Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Rapport fra den XLIII AICA-kongress, Dublin, Irland 2009.

Relasjonen mellom kunst og vitenskap; kompleksitet, kritikk og kunnskap.
Over 50 år etter at Dublin sist huset en AICA-kongress ønsket AICA Irland i oktober på ny velkommen til refleksjon og debatt omkring det samme tema som i 1953, nemlig relasjonen mellom kunst og vitenskap.

Erling Moestue Bugge 09. desember 2009 DebattKunstReferaterSeminarer
Getattachment7

Av Janicke Iversen
leder AU, Seksjon for kunst og President AICA Norge

Kongressen pågikk i perioden 25. oktober til 1. november, og ble avholdt i historiske Dublin Castle. Omkring 70 deltagere fra hele verden ble ønsket velkommen av den irske AICA-presidenten Ciaran Bennett (foto 1, se under). Bennett innledet med å beklage at årets kongress ikke hadde det normalt forventende omfang og innhold man er vant med på AICA-kongressene. Mens de årlige samlingene vanligvis strekker seg over en periode på rundt 14 dager, ble vi i år presentert for en ukes program. Hovedårsaken til den noe reduserte utgaven skyltes mangel på økonomiske midler, noe som igjen ble forklart som del av den globale finanskrisen der også det irske kulturliv er rammet av nedskjæringer.

Årets tema ble belyst av en rekke bidragsytere med ulik bakgrunn og med dertil hørende svært differensierte refleksjoner. En rask konklusjon tilsier at temaet ble for sprikende til at kongressen som helhet maktet å etablere en genuin samtale omkring relasjonen mellom kunst og vitenskap av i dag. Likevel var flere enkeltbidrag interessante i seg selv.

Av de 23 foredragene sto den amerikanske kunstner og teoretiker Suzanne Anker (foto 2), den irske professor og hjerneforsker Semir Zeki og den amerikanske studieveilederen ved Harvard University Carrie Fitzsimmons som hovedinnledere. Mens Anker problematiserte temaet med utgangspunkt i egne kunstneriske prosjekter der forskningsmateriale knyttet til genforskning og genmanipulering av mennesker og dyr dannet grunnlaget, snakket Zeki om spesifikke nevrologiske teorier eksemplifisert via Francis Bacons personlighet i kontrast til hans malerier. Fitzimmons ga en introduksjon av et nyopprettet studietilbud ved Harvard University der unge studenter stimuleres til å tenke ekspansivt i møte med forskere, kunstnere og avansert teknisk utstyr. Med spørsmål som «kan det umulige realiseres?» og «kan vi synliggjøre våre drømmer?» ønsker Harvard å utvikle studentenes ideer basert på kreativitet, vitenskap og teknologi.

Hovedinnlederne satte dermed fokus på tre ulike innfallsvinkler til temaet. Her var det med andre ord duket for samtale og debatt om møtepunktet, eller sågar skjæringspunktet, mellom kunst og vitenskap gjennom kunstens, forskningens og utdanningsinstitusjonens tilnærmingsstrategier. Imidlertid førte de påfølgende 20 foredragene, som besto av et utvalg av frivillig innsendte forslag fra den internasjonale medlemsmassen i AICA, til nærmest en pulverisering av det overordnede tema. Først og fremst skyldes nok dette at bidragsyterne er spesialisert innen ulike deler av kunstfeltet. Gjennom sine virkeområder i den daglige praksis er disse involvert i prosjekter og kunsthistoriske problemstillinger som bare delvis berører de overordnede temaer som lanseres på AICA-kongressene. Likevel veier det tungt å få fremført egne avhandlinger og forskningsprosjekter for et internasjonalt publikum. Den subjektive interesse overskygger således hensynet til en sammenfallende og konstruktiv refleksjon rundt et gitt tema – og dermed begynte eksempelvis årets etablerte problemstilling å rakne i sømmene.

Mens den rumenske doktor i kunsthistorie Matei Stircea-Craciun benyttet anledningen til å presentere sitt 20-årige forskningsmateriale – og dertil hørende nylanserte bok – om Constantin Bancusis kunstnerskap, proklamerte den amerikanske fotokunster og kritiker William Messer (foto 3) fotografiets død etter inntreden av det digitale fotografi i sitt foredrag. De var begge opptatt av å problematisere det fotografiske medium som selve anknytningspunktet mellom kunst og vitenskap. Stircea-Craciun forklarte forbindelsen mellom sin avhandling og årets tema ut fra selve forskningsprosessen der bruk av avansert teknologisk utstyr, som skanning og røntgenbilder av Brancusis skulpturer hadde banet vei for ny innsikt. Messer begrunnet sin presentasjon av fotografiets historiske utviklingslinjer med å definere fotografiapparatet i seg selv som en vitenskapelig oppfinnelse per se – eller som han selv sa det «analog photography is pure alchemy».

I den mer metafysiske sfære beveget også den amerikanske kritikeren Lisa Paul Streitfeld seg (foto 4). Hennes presentasjon tok utgangspunkt i spirituelle fenomener som The Black Madonna, mentale forstyrrelser som schizofreni og Stockholm Syndromet (også benevnt som Helsinki Syndromet), samt fysiske teorier som The Heisenberg Uncertainty Principle. Disse og andre relativt avanserte referanser dannet for henne relevante møtepunkter mellom vitenskap og kunst, blant annet eksemplifisert via kunstneren Susan Weinreichs arbeider.

Mens Streitfelds foredrag gikk over hodene på de fleste landet vi ettertrykkelig igjen i en realpolitisk presentasjon av den nigerianske kunsthistoriker og kritiker Dr. Ademola Azeez. Med utgangspunkt i kunstneren Akinwale Onipedes manifest talte Azeez for økt satsning på kombinasjonen kunst og vitenskap i den tredje verden. Mens humanistiske fag innen kunst- og kulturutdannelser kontinuerlig nedprioriteres velger de nigerianske myndigheter snarere å satse på kompetanseutviking innen de vitenskapelig orienterte disipliner. Dette ettersom de statlige myndigheter mener teknologi og vitenskap vil gi landet en større tyngde internasjonalt.

I denne sammenheng ble Azeezes poeng at også kunstnerne og den kunsten om produseres i den tredje verden først og fremst må befestes gjennom satsning på digitale og teknologiske virkemidler. På denne måten vil både de nasjonale myndigheter og den internasjonale kunstarena i større grad fatte interesse for kunstproduksjonen i blant annet Nigeria, hevdet Azeez.

Fra Norden bidro den finske lektor og kritiker Lars Saari (foto 5) med en interessant eksemplifisering av hvordan et knippe finske kunstnere arbeider i skjæringspunktet mellom kunst og vitenskap. Blant annet ble arbeider av kunstnere som Terike Haapoja og Saara Ekström frem i problematiseringen av etiske, biologiske og vitenskapelige spørsmål. Med direkte utgangspunkt i kunstneriske presentasjoner ga også amerikanske David Smucker en pragmatisk analyse av møtepunktet mellom vitenskap og kunst. Smucker sidestilte Bernt og Hilla Becher og Olafur Eliassons serielle fotoprosjekter. I et historisk perspektiv reflekterte han kritisk omkring så vel tekniske fremgangsmåter, teoretiske analysemodeller og samlingenes fremstillingsmåter. Den amerikanske kunstteoretikeren og kritikeren benyttet også anledningen til å si seg helt uenig i tidligere nevnte William Messers påstand om det analoge fotografiets død. Digital teknologi er kun å anse som en verdifull videreutvikling av fotografiet og kan ikke forstås som fotohistoriens endelikt, sa Smucker.

Foto- og videokunst dannet et gjennomgangstema under kongressens ulike bidrag. Dette ble også forsterket ved at flere at deltagerne var utøvende kunstnere som viste egne videoarbeider som sine ikke-verbale presentasjoner. Blant annet fikk vi se en lengre video av den veletablerte irske kunstneren Grace Weir. Med poetiske og dvelende filmscenografiske virkemidler reflekterte Weir i verket In My Own Time omkring menneskets eksistens i en stadig mer teknologisert verden. Også kunstneren Jeanette Unite (inngressfoto), med base i Cape Town, presenterte egne arbeider der tematikken dreide seg om studier av stein, mineraler og gruveutvinning i Sør-Afrika. I det postindustrielle afrikanske landskapet oppsøker Unite steder preget av forfall og forgjengelighet. Øko-alkemy og fremmedgjøring står, jf Unite selv, som sentrale begreper i hennes arbeider.

