Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Haugen, wandrup, ekle, lauritzen
Haugen, Wandrup, Ekle, Lauritzen

Referat: Ut og skrive bøker

Kritikersalongen «Ut og skrive bøker – om Per Pettersons forfatterskap» ble avholdt tirsdag 18. oktober 2016, Litteraturhuset i Oslo. Her følger referat.

Kritikerlaget 25. oktober 2016 LitteraturReferater

Om Per Petterson er det blitt sagt at han «skriver videre og videre på den samme boka. Dette er et utpreget helhetlig forfatterