Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Poesi uten forbrytelser?

Innlegg på Kritikerseminaret under Litteraturfestivalen på Lillehammer 22.05.03.

Kritikerlaget 05. juni 2003 SeminarerLitteraturKrit.sirkelen

Er poesien uten forbrytelser? Spørsmålet kan virke malplassert under en litteraturfestival som i sin helhet handler om Forbrytelse og poesi. Det kan tyde på at man har misforstått temaet eller havnet på feil festival, for festivalprogrammet er ellers fullt av foredrag som velvillig kobler forbrytelse og poesi.Oppdraget fra Kritikerlaget var å si noe om poesiens tilnærming til forbrytelser, i motsetning til sjangere som prosaen og sakprosaen. Hvilke forbrytelser begås i og av poesien? Dette åpner for innlegg om hvordan dikt forbryter seg mot vanen, makten, den prosaiske forstand, språket og lovens bokstav. Det dreier seg da om litterære diskusjoner hvor forbrytelsen ikke kommer inn fra utsiden, fra en blodig virkelighet, men i forlengelse av kjente samtaler om overskridelse og opprør i modernistisk poesi.Jeg velger heller å se på forbrytelser som tema for poesi, og det viser seg å skape en mer vrangvillig innstilling til overskriften for seminaret. Det går ellers en begeistring for forbrytelsen gjennom festivalprogrammet ? som i intervjuserien Den forbrytelsen skulle jeg gjerne begått ? mens jeg er altså mer interessert i forbrytelser som ikke vekker begeistring, og som de færreste ønsker å begå: Drap, alvorlige volds- og sedelighetsforbrytelser. Det er straffbare handlinger hvor noen kommer stygt til skade, og man ikke bare skader seg selv, som ved bruk av narkotika. Her er vi i kjerneområdet for hva som er en straffbar forbrytelse ifølge loven. Et overordnet prinsipp for kriminalisering i Straffelovkommisjonens forslag til ny straffelov er hvorvidt handlingen er til skade for noen. Et drap forteller at noe har gått fryktelig galt. Det interesserer ikke bare straffeloven; også litteraturen er en katalog over all verdens forbrytelser. Det er ikke nødvendig å gå til krimlitteraturen eller de klassiske eksemplene, som Dostojevski og Kafka. Hver bokhøst blir vi utsatt for voldtekter og drap fra ulike romanforfattere – og jeg skjønner dem godt. En grufull handling er en motor i fortellingen. Den setter historien i gang, som i Halvbroren av Lars Saabye Christensen, eller er kulminasjonen på en uro som har vært pinefullt tilstede helt fra begynnelsen, som i På vei til en venn av Niels Fredrik Dahl.En forbrytelse setter også i gang en haug med spørsmål. Hvordan kunne dette skje? Hva er et menneske som får seg til å begå slik handlinger; hva er et menneske overhode? Hvorfor skjer det ikke oftere? Hvor går grensene får hva vi ikke vil tillate? Og hvis grensene er overtrått, hvordan skal vi fordele skyld og straff? Ved hjelp av forbrytelsen kan en romanforfatter gå inn i alle gråsonene, og gå til alle ytterligheter. Hva gjør poesien med forbrytelsen? Den ser ut til å holde seg unna! Det var overraskende å oppdage at det er vanskelig å finne eksempler på forbrytelser i moderne dikt, når det vrimler av dem i romaner. Dikt kan handle om de helt store forbrytelser, om forbrytelser satt i system, i krig, Holocaust, undertrykkelse og andre politiske maktovergrep. Eller de kan vise fram hverdagens små forbrytelser i svik, likegyldighet og straff- og hevnaksjoner mennesker mellom. Men dette mellomsjiktet av forbrytelser; det vi vanligvis tenker på når vi bruker ordet, finner jeg ikke i poesien. Jeg har ikke gjennomsøkt all mulig moderne poesi, men lett i hukommelsen og bokhyllene, særlig blant norske nyere poeter. Hvor er drapene? Tenk på moderne klassikere i norsk poesi: Rolf Jacobsen, Gunvor Hofmo, Inger Hagerup, Hans Børli, Tarjei og Moren Vesaas. Hofmo og Hagerup har brutale, nådeløse strofer, men ender likevel ikke i kriminaliteten. Hagerup erklærer riktignok: Han måtte også dø. Jeg drepte ham / For ingen mann har ennå sett min skam, / og ingen mann har ennå sprengt mitt skjød / som ikke nå forsmedelig er død. Dette er neppe et dikt av eller om en kvinnelig