Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Img 0414 2

Referat fra salongen Kritikerlaget oppsummerer Bokåret 2014

Den 4. desember samlet Norsk kritikerlag et panel på Litteraturhuset for å dele sine høyst personlige meninger rundt årets bokutgivelser. Cathrine Krøger (Dagbladet), Bjørn Ivar Fyksen (Bokmagasinet, Klassekampen) og Janneken Øverland (Bokmagasinet, Klassekampen) satt i panelet og ordstyrer var Knut Hoem (NRK).

Kritikerlaget 19. desember 2014 LitteraturReferater

Kritikersalong: Kritikerlaget oppsummerer bokåret 2014

Referent: Kjell-Richard Landaasen

Årets topp eller flopp! Kjartan Fløgstad eller Vigdis Hjorth? Lars Mytting eller Gunnhild Øyehaug? X eller Y? Hvem er den heteste kandidaten når Kritikerprisen skal deles ut neste år? Debatten i Litteraturhuset ble en samtale om tendenser. Jeg-litteratur, kvinner, historiske romaner, det klassiske mot det utforskende.

Deltagere i paneldebatten var Cathrine Krøger (Dagbladet), Bjørn Ivar Fyksen (Bokmagasinet Klassekampen) og Janneken Øverland (Bokmagasinet Klassekampen). Ordstyrer var Knut Hoem (NRK). Hoem innledet, før de tre debattantene holdt hvert sitt innlegg. Deretter var det åpent for innspill fra salen.

Knut Hoem:
Da jeg innledet til denne salongen i fjor prøvde jeg meg på en humoristisk inngang. Det er det ingen grunn til i år, når landets største avis kutter i anmeldelsene. Jeg har ikke noe mer å si om det, men anbefaler alle å lese Ingvar Ambjørnsens innlegg om saken.

Denne kvelden er en samtale om litteratur i bred forstand, sånn den foregår rundt kjøkkenbord, i kantiner, på blogger og i den profesjonelle litteraturkritikken. Oppgaven er å finne ut hva som blir stående av bokåret 2014 og hva som faller platt til jorden. Som bakgrunn kan vi nevne årets priser: Brageprisen gikk til Rune Christiansen, mens åpen klasse gikk til Ingvild H. Rishøi. Bokhandlerprisen gikk til Lars Mytting. Brit Bildøen, Jørgen Gunnerud, Rune Christiansen, Levi Henriksen, Liv Mossige og Lars Petter Sveen er nominert til P2-lytternes romanpris (ennå ikke utdelt, ref. anm.). Når 298 verk er påmeldt innkjøpsordningen, er disse bare toppen av isfjellet, og jeg er spent på hva mer av isfjellet som skal komme til syne.

Jannecken Øverland:
Jeg skal begynne med et «jeg». Jeg var russ for snart 50 år siden. Den gangen hadde russekortene små tekster, og på mitt sto det: «Har du to brød, selg det ene og kjøp en bok. Som pensjonist og frilanser hadde jeg tenkt å gjøre det motsatte; å bytte to bøker mot et brød, men leser at bøker er ut, at antikvariatene drukner i dødsbo. Så vi får ta for oss årets sikringskost.
En kritikers lesning er en blanding av pålagt og selvpålagt. Klassekampen har brødfødd meg dette året, og jeg har lest kanskje 30-35 bøker, mest romaner, langt fra bestselgerlistene. Det er et interessant bokår ut fra hva jeg har lest. Jeg har lest mange bøker av kvinner: Vigdis Hjorth, Et norsk hus, Cathrine Knudsen, Manuell, Tove Nilsen, Konge i snø, Ida Hegazi Høyer, Unnskyld, Hanne Ørstavik, På terrassen i mørket, Gunnhild Øyehaug, Undis Brekke, Ingvild Rishøi, Vinternoveller, Marit Tusvik, Fleur.

Allerede her kommer jeg til jeg-poenget. Alle, med unntak av Hjorth, skriver i jeg-form. Bak alle disse jeg finner vi kvinnelige hovedpersoner, ingen har valgt et mannlig jeg, unntatt i én novelle av Rishøi. Det er fantastisk; vi har flere tusen sider materiale for å se hvilke teknikker kvinner i Norge i dag velger. Av dette varierende, interessante og sterkt reflekterende materialet ser vi at jeg-stemmen brukes som utgangspunkt for tankeflukt, grubling og å komme fram til ny forståelse. Vi reiser fra Tunisia til Nesøya, fra byen til Spania, fra vestlandet til Drammen.

Tross en stilmessig forskjell, er jeg kanskje dristet til å si at de fleste er mer drevet av stemme enn av plot med tilhørende struktur. I fjorårets roman (vinner av Brage-prisen, ref. anm.) stilte Agnes Ravatn spørsmålet: «Hvem er han?» I år ser det ut til å ha oppstått en Ravatn-sjanger. Flere har dette spørsmålet som en grunnforutsetning. «Hvem er han, egentlig?» Ørstavik sitter i Spanias natt og graver hemningsløst og sårt i minnet om forrige elsker. Tusviks Maria reflekterer etter 40 år over sin afrikanske mann, bruddet og avstanden til Norge. Nilsen spør hvordan faren i boka kunne være så kuet her hjemme, og bli en helt annen hos sin tyske familie. Øyehaug lar hovedpersonen oppsøke barndomsbygda som voksen. Også Hjorth, hvor Alma forteller, holder seg til «hvem er», sentrert om forholdet til den polske leieboeren. Den typisk norske romanen er en psykologisk realistisk roman med troverdige karakterer, og lar seg lese av mange. Nå er den blitt blandet med stream of consciousness, og om ikke vi har bevissthetsstrøm-romaner her, så har vi moderne fortellinger, hvor bevisstheten er et viktig sentrum. Hvem er jeg, hvem var jeg da, hvem er jeg nå, hvordan lever alle jeg-ene sammen og danner et vi?

Jeg tar en liten runde til andre av årets bøker: Pål Norheims Oppdateringer og Thomas Lundbos Karakterer. De er kanskje noenlunde i samme ikke-realistiske katergori, samtidig som Norheim klassifiseres som skjønnlitteratur, men er mer essayistisk. Norheims oppdateringer fra Facebook-siden kan legges til dagboksjangeren, men gir navn til en ny sjanger; enmannsleksikon. Norheims væren og ikke-væren er en morsom balansegang mellom den som observerer og den observerte. Fordi den tematisk skifter mens jeg-et bevares, holdes det hele sammen. Lundbos Karakterer er kanskje den mest lærde av årets bøker, av en skarpt seende observatør. Det er morsomt å se hvor nær han med tusen år gamle forlegg kommer dagens mediefolk, moteslaver, forfattere og oss alle, de som er noe og de som vil være noe.

Så vil jeg nevne to mer klassiske romaner, solide, og ganske forskjellige: Lars Mytting og Kjartan Fløgstad. Begge har fått oppmerksomhet og er nominert i høstens konkurranser, Mytting vant den ene. Begge har åpenbare kvaliteter. Etter den store gruppen med jeg-bøker fremstår disse som klassiske romanbyggverk, med underfortellinger, kunnskapsbaserte innslag, sterke plot, geografiske rundkast og innebygde speninngtopper. Vi trenger flere slike romaner. De tilfører leseglede, kunnskap og stadig nye spørsmål.

Cathrine Krøger:
Det er sånn at man får de bøkene man får. Jeg følte i høst at jeg ble dynget ned av menn som skrev selvbiografisk. Hadde jeg vært litterær diktator skulle jeg nedlagt forbud mot menn som skrev selvbiografisk!

For meg er litteraturåret 2014 i stor grad, som i fjor, som i forfjor, som de siste ti årene, dominert av forfattere som skriver om seg selv, og gjerne bruker sitt eget navn. Et eksempel i år er Thomas J. R. Martinsen, Selvportrett ved gravstøtte. Jeg velger ikke den fordi den er spesielt kjent, god eller dårlig, men tittelen er slående for sjangeren. Han skriver en forbilledlig stilistisk bok om en forfatter som ligner ham selv – han skal bli far, grubler over fortiden, det vanskelige forholdet til faren.

