Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Rapport fra seminaret «Kritikkens retorikk»

9. og 10. oktober 2011 samlet ca. 75 skandinaviske kritikere seg til debatt og tekstkritikk på Lysebu utenfor Oslo. «Kritikkens retorikk» var tema, og målet var å sette fokus på kritikernes argumentasjonsmåter. På hvilke måter fremfører kritikerne sitt syn? Finnes det retoriske vendinger som går igjen i kritikk av alle kunstformer?

Kritikerlaget 27. oktober 2011 SeminarerReferater

Har du lest boken?
To hovedtalere var invitert. Først ut var danske Erik Skyum-Nielsen, lektor i nordistikk og språkvitenskap ved Københavns Universitet og litteraturkritiker i Information siden 1978. Hans foredrag fokuserte på litteraturkritikerens lesning av teksten. Det burde være grunnleggende at en kritiker faktisk kjenner det verk hun skal kritisere, men Skyum-Nielsen hevdet at det ikke alltid er slik. Hva kritikeren har lest kan variere, og kritikk er også et spørsmål om timing, hevdet han. Noen anmeldelser blir for eksempel skrevet for raskt, før kritikeren har kunnet fordøye boken. Andre skrives for sent. Da blir den kritiske distansen så stor at kritikerens subjektive måte å forholde seg til boken på, blir erstattet av ettertidens dommer. Spørsmålet om for tidlig eller for sent handler ikke nødvendigvis om tidspunktet tekst er skrevet, fikk vi forklart. Snarere kan de to måtene å skrive på sees som ulike modus man skriver i, som retoriske verktøy.

Skyum-Nielsen brukte mye tid på setningen «Har du lest boken?» Gjennom å vektlegge de ulike ordene i setningen fikk han stilt en rekke spørsmål. Spør vi «Har du lest boken?», får vi svar på spørsmålet om kritikeren overhodet har åpnet permene til boken. Legger man vekt på «du», oppstår spørsmålet: Hvem er det kritikeren skriver på vegne av? Skriver hun for et formløst publikum, til en gjennomsnittsleser, eller snakker hun kun til seg selv? Ved å spørre etter ordet «lest» satte Skyum-Nielsen fingeren på hvordan kritikeren tilegner seg boken. Hvordan refererer hun til boken i sin anmeldelse? Stiller hun boken i sentrum, eller prøver hun like gjerne å vise egen fortreffelighet gjennom sin kritiske tekst? Her kan det nevnes at kritiker Lars Bukdahl i Weekendavisen var litt av en gjenganger for Skyum-Nielsen og den påfølgende debatten. Ifølge Skyum-Nielsen skriver Bukdahl gjerne om venner og bekjente i de mest positive vendinger, og han skammer seg ikke til å sette sitt ego i sentrum for teksten,

Kritikk som aktivisme
På kort varsel steppet Sissel Furuseth, professor ved NTNU ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, inn for hovedtaler Kjell Lars Berge, som var blitt syk. Furuseth gjennomgikk en av Dag Solstad sine (korte og avvisende) kritikker av Bjørg Viks novellesamling Nødrop fra en myk sofa. Den da 25 år gamle forfatteren fastslår at «Bjørg Vik er dyktig», men harselerer dernest over Viks pratsomhet, «oppregningen av klesplagg, menuer, interiører, den affekterte antydningsteknikken – og damebladsfilosofien». Solstad fastslår dessuten at «Jeg synes ikke hun har krav på oppmerksomhet». Kritikken var altså velegnet til å belyse ulike temaer rundt kritikkens retorikk. Hvor langt kan kritikeren gå i kun å avfeie? Hvordan kan og bør kritikeren plassere sitt eget subjekt i kritikkene sine?

Furuseth satte også Solstads kritikk inn i en historisk kontekst. Vik var en vesentlig stemme i datidens debatt om kontroversielle og viktige kvinnespørsmål. Hun var mye lest og fikk god kritikk i dagspressen. Som en motsetning til dette kan Solstads kritikk leses som en type aktivisme, som strebet etter å skape en større forståelse for en modernistisk estetikk. Kritikken hans kunne også leses som en parodi på den korte dagspresseanmeldelsen Spørsmålet i vår sammenheng ble uansett hvor langt en forfatter kan gå i sin streben etter å fremme sin egen agenda.

Paneldebatt
Etter de to hovedinnleggene var det klart for paneldebatt. Foruten hovedinnledene besto panelet av Camilla Marie Dahgreen (DK), Sinziana Ravini (SE) og Robert Stasinski (SE) som hadde valgt ut hver sin tekst de presenterte.

Musikkritiker Camilla Marie Dahlgreen fremhevet forskjellene mellom kritikk av forskjellige kunstarter. Hun observerte hvordan enkelte kritikkformer kan sitere kunstverkene de snakker om, eller være «konverserende og småsnakkende». Hun mente for eksempel at filmkritikere kan snakke med et vi fordi folk flest deler filmverdenens referanserammer. Slikt er sjeldnere innenfor det klassiske musikkfeltet, hvor man gjerne må forklare hvem Brahms er før man kan si noe om fremførelsen. Dahlgreen ønsket seg en musikkritikk som ikke er altfor spesialisert, men holder dørene til leserne og publikum så åpne som mulig.

