke uvanlig at anmeldelser adresserer enkelte innvendinger til utgiveren, til forlaget, da heter det gjerne: Her må korrekturleseren ha sovnet, manusvaskeren kan umulig ha fått levert i barnehagen den dagen hun gikk gjennom dette kapitlet, forlagsredaktøren kan neppe regne med skulderklapp fra redaksjonssjefen for denne utgivelsen…. og så videre. En anmeldelse er rettet til to instanser: forfatteren og forlaget. I den utstrekning forlaget er en del av et større mediekonsern er naturligvis også kritikken, om enn indirekte, adressert til det.

Selv om anmeldelser ofte språklig sett er adressert til forfatteren og forlaget, kan det likevel ikke herske tvil om at den er skrevet for en instans som anmelderen sjelden eller aldri henvender seg direkte til, det lesende publikummet: Kritikken er naturligvis først og for allmennheten, for offentligheten. Dette er så åpenbart at aldri er nødvendig å si det, det ligger i kritikkens form som altså er at den må være tilgjengelig for en allmennhet i en offentlighet. Dette er en merkverdighet, anmeldelsen snakker direkte til en eller to instanser for å snakke med mange. Kritikken må være relevant for offentligheten. Gjennom anmeldelsen må allmennheten kunne innse at kritikken har konsekvenser også for den, kritikken må derfor ikke være for intern til den aktuelle boka eller ta opp rene pineligheter, altså alt det som fanges opp av formuleringen under enhver kritikk.

Det er all grunn til å dvele litt mer ved om det ikke er riktig å betrakte denne offentligheten, allmennheten eller dette lesende dannede publikummet bare som en mottaker. Blir ikke offentligheten for snevert forstått hvis den bare betraktes som det, offentligheten kan også betraktes som en avsender idet boka som utløste kritikken jo tilhører offentligheten.
Offentlighet og kritikk er to vanskelige gloser. For å forsøke å forstå dem må vi gå til det skriftstedet hvor disse to ordene, etter hva jeg vet, for første gang er stilt sammen. Vi skal til det herrens år 1781, til Immanuel Kant, til den første fotnoten i fortalen, til den første utgaven av Kritikk av den rene fornuft. Her står det fritt oversatt:

Man hører stadig vekk om vår tids overflatiske måte å tenke på og at grundig vitenskap forfaller. Jeg syns imidlertid ikke at de vitenskaper som har et solid grunnlag som matematikk og naturlære fortjener denne dommen, de har beholdt sin grundighet og i det siste til og med utvidet den. Den samme ånden vil vise seg virksom også innenfor andre områder av erkjennelsen hvis det bare først ble sørget for beriktigelse av dens prinsipper. I mangel av dette hersker likegyldighet og tvil, og endelig, streng kritikk beviser en grundig måte å tenke på. Vår tidsalder er virkelig kritikkens tidsalder, den underkaster seg alt. Religionen gjennom sin hellighet og lovgivningen gjennom majesteten, vil unndra seg kritikk. På den måte retter de bare mistanken mot seg selv og kan ikke gjøre regning med ubetinget aktelse. Fornuften akter bare det som kan utholde dens frie og offentlige undersøkelse.

Dette er vakkert, hvorfor? Fordi det er sant.

Det er her den vidunderlige setningen, Vår tidsalder er kritikkens tidsalder, den må underkaste seg alt, kommer. Kan vi si det med like stor rett som Kant, at vi lever i kritikkens tidsalder? Jeg vet ikke, antakelig ikke, for Kant var det i hvert fall slik at det som unndro seg kritikk ikke gjorde seg fortjent til fornuftens aktelse, fornuften respekterer bare det som tåler dens fri og offentlige prøving. Selv de to øverste autoritetene i samfunnet på Kants tid, det hellige og majesteten, kunne ikke vinne aktelse hvis de ikke underkastet seg kritikken. Tittelen på Kants verk, Kritikk av den rene fornuft, gjør det rimelig å hevde at kritikken til og med er overordnet fornuften.