massemorder.Jeg ramser opp: Stein Mehren, Jan Erik Vold, Georg Johannesen, Kolbein Falkeid, Tor Ulven, Eldrid Lunden, Øyvind Berg, Torgeir Rebolledo Pedersen, Hanne Bramness, Torgeir Schjerven, Terje Dragseth, Inger Elisabeth Hansen, Tone Hødnebøe, Steinar Opstad. Det kan vel finnes en og annen morder i denne forsamlingen, men navnene gir ikke mange assosiasjoner til drap og voldtekt i diktform. Det er heller ingen diktantologier om forbrytelser, så vidt jeg vet. Det er uendelig mange om kjærlighet, det er dikt til natten, til havet, om fellesskapet, om døden, det er vers til skogen og dikt til gutta.Noen diktere vender stadig tilbake til forbrytelsen, og jeg skal si noe om dette lyriske mindretallet senere. Men jeg synes nesten det er mer interessant å spørre hvorfor flertallet ikke dikter om konkrete forbrytelser. Hvorfor er ikke den moderne poesien opptatt av handlinger som til de grader opptar romanen; for ikke å snakke om media? Vi holdes løpende informert om drap og voldtekter Norge rundt, som vi kanskje helst ville slippe å høre om. Man skulle tro at handlinger som vekker så sterke reaksjoner også ville finne veien inn i dikt, men det gjør de ikke.Hvorfor ikke?Hvorfor skriver ikke poeter om forbrytelser? Er det fordi de ikke har noen funksjon i et dikt? Hvis forbrytelsen først og fremst opptar romanforfattere som en narrativ drivkraft, er det ikke rart at de er uinteressante for poesien. Unntatt for episke dikt skulle det verken være behov eller rom for å dikte i vei om forbrytelser. Men ugjerninger driver ikke bare romanhandlingen videre, de driver også fram etiske og eksistensielle temaer, som like gjerne utspiller seg i dikt. Poesien kunne gi et anslag, en antydning av en grufull handling, og så åpne opp for en uro, men det finner jeg ingen eksempler på.Forbrytelser skaper rystelser, og det er flust av tap, sorg, raseri, død og andre menneskelige rystelser i dikt. Man kunne tenke seg en arbeidsfordeling, hvor krim og prosa beskriver grufulle handlinger i det ytre mens poesien viser gruen fra innsiden. Men jeg har ikke kommet over slike dikt, hvor indre jordskjelv er utløst av en konkret forbrytelse. Det er vanskelig å finne spor, vitner eller åsteder i dikt som peker mot en forferdelig forbrytelse. Hvorfor er det slik?Er forbrytelsen for upersonlig for diktet? Mens krim og prosa går til ytterligheter, søker poesien seg til en inderlighet, noe enkelt sagt. Den skrives ut fra et personlig rom, og kretser om nære omgivelser, natur, lengsel, kjærlighet og hverdagslige temaer. De færreste har heldigvis alvorlige forbrytelser i sine næromgivelser. Handler dikt om døden, er det som regel en naturlig død. Er den ikke naturlig, så er den selvforskyldt. Det er mange dikt om selvmord, men langt færre om mord. Antagelig fordi flere har tenkt tanken på det første enn på det andre.Få har erfaring med drap, men det er heller ikke mange diktere med krigserfaring i Norge i dag. Likevel kan jeg flere nyere dikt om krig enn om kriminalitet. Det kan skyldtes at flere har et nærere forhold til krigen, eller kjenner noen som har det, enn til kriminalitet. En krig rammer hele samfunnet og blir en del av hverdagen. Det er ingen hverdag mer, skriver Hofmo under annen verdenskrig, for krigen berører alle. Forbrytelser rammer mer tilfeldig og enkeltvis, fra utsiden av det regulerte sosiale livet. Men er det ikke også der mange diktere ønsker å befinne seg?Er det kanskje nødvendig med et mer inngående kjennskap til forbrytelsen for å kunne dikte om den enn for å skrive den inn i en roman? Er det derfor den er så fraværende? Poesi skal være fortettet, og krever antagelig at man nærmer seg ?forbrytelsens vesen?; hva nå det skulle være. Det er ikke så enkelt å si noe om forbrytelsen i seg selv, verken som poet eller prosaist. I romaner er den en lyskaster og motor, ingen hovedperson. Kanskje man kan si at heller ikke romanforfattere er opptatt av selve forbrytelsen, de bare bruker den til sitt romanmessige formål.Finnes det andre grunner til fraværet av drap og vold i dikt? Er temaet for