Kunstkritiker Robert Stasinski argumenterte enda sterkere for at kritikerens oppgave er å formidle. Han brukte et eksempel av Peter Kallioinen som skrev om Matti Kallioinens utstilling The Future (Peter og Matti Kallioinen er brødre, noe som ble bemerket og diskutert av panel og publikum). Denne teksten tok for seg hvordan kunstnerens bruk av farger fungerer rent estetisk, og dessuten hvordan hjernen fungerer og organiserer fargeforskjeller. Kritikken Stasinski hadde valgt, gikk altså i retning av en akademisk analyse av verket, basert på nevrologisk kunnskap mer enn det rent kunstfaglige. Stasinski reiste med dette spørsmålet om hva det egentlig er en kritiker kritiserer når hun kritiserer. For selv om kritikken tok i bruk en vitenskapelig retorikk, var den først og fremst beskrivende, og ikke egentlig vurderende. Snarere ble det at kritikeren hadde funnet noe å snakke om i kunsten i seg selv definert som et kvalitetskriterium. Som kritiker ønsket Stasinski å forbedre kunsten han ser, gjennom å komme med perspektiver som kunstneren selv ikke har.

Kunstkritiker Sinziana Ravini, som også er kurator og lærer, brakte sine mange roller på banen, og tematiserte dermed spørsmålet om kritikerens angivelige uavhengighet. Å ta stilling er å ha en interesse, og dermed er kritikeren ikke lenger uavhengig, hevdet Ravini.

Da det ble åpnet for spørsmål fra salen, var det Solstads anmeldelse og Lars Bukdahls særegne måte å praktisere kritikk på, som fikk flest kommentarer.

Kunstnerisk innslag
Om kvelden fremførte Amund Sjølie Sveen sin performance «The Norwegian Way». Performancen lignet på en forelesning, men med nøye utvalgte fakta om økonomi og naturressurser, og ved elegante presentasjoner grafisk så vel som verbalt, presterte Sjølie Sveen å fokusere på kunstnernes kår, norsk mentalitet, biologisk mangfold og fornyelse.

Skrivekurs og tekstkritikk
Seminarets andre dag hadde vi skrivekurs med forfatter Gro Dahle, og workshops hvor vi diskuterte hverandres kritikker. Disse kritikkene var på forhånd distribuert til seminardeltakerne.

Gro Dahle, som har undervist mye i kreativ skriving, gav oss først noen verktøy for vår kommende tekstgjennomgang. Workshopen var ikke ment som en diskusjon om innhold, kunst, smak eller preferanser i tekstene våre. Snarere var tanken å drøfte virkemidler eller retoriske former i tekstene. Dahle ba oss studere tekstene ut fra deres håndverk, tempo, temperatur, temperament, synsvinkel og fortellerståsted. Til sist slo hun et slag for famlingen i skriveprosessen. Gjennom små, praktiske oppgaver, viste hun oss hvordan kreative prosesser kan settes i gang. Blant annet fikk vi utdelt hver vår eplebit, som vi skrev om i personifisert form. Vi skrev om eplebitens tekstur, dens følelser og mye annet. Å beskrive Dahles arbeidsmetode blir imidlertid tamt. Metodene er enkle, men det er en meget karismatisk person som står dem. Dermed kan de kun forstås i sammenheng med Dahle som formidler.

Flere kritikere bemerket at de til tross for et mangeårig virke som kritikere aldri hadde fått tilbakemelding på denne måten. Gruppene ble ikke evaluert i felleskap, men undertegnede kan dele noen erfaringer fra vår gruppe:

En av tekstene vi diskuterte, skulle romme umenneskelig mye informasjon. Vi drøftet hvordan kritikeren tar valg, og hvordan man kunne skape et tempo i teksten som ikke ble ulidelig høyt, selv om mange elementer krevde plass i anmeldelsen. En annen tekst ble fullstendig omkomponert av gruppen. Vi integrerte redegjørelsen for den kritiserte bokens innhold med kritikerens kritiske refleksjon. Vi snakket også om hvor nærværende kritikerens «jeg» var i tekstene, og hvordan dette bidro til å øke eller svekke kritikerens autoritet. Vi snakket om sammenligninger internt mellom kunstverk fra våre forskjellige sjangere og eksternt fra kunstverk til felles tenkegods i virkeligheten, slik at vi kunne formidle noe av vår fagekspertise til leserne.

Nordisk fellesskap
Til sist vil vi nevne privilegiet av å kunne isolere seg på et sted som Lysebu. Vi tror at disse to dagene med intenst arbeid med kritikk har gjort oss til mer reflekterte kritikere. Vi har nå større kunnskap om de retoriske virkemidler vi bruker og kan bruke, og dessuten har vi fått bedre kjennskap til kårene for kritikere i andre nordiske land.

Det skjer ikke ofte at kritikere møtes for faglige diskusjoner over våre kunstfelts grenser. Enda sjeldnere skjer det at kritikere fra Sverige, Danmark og Norge samles. Vi ønsket oss en enda større deltakelse fra kritikere fra Sverige og Danmark, men vet at det ble etablert gode kontakter, som vi vil ta videre.

Vi retter en stor takk til Fondet for Dansk-Norsk samarbeid, Nordisk Kulturfond, Kulturkontakt Nord, Norsk kulturråd og Institusjonen Fritt Ord som gjorde dette seminaret mulig!

Av Magnus Andersson

comments powered by Disqus