I det mangefasetterte oppbudet av foredrag og visuelle presentasjoner var det tidvis satt av tid til oppsummering og diskusjon. Ordstyrerne gjorde sitt beste for å sammenfatte noen av de innspill og postulater som kom frem underveis – med vekslende hell. Et tilbakevendende spørsmål fra salen dreide seg om en grunnleggende definisjon av hva kunst og vitenskap som problemstilling egentlig skulle forstås som.

I kjølvannet av dette spørsmålet grep den amerikanske kunsthistorieprofessor og kritiker Elain King ordet og understreket at hun hadde tatt turen fra New York for å imøtegå kongressens overordnede tema i sin helhet. King var skeptisk til forsøket på å forene kunst og vitenskap ettersom kunsten skal være bærer og representant for alt som ikke kan eller skal normeres. Den tidligere nevnte hjerneforskeren Zeki imøtegikk King og understreket at de vitenskapelige disipliner er minst like utforskende, undersøkende og åpne i sin praksis som det kunstfeltet er. Det vil derfor være galt å sette opp definisjonsbegrensninger mellom hva som er kunst og hva som er vitenskap, mente Zeki.

Til slutt forsøkte den irske kunsthistorieprofessor Joan Fowler seg med en begrepsavklaring via power-point. De store tekstblokkene projisert på kongressalens fondveggen var plausible nok i seg selv, like til det fremkom at definisjonene var hentet fra Wikipedia. Denne oppdagelsen førte i seg selv til et syrlig bikkjeslagsmål mellom amerikanske Suzanne Anker og irske Fowler. Anker slo høyt og tydelig fast at en hvilken som helst definisjon var uinteressant og totalt underkjent så sant den var hentet fra det ukvalifiserte nettstedet Wikipedia. Vi fikk vite at studenter av Anker som bruker denne kilden automatisk får strykkarakter, og at det ikke kunne betegnes som annet en skandaløst at en professor ved Universitetet i Belfast kunne få seg til å bruke slike kilder overfor en så oppegående akademisk forsamling som vår. Fowler ble helt flat og klarte ikke å forsvare seg. Hele begrepsdefinisjonen, som de fleste andre av oss var opptatt av, rant således ut i sanden i pinlig taushet, mumling og rask kaffepause.

En annen tilbakevendende innvending dreide seg om hvorledes kritikerstanden skal forholde seg til den stadig mer avanserte kunsten vi omgis av; herunder nye medier basert på vitenskap og teknologi. Mange var av den oppfattning at kongressens overordnede tema ville virket mer samlende og engasjerende hvis presentasjonenes premiss var knyttet til kritikernes ståsted. Et slikt utgangspunkt ville nok gitt et tydeligere mandat, noe som til syvende og sist hadde skapt en mer spisset problemstilling og derigjennom et større engasjement i plenumsdiskusjonene. Konklusjonen blant mange av deltagerne kokte ned til at kongressen som helhet endte opp som en rekke enkeltstående og løsrevne bidrag, der hver og en talte ut fra egen interessesfære. På det grunnlaget var det vanskelig for både ordstyrere og publikum å sammenfatte en bærende overbygning av de mange presentasjonene.

Aktiviteter og sideprogram

For å toppe det hele ble kongressen avsluttet med et kuriøst bidrag fra den veletablerte britiske kritikeren Angus Stewart som med tittelen «Off the Record» ga oss en personlig, for ikke å si intim, skildring av sitt mangeårige bekjentskap med Francis Bacon. Angus’ foredrag hadde ikke noe med hovedtemaet «kunst og vitenskap» å gjøre, men var snarere knyttet an til det faktum at Bacons 100-årsdag fant sted under kongressens forløp (på dagen 28. oktober), samt at vi dessuten var samlet i den store malerens fødeby, Dublin. Før vi bega oss av sted til den storstilte jubileumsutstillingen i et av byens fremste visningssteder for kunst, Dublin City Gallery – The Hugh Lane, fortalte Stewart om den verdensberømte malerens liv i London. Alt fra Bacons dubiøse og høyst komplekse personlighet til hans uvørne maleriske eksperimenter ble belyst. Også de mange ryktene om et påstått forhold mellom Bacon og Stewart i Londons kunstmiljø på 1980-tallet ble tatt opp og behørig dementert. «He had absolutely no interest in my body», postulerte den distingverte Stewart. For de fleste av oss var de personlige og til dels pikante beretningen selvsagt ny og også underholdende informasjon, som vi tok imot med godt humør. For andre, som påberopte seg å vite minst like mye om Bacons liv og virke som Stewart ble påstandene og opplysningene for mye av det gode. Igjen brøt heftige diskusjoner og «hanekamper» ut mellom engasjerte kunstvitere i salen og bidragsyteren på podiet. Direktøren for The Hugh Lane, som senere på kvelden tok i mot oss meget sondert og elegant, nærmest hoppet i raseri over det han benevnte som uhyrlige påstander om at Bacons malerier bærer preg av krakelering, malingsflak som flasser av og umulige konserveringsforhold. Dette utsagnet baserte Stewart på Bacons i sin tid egne uttalelser om at han malte alle sine motiver på baksiden av oppspente lerreter selv om han visste dette svekket den tekniske kvaliteten over tid. Konservatoren ved galleriet ble trukket inn i diskusjonen som sannhetsvite på at Stewarts påstander ikke holdt mål. Det hele endte med konklusjonen om at man skulle tro like lite på denne uttalelsen fra Bacons side som alt annet den inkonsekvente og myteomspunnede maleren har liret av seg til journalister, kunstkritikere og andre som gjennom tidene har forsøkt å etablere universelle sannheter om hans kunstnerskap.

Den storslagne Baconutstillingen, «A Terrible Beauty», ble åpnet av den irske presidenten Mary Mc Aleese (foto 7 og 8) og presenterte et bredt utvalg dokumentasjonsmateriale satt i system etter malerens død i 1992. Utstillingen var i så måte langt mer forskningsbasert enn den omfangsrike retrospektive utstillingen ved Tate Britain i 2008. Utstillingens høydepunkt, og nå irenes stolthet, er gjenskapelsen av Bacons atelier fra Mew Lane i London. Det kaotiske loftsrommet er i sin helhet med vegger, tak, vinduer og alt innbo plukket fra hverandre og satt sammen på ny som en ren arkeologisk rekonstruksjon. Selv den berømte «hønsestigen», som mang en verdensberømt kurator eller kunstsamler har klatret opp for å besøke Bacon i hans atelier, er nedfelt i gulvet med plexiplate på toppen for allmenn beskuelse for ettertiden.

I tillegg til ovenfor nevnte jubileumsmarkering besto sideprogrammet av en rekke besøk til byens øvrige gallerier og museer. Vi ble mottatt av direktører og gallerileder ved eksempelvis The Irish Museum of Moderen Art, The Science Gallery på det historiske Trinity College, samt The Royal Hibernian Academy, Temple Bar Gallery and Studios, Green on Red Gallery og Kevin Kavangh Gallery.

På The National Gallery of Irland pågikk utstillingen «Edvard Munch: Prints», der vel 30 av Munchs mest kjente grafiske arbeider ble vist (litografier, tresnitt, etsninger og koldnålsarbeider). Før jeg visste ordet av det var jeg omviser for ivrige AICA-medlemmer som gjerne ville høre mer om den norske malerens liv og virke i blant annet Oslo og Åsgårdstrand, preget av sykdom og eksistensiell uro.

Programmet besto også av bussturer til byene Cork og Carlow. Her ble The Glucksman Gallery, Crawford Municipal Gallery og The National Sculpture Factory besøkt.

Også historiske minnesmerker som The Newgrange og Loughcrew Cairns ble det arrangert en busstur til for dem som hadde anledning til å bli noen ekstra dager.

Styremøte og generalforsamling

Under AICA-kongressene er det fast prosedyre at det også avholdes styremøte, samt årlig generalforsamling. Senegalske Yacouba Konaté (foto 9), som ble valgt som ny internasjonal president på fjorårets kongress i Barcelona, ønsket de respektive nasjonale seksjonene velkommen til et forhåpentlig mer fredfylt årsmøte enn det vi erfarte i fjor. Etter ett år med relativt store økonomiske utfordringer, ett underskudd på nærmere 30.000 euro og en generalsekretær som ble presset til å tre av, er økonomien nå stabilisert av et hardt arbeidende styre.

Tyske Marie Louis Syring fungerer som konstituert generalsekretær etter at Ramón Tió Bellido trakk seg, mens Haydee Venegaas fra Puerto Rico har tiltrådt som økonomiansvarlig. Underskuddet er fortsatt et prioritert anliggende som tok mye av møtetiden også i år. Organisasjonen prøver å komme ut av det økonomiske uføret ved at en rekke nasjonale seksjoner nå betaler medlemskontingenten på forskudd, samt at oppsparte midler brukes til driften av AICAs hovedkontor i Paris. Det arbeides også med å etablere sponsorer, samt utvide samarbeidet med Getty Grants.

