Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Olav Dalgards kritikarpris til Idalou Larsen

Olav Dalgards kritikarpris går til IdaLou Larsen. Les tale ved Thoralf Berg som blir holdt under årmøtet i Norsk kritikerlag 14. april.

Kritikerlaget 14. april 2012 PriserTeater
Img 2026

Olav Dalgards kritikarpris ble første gang delt ut i 1981. Prisen består av kr 10 000 og en bronseskulptur, modellert av Sivert Donali. Prisen går annen hvert år til en litteraturkritiker og fjerdehvert år til en teater- eller filmkritiker.

Årets Olav Dalgards kritikarpris går i år til en teaterkritiker av absolutt første klasse. Gjennom flere tiår har vedkommende utøvd en virksomhet og vist et aktivitetsnivå som egentlig skulle tilsi at vedkommende er i starten av, eller midt i en karriere som kritiker. Det er prismottakeren slettes ikke. Mottakeren kan absolutt karakteriseres som en veteran innen det norske teaterkritikerkorpset. I en generasjon har nemlig prismottakerens navn vært så selvfølgelig til stede innen flere områder i en kritisk offentlighet av teater-Norge at jeg våger påstanden at årets mottaker av Olav Dalgards kritikarpris nesten fremstår som en institusjon i seg selv.
Lite tydet på at mottakeren skulle bli teaterkritiker da vedkommende startet en akademisk løpebane med en fagkrets bestående av fransk, engelsk og litteraturhistorie, og som endte med en can. mag. grad og en adjunktstilling. At vedkommende sto bak flere oversettelser, indikerte heller ikke direkte teaterkritikkvirksomhet. Beskjeftigelse innen forlag som endte med en redaktørstilling, ga heller intet direkte bud om at vedkommende skulle komme til å tilbringe time etter time av sitt liv i teatersaler. Når prismottakerens interesse dreide i retning av tidsskrift og mer journalistisk virksomhet, og ble kulturredaktør i en avis, var kanskje spranget ikke så stort over til selv å formulere både forhåndsomtaler og kritikker.
Den første kritikken prismottakeren skrev, var trolig i forbindelse med åpningen av Det Norske Teatrets nybygg, nemlig Romeo og Julie i 1985; altså for snart en generasjon siden. Dermed var det gjort. Et liv i og med teater og teaterkritikk var innledet.
Vår prismottakeren mener absolutt all teatervirksomhet fremstår som svært interessant. Vedkommende har da også anmeldt og stadig vekk fortsetter med å anmelde oppsetninger og aktiviteter innen hele teaterfeltet; på alle profesjonelle institusjonsteatrene, frie grupper og enmannsgrupper, profesjonelle skuespillere som amatører, voksenteater som barne- og ungdomsteater, tradisjonelt som eksperimentelt teater, Ibsen som ny norsk dramatikk, teater fremført i hovedstadens sentrum som lokale spel i periferien.
Dette viser to særtrekk ved prismottaker, nemlig at kritikkvirksomheten har vært en helårlig beskjeftigelse uavhengig av institusjonsteatrenes sesonger, og at kritikkvirksomheten har vært av en svært vidtfavnende karakter. Intet teater har vært eller er for stort eller for lite, og intet teater har vært eller er for nær eller fjern i geografisk eller uttrykksmessig henseende for å fatte vedkommendes interesse. I mange år har da også vedkommende bokstavelig talt reist Norge rundt for å se teater.
Prismottakerens virksomhet har resultert i et meget høyt antall kritikker; trolig godt og vel 3000 i løpet av 27 år. I gjennomsnitt vil dette si litt over to teaterkritikker hver uke i løpet av disse årene. Og ingen må tro at det er slutt med dette. Nei, stadig strømmer det nye teaterkritikker fra vedkommendes hånd og ånd.
Og dermed er jeg vel farlig nær ved å avsløre hvem prismottakeren er.
I tillegg kommer at hun, for som mange allerede har forstått, dreier det seg om en kvinnelig prismottaker, har skrevet veldig, ja veldig mange teaterrelaterte kronikker, artikler, notiser, debattinnlegg osv. Ved siden av å være teaterkritiker har hun også vært en meget skarp og våken observatør av kulturprogrammene til de politiske partiene og den statlige kultur- og teaterpolitikken. Den har hun analysert og kommentert. Dermed har hun også blitt involvert i tallrike debatter omkring et bredt spekter av ulike teaterpolitiske tema.
Hennes formidlingskanaler har vært både aviser, tidsskrift og radio. Og nærmest selvsagt: Når jeg kan avsløre at vår prismottaker har passert pensjonsalderen, og nå driver som frilanser, da har hun som den dynamiske personen hun er, selvsagt etablert sitt eget nettsted. Der legger hun ut kritikker og artikler. Og like selvsagt blogger hun omkring sine kritikker. Hun har nesten selvsagt også oppdatert seg på og anvender skype. Vi har altså å gjøre med en topp moderne og svært aktiv teaterkritikkveteran.
Ingen i Norge har sett så mange forestillinger som vår prismottaker. Dette har gitt henne en bredde og realkompetanse som gjør at hun med en usedvanlig god innsikt evner å perspektivere forestillinger, og gi dem en bakgrunn og innføring som er av stor opplysende art uten at hun virke påtrengende pedagogisk belærende. Med stor sikkerhet kan hun plassere en forestilling i et oppsetnings- og teaterhistorisk perspektiv. Hun kjenner klassikerne og har sett det meste av ny norsk dramatikk. Hun evner da også å skille mellom det nyskapende og tradisjonelle i ny dramatikk og nye teatrale uttrykksformer.
Som kritiker vektlegger vår prismottaker at det i alle oppsetninger finnes noe som er bra, noe som er godt gjennomført, og har en kvalitet, samtidig som hun med stor autoritet også påpeker det mindre heldige. Hun fremstår som en streng, men på ingen måte ”slem” anmelder. Grunnen til det er at hun følger opp sine utsagn med nøye og nitide begrunnelser og forklaringer. Derfor oppstår det da også sjelden strid om hennes kritikker.
Som mange anmeldere leser hun også manus. Men til forskjell fra mange andre, leser hun manus etter å ha sett forestillingen. Hennes begrunnelse er at hun i størst mulig grad ønsker å møte forestillingen med et åpent sinn uten å være bundet av det hun har lest.
Hennes åpne holdning viser seg også i at hun fullt ut aksepterer og respekterer at andre kan ha en annen oppfatning av en forestilling enn hun selv har. Hun har nærmest som et mantra at for å kunne diskutere en oppsetning, må man ha sett samme forestillinger. Årets prismottaker er nemlig meget klar på at to forestillinger som følger etter hverandre, kan arte seg opplevelsesmessig på helt forkjellige måter.
Det er en svært bredt orientert prismottaker som i dag mottar Olav Dalgards kritikarpris. I så måte er vedkommendes virksomheten og forhold til teater helt i overensstemmelse med den ånd og det forhold prisstifteren Olav Dalgard selv hadde til teater.
Vi ønsker å hedre en teaterkritiker som nyter stor respekt blant anmelderkollegaer, og som faktisk også gjør det blant dem hun utøver sin virksomhet overfor; skuespillere, teatersjefer, regissører og scenografer osv.
For å anvende en klisjé fra reklamespråket: Ingen over; ingen ved siden av vår prismottaker.
Det er en veldig stor glede og en svært stor ære for meg å be deg opp hit, IdaLou Larsen, for at du som den fremste i det norske teaterkritikerkorpset, skal motta Olav Dalgards kritikarpris.

Gratulerer så meget!

comments powered by Disqus