Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Referat: Normativitet i dansekritikken

Kritikersalongen «Normativitet i dansekritikken» fant sted på Black Box teater 9. juni 2018. Under følger referat fra kvelden.

Kritikerlaget 19. juni 2018 ReferaterNyheterDans
Foto francesco rivetti
Foto: Francesco Rivetti

Salongen ble arrangert i samarbeid med Black Box teater, Dansens Hus og Dansekritikerrørsla med støtte fra Norsk Kulturråd og Fritt Ord.

I panelet satt Sonya Lindfors og Thomas Talawa Prestø, moderert av Deise Nunes.

Salongen ble innledet med at alle i panelet introduserte seg selv. Sonya Lindfors er koreograf og kunstnerisk leder av UrbanApa i Helsinki, Thomas Talawa Prestø er kunstnerisk leder av Tabanka Dance Ensemble og Deise Nunes er teaterviter og innehaver av bloggen Golden Mirrors.

Sonya Lindfors innledet, kanskje halvt på spøk, med å si at det ble skapt historie ved at det var et «all-black» panel før hun fortsatte med å lese det hun kalte et «spoken word», et dikt, henvendt til det hvite publikummet: «Kjære hovedsakelig hvitt publikum. Jeg skal snart begynne. Hvis jeg velger å opptre for dere, vil dere se på meg med et fiendtlig blikk. Er du villig til å gi opp ditt postkolonialistiske blikk? Kjære medlem av middelklassen, jeg skal snart begynne, men vil jeg bli et objekt for din liberalisme? Kjære hvite kunstinstitusjon, nå skal jeg virkelig snart komme i gang.»

Hun fortsatte med å si at diktet var laget for å gjøre publikum litt ukomfortable, og at det var helt greit om man syntes det var litt ubehagelig.

Ordstyrer Deise Nunes fortsatte med å si at tittelen på samtalen var «Normativitet i dansekritikken» og at hun først hadde lyst til diskutere hva «normativitet» er. Thomas Talawa Prestø svarte da at det for ham var viktig å definere normativitet. «Det er ofte brukt i kjønnsstudier og queer-teori, men personlig tror jeg ikke det er mulig å overføre det til rase og etnisitetsspørsmål. Det vi erfarer er ikke normativitet, men arven fra den volden som har vært utført mot svarte mennesker.»

Sonya sa seg enig og sa at det var en god måte å forklare normativitet på. «Jeg synes veldig ofte vi, som kunstnere, tror at vi er frigjort fra nettverksideologiene, men når du går inn på en scene trer du inn i et rom som allerede antyder noe. I min utdannelse har jeg lært at vi skal leke at det rommet er nøytralt og at bevegelser er nøytrale. Vi tenker på oss selv som frigjort fra dette og at dette ikke er noe vi trenger å tenke på.»

Thomas sa at det eksisterer en tro på at vi er post-rase, post-hvasomhelst, men det er vi ikke. «Afrikansk dans blir satt på en tidslinje med ballett der afrikansk dans blir betegnet som primitiv. I kanon og pensum blir den svarte kroppen og den svarte kroppens erfaringer visket ut.»

Sonya: «Jeg kan ikke husker at vi noen gang leste noen svarte teoretikere da jeg studerte. Jeg spurte min professor om hvorfor vi bare studerte døde hvite menn. Det er viktig å huske at hvite mennesker faktisk er en minoritet i verden. Det er bare omkring ti prosent av verdens befolkning som er hvite. Hvem refererer du til når du leser? Hvilke spøkelser danser du med? Er det Jesus, noen filosofer og faren din? Hvem er det? Det er veldig godt å komme tilbake til dette hvis du skriver om andre menneskers arbeid. Dette punktet om utvisking er så smertefullt. I sted snakket vi om å være det første helt svarte panelet, og hver gang jeg møter andre svarte kunstnere snakker vi om at det selvfølgelig har vært folk før oss, men de er ikke kanonisert. Det er litt derfor jeg ikke vil at andre skal skrive om arbeidet mitt. Jeg vil skrive om det selv eller jeg vil skrive om hans arbeid.» Sonya pekte på Thomas. «Når vi ser på hvem som er her, hvem som er akademikerne, hvem som er portvokterne. Hvem er det som gjør en innsats for å skrive om kunsten?»