Problemet med denne typen bøker er at så lenge forfatteren skriver selvbiografisk, mangler en kjerne som driver boka framover. I gamle dager leste vi biografier for å høre om en viktig og interessant person, men disse bøkene består av småprat og babbel. Godt skrevet, men veldig uinteressant. I Kjære bror skriver Lars Ove Seljestad også jeg-roman om en mann som kanskje er forfatter og lurer på hvorfor storebroren døde og tenker på sitt vanskelige farsforhold. Det tragiske er at det er så godt skrevet at det er vanskelig å anmelde. Jeg sprakk til slutt, og sprakk dessverre på stakkars Martinsen. Boken er jo ikke dårlig, jeg bare klarte ikke mer, og han fikk en tabloid Dagbladet-overskrift av typen «Nei, nei, ikke mer». Så kommer Cornelius Jakhelln, og det lover godt. Det handler om hans Tyskland, romertid, historie, men sannelig ender vi ikke opp med Jakhellns sårhet, hva han gjør, hvordan han kler seg og moren han sørger over. Nils-Øyvind Haagensens Spredning er en diktsamling om en veldig privat tragedie, riktig nok om en kvinne, hans døde mor. Og Espen Haavardsholm, jeg gledet meg til Til Nuuk, men den handler om Haavardsholm som tar toget til København fordi en venn har tatt livet sitt.

De er gode betraktere, men det er som om de ikke bryr seg om å skrive romaner lenger, men tror at vi lesere er opptatt av å høre hva de holder på med og hva de observerer fra dag til dag. Kanskje tenker man, etter Knausgård, at dette er dypdykk. Bøkene som har dominert min lesning gjør dermed 2014 til et under middels litterært år for min del. Jeg håpet vi fikk fred etter Knausgård, men det kommer bare flere og flere.

Cathrine Knudsen er en av de jeg må lese meg opp på. Terje Holtet Larsen, Kjærlighet mellom intelligente menn, er også en jeg-roman om Terje Holtet Larsen, men med mye humor, som de andre bøkene mangler – en 400 siders monolog om Terje Holtet Larsen som har kjøpt hytte i en kolonihage og ligger der og velter ut sarkasme over det litterære liv. Veldig morsom, men intern, forfatter-aktig. Kjersti Annesdatter Skomsvold er helt suveren. Hvorfor er ikke hun med på disse prisene? Hun er selv 33, og i 33 skriver hun om en 33 år gammel kvinnelig matematikklærer. Det er veldig skomsvoldsk, tett, kanskje ikke annet enn tett virkelighet fra det tette livet hennes, men hun skriver virkelig godt.

Historiske romaner er en hot sjanger. Gaute Heivoll skriver i De fem årstidene om bestefaren, men det er ganske uinteressant, for han går i samme fallgruve, bare biografisk. Men Edvard Hoem, Slåttekar i himmelen, en gammeldags roman, 1800-tallsroman, lever seg inn i det med et høystemt poetisk språk. Det er en fortelling jeg gledet meg til å lese. Det er befriende å lese en som ikke blander inn sin egen forfatterstemme. Dette er en type roman som nesten er borte. Det er så få roman-romaner i norsk litteratur nå. Det er ikke lettere å skrive en gammeldags roman enn en selvbiografisk. Og så min absolutte favoritt: Lars Petter Sveen, Guds barn. Det er lagt til Jesu tid, og handler om romerske soldater som skal drepe jødekongen. En forbilledlig historisk roman, hvor Jesus er til stede uten at han spekulerer over det.

Bjørn Ivar Fyksen:
Med opp mot 300 skjønnlitterære utgivelser må jeg som kritiker konkludere at den største unnlatelsessynden i år er debutantene. I fjor anmeldte jeg tre debutanter; i år er jeg ikke sikker på om jeg har lest så mange engang. Jeg har inntrykk av at i år er et enda dårligere år å debutere i enn vanlig. Av over 40 debutanter presentert på debutantdagene her på Litteraturhuset i går og i dag er det bare en håndfull jeg har sett anmeldelser av.

