Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Referat fra Kritikersalongen «Et kritisk blikk på utstillingen Munch 150 i Nasjonalgalleriet og Munch-museet i 2013»

Hvorfor ble utstillingen Munch 150 kuratert som den ble? Kuratorene ved Nasjonalmuseet og Munch-museet i diskusjon med Øivind Storm Bjerke, Stian Grøgaard og Mona Pahle Bjerke.

Kritikerlaget 15. mai 2014 KunstKritikersalong

Salongen åpnet med innlegg fra en kurator fra hvert museum: seniorkurator Mai Britt Guleng fra Nasjonalmuseet og førstekonservator Jon Ove Steihaug fra Munchmuseet. De presenterte sin tenkning rundt kurateringen av de to utstillingene.

Mai Britt Guleng fortalte at de denne gangen ikke prioriterte Munch på papir og heller ikke forsøkte å plassere Munchs kunstnerskap inn i en kontekst med andre kunstnere, eller med visuell kultur generelt. Guleng redegjorde for at de utstillingsansvarlige i samarbeid falt ned på en form for retrospektiv utstilling med parallell til 1927 og 1945-utstillingene. (1927 den store og mest gjennomgripende retrospektive utstillingen i Berlin/Oslo, 1945-utstilling av Munch testamentariske gave.)

I ”Munch 150” ønsket man å vise kunstnerskapet, med vekt på maleri + hovedverk + enkelte mindre kjente verk, for så å supplere med verk på papir enkelte steder der det ga mening. 1903 ble valgt som skille, inndeling mellom de to institusjonene: 40 år + 40 år. Bevisst ikke vannskille ved 1908 og Munch nervøse sammenbrudd som vanligvis brukes for å markere før/ etter. Hovedmål var å gi opplevelse av billedbyggeren Munch.

Jon Ove Steihaug understreket på sin side at de ønsket å
*Tone ned det biografiske.
*Legge vekt på det formale/malemåte både retorisk og koblet opp mot betrakteren.
*Munchs selvfremstillinger
*Munchs steder.
*Munchs gjentagelser eks.: tidlig og sen Livsfrise.
*Friser og billedserier.

Utstillingen ordnet kronologisk og tematisk. Hvert rom hadde en tematisk knagg, bestemt i tid, og var innredet som en installasjon.
Utstillingen som en fortløpende kjede, én gang gjennom utstillingen og utstillings- rommene forstått som rom og installasjoner.

Begge utstillingene innledet med selvportrett/Munchs selvfremstilling som en rød tråd gjennom utstillingene. Sentralt var rekonstruksjonen av Livsfrisen, Reinhardtfrisen, samt satellittene Aulaen og Freia. Paralleller mellom utstillingene: vekt på nattstemning, portretter, selvportretter

Livsfrisen inkluderte hovedverk som Skrik og Madonna, ikon-bildene plassert i hjørne og i sammenheng, ikke som isolerte ikoniske mesterverk. Jon Ove gjorde oppmerksom på at de ville unnvike eventuelle forventninger, og omtalte Livsfrisen som en kuratorisk nytelse.

Guleng understreket betydningen av å skape en visuell profil grunnet ulik arkitektur, at de utstillingsansvarlige var opptatt av å signalisere at det var en felles utstilling delt på to steder. Vekt på utstillingsdesign, tydelig palett, tekstil (gi dempet farge, akustikk). Bevisst fargevalg: Lys blå – landskap. Rød – lidenskap, begjær, frykt, angst. Mørk blå – historisk modell, få fargene til ”å springe ut”. Oransje – dristig, fremkalle uventede farger. Fargene bygget opp under Munchs fortelling.

Veggfargene skulle skape gjenkjennelse og nye romvirkninger. Underforstått: fargesterke bilder som tåler farge! Ambisjonen var å holde fast ved en klar utstillingsstrategi og at veggtekstene, som var intendert kortfattede, skulle bygge opp under temaet. Hvert rom skulle være som en scene. Veggtekstene skulle være korte og gi overkommelig informasjon.