Nå, det kan i alle fall ikke herske tvil om at Kant så offentlighet, kritikk og fornuft som likeordnede og relaterte størrelser. Det er også åpenbart at han mente at de tre begrepene konstituerte eller etablerte hverandre. Det er vekselspillet mellom dem som konstituerer både fornuft, kritikk og offentlighet. Det er også viktig å merke seg at fornuft og kritikk ikke forstås som personlige egenskaper, men som kollektive og historiske størrelser. Kant brukte bare begrepet offentlighet en gang i denne noten, og det var da han skrev at fornuften bare akter det som utholder dens fri og offentlige undersøkelse. Fornuften krever en offentlighet, og den skal være kjennetegnet av at den er fri. Hva betyr det? Var det trykkefrihet i Riga der Kant ga ut sine verker? Jeg er ikke sikker på det, Trykkefrihet kom først inn i den franske menneskerettighetserklæringen fra 1789 og i et tillegg til den amerikanske forfatningen i 1791. Ja, jeg vet alt det der med Danmark-Norge i 1770, men det varte bare et par år, og her er Kierkegaards kommentar viktig: Vi har tankefrihet og krever trykkefrihet! Kant argumenterte for at ytrings- og trykkefrihet var en forutsetning for tankefrihet. Ytringsfrihet er en eksistensberettigelse for kritikk og dermed for fornuft.

I artikkelen «Hva er opplysning», fra 1784, sa Kant: «Ha mot til å bruke din egen forstand, det er opplysning.» Det er ikke slik at de overindividuelle størrelsene kritikk, fornuft og offentlighet konstituerer hverandre, det er gjennom disse instansene den enkelte kan erkjenne seg selv. Det er tilhørigheten til en offentlighet som gir det enkelte menneske muligheten til et friere og rikere liv også rent individuelt. Det er altså ikke slik at Kant bare operere med historisk situerte overindividuelle størrelser som fornuft, kritikk og offentlighet, det er disse som muliggjør subjektiv og frigjørende utfoldelse.

Det er mange som hevder at det ikke lenger finnes en allmennhet, en offentlighet, en opinion eller en dannet allmennhet, den er ødelagt. Slike kulturpessimistiske holdninger er enkle og behagelige å innta. Det blir hevdet at den borgerlige offentligheten slik Habermas beskrev den er blitt reføydalisert, den er blitt splittet opp i en rekke mindre spesialiserte deloffentligheter som eksisterer side ved side og her har ikke allel adgang. Det fins mange gode grunner for å slutte seg til slike resonnementer, men hva skal konsekvensene av det være? Eksil? Det er imidlertid også mulig å innta Kants posisjon, da han argumenterte for at hans tidsalder var kritikkens tidsalder eksisterte det ikke ytring- og trykkefrihet, og følgelig heller ingen offentlighet som var ideell etter hans beskrivelse. Denne frie arenaen, dette feltet for meningsutveksling forelå ikke som en reelt eksisterende offentlighet. Kant argumenterer i grunnen som leninist i fotnoten, eller som idealist, og det vil i denne sammenhengen si det samme. Offentligheten etableres når den blir brukt, derfor må den brukes, kritikken kan ikke vente på en perfekt offentlighet. Det eksklusive og fornemme eksilet, tilbaketrekningen fra den reelt eksisterende offentligheten, kan virke som et intellektuelt opphøyet standpunkt, men i virkeligheten baner det veien for reføydaliseringen. De som skal representere kritikken kan ikke innta dette kulturpessimistiske synet, men stille seg på Kants side. Dette legger enda en oppgave til kritikken!

Er ikke dette bare å innta et latterlig voluntaristisk standpunkt som reduserer virkelig kritikk til nyttig idioti for underholdningsindustrien og dens kvasi-offentlige tabloide virkelighet?