En annen, oppløftende tendens er at det uansett gis ut mye god skjønnlitteratur. Vi har mange sterke romanforfattere i dette landet: Hanne Ørstavik, På terrassen i mørket, Vigdis Hjorth, Et norsk hus, Terje Holtet Larsen, Kjærlighet mellom intelligente menn, Edvard Hoem, Slåttekar i himmelen – som må være årets tittel – Carl Frode Tiller, Innsirkling 3, Cathrine Knudsen, Manuell. Og ikke noen av disse handler om en død mor!

En tendens jeg savner, er bøker som er både politisk engasjerte, og som er litterært ambisiøse. Flere er enten det ene eller det andre, men bare Hjorth, Tiller og Knudsen er begge deler. Hjorth har de siste årene levert en rekke bøker med kritisk selvbevissthet om den privilegerte middelklassen. I Tillers trilogi er det aller mest imponerende blikket for menneskelig samhandling som har gått i stå. Det er gjenkjennelige karakterer, som har irritasjon og forurettelse som grunnholdning, og om man leser trilogien som en diagnose over Norge fra 70-åra til i dag har man noe å tenke på. Tiller er en svært reflektert forfatter, også formmessig. Bøkenes form reflekterer utviklingen av en kollektivt mediapåvirket identitet.

For å nevne min andre store unnlatelsessynd, lyrikken, så er det to utgivelser som ut fra omtalene ser ut til å stikke seg ut: Kjartan Hatløy, Mi meinings hus, og Anne Helene Guddal, Også det uforsonlige finnes.

Knut Hoem:
Da er mange bøker nenvt. Er det fire, fem forfattere vi alle kan være enige om at vi må lese? De kjente og kjære, leverer de? Kan vi finne de åpenbart vidunderlige bøkene fra 2014, de helt nødvendige, som man ikke kommer utenom? Cathrine nevnte Sveen, Guds barn. Har dere andre lest den?