Paneldiskusjon.
Kommentarer til utstillingen fra Øivind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Mona Pahle Bjerke, kritiker i NRK og Stian Grøgaard, professor i kunstteori ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Mona Pahle Bjerke: Roste utstillingen. Hun sa at selv om den i og for seg ikke ga publikum noen banebrytende ny fortelling om den store kunstneren, har man likevel med enkle, men virkningsfulle grep klart å skape en frodig og litt annerledes presentasjon. Hun fremhevet først bruken av selvportrettet som en rød tråd i utstillingen som et svært velvalgt grep dels fordi det aksentuerer en svært viktig verksgruppe hos Munch, men også fordi det setter an tonen for det dypt subjektive og radikalt selvutleverende som mer enn noe preger hans kunstneriske univers. Hun fremhevet også det dristige fargevalget på veggene som forbereder betrakteren følelsesmessig på bildenes sterke motiver. Som for eksempel i det signalrøde rommet i Nasjonalgalleriet, der bilder som rommer smerte og ambivalens er samlet. Hun fremhevet også samspillet mellom utstillingen som helhet og livsfrisen. Hun stilte til slutt spørsmålstegn ved om det er riktig å la 1890-årene få en så (muligens uforholdsmessig) stor plass. Nasjonalgalleriet rommer for det meste 1890-årene, mens resten av hans lange kunstneriske karriere er samlet i Munch-Museet.
Stian Grøgaard:
Veggfarge gir et større BILDE. Fargene var hentet fra Munchs palett, som om utstillingen selv var et stort maleri.
Åpnet utstillingen for et nytt blikk på Munch? Nei. Gjenkjennelse var en reaksjon. Utstillingen la opp til bestemte lesemåter av Munch.
Konklusjon: Gjenkjente motivene – Husket rommene (FARGENE)
Dette synet samstemmer med Munchs Livsfrise som skulle leses reduktivt og ikonografisk. Utstillingen var ikke preget av nøysomhet. Grøgaard var skeptisk til at utstillingen kunne bygge opp under et «massseforbruk» av Munch. Kunst kan bli til begivenheter vi venter på. Utstillinger blir til festivaler, de kan ikke være kjedelige, deres kvalitet måles etter publikumstall. Munch 150 viste en bevissthet om dette, som han betgegnet som en «nyborgerlig festlighet».

Museene er kunnskapsinstitusjoner, men det er sekundært: De er først og fremst visningssteder.

Øivind Storm Bjerke:
Munch 150 var den ultimate utstilling, den beste vi kan vente i vår tid. Målet for utstillingen synes nådd: Nå det allmenne kunstinteresserte publikum
Sammenlignet utstillingsgrepet med suksessformler fra reklamebransjen.
Én kunstner som allerede er markedsført + Kronologi + Ikke bli kjedelig: dele inn tematisk.
Munch forsto selv at han måtte isolere seg fra dette. Utstillingen viser Munchs selvforståelse, og var trolig et brudd med publikums forventninger. Det var laget distinkte rom for å huske – lik en kode. Vi oppfatter farge forskjellig – fikk inntrykk av at han bare så fargene. Men fargene hjalp en til å komme gjennom utstillingen. Nasjonalgalleriet var mindre vellykket som utstillingssted enn Munch-museet, med sin mer fleksible romplan og bedre dimensjonerte rom.

Storm Bjerke mente for øvrig at Munch ikke rager så høyt som maler som som grafiker, der han er en av verdens ti fremste.

Mai Britt:
Rekonstruksjonen: hensikt å vise Munchs eksperimentelle utstillingsteknikk

Stian:
Walter Benjamin: Maleriet og masseforbruk = problem
Hva maleriet er og hva det utsettes for.

Gerd Wold(fra salen):
Utstillingen mangler kontekst og hvor ble det av opprøreren og bohemen Edvard Munch?

Nils Ohlsen, avdelingsdirektør for eldre og moderne kunst ved Nasjonalmuseet, ga en kortfattet innføring i hvordan Munchsalen i det nye museet på Vestbanen kom til å se ut og fungere:
Den nye Munchsalen i 2. etasje. 213 m2 stor sal. 60 m2 større enn den eksisterende.
Takhøyde 5 m. Én inngang. Kontemplasjon og ikke gjennomgang. Beliggenhet ved heis.
Følger konseptet fra Nasjonalgalleriet.

Ingvild Krogvik(fra salen)
Stilte spørsmål om budsjett, kritisk til at penger går til utstillingsdesign og ikke det intellektuelle arbeidet.

Elsebet Kjerschow, prosjektleder for Munch 150 , svarte at en rapport omkring prosjektgjennomføringen, herunder økonomien i det hele, foreligger i løpet av kort tid. Denne vil gjøres tilgjengelig for offentligheten.