Det var ganske mye Kant fikk sagt i denne fotnoten på bare 15 linjer, også dette: Offentligheten skulle være fri, kritikken skulle utgjøre en prøve. Streng kritikk var et bevis på grundig tenkning, kritikken førte til beriktigelse av prinsippene. Alt dette stilte Kant opp mot likegyldighet og tvil, slike holdninger så han bare som et utslag av nettopp mangel på begrunnede prinsipper. Kritikk førte til at prinsippene ble begrunnet. Det er ikke kritikk som fører til likegyldighet og tvil, men mangel på kritikk som resulterer i likegyldighet og tvil, det vil si skeptisisme. Tvil eller skepsis og kritikk er altså ikke det samme, men motsatser, skeptisisme og kritikk er antagonistiske posisjoner. Å kritisere er å problematisere for å komme fram til gyldige prinsipper, mens skeptisismen er en filosofisk retning som benekter muligheten av sikker, objektiv kunnskap. Målet med hele fornuftskritikken var å vise hva som muliggjorde objektiv kunnskap. Skeptisismens hovedsjanger er det subjektive essayet, i det skal skillet mellom vitenskap og litteratur viskes ut, Montaigne sa: av tenkningen følger det ingen handlingsanvisninger, skeptisismen argumenterer for at det ikke fins noen forbindelse mellom tenkning og handling, mellom teori og praksis, mellom filosofi og politikk. Essayet er en personlig meddelelse, subjektiv og relativistisk. I forlengelsen av essayet er det lett å skimte postmodernismen med dens lesninger. Litteraturkritikk som vil leve opp til Kants begrep om kritikk, kan ikke hevde og være bare en lesning og hevde at neste lesning vil gi et helt annet resultat. Mye er selvsagt relativt, men alt er ikke relativt. Det utsagnet er selvmotsigende. Skulle alt være relativt måtte det også være en relativ sannhet, så når man sier alt er relativt så har man i virkeligheten sagt alt er ikke relativt. Kritikk pretenderer å være sann og objektiv, kritikkens sjangre er artikkelen, pamfletten og manifestet. Det er ikke vanskelig å se en forbindelse mellom den skeptiske posisjonen Kant kritiserte i sin fotnote og det kulturpessimistiske standpunktet som i virkeligheten bare er en repetisjon av den antikke skeptisismen. Det er ikke mulig å vite noe. Hvis det er mulig å vite noe er det ikke mulig å meddele det til noen. Hvis det er mulig og vite noe og å meddele det vil ingen forstå det.

Kant forsvarer i fotnoten kritikken, det er ikke kritikken som er farlig beroliger han, det er likegyldigheten som er det. Denne innsikten er retningsgivende for kritikken, den må ikke være indifferent og likegyldig, kritikken skal felle en dom, den må avvise meninger og begrunne meninger.

I setningene i fortalen umiddelbart etter stjernen som viser til fotnoten som jeg lover at jeg straks skal gjøre meg ferdig med, hevdet Kant at tiden ikke lenger ville akseptere skinnviten, og at tiden derfor oppfordret fornuften til den vanskeligste av alle dens oppgaver, nemlig til selverkjennelse. Denne selverkjennelsen skulle skje ved at fornuften skulle rigge opp en domstol over seg selv. Kritikk er fornuftens selverkjennelse. Den skjer gjennom en offentlig kritikk av vitenskap, religion og politikk slik disse feltene ytrer seg i bøker.

La oss ikke tape av syne hvorfor vi gikk inn på denne fotnoten. Det var for å prøve å finne ut av om offentligheten hadde mottaker- eller avsenderstatus eller begge deler eller noe midt i mellom. For å få besvart dette spørsmålet endelig skal det som helt opplagt hører hjemme på avsendersida trekkes inn.

Anmelderen opptrer som regel ikke direkte i kritikken, selv om enkelte benytter vendinger som denne leseren, min lesning eller denne lesningen eller rett og slett jeg. I en avisanmeldelse skriver aldri kritikeren at Morgenbladet mener, VG vil understreke at denne boka, Dagens Næringsliv vil anbefaler sine lesere…. og så videre og så videre. Det er viktig å legge merke til at hva enten anmeldere er synlig i teksten eller ikke så opptrer han alltid bare på vegne av seg selv. Om en anmeldelse blir omtalt redaksjonelt heter det gjerne Aftenpostens anmelder er begeistret, Dagbladets anmelder kårer årets debutant eller liknende. Slike formuleringer viser at selv om det aktuelle presseorganet naturligvis også er avsender så distanserer det seg fra anmelderen omtrent på samme måte som anmelderen distanserer seg fra avisa. Nå vil kritikerens navn alltid være oppgitt, det er derfor aldri tvil om hvem det er som er kritiker og at det er en enkeltperson som er avsender. Selv om avisa distanserer seg aldri så mye fra sin anmelder, er det heller ingen tvil om at avisa også må betraktes som en avsender. I den grad avisa er knyttet til et mediekonsern, er naturligvis det også en avsender.
Det er mange måter å skjematisere kritikken på, den formidler mellom det geniale verket og det store publikum. Det er vel nærmest romantikken som har dette bilde av kritikken. En annet skjema ser kritikeren som en formidler mellom produsent og konsument.