JØ: Det er en vakker fortelling som jeg ikke kommer til å lese. Jeg tenker at dette ikke er ren litteratur, og ikke ren biografi. Det er en forfatter som tar for seg et stoff, og jeg hørte at han er kristen. Jeg er så irreligiøs at jeg orker ikke bruke min tid på de sidene.
CK: Boken kom rett etter offensiven mot Palestina, og så kommer en kristen forfatter som skal skrive om romerske soldater som forfølger en jødisk gutt. Timingen var upåklagelig. Men jeg opplevde den ikke som klamt religiøs, heller motsatt. Det var romerne som var okkupasjonsmakten den gangen; Sveen moderniserer det og skriver om de som kjemper imot. Den er forbløffende moderne og ikke opplagt politisk.
KH: Hva mener du med moderne?
CK: I den forstand at vi er vant til Bibelen som 2000 år gamle fortellinger. Jeg husket ikke engang at romerne var okkupanter, at jødene kjempet mot overmakten og var flyktninger. Det er ikke det jeg husker av Bibelen, men at Jesus ble født i en stall.
JØ: Er den historisk?
CK: Han bruker folk hentet fra Bibelen.
KH: Om man forutsetter at Bibelen er en historisk tekst, så er den historisk. Men den stiller også spørsmål om det skjedde mer enn det som står i Bibelen. Hos Sveen er soldatene blitt en romersk dødsskvadron. Det er en anskueliggjøring av det vi har lest, men ikke erkjent.
JØ: Jeg tenker at han revitaliserer Bibelen. Det er også mange historiske ting som vi vet, som han henter fram, som er helt riktige.
KH: Vi finner noe lignende i Knausgårds En tid for alt, der vi får en følelse av at englene blir virkelige, av kjøtt og blod på en ny måte.
CK: Om dette er hans diktning, så er det vakkert, som når soldatene får dårlig samvittighet. Men for meg ble det å dikte rundt dette stoffet irrelevant, for jeg har ikke noen måte å kontrollere det på.
KH: Janneken, hva synes du er nødvendig fra 2014?
JØ: Rune Christiansen har en virkning på meg som leser som kommer både fra historie og språk, og han er den eneste mannen som går inn i en kvinnes besvissthet. Han skriver om en ung, kvinnelig veterinær, svensk, som flytter til Norge. Det er en magisk tittel, Ensomheten i Lydia Ernemans liv. Ved å være så tett på henne og følge henne når hun gjør noe og når hun ikke gjør noe, får vi en bevissthetsgjengivelse i den boken som er helt bemerkelsesverdig.
CK: Jeg liker den. Men alt han skriver er jo sånn melankolsk og flott. Det hender det bikker litt over, at han forelsker seg i det. Jeg har hatt ham som favoritt hver gang han har gitt ut en bok. Men om jeg skal si noe om året 2014, så skiller ikke denne boken seg ut fra Christiansens andre bøker, og det kan tyde på at det ikke er noe veldig sterkt litteraturår. For når han får Brageprisen for en bok, og han skriver sånn han bestandig har gjort, da er det ikke noe jordskjelv heller. Det er det samme med Gaute Heivolls Før jeg brenner ned (Brageprisen 2010, ref. anm.). Den er god, men ikke så god, og du tenker at neste år kommer alle kanonene, og da ville han druknet. Han fikk prisen ikke fordi han skriver så suverent, men fordi det ikke er et så slående år.
JØ: Men det var da et pent heat med nominerte?
KH: Kjartan Fløgstad, Hanne Ørstavik, Ingvild H. Rishøi.
CK: Fine bøker, men ikke opplagte.
BIF: Det var et godt år i år også, selv om det ikke var de store rystelsene. Når det gjelder de nødvendige bøkene, så er en av dem Tiller, men når det gjelder de vidunderlige… En ren estetisk nytelse er Terje Holtet Larsen. Den har en nydelig, klassisk ren og pen prosa, er åndfull på en litt ondskapsfull måte, men den er nok ikke nødvendig.
CK: Han og Rune Christiansen bruker de samme gammelmodige vendingene. Det er noe med den generasjonen, de skriver veldig 80-talls.
BIF: Og har nok riksmålsordboka hjemme.
CK: Jeg har en debutant: Amalie Kasin Lestangs Europa. Dette er den tredje tendensen; som Hjorth skriver hun utenfor de historiske bøkene og jeg selv-bøkene. En jente reiser rundt om i Europa og skriver om elendigheten hun møter, et Europa som ikke ser ut som vi nordmenn tror den ser ut. En god debut. Ikke slående, men mer enn god nok.