vulgært og upoetisk? Antagelig for noen, men moderne poesi er jo ikke styrt av en klassisk norm om at dikt skal tale vakkert om det opphøyde og skjønne. Vi skriver heller under en norm fra en avantgardistisk poesitradisjon som oppfordrer til å gå inn i det mørke, uhørte, usagte og alt det samfunnet fortrenger. Det har likevel ikke ført til mange dikt om konkrete ugjerninger. Er det rett og slett mer enn nok av forbrytelser i den påtrengende, tabloide kriminaljournalistikken, så det blir overkill å dikte om dem i tillegg? Krimjournalistikken kan ha spolert hele temaet for en anstendig poesi. Heller ikke aviser som Morgenbladet og Klassekampen nedverdiger seg til å skrive om krimstoff, ikke engang prinsipielt om kriminalpolitikk. Krim er folkeforlystelse. I dette perspektivet kan mangelen på krimdikt henge sammen med en modernistisk dreining vekk fra det vulgære, i betydningen folkelige.Har diktenes taushet om forbrytelser noe med vår tid å gjøre? Har vi så mye annet og viktigere å snakke om, eller har vi ingen ytre foranledning til å dikte om så ubehagelige emner? I en annen tid skrev Bertolt Brecht: Hva er det for tider, da / en samtale om trær nærmest er en forbrytelse / fordi det innebærer taushet om så mange ugjerninger.Det kan spekuleres i det vide og det brede over fraværet av forbrytelser i dikt. Jeg har funnet fram eksempler på poesi om ugjerninger, som ikke bare sier noe dem, men kanskje også gir et bilde av hvorfor det ellers er taust om dette temaet. Noen total oversikt over forekomsten av forbrytelser i moderne dikt har jeg ikke, men ut fra det jeg har lest våger jeg å påstå at krimpoesien fordeler seg på tre former for lyrikk: Balladen, det episke diktet ? som også balladen er – og kampdiktet.BalladenGrunnen til at man ikke leser så mange dikt om forbrytelser, kan være at den heller synges! Sett en melodi til poesien, og det detter det ned eksempler på dikt om drap. Det er skillingsviser, Tolvskillingsoperaen av Brecht, Murder Ballads av Nick Cave og andre rockeballader. Det er selvsagt Eminem, og her til lands hører vi at Bertine Zetlitz blir voldelig straks hun får en mikrofon.Balladen står i en folkelig tradisjon. Den forteller en historie, gjerne på rim, gjerne med gjentagelser og refreng og gjerne om forbrytelser. I etterordet til gjendiktningene av Brecht på norsk skriver Arild Linneberg om hvordan Brecht tok opp former fra folkekunsten og blandet høyt og lavt for å skape sin berømte fremmedgjøringseffekt. Brecht lot seg inspirere av den engelske arbeiderklassen og dens sterke sangtradisjon. De sang noe man kalte Street Ballads med forbrytelser og drap som tilbakevendende temaer. Gatesangene hadde naturlig nok et nedenfraperspektiv på samfunnet, og sympatien lå som regel hos drapsmannen ? som den gjorde hos Brecht og senere Jens Bjørneboe.En av de mest kjente sangene fra Tolvskillingsoperaen er Moritet om Mackie Kniven. Linneberg skriver at en moritet er en sentimental historie om ugjerninger til akkopagnement av lirekasse. Her er vi ikke i den diskrete, tilbaketrukne poesien, men i sang og spill ute på torget!Jeg har særlig merket meg ballader om barnemordersker, spredt rundt i ulike diktsamlinger. De har ikke melodi, men kunne gjerne hatt det, for de har balladens sanglige kvaliteter.Inger Hagerup begynner diktet Ballade slik: Jeg drepte mitt barn i natt / Jeg drepte min sønn / Kanten er sleip og glatt / ved smertens brønn // Hans far forrådte meg først? Hans Børli forteller den tragiske historien om Anne Åsen, som myrdet sitt barn og selv ble halshugget. Brecht dikter Om barnemordersken Marie Farrar i Huspostillen, her noen linjer som er oversatt av Georg Johannesen: Hør, dere som får barn på hvite laken / og blir velsignet av et svangert skjød / Døm ikke altfor hardt en svak en / Hun syndet stort, men stor ble hennes nød.Balladene sier: Hør ? døm ikke! De henvender seg til alle, særlig til de med hvite, rene lakner. Balladene er sanger for et fellesskap. De skal synges og brukes, holde en historie og en moral levende, de skal belære. Dette er