Skjematiseres kritikken ut fra avsender og mottaker perspektiv gir det følgende tabell (se nederst på siden under artikkelen, webred.anm.):

Med en gang hele denne tabellen er på plass blir det litt meningsløst å snakke om at anmeldelsen er en relasjon mellom kritiker og forfatter. På avsendersida har vi kritikken, avisa og det mediekonsernet som avisa eventuelt inngår i. På mottakersida har vi forfatter, forlag og det mediekonsernet forlaget eventuelt inngår i. Ordnet i en tabell gir dette ni ruter. Poenget er at disse rutene, dette nettverket konstituerer offentligheten. Den fins både på avsendersida og på mottakersida, den utgjøres i grunnen av hele dette systemet av relasjoner som tabellen skjematiserer.

Det som videre kjennetegner tabellen er at for hver rute vi beveger oss mot høyere eller nedover så øker den økonomiske kapitalen, mens den kulturelle kapitalen faller. Asymmetrien mellom disse to størrelsene er klar og tydelig. En linje som trekkes fra ruten én til rute ni, anskueliggjøre denne asymmetrien.

Det er all grunn til å minne om, etter at vi har hygget oss med Bourdieu, at det ifølge Habermas var markedsøkonomien som utgjorde drivkraften i utviklingen av offentligheten. Borgerskapet hadde behov for å beskytte seg selv og sine økonomiske interesser mot innfall fra eneveldige fyrster. Kulturell og økonomisk kapital står ikke alltid i motsetning til hverandre.

Hva kan vi bruke dette skjemaet til? Der er litt drøyt å postulere at begreper forutsetter hverandre, hva om vi insisterte på at noe var primært, at det måtte finnes en første beveger. Hva er det som kommer først, offentligheten eller kritikken? Da er vi, ut fra det vi har lært av Kant, nødt til å svare: offentlighetskritikken kommer først og hans fotnote argumenterer i grunnen også akkurat det. Denne tabellen er et nyttig redskap for å kunne gjennomføre en slik offentlighetskritikk.

En kritikk er formulert som et budskap fra kritikeren til forfatteren. Det er det den innerste ruta. Bare unntaksvis handler kritikken om noe annet enn boka, det er sjelden forlaget kommenteres i en anmeldelse og det er enda sjeldnere at mediekonsernet tas opp. Det er også svært sjelden at kritikeren drøfter at avsenderposisjonen omfatter noe mer en han selv. Tabellen viser med all tydelighet at det er en illusjon at kritikken bare er en relasjon mellom verk og kritiker. Den viser også at det er en illusjon at denne relasjonen består av to selvstendige og autonome individer selv om den løse forbindelsen mellom kritiker og avis og forfatter og forlag synes å understreke det. Dette blendverket blir underbygget av den merkelige symmetrien som eksisterer mellom kritikerens og forfatterens løse forhold til henholdsvis avis og forlag. Det er naturligvis også en illusjon at kritikken er et budskap til forfatteren, den er rettet til forfatteren men det er offentligheten som er den virkelige mottakeren. Hva kan gjøres med disse illusjonene?

Vi skal tvilholde på dem. Jeg vil advare på det sterkeste på å gå den vanlige runden å hevde at illusjoner er ideologi og at ideologi bare er falsk bevissthet. Disse illusjonene viser til idealer som bør realiseres. En kritikk skal være en som en intelligent samtale, anmeldelsen er et åndsverk, en ytring om et annet åndsverk, ytringer om åndsverk mellom kritikeren og forfatteren med offentligheten som tilskuer er nettopp dannet tale og minner om hvordan verden bør være. Å isolere kritikken på denne måte er å gjøre den fri fra alle de skitne sammenhenger som den også inngår i. Det er derfor progressivt å se bort fra at aviser og bøker også er et varemarked, en underholdnings- og kulturindustri. Det er faktisk mulig å late som om dette ikke eksisterer, og kritikeren gjør det i den forstand han holder seg strengt til verket.

Bokanmeldelser utgjør en gammel institusjon i avisene, den har ikke endret seg mye. Videre ligger det i denne anmelderinstitusjonen at det skal være en redaksjonell vurdering bak hvilke bøker som skal anmeldes og hvem som skal gjøre det. Kritikeren skal ikke selv velge hvilke bøker han skal anmelde. Til denne institusjonen hører det at anmelderen ikke er ansatt, men betalt per anmeldelse. Videre at denne betalingen er skammelig lav, dette er i noen henseender en fordel siden kritikervirksomheten da må drives på idealistisk basis ut fra interesse. Den løse forbindelsen mellom anmelder og avis og mellom forfatter og forlag, gir videre et skinn av autonomi, dette skinnet er en illusjon, men også denne illusjonen inneholder et utopisk element, at offentligheten, og da spesielt den kulturelle delen av den består av frie individer som ikke er bundet av interesser. Hvordan er det mulig, kan det innvendes, å hevde at faste ansettelser og god fast betaling som sikrer profesjonalisering av kritikken, ikke vil føre til en profesjonalisering av kritikken? Kritikeren og forfatteren skal opptre på vegne av seg selv, men de gjør det gjennom andre, gjennom presse og forlag. Har dette noen konsekvenser? Naturligvis er det problematisk, denne autonomien er en skinnautonomi men den dokumenter tross alt at det er mulig å late som om dannet tale er mulig.