Fra salen: Jeg vil gjerne kommentere det som ble sagt om at Rune Christiansen skriver kvalitetsmessig gode verk. Den siste romanen henger sammen med alt han gjort, og det at han har brukt kvinnelig hovedperson er ikke nytt. Årets roman er vel så bra som fjorårets, og viser tydelig hvordan han skriver litteratur uten plot, men viser de litterære kvalitene på en annen måte. Terje Holtet Larsen merker seg også ut; jeg er ikke enig i at romanen er intetsigende. Den er fantastisk morsom. Han har et stort problem med det store alvoret, og viser en eksistensialitet han klarer å skildre som morsom, mens det siver noe under som er hakket mer alvorlig.
KH: Hva med Kjersti Annesdatter Skomsvold? Der føler jeg det er noe uavklart. Er ikke hun en forfatter man må følge og lese?
CK: Hun er fantastisk til å lage ord og bilder, jeg blir helt slått ut. Men samtidig er det det det er. En kaskade av ord, teksten blir så tett at du ikke får luft, den blir nevrotisk, så når du lukker boken tenker du at… ja.
Fra salen: Jeg har lest Skomsvold og er enig i at hun har et fantastisk språk, men det som gjør at den ikke slår så sterkt inn er at det blir så mye språklek at historien ikke har noe ved seg. En ung kvinne mister kjæresten i selvmord, jobber som lærer, venter på operasjon for dårlige lunger og møter en ny mann. Det skjer ikke mye, så det er vanskelig å engasjere seg i historien. Alt fokus blir på språket. Jeg mistenker at den har mye intertekstualitet, ikke minst fordi den har med en takk til Bernhard, Enquist og Beckett. Også har den med nøyaktig samme setning som i Bergerners av Thomas Espedal, så jeg lurer på hvor mye som er hennes og hvor mye som er Beckett.
CK: Men hun får det til å fremstå autentisk.
Fra salen: Jeg har anmeldt denne boken. Det er hennes fjerde utgivelse, og stadfester at hun klarer å fornye seg. Hun har skrevet en kort roman, en lang roman, en diktsamling og en eksperimentell roman. Det supplerer bildet av en forfatter som er villig til å prøve noe nytt. Samtidig ser vi et tema som går igjen, skrift som viktig for erkjennelse. 33 er god, men Monstermenneske er det store prosjektet så langt.
KH: Hva med Ørstavik? Det er et forfatterskap som var utrolig sterkt en periode, så gikk det litt ned.
BIF: Jeg vil si det blir sterkere og sterkere. Ørstavik burde vi snakke mye mer om, et så sterkt og særegent forfatterskap, den språklige intensiteten og helt umiskjennelige stilen som skiller henne fra nesten alt annet i norsk litteratur. Og selvfølgelig det innholdsmessige, i det siste om seksualitet, intimitet, store temaer som er viktig for alle, og hun gjør det på en måte som ikke ligner noe annet.
JØ: Jeg tenker også at hun har skaffet seg en egen stemme, og så gir hun ikke ved dørene. Hun skriver et ganske klart, moderne språk. Mange av romanene grubler seg fremover, men det er så glassklart i de rommene hun sitter og skriver at du tenker ikke på noe annet, du tenker på det hun vil du skal tenke på.
CK: Jeg tør ikke anmelde Ørstavik. Den siste er noen år siden, og jeg syntes det ble så klaustrofobisk, at jeg er ikke leseren til Ørsatvik. Jeg er så lite glad i kvinnelig nærhet og tetthet.
Fra salen: Jeg vil spørre om Mette Karlsvik, som i «Den beste hausten er etter monsun» skriver om en kvinnelig jagerpilot på vei til Nepal og om en tebonde. Når noen tar på seg å skrive om så helt annerledes ting, skulle de kanskje hatt litt mer oppmerksomhet?
CK: Er det ingen som har lest boka? Hun er tøff.
(Ref. anm.: En samtale utvikler seg hvor det etableres at hun skriver med unikt særpreg, men oversees, kanskje fordi hun faller mellom sjangere. Det er enighet om at hun uansett er underkjent.)
Fra salen: Dag Solstad og Kjartan Fløgstad har vært forkjempere for romanen i mange år. Om vi holder Knausgård utenom – dere som leser så mye samtidslitteratur, er det riktig at romanene oppløser seg?
JØ: Jeg tror nok det er noe i det, men ikke for aldri å gjenoppstå. Litteraturen er utsatt for angrep fra så mange kanter at romanen må finne seg i å bli noe større. Historisk sett har romanen hele tiden kunnet ta til seg nesten hva som helst, men det er morsomt å leve i en tid hvor du faktisk kan se at den forandrer seg. Når mediene frorandrer seg forandrer uttrykket seg, og da forandrer romanen seg.