Deise tok så ordet og tok utgangspunkt i et essay Sonya har skrevet, hvorpå hun spurte om hvem det er som skaper disse diskursene og stiller spørsmålene. «Hvem er det?»

Sonya: «Ja, hvem er det? Hva gjør en kritiker? I den utopiske fremtiden når alle er mer likestilte, hva gjør en kurator da? Hva gjør en kritiker? Jeg vet ikke, men jeg er interessert i det at hvis vi vil ha reell endring så må vi reforhandle hva kunst er og hva kunstkritikk er. Vi kan ikke bare ha litt feminisme og litt dekolonialisme.»

Deise spurte Thomas hvordan kritikere skriver om arbeidet hans.

Thomas svarte at det var et godt spørsmål. «Første gang vi fikk en kritikk fra en norsk kritiker var i 2013, og det var første gang jeg ble kalt norsk. Min første reaksjon var å være forulempet, for jeg var i tankesettet til afrikansk og karibisk dans, før jeg skjønte at det kanskje var ment som et kompliment. Vi valgte å lage et stykke som vi kalte Pleasant Conversation basert på ubehagelige opplevelser som flere av våre dansere hadde hatt. En av danserne våre ble angrepet på 37-bussen og antatt å være en nigeriansk prostituert. Hun ble spurt hvor mye hun kostet etc. Bare da det viste seg at hun snakket perfekt norsk grep folk inn og hjalp henne. En annen danser fikk heftige reaksjoner da hun hadde på seg bunad på 17. mai. Så kom det en kritikk som skrev at det ‘rykket i dansefoten.’ De var så nære å bruke ordet ‘eksotisk’.»

«Det er når man snakker norsk, men folk fortsetter å snakke sakte på engelsk. Boken Norsk Dansehistorie gjennom 20 år var kontroversiell på flere måter, kanskje mest fordi jazzdans ble utelatt, men der var vi nevnt. Det var en dobbel erfaring fordi vi ble nevnt sammen med dans av handikappede. Jeg vet at det var i de beste intensjoner, men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Vi må komme dit at vi forstår hvordan vi diskuterer den svarte kroppen. Vi har ingen ord for å beskrive den svarte kroppen på norsk, det finnes ingen positive ord. «

Deise: «Apropos språk. Nå nylig oversatte jeg en artikkel sammen med Valborg Frøysnes og vi lette etter ord. I det norske språket fant vi ingen gode ord for å beskrive folk med mer farge i huden. Vi trenger å skape dette språket.»

Sonya: «Ord skaper verdener. Hvordan vi tenker på verden er manifestert i ord. Hvis vi bare har ordene svart og hvit, tenker vi at mennesker er enten det ene eller det andre. I Finland har en gruppe dukket opp i media som kaller seg ‘brown girls’, og på den måten tar de eierskap den svarte finske erfaringen. Det er ikke det at du er innvandrer eller flyktning, men du er en svart finsk person. Vi har ikke det språket, og når man ikke har det språket eksisterer ikke erfaringen din. Hvem er det som har forstavelser knyttet til identiteten sin? Hvorfor er det sånn at når folk skriver om mitt arbeid så er jeg den som må bære forstavelsen, være bindestreksfinne? Hvis forstavelsene ikke er der, hvem ser du når du lukker øynene dine?»

Deise: «Thomas, har du også hatt erfaring med dette?»

Thomas: «Ja, dette er en hverdagslig ting. Noe som ledet til at jeg skrev essayet «På telefonen er jeg hvit.» Og sånn er det, når jeg snakker på telefonen tror folk at jeg er hvit, og da er ting mye lettere.»

Sonya: «Ja, jeg også!»

Thomas: «Diskusjonen er annerledes når de tror at du er hvit, eller når folk tror du er adoptert. Noen ganger oppfordrer jeg folk til å tro jeg er adoptert fordi folk behandler meg annerledes da. En annen problemstilling er når du skriver søknad til Kulturrådet. Hvordan trekker du hudfargen inn? Hvordan skriver man om det? Vi var danseambassadører for Dansens dager nå nylig, og det var en kjempefin ting, men det fører også med seg dødstrusler. Hvordan tar vi det inn i samtalen? Det er vanskelig for alle. Vi må anerkjenne det, og vi må oppfordre de andre til å innrømme sin egen inkompetanse.»