Likevel vet vi at det som trer fram som et forhold mellom to autonome personer i virkeligheten også er et forhold mellom et forlag og en avis, mellom mediehus og mediehus. Og det går ikke an å legge skjul på at kritikeren også må ta dette inn over seg. I den siste åra har det skjedd store endringer i bokbransjen som angår relasjonene mellom forlagssystemet, pressen og kritikken. Kritikken er også nødt til å være en offentlighetskritikk og i den grad den skal være det må den naturligvis gå ut over det enkelte verket.

La oss se på den gamle frasen om at forlag skal være børs og katedral, dette er en forskjønnelse av virkeligheten. Forlagsvirksomhet er i dag en blanding av børs og subsidier, alle konsekvensene av denne vanskelige blandingen må vi springe forbi.
Hva har skjedd med forlagene de siste åra? Etter fisjonen mellom Cappelen og Damm eksisterer det tre store forlag i Norge: Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug. Internt i forlagene har de siste åra vært preget av en styrking av markedsavdelingene, mens det redaksjonelle arbeidet ikke er tilført flere ressurser. Videre har alle disse tre forlagene skaffet seg hver sin bokhandlerkjede. Det betyr at de store forlagene nå også må betraktes som mediekonsern. Det har vært den generelle tendensen i all varehandel, at profitten hentes ut i sisteleddet og det var årsaken til at de tre store forlagene skaffet seg hver sin bokhandlerkjede. E-spøkelset som har ført til en fullstendig rasering av platebransjen og opplagsras for løssalgsavisene, truer selvsagt også bokbransjen. Det var ikke munkene som drev med avskrift som fant opp boktrykkerkunsten, det er heller ikke forlagene som utvikler e-boka. Den viktigste forlagsressursen som er kompatibel til e-bokverdenen, er det redaksjonelle arbeidet, og det er synd å si at forlag og mediekonsern har prioritert det i de siste åra.
I steder for å gå nærmere inn på hva som har skjedd i forlagene er det større grunn til å dvele litt ved hva som har skjer med bokhandelen og hvordan dette igjen kan påvirke forleggeriet.
La oss høre hva Jason Epstein, den legendariske sjefsredaktøren i det New York baserte forlaget Random House har å si til dette. Det var han som lanserte billigboka i USA i 1952, i en anmeldelse av John B. Thompsons studie Merchants of Culture: The Publishing Business in the Twenty-First Century i februarnummeret av The New York Review of Books som Epstein var med på å grunnlegge i 1963, beskriver han endringene i bokhandelen i USA som det er vanskelig å forstå ikke vil bli gyldige også i Norge. For det første forsvinner de uavhengige bokhandlene, alle blir kjøp opp av en kjede. For det andre har de fleste bokhandlere flyttet inn i kjøpesentre, dette har stor betydning, her må de betale den samme leien som skobutikken eller supermarkedet som ligger vegg i vegg. Bokhandlerkjeder med sine utsalg i kjøpesentre har sin forretningsidé fra McDonald’s, hevder Epstein. Bøker blir til hamburgere, disse bokbutikkene må appellere til mengden, og de bemannes av det Epstein kaller en ikke-sofistikert betjening for en anonym kunde som er på sine ukentlige handlerunde. Betjeningen betrakter bøker som enheter og har aldri snakket med en forlagsredaktør. Denne temmelig elitistiske beskrivelsen ville naturligvis blitt kritisert av norske bransjefolk som jeg er sikker på hadde argumentert for at når bokhandelen flytter til kjøpesenteret når den et langt større publikum enn den gammeldags bokhandelen som Epstein ønsker seg. På kort sikt er det mulig at der en fordel at det fins en bokhandel i Byprorten ved Sentralbanestasjonen i Oslo og på Ski storsenter, men på lang sikt kan det hende det er uheldig.