KH: Jeg husker at Espedal ikke ble godtatt som nominert til P2-lytternes romanpris, fordi bøkene ikke ble definert som romaner. Det har endret seg.
BIF: Om ikke det er mange klassiske realistiske romaner i år, så lever den i beste velgående, særlig om man går til England og USA. I underholdningssjiktet er romanen standarden. Så den er ikke i oppløsning, men det er mange som presser grensene.
KH: Det er forskjell på solide romaner og mainstreamromaner som ingen i dette rommet gidder lese likevel…
CK: Det er de jeg savner…!
JØ: Gode, interessante, realistiske romaner som har noe. Det er mye unyansert snakk om den realistiske stilen. Rishøi er en veldig tradisjonell forfatter i utgangspunktet, men det blir feil å kalle det gammeldags. Det er en form hun går inn i og gjør til samtidig ved måten hun tar tak i det.
CK: De er kanskje vanskelige å skrive. I det sjiktet vi befinner oss i, savner jeg at man bruker romanformen, man må liksom hele tiden utfordre den. Jørgen Gunnerud er en av få krimforfattere som klarer å skrive god skjønnlitteratur uten at plotet blir dårlig. Han lager gode romaner med høyt litterært nivå. Det er fryktelig mange lesere der ute som ikke får annet enn de halvdårlige kioskromanene.
Fra salen: Jeg tenkte å nevne litt fra lyrikkåret. Jeg tror ikke det er noen enkeltstående diktsamling om ruver, men noen har begeistret meg. Erlend O. Nødtvedt, med Trollsuiten, er talentfull. Geir Gulliksen, Ung trost klokken fem om morgenen. Kjartan Hatløy, Mi meinings hus. Nils-Christian Moe Repstad, 19 forgiftninger. Ruth Lillegraven, med Manilahallen, er litt oppskrytt, men hun er en god håndverker.
KH: Hva er det med Nødtvedt som treffer deg?
Salen fortsetter: Han er utrolig lærd og øser av den norske tradisjonen. Han er språklig sprelsk og kreativ, nærmest avantgardistisk i språket, der han skriver om troll som spretter fram fra smugene i bergensgatene, og om Dovregubbens hall i Lærdalstunnellen. Han kommer til å seile videre og bli en stor, norsk poet.
KH: Jeg er nok inhabil som bergenser, men føler også at bøkene hans er helt spesielle og nødvendige.
CK: Jon Fosse har vi ikke sagt noe om. Han har jo gitt ut bok i år (Kveldsvævd, siste del av trilogien med Andvake og Olavs draumer, ref. anm.).
KH: Ja, men er det viktig nok? Eller er det en relevans som mangler? Det er det samme med Fløgstad, de durer av sted i sine univers.
Fra salen: Jeg har lyst til å nevne Mirjam Kristensen, en av de unge forfatterne som markerte seg sterkt helt fra begynnelsen av. Årets roman, Jeg har ventet på deg, bryter med jeg-trenden. Det er en historisk roman fra annen verdenskrig, med velkjent tematikk som ung kjærlighet, angiveri og en jødisk gutt i konsentrasjonsleir. Hun er en forfatter som vet når hun skal tone språket ned, som gjør at det sterkt eksistensielle innholdet kommer tydelig fram. Den kan egne seg til å gi henne et gjennombrudd.
CK: Jeg er så glad for at Levi Henriksen blir nominert (P2-lytternes romanpris, ref. anm.). Jeg er glad for at det går fint for ham.
JØ: Lars Mytting og Kjartan Fløgstad er teknisk i samme univers. Myttings kunnskap er imponerende og minner om Fløgstads besettelser. Jeg skulle ønske vi hadde flere romaner som bragte oss idiotene.
KH: Men er han god nok?
CK: Mytting er utrolig flink, men bruker mange velkjente grep. Hovedpersonen trenger noe, og så dukker det opp. Men han gjør det utrolig godt. Som dreven leser kan jeg tenke at nå jukser du litt, det kunne vært mer elegant. Fløgstad er mer brainy, du blir overrasket i neste kapittel. Vi trenger folk som mange leser og som kan mye.
KH: Helt til slutt: Hvem bør få kritikerprisen i mars neste år?
CK: Jeg kommer til å stemme på Lars Petter Sveen.
BIF: Jeg synes det er veldig vanskelig, men svarer Hanne Ørstavik.
JØ: Jeg vakler mellom Ørstavik og Christiansen, men lander på Christiansen.

Bilder

Img 0422
comments powered by Disqus