Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Referat: Kritikk av kunst for barn og unge

I forbindelse med Festspillene i Bergen ble debattmøtet «Kritikk av kunst for barn og unge» arrangert. Her følger en oppsummering.

Kritikerlaget 03. august 2017 FestspilleneReferater
Festspillene 1
Fra v.. Gerd Elise Mørland, Aksel Kielland, Ådne Sekkelsten, Thomas Sandberg og Tora Optun

Oppsummering av debattmøtet «Kritikk av kunst for barn og unge», Festspillene i Bergen 29.5.2017

Årets debattmøte under Festspillene i Bergen hadde tittelen «Kritikk av kunst for barn og unge». Temaet for møtet var kunst som lages for barn og unge, og den kritikk dette møtes med. Hvordan forholder kritikere seg til et komplekst og sammensatt barnekunstuttrykk? Hva er de kritikkfaglige utfordringene som møter en kritiker av dette kunstfeltet, og hvilke utfordringer står barnekunsten ovenfor?

Ordstyrer var teaterkritiker Tora Optun, og panelet besto av medieviter og kritiker i Morgenbladet Aksel Kielland, avtroppende redaktør av periskop.no Gerd Elise Mørland, daglig leder av Scenekunstbruket Ådne Sekkelsten og kunstner Thomas Sandberg, som er aktuell med forestillingen AlgoRitmo, som ble vist i forkant av debatten.

Sistnevnte innledet med å adressere forholdet mellom kunstner og anmelder sett fra kunstnerens ståsted, i balanse mellom et ønske om å bli sett, tolket og vurdert på den ene siden, og det sårbare ved å være blottstilt på den andre. I et fagfelt som er ungt og lite kan dette forholdet oppleves som forstørret, mente han.

Gerd Elise Mørland fortalte om arbeidet med Periskop, som er initiert av Kunstkritikk, Scenekunst, Barnebokkritikk og Ballade for å styrke den kritiske samtalen om kunst for barn og unge. Gjennom prosjektet har alle nisjetidsskriftene produsert kritikk av kunst for målgruppen. I tillegg ble tidsskriftet Periskop opprettet for å samle kritikken og skape en omfattende egen meningsproduksjon. Tidsskriftet drives nå uavhengig av de andre tidsskriftene.

Gjennom Periskop har både redaktør og kritikere erfart at det er utfordrende å utøve kritikk på vegne av noen andre, fortalte Mørland. Periskop ønsker å skape en kritisk samtale om kunst laget for barn og unge, men kritikken er både laget av og rettet mot voksne. Posisjonen er uvanlig og krever at man er skjerpet, hevdet Mørland, og konkretiserte med flere redaksjonelle problemstillinger: Hva ønsker man at kritikeren skal se etter og vurdere? Hvordan angriper man størrelsen kvalitet i møtet mellom kunsten og barnet?

I kritikken som er laget for Periskop, har man ofte sett på konteksten et verk blir fremført i, kanskje oftere enn vanlig ved kritikk av kunst som er ment for voksne. Formidling og presentasjon blir viktige størrelser fordi de kan være spesielt avgjørende for barnets forståelse, påpekte Mørland.

Aksel Kielland problematiserte avsenderposisjonen når kritikeren ikke selv er barn. Å snakke om barns erfaring i en tekst rettet mot voksne, som igjen skal implementere det kritikeren har skrevet på vegne av dette publikumet, skaper en kompleksitet hvor teksten risikerer å bli svært indirekte, hevdet han. Når man hele tiden jobber på vegne av kan det gi en mildere form for kritikk, mener Kielland: Fordi du representerer en annen enn deg selv, kan du overse din egen holdning til kvalitet. Den umiddelbare opplevelsen av at noe ikke fungerer, vil kanskje settes i tvil når du åpner for at prosjektet likevel kan fenge det representative barnet. Jeg skriver en del om barnefilm, og gjør meg skyld i dette, når jeg ser det er filmer som fungerer greit, sa Kielland.

I forlengelsen av dette kom panelet inn på ulike dimensjoner ved kritikk, og at også kritikk for barn både rommer tekster som er tenkt som forbrukerveiledning og tekster som ønsker å starte en samtale om et verk. Sekkelsten mener at voksne lesere på jakt etter forbrukerveiledning i større grad enn unge forholder seg kritisk til kritikk og vite hvilke anmeldere de gjerne lytter til. Samtalen tangerte dermed mottakerleddet for kritikken. Det ble også pekt på at kritikeren hele tiden må ha med seg en bevissthet omkring hvem vedkommende ønsker å representere i kritikken, og hvem vedkommende henvender seg til.

Sekkelsten fortalte om hvordan han kan oppleve å bli påvirket av medpublikum i salen, både i forestillinger for voksne og for barn. I forlengelsen av dette diskuterte panelet at ulike kunstfelt gjerne har ulike forutsetninger. Der en filmanmelder som regel opplever filmen alene eller sammen med andre anmeldere, vil anmeldere av scenekunst oftere se forestillingen sammen med et publikum i salen.

Formuleringen «vi må ta barn på alvor» ble så diskutert, og løftet frem som en tom frase. Skal formuleringen bety noe, bør den innebære en jevnlig diskusjon av innhold, av hvilke kvalitetsparameter en vil se kunsten i lys av, og en bevissthet om at alle valg i den redaksjonelle prosessen — også av hvem man ber anmelde en produksjon — er med på å forme den kritiske diskusjonen.

Samtalen dreide deretter over i spørsmål om unge personers muligheter til selv å ytre seg om kunst. Sekkelsten orienterte om nettstedet Unge stemmer, hvor ungdom mellom 13-20 år kan skrive om kunst de har opplevd, gjerne med andre i samme aldersgruppe som lesere. Sekkelsten så Periskop og Unge stemmer i sammenheng, og påpekte at mens Periskop jobber for å utvikle og legitimere et fagfelt og gi faglig funderte tilbakemeldinger, er målet for Unge stemmer å ivareta de unges ytrings- og deltakerønske: Å engasjere ungdom, sette i gang refleksjoner, og gi ungdommene mulighet til å formidle disse til andre i samme målgruppe. Sekkelsten gav uttrykk for at innholdsproduksjonen har fungert best når en form for redigeringsprosess har funnet sted, for eksempel når elevene har bidratt under veiledning, i tilknytning til et kurs eller som del av et skolefag, eller når de har deltatt i en større redaksjon som under Showbox. Han fortalte at han ser Unge stemmer som en spennende motstemme, som gir voksne aktører som skal programmere kunst for målgruppen kan få innblikk i ungdommers konkrete erfaringer.

Det ble videre spurt om hvordan panelet så på voksenkritikerens forståelse av barn og unge. Hvordan vurderes intensjoner i en produksjon når målgruppen ikke har samme forutsetninger for å reflektere rundt dette som fagpersonen? Hvordan vurderes de unges respons?

Mørland sa at en viktig måte å få frem de unges erfaringer på, nettopp er å innhente deres perspektiv, og at dette fra tid til annen også har skjedd i Periskop. Samtidig la hun til at en bør være klar over at barn og unge er amatører. En måte å se Unge stemmer på, er som et prosjekt hvor amatør henvender seg til amatør, mens ungdommer som er invitert til å skrive eller bidra i kritikk for Periskop skaper et amatørperspektiv som henvender seg til en annen målgruppe. Begge deler er relevante i den kritiske diskusjonen, men avsenderperspektivet bør være tydelig for leseren, sa Mørland.

Sandberg reagerte på Mørlands definisjon av barn og unge som amatører. De er også et ytterst kompetent, umiddelbart og ærlig publikum, minnet han om. Til det repliserte Mørland at hun er enig i at barn er viktige publikummere, og at det er problematisk at amatørbegrepet i språket vårt er tillagt mindre verdi. Kunst skal nå ut til flere enn fagfolk, insisterte hun, men man bør kunne anerkjenne at vurderinger fra barn og unge er noe annet enn vurderinger fra fagfolk. Mørland gav også uttrykk for at hun mener det er viktig å være oppmerksom på en dreiing i kritikken, der den kritikken som tradisjonelt har vært utført av fagfolk har marginal plass og en svekket prestisje, samtidig som andre former for tilbakemelding har blitt mer tilgjengelig.

Det er mange kvaliteter ved at det offentlige ordskiftet om kunsten er blitt mer demokratisert, men forholdet mellom fagkritikk og andre refleksjoner er i ferd med å bli skjevt på en uheldig måte, sa hun.

Kielland påpekte en utvikling han mener har foregått parallelt, nemlig at skillet mellom ungdom- og voksenfilm på kino har blitt mindre. Mye av det som produseres er rettet mot et publikum mellom 14 og 18 år, med NRKs Skam som godt eksempel. Samtidig når filmene i dag en langt bredere voksengruppe. Anmeldelsene av disse har i liten grad hatt samme utfordringer som kritikk av kunst for barn og unge, hevdet Kielland, og spurte: Ville kritikken vært annerledes om man ikke programmerte ut fra målgruppekriterier?

Mørland innvendte at det er vanskelig å komme utenom noen form for målgruppetenkning, og eksemplifiserte: Å lese Shakespeare for en toåring gir en nødvendigvis en annerledes situasjon enn å lese for et eldre barn, fordi toåringen har et annet mentalt apparat enn både en femåring, tiåring og fjortenåring. Forestillingen om at målgrupper er til hinder for kunstnerisk kvalitet og frihetstenkning er jeg altså uenig i, sa hun.

Hun advarte likevel mot å tenke kritikken altfor orientert mot en målgruppe, og minnet om at det å lage en offentlig forestilling for barn i mange tilfeller også er å lage en forestilling for foreldrene som kommer sammen med barna sine. Det hender at utøverne ikke har reflektert så mye over hvilken rolle foreldrene er tenkt å ha, sa Mørland. Kanskje er det å ta hele sosiale situasjonen inn i kvalitetsbegrepet vel så viktig som å tenke målgruppe, spurte hun.

Fra salen spurte Guri Fjeldberg, kritiker og tidligere redaktør for Barnebokkritikk, om panelet mener at kritikerne bør sette seg mer inn i barns kognitive utvikling, og viste til at finnes forskning på barns opplevelser av kunst i ulike aldre.

Panelets svar på dette handlet like mye om hvorvidt det er regionale forskjeller i barn og unges møte med kunst. Sandberg fortalte at hans forestillinger i Kina og i Norge stort sett har vakt nokså liknende reaksjoner fra publikum. Sekkelsten sa at fysisk humor og slapstick er blant uttrykksformer som kan fungere nokså universelt, mens det for flere forestillinger i Scenekunstbrukets repertoar er rapportert om regionale forskjeller i mottakelsen.

I tillegg spiller gruppedynamikken inn på opplevelsen, mente han: Det er annerledes å se en forstilling på en scene enn å se den i en gymsal, og det spiller en rolle om det er en enkelt skoleklasse eller 400 barn som ser noe sammen. Derfor er det viktig at også kunsten i skolesekken kritiseres, poengterte han: Det er essensielt at noen oppsøker kunsten der den når flest, og i rammene kunsten har der.

Debattmøtet ble arrangert i samarbeid med Festspillene i Bergen med støtte av Norsk kulturråd og Fritt Ord.

Ida Habbestad

comments powered by Disqus