I tillegg til å få orden på den økonomiske strukturen har satsningsområdene i 2009 vært knyttet til kritikerseminarer i Makedonia og Armenia, samt publisering av tre-fire bøker; herunder boken «AICA in the Age of Globalisation». Publikasjonen, som er en markering av AICAs 60årige eksistens og som er skrevet av Héléne Lassalle, Henry Meyric Hughes og Ramón Tió Bellido, skal fortrinnsvis finansieres ved hjelp av forhåndssalg til medlemmene. De nasjonale seksjonene og deres medlemmer har derimot ikke respondert på forhåndssalget i nevneverdig grad, og boken er dermed fortsatt ikke trykket.

Sentralstyret arbeider med å etablere nasjonale seksjoner i India, Kina, Kamerun, samt flere land i Sør-Amerika. Den nasjonale seksjonen på Elfenbenskysten er reetablert i løpet av året som har gått, mens Sør-Afrika ble innlemmet som nytt medlem under årets generalforsamling. I tillegg arbeides det med å etablere en internasjonal kunstkritikerpris, men dette er foreløpig kun på skisseplanet.

Som vanlig gikk det en del tid med til de nasjonale seksjonenes individuelle årsrapporter. Da det ble Norges tur og jeg blant annet nevnte at Kritikerlagets nettsted, kunstkritikk.no, har lyktes å komme på statsbudsjettet med en sum på kroner 750.000 (88.000 euro) for 2010 gikk det bokstavelig talt et sus av overraskelse og vantro gjennom forsamlingen. Bare for å ha det sagt er Norge den eneste seksjonen i AICA som kan skrifte med et eget publikasjonssted for kunstkritikk på nett. Når vi i tillegg kan føye til at nettstedet har lyktes i å motta driftsmidler direkte over statsbudsjettet gir dette et markant positivt inntrykk av standhaftig arbeidsinnsats. På dette grunnlaget har flere, både enkeltpersoner og nasjonale seksjoner, henvendt seg med forespørsel om samarbeid og sågar håp om at Norske AICA vil påta seg også å drifte et eventuelt publikasjonsnettsted for AICA sentralt. Komplimentene er mottatt og overbringes herved videre. Derimot er ingen lovnader om utvidet samarbeid inngått.

Nærmere informasjon om program og publikasjoner, samt referater fra generalforsamlingen og styremøtet fås ved å følge vedlagte linker. Det gjøres oppmerksom på at brukernavn og passord må anvendes for å få tilgang til noen av dokumentene, samt at enkelte referater ikke er lagt ut i sin helhet fra AICA sentralt i skrivende stund.

Program den XLIII AICA-kongress, Dublin, Irland 2009: http://www.aica-int.org/spip.php?article600 og http://www.aica-int.org/spip.php?article741

AICA-publikasjoner: http://www.aica-int.org/spip.php?rubrique182

Nasjonale seksjoner: http://www.aica-int.org/spip.php?rubrique2

Referat fra 62. generalforsamling: http://www.aica-int.org/spip.php?article841

Alle foto: Edward Rubin og Janicke Iversen.

PS. Det gjøres oppmerksom på at alle bidragsytere og foredragsholdere kun ble muntlig introdusert under kongressen. I mangel av kortfattede biografier/”short bios” tar jeg forbehold om ovenfor nevnte tituleringer. Selv etter googling og bruk av øvrig kongressmateriale har det ikke latt seg gjøre å ta fullstedig rede på enkeltes korrekte titler.

Bilder

Getattachment2
Foto 1.Ciaran Bennett, AICA-president Irland
Getattachment3
Foto 2. Suzanne Anker, USA og Henry Meric Hughes, England.
Getattachment4
Foto 3. William Messer, USA.
Getattachment5
Foto 4. Lisa Paul Streitfeld, USA.
Getattachment6
Foto 5. Lars Saari, AICA-president Finland og Janicke Iversen, AICA-president Norge.
Getattachment8
Foto 7. Baconutstillingen, A Terrible Beauty, div AICA-representanter.
Getattachment9
Foto 8. Irlands president Mary Mc Aleese.