ikke oppgaver den moderne poesi har sett som sentrale. Man kan spørre om et tema kan henge så i hop med en bestemt bruk og en form for diktning, at det rett og slett forsvinner sammen med formen? Det kan se sånn ut i vårt tilfelle. Ved å løsrive seg fra førmoderne ballader, fra det sanglige og folkelige, synes moderne poesi også å ha kvittet seg med hele forbrytelsen som emne for diktning.Oscar Wilde og Jean Genet med episke dikt fra fengseletEt annet eksempel på en ballade er Oscar Wildes A Ballad of Reading Gaol fra 1898 (Balladen om fengselet i Reading by i Hilde Sophie Plaus norske oversettelse). Det var det siste Wilde skrev før han døde, etter at han kom ut fra fengselet. Her gjentas på balladevis hele vers og den kjente strofen: Each man kills the thing he loves. Balladen forteller om en medfange som tok livet av kjæresten, ble satt i fengsel og dømt til døden. Det er lite dandyaktig og ironisk over Wildes episke dikt. Forskrekkelsen og fornedrelsen står ut av balladen, som kan leses som et innlegg mot dødsstraff.Det kan være interessant å lese Wildes ballade opp mot et annet episk dikt fra innsiden av murene, også det om en dødsdømt medfange. Jean Genet skrev Le Condamné a Mort til sin venn Maurice Pilorge (oversatt til engelsk av David Fisher og Guy Wernham, The Man Condemned to Death). Pilorge ble dømt til døden i 1939, bare 20 år gammel, etter å ha drept sin elsker for å stjele 1000 franc av ham. En lite heroisk handling, men det forhindrer ikke Genet fra å dikte en erotisk hyllest til den eventyrlige, vakre drapsmannen. Han er en skikkelse man senere gjenfinner i Genets roman Querelle de Brest. Det er en helt annen trass, temperatur og sensualitet i diktet til Genet enn hos Wilde. Genet drar poesi og skjønnhet opp fra den dypeste fornedrelse. Mens de franske avisene i 1939 skriver at denne unge mannen hadde vært verdig en helt annen skjebne, hevder Genet at det er å misforstå ham. For meg som elsket ham var han verdig nettopp den velsignelse en slik død er, skriver han i et etterskrift til diktet.Gategutten Genet har en evne til overlevelse og provokasjon under barske fengselsvilkår, mens Wilde fra overklassen går til grunne. Wilde skriver en klassisk ballade, med klassisk tematikk og samfunnskritikk. Genets dikt er på aleksandrinervers, men ellers lite klassiske. Han beklager at den vakre kriminelle må dø, men feller ikke moralske dommer. Drapet og henrettelsen kommer helt i bakgrunnen. Genet skriver om samleie, sæd, pikk, og det er forbløffende å kommer over så mye eksplisitt erotikk i et dikt som sier at det handler om en dødsdømt fange.Verken Genet eller Wilde skriver om seg selv i fengselet, selv om de begge kunne ha grunn til å beklage sin harde skjebne. Ved å dikte om de dødsdømte i fengselet, får de likevel fram at fengselet oppleves som en form for død. The prison is a pointless school for dying, skriver Genet. En tredje dikter, også med solid fengselserfaring; Fredrik Fasting Torgersen, skrev heller ikke påtagelig mye om seg selv. Man skulle tro det ikke er så mye annet å dikte om i en tilværelse med så sterke begrensninger og hvor man er helt overgitt til seg selv. Episke diktBallader skrives ofte fra forbryterens perspektiv. I bolken for episke dikt har jeg kommet over et par diktsamlinger som forsøker å se forbrytelsen fra ofrenes synsvinkel.Rune Tuverud utga Robin Hood Hills i 1993. Diktsamlingen forteller i sin helhet historien om drapet på tre åtte år gamle gutter i Robin Hood Hills, West Memphis, USA. Det et amerikansk Baneheia. Samlingen veksler mellom prosadikt og mer klassiske vers. I prosatekstene får vi rapporter om drapene, beretninger fra etterforskere og pårørende og noe om rettsoppgjøret. I de mer rene diktene handler det om de tre døde guttene og den verden de levde i, som nå er utslettet. Det diktes om guttenes lek og liv, den naturen som omga dem og de hverdagslige farer de omga seg med, som å klatre høyt og svømme mot utløpet av elven. Deres tilværelse inneholdt ikke den forferdelige muligheten at de kunne bli drept.Tuverud