Thomas fortsatte: «Jeg er bekymret for den kommende generasjonen fordi jeg vet at Tabanka Dance Ensemble ikke hadde eksistert hvis jeg var fullt svart og etternavnet mitt ikke var Prestø og oldemoren min ikke hadde illustrert Teskjekjerringa.»

Sonya: «Ja, jeg kommer fra en middelklassebakgrunn med to legeforeldre, og det at jeg har blandet bakgrunn har gitt meg muligheter, selv om folk har bedt meg om ikke å være ‘for afrikansk’. Hvordan gjenkjenner vi ting som kunst og hvilken svart eller brun erfaring er tillatt?»

Thomas: «Det er interessant fordi i tilbakemeldingen jeg i begynnelsen fikk fra det etablerte miljøet var de gjerne skeptisk til hvordan jeg kunne bruke både gospel og reggae samtidig i en forestilling. For meg er dette uttrykk som er basert i de samme rytmene, men andre nordmenn synes det er helt ulike uttrykk på grunn av måten musikken er tingligjort. Så forskjellen kommer i blikket man bruker.»

Deise: «Nå har jeg lyst til å stille dere noe spørsmål om ideer om kvalitet:»

Thomas: «For meg er kvalitet et interessant begrep fordi det baserer seg på hvem som definerer begrepet om hva kvalitet er. Jeg kommer fra en dansetradisjon som kalles ‘call and response’, det betyr at jeg umiddelbart får tilbakemelding fra publikum. Da handler det ikke om virtuositet. For hva er det egentlig? Hvor går grensene for virtuositet? Hvilke parametre for kvalitet bruker vi? De endrer seg fra kveld til kveld. Noen tradisjoner vil ikke like å gjøre det til et spørsmål om publikum. Andre vil hevde forfatterens død og bare tenke på publikum. For oss er det sånn at hvis det ikke resonnerer hos publikum så har vi feilet. Jeg kan ikke gi deg en liste over hva som blir kvalitet, jeg kan bare gi deg utfordringer og spørsmål. Kan du eller er du den som skal definere kvaliteten i et arbeid? Spørsmålet jeg får oftest er: ‘Forstår hvite mennesker hva dere gjør?’ Da blir jeg nesten støtt på vegne av det hvite publikummet. Jeg har aldri tenkt at hvite mennesker er så begrenset.2

Deise: «Sonya, kan du si noe om kvalitet og kunstens autonomi?»

Sonya: «Nei, jeg vil ikke snakke om det. En av strategiene jeg tenkte på var å lukke øynene og tenke på personen ved siden av deg i publikum. Hver gang jeg lukker øynene, hvis jeg ikke jobber hardt for det, ser jeg alltid for meg et hvitt publikum. Hvordan skal man spørre en svart kunstner om å resentralisere sin egen svarthet og innbille seg at du eller noen som ligner på deg er i publikum. Det er veldig vanskelig. Hvem henvender verket seg til? Jeg hadde en vidunderlig grusom, ikke grusom, interessant erfaring da jeg så en forestilling av en kongolesisk danser og mange mennesker ble frustrert av arbeidet hennes og forlot salen. For første gang henvendte ikke verket seg til det hvite publikummet, men til noen andre, og publikummet forstod ikke hva de så på. Det er sentralt for det feministiske, dekolonialistiske perspektivet at man ikke forstår, og kritikeren vil ikke være her fordi det er det yrket ditt handler om. Kanskje er ikke du i sentrum denne gangen.»

Deise: «Nå nærmer vi oss slutten, men som siste spørsmål, kan svarthet være abstrakt, postmoderne og en del av samtidskunsten?»

Thomas: «For meg er dette et interessant spørsmål, for hva er det samtidige? Vi var akkurat i Senegal der tenåringer kjører eselkjerrer og spiller musikk fra Spotify samtidig. Har vi en annen måte å definere det samtidige enn det vi har bestemt? I min erfaring kjenner mange hvite mennesker i vårt publikum referansene våre fordi de har vokst opp for eksempel i Groruddalen og blitt kjent med afrikansk kultur og annen musikk enn Metallica. Når det kommer til det postmoderne heller jeg mot å svare nei, for den svarte kroppen er et resultat av en overveiende hvit konstruksjon. For hvem var postmodernismen innovasjon? Det er interessant, men jeg er ikke sikker på at det er overførbart. Fordi det er påtvunget blir vi tvunget til å vise at vi har lyst til å være en del av det og at det hever oss hvis vi har lyst til å være en del av samtidskunstblikket. Dette er ting som trenger å bli diskutert fordi jeg vet ikke hva som gjør et uttrykk til en del av samtidsdiskursen.»