Etableringen av bokhandlerkjeder i kjøpesentre skjer samtidig med at backlist, eller billigboka, mistet betydning for forleggerne. Epstein hevder at billigboka alt er kapret av e-boka. Kjøpesenterbokhandelen er en konsekvens av denne utviklingen, og de er av en slik art at den ytterligere fremmer forlagenes avhengighet av bestselgerne. Dette er en ulykke for forleggerne og en lykke for agenter med forfattere som har blitt merkevarer, påpeker Epstein, som legger til at slike internasjonale bestselgerforfattere elskes av avisene, og det er ikke tvil om at dette skygger for andre. Dette tvinger forleggerne til å by på internasjonale bokauksjoner for å tilfredsstille kjedenes behov for pallvarer. Tenk på følgende: Disse besteselgerbøkene, i 90 prosent av tilfellene er de kriminallitteratur, som forlagene er blitt avhengige av for å overleve er de utgivelsene som raskest vil bli erobret av e-boka. Slik sett kan det virke som om norske forleggere ikke forsøker å unngå undergangen, de løper mot stupet.

Det store trekkene i det bildet Epstein tegner av det amerikanske bokmarkedet gjelder også i Norge, skjer innkjøp av bøker rundt påsketider. Det betyr at det i mars er bestemt hvilke bøker som skal bli besteselgere. Det er unødvendig å si at det skjer helt uavhengig av at en eneste kritiker har utalt seg. Det skjer på lukkede møter mellom forlagenes salgsfolk og kjedenes innkjøpssjefer. De aller fleste bøker som blir plukket ut som besteselgere blir også det. Det skyldes at den merkantile vitenskapen er meget avansert. Den vet at hvis det legges en stabel med bøker akkurat seks skritt innenfor døra, blir disse bøkene solgt, men hvis du legger den samme bokstabelen 17 skritt innefor bak en søyle, blir det ikke solgt et eneste eksemplar. Slik er det. Det betyr selvfølgelig ikke at bøker som ikke er forhåndsutplukket ikke kan bli besteselgere, det betyr heller ikke at en forhåndsutplukket bok kan svikte. Poenget er at dette systemet stort sett fungerer.

Alt dette skjer helt uavhengig av kritikken. For en kritikk som vil være reell, for en kritikk som søker makt og innflytelse, nytter det ikke å late som om boka ikke inngår i slike sammenhenger. Hvor er vi nå i tabellen? Jo, i den første kolonnen under kritikeren. Skal han ikke ta opp på hvilken måte det er helt bestemte forhold på bokmarkedet som genererer, framhever og favoriserer bestemte former for litteratur? Det må naturligvis også være en del av kritikken.

De aller fleste besteselgere er underholdningslitteratur, og forlagenes forklaring på at den må lage underholdningsbøker som selger godt er at dette skal finanseiere såkalt smale bøker, har det grodd mose på. Likevel fortsetter forleggerne å hevde at det er underholdningen som skal redde det kulturelt sett mer verdifulle. La oss undersøke dette argumentet. Forlaget må lage underholdende bøker for å lage bøker som skal være perspektivutvidende. Men er dette riktig, er det ikke noen farer forbundet med dette? Vil en person som kjøper en underholdningsroman etter hvert begynne å kjøpe kvalitetsbøker? Det er slett ikke sikkert, det kan like gjerne være slik at denne kjøperen av underholdningsromaner blir kapret av andre tyver på dette markedet. For det andre er det helt sikkert at et forlag som må bruke store ressurser på å utvikle sin evne til å redigere underholdningslitteratur, det er nemlig ikke lett, samtidig kan utvikle evnen til å se og forlegge seriøs, smal skjønnlitteratur?

For å la være å ta slike spørsmål inn over seg hevder både forlag og aviser nå at dette skillet mellom høy og lav litteratur ikke finnes. Det skal være opphevet av kulturteoretikere som inspirert av Bakhtin har hevdet at det i lavkulturen fins subversive trekk som mangler i høykulturen. Begrepsparet kommersiell og ikke-kommersiell kultur er ikke synonymt med høy og lav kultur. Det kommersielle forleggeriet reflekterer det konvensjonelle. Det er flere problemer knyttet til dette forleggerresonnementet. La oss karikere: Forleggerne hevder at de må lage lite verdifull litteratur for å lage verdifull litteratur. La oss overføre dette resonnementet til noen andre områder for å få fram det absurde, for eksempel til fotball, for å spille god fotball, må vi spille dårlig fotball. Et barn forstår straks at evnen til å spille godt undermineres på denne måten, men i et forlag skal altså ikke det samme skje?