velger klassiske dikt for å snakke om de døde. Er det fordi poesien kommer nærmere det og de som ikke finnes? Nærmere det utenkelige? Ett av diktene beveger seg mot det forferdelige, ikke ved direkte beskrivelser, men ved å ta et forbehold om at ?hvis man kan tenke seg?.Karin Haugane har utgitt Ruiner av forbindelse. Et episk dikt om et barn som er krenket, som ingen ser, men som selv ser det meste. Posisjon Vitne har også et episk preg og handler om et barn som blir vitne til at moren drepes. Et lyrisk jeg forteller. Samlingen er vanskeligere tilgjengelig enn Tuveruds. Det er en slags letthet hos Tuverud, mens Haugane bruker brutale bilder og plasserer drapet i en sakral, symbolsk ramme. Mor føres vekk i sitt Getsemane, fortellingen om guden og jeget forsvinner: Hva er det som finnes? Hva er mitt hellige selv?Charles BaudelaireEt siste eksempel på et episk dikt om forbrytelsen er fra Les Fleurs du mal fra 1857 av Charles Baudelaire. Jeg kan bare finne et par dikt i dette verket som direkte handler om drap, men ellers har forbrytelser en naturlig plass i Baudelaires forfatterskap. I forordet til den svenske oversettelsen skriver Lars Gustafsson at Baudelaire befinner seg innenfor kriminalromanens mytologiske storbyverden, i 1800-tallets Paris. Kriminalromanen hadde overtatt eventyrets plass som den mest populære underholdningslitteraturen. I et eventyr befinner farene seg i en annen virkelighet, mens i kriminalromanen er det farer rundt hvert hjørne, slik det også er i Baudelaires verden. Den tilforlatelige hverdagen kan plutselig åpne seg mot forbrytelsen, undergangen og ekstasen.I dette berømte verket er det et dikt som, i Haakons Dahlens norske oversettelse heter Ein martyr. Teikning av ein ukjend kunstnar. Diktet minner om en sensasjonell kriminalreportasje. Det åpner værelset inn til en luksusprostituert som ligger halshugget. Baudelaire skildrer interiør og makabre detaljer: Eit lik utan hovud lar blodet flyte / på pute i tørstande seng, / ein leskande blodstraum kan tøyet nyte, / som regn i ei uttørra eng. Det brutale, umettelige begjæret som tok livet av kvinnen fortsetter å utnytte den døde kroppen, i kriminalreportasjen og her, i diktet.Med krimreportasjoen som forelegg, kan man si at også Baudelaire, som Brecht, drar inn folkediktning i sin krimpoesi og blander høyt og lavt, skjønt og uskjønt. Baudelaire er vel likevel sterkere beslektet med Genet. Begge taler uhørt i sin samtid om en forbindelse mellom nytelse og forbrytelse. I det svenske forordet vises det til Roger Callois? observasjon om at Baudelaire ville vite om hans tid var i besittelse av en særskilt form for skjønnhet, innforlivet med nye pasjoner. Skal det finnes det en særskilt form for skjønnhet i forbrytelsen? Det finnes fremdeles noe foruroligende hos Genet og Baudelaire, en foruroligende mangel på ytre og indre rettsinstanser, kunne man si. De anlegger så uventede fokus i sine krimdikt, som maler rundt på sanselige, kroppslige beskrivelser. Hva slags dikt og hva slags forbudte handlinger er dette? Og hva hvis begjæret de skriver om ikke lenger er forbudt, som i dag; er det da noe igjen av forbrytelsen i disse diktene? Hos Genet handler det antagelig mer om homoseksualitet enn drap. Drapet og forbrytelsen synes ikke egentlig å være så interessante i seg selv, men de forsterker det forbudte, forstørrer den perversjonen det er å være homofil, og dermed blir Genets omfavnelse blir desto mer sjokkerende. Det forholder seg kanskje likedan med Baudelaire, at det ikke så mye er det vakre og forlokkende ved alvorlige forbrytelse han utforsker i Les Fleurs du mal, som et mørkt begjær. Jean Genet danner overgangen til en dikter som gir ham en bukett blomster, og til en tredje type dikt om forbrytelser; kampdiktet.KampdiktJens Bjørneboe skriver kampdikt om forbrytelsen. Han fører en politisk eller en religiøs kamp for det fortapte menneske, og må vel, framfor noen i norsk poesi, kunne sies å være forbryternes dikter. Den religiøse kampen står i dikt som Mea Maxima Culpa og

comments powered by Disqus