Sonya: «Og hvis vi går tilbake til teatret som et apparat som har sin egen ideologi, så er ikke den svarte kroppen nøytral. Hvis jeg går inn på den scenen kommer jeg til å danse med den scenens spøkelser. Hvis det svarte eller brune uttrykket har fått tillatelse til å komme inn på en scene der det tidligere bare er blitt spilt minstrel, så er det jeg danser med. Når min kropp er på scenen tar den til seg friksjonen som eksisterer der.»

Thomas: «Det kommer også veldig an på hvem du er og hva du gjør. En gang var jeg med på en forestilling av Jonathan Burrows her på denne scenen (Black Box teater, referent anm.), og det var den eneste gangen jeg var beskyttet av hvithet, og det var berusende. Det var et helt trygt rom som jeg ikke kunne gå inn i alene. Det fikk meg til å tenke på risiko. All risikoen er på min side av bordet, ikke på deres side av bordet, og så har vi denne samtalen om at dere kanskje kan lære noe av det, men er ikke det også kolonialistisk?»

Sonya: «Det er et spørsmål om liv og død. Hvordan skal man forstå det? Hvordan skal man lese et kunstverk som handler om overlevelse på samme måten som et verk om komposisjon. Jeg er ikke ignorant, mange mennesker vil beholde scenen hvit og cis-kjønnet. Det er en god ting å forstå at det er forvirrende når vi bruker de samme ordene til å karakterisere forskjellige ting.»

Deise: «Vi diskuterte tidligere hvordan vi føler for å åpne for spørsmål. Vi er et helt svart panel med et hovedsakelig hvitt publikum:»

Sonya: «Kanskje dere skal holde dere til ubehaget deres?»

Live Rosenvinge Jackson, administrasjonssjef i Coda Dance Fest: «Dette er veldig viktig. Jeg jobber i Coda, og vi har følt på nødvendigheten av å utvide antall stemmer i dansefeltet. I Norge mangler vi representasjon, vi er helt ute av balanse. Vi har heller ikke noen definisjon av mangfold. #Metoo-bevegelsen har vært sterk, men vi burde bruke dette til å snakke om all makt. Mitt spørsmål er hvordan skal vi gjøre dette i Norge? Skal vi se til Storbritannia og det arbeidet som Arts Council har gjort der for å få Kulturrådet til å ta mer ansvar?»

Thomas: «Da jeg var konsulent for Kulturrådet tok jeg dem med meg til England for å la dem se på det arbeidet som er gjort der. Mangfold er ikke en kvalitet som blir sett etter når råd og utvalg plukkes ut. I England har det skjedd mye bra, men vi må passe oss for ikke å gjøre de samme feilene som dem. Der har mangfold blant annet betydd å hente inn amerikanske kompanier, de har ikke jobbet med talentutvikling. Det førte til at da de skulle sette opp Lion King hadde de ikke nok gode fargede artister selv og måtte hente mange fra USA

Sonya: «Forandring kommer ovenfra og ned, ikke den andre veien.»

Hooman Sharifi: «Jeg forstår ikke strategiene deres. Jeg føler nærmest at dere skaper mer splittelse.»

Sonya: «Jeg har sagt fire ganger at vi må forstå at vi ikke forstår.»

Thomas: «Hvis noen kjenner Tabanka og har sett mangfoldet i publikummet og det samholdet som oppstår på tross av kjønn, geografi, rase og så videre, så ser de at det er en strategi om å være ærlig og om å komme til et sted hvor vi kan møte vårt ubehag. Tabanka snakker fra et svart perspektiv, men alle er velkomne. Denne forstavelsen som vi går rundt med hele tiden, hver gang jeg blir kalt en minoritet får jeg en fysisk reaksjon. Vi trenger å ha en diskusjon om vi trenger forstavelsene, men jeg vil ha meg frabedt å bli fortalt at jeg skaper splittelse.»

Sonya: «Hvem er det som er her? Vi er likestilte, men vi er ikke på like steder. Du trenger ikke å være her hvis du ikke vil! Jeg er ikke her for å tilfredsstille alle!»

Referent: Julie Rongved Amundsen