Like alvorlig er det at dette gjør noe med det boklesende publikum. Først ødelegger man lesernes smak med kommersiell underholdningslitteratur, deretter skal dette publikummet konsumere høyverdig litteratur. Det går naturligvis ikke, et forlag med respekt for seg selv vet at det må oppdra sine lesere. Sans for litterær kvalitet og litterær verdig er ikke noe som fins, de er noe som må utvikles og dyrkes, og det er forlagene som må gjøre det. Dette vet naturligvis alle litterære forlagsmedarbeidere. Poenget er derfor at det ikke er kritikerne, men forlagene som er elitistiske. De lager underholdningslitteratur for massemarkedet og høyverdig litteratur for en liten elite. Den ene selges i kjøpesenteret, den andre er det innkjøpsordningen som tar seg av. Dette er et uheldig resultat av børs-og-subsidie systemet, på den måten kan forleggerne høste både økonomisk og kulturell kapital, børsen sørger for det første, subsidiene for det andre.

Hva skjer når vi beger oss ut videre ut over i tabellen til mediekonsernet? Schibsted eier både forlag og aviser. Det er selvfølgelig problematisk. Det er ikke mindre problematisk at Pax og Oktober har eierandel i Klassekampen og at Pax, ved Bjørn Smith-Simonsen, eier halvparten av Morgenbladet. Ideelt sett skal avisene passe på forlagene og omvendt. Det blir ikke lettere med slike eierskap. Hva går det an å gjøre med dette? Skal ikke VG og Aftenposten anmelde bøker fra Schibsted, kan ikke Morgenbladet anmelde bøker fra Pax og Spartacus, kan ikke Klassekampen anmelde bøker fra Pax, Oktober og Spartacus? Jeg vet ikke. Selv om det er helt sikkert at ingen mediekonserneier vil legge seg opp i hva en av hans aviser skrive om en bok et av hans forlag har gitt ut så er ikke dette greit.

Schibsted, det største mediekonsernet i Norge har definert sitt samfunnsoppdrag slik: Det redaksjonelle arbeidet i Schibsteds mediehus skjer i samsvar med nasjonal lovgivning og etisk regelverk i hvert enkelt land hvor vi er til stede. Slik ivaretar vi vårt ansvar som medieaktør. Her er det ikke mye sus igjen fra fotnoten til Kant. Hvorfor står det ikke noe i Schibsted samfunnsansvar om at konsernet skal være en konsekvent og innbitt sannhetssøker i alt sitt redaksjonelle arbeid, at det vil forfølge urettferdighet, overgrep og krenkelser av personer uten frykt for konsekvensene det måtte ha. Det er grunn til å bli mistenksom mot et mediekonsern som ikke har satt seg større måle enn å overholde landets lover og det etiske regelverket. Mange lover er urettferdige, hva med det? Fins det ikke jødeparagrafer i lovverket lenger: Er Schibsted uenig med Wergelands kamp mot jødeparagrafen? Slik kunne man hisse seg opp, men det vil være helt feil, Schibsted har ikke lagt lista for lavt, det har lagt den for høyt i forhold til hva som er i alle fall VGs praksis ved alle drapssaker, de bryter alle regler for anstendighet og god oppførsel når de beleirer bopelen til offeret og/eller gjerningsmannen.

Er det en svakhet ved litteraturkritikken at den ikke tar opp hele kjeden på avsender og mottakersida? Det er naturligvis en større svakhet at det så å si ikke finnes kulturjournalistikk som driver offentlighetskritikk. Når det ikke fins, må da ikke litteraturkritikken påta seg denne oppgaven også? Antakelig.

Alt i alt må det derfor sies at den litterære kritikken rent kvantitativt sett har gode kår i Norge, den er et fast inventar i pressen som ikke ser ut til å være truet. Det er i og for seg bemerkelsesverdig at VG, Dagbladet, Aftenposten og Dagens næringsliv ukentlig bringer flere avvissider viet anmeldelser. Dette er absolutt ikke smale aviser, det er da heller ikke avantgarde-litteratur som anmeldes her, men hovedskapelig besteselgerforfatterne, kriminallitteratur, biografier, romaner av forfattere som har et navn. Disse avisene suppleres av Klassekampen, Morgenbladet og Dag og Tid, her anmeldes i større grad smal litteratur.
Er anmelderne i stand til å utnytte den sterke posisjonen kritikken tilsynelatende har? I hvilken forstand bidrar kritikerne til å heve det litterære nivået blant publikum? Det må innrømmes at mange anmeldelser er rene varedeklarasjoner som ikke har ambisjoner ut over å være forbrukerveiledning.

Endelig har vi kommet fram til hvilke kriterier som skal legges til grunn for kritikken, og vi må igjen vende tilbake til Kant. Hans begrep var rettet mot skeptisismen og dogmatismen. Kritikk var et revolusjonært borgerlig begrep, det er et virkelig honnørord. Karl Marx brukte Kritikk av den politiske økonomi som undertittel på Kapitalen i 1867, Max Horkheimer skrev i 1937 en berømt artikkel som han kalte «Tradisjonell og kritisk teori», og kritisk teori ble en samlebetegnelse på hele Frankfurterskolen.

Begrepet om kritikk retter seg mot ufrihet. I et etterskrift til artikkelen «Tradisjonell og kritisk teori», også fra 1937, skrev Max Horkheimer at han hadde skilt mellom to erkjennelsesmåter. Den ene var begrunnet av Descartes Diskusjon av metoden, den andre av Marx’ Kritikk av den politiske økonomi. Den kritiske teorien, hevdet Horkheimer, hadde ikke bare som mål å forøke kunnskapen som sådan, men på emansipasjon av mennesket fra knektende forhold. Kritisk teori hadde ikke som mål å yte staten vitenskapelige tjenester. Den vil oppheve samfunnsmessige forhold som hemmet frihet. På den måten hevdet Horkheimer var kritisk teori i nær slekt med Kants kritiske filosofi og den tyske idealismen.
Kritikken må vise hva som hindrer frihet. Frihet er nå i nesten alle sammenhenger er definert som valgfrihet, og valgfrihet er igjen i nesten alle sammenhenger definert som et valg mellom ulike typer varer eller tjenester. Begrepet om frihet er knyttet til forestillingen om mennesket som kjøper, konsument og formbruker. Dette innebærer igjen at begrepet om frihet er knyttet til markedet, på denne måten er mennesket redusert til en økonomisk aktør, til et nyttemaksimerende vesen. Med privatiseringen og nyliberalismen skjer det en utvidelse av markedet. Det er ikke lenger bare det daglige brød som skal skaffes på markedet. Nå skal også elektrisitet, banklån, telefoni, pensjon og TV-abonnementer kjøpes, gjerne daglig, til best mulig pris om og om igjen. Dette innebærer at på flere og flere områder gjøres individet gjøres til en nyttemaksimerende aktør. Dette gjelder ikke bare på utgiftssiden, men også på inntektssiden. Gjennom outsourcing gjøres ansettelsesforhold om til enkeltpersonsforetak som selger sine tjenester. På denne måten blir den nyliberale ideologien til virkelighet som omfatter flere og flere og en større og større del av samfunnet. Her er Habermas beskrivelse av den økonomiske systemverdenenes kolonialisering av livsverdenen svært treffende. I denne verdenen av markedsaktører fins det ingen allmennhet, frihet som valgfrihet er blitt et incitament for profittmaksimering. Denne valgfriheten reduserer friheten til en eksistensiell størrelse og hindrer mennesket i å forstå seg som et historisk vesen.

Av dette følger det en rekke ting, og kanskje det aller viktigste er at litteraturkritikken har fått et innholdsmessig vurderingskriterium for bøker, frihet i historisk forstand.

Kritikken skal vel ikke legge seg opp i hva som menes. Jo, også meninger og synspunkter, særlig meninger og synspunkter er det kritikken skal ta opp, og da først og fremst dette, fremmer den aktuelle boka forståelsen av mennesket både som et fritt og som et historisk situert vesen. Er verket overskridende, subversivt, er det kritisk til virkeligheten, tar det virkeligheten for gitt. Kritikken må vri på den amerikanske aviskongens fyndord: Nyheter er det noen ikke vil at du skal trykke, alt annet er annonsering. Noen må ønske at denne boken ikke kom ut, alt annet er underholdning.

Hva er konklusjonen? En utredning av grunnlagsproblemene i for sakprosakritikken viser at det ikke er noen prinsipiell forskjell på kritikk av sakprosa og kritikk av skjønnlitteratur. All kritikk skal være innholdsorientert, ikke bare, men først og siste må den være innholdsorientert. Kritikken oppgave blir derfor å hevde verdien av den begrunnede meningen og det overveide standpunktet.

Bilder

Sobye ill
Espen Sabyes tabell
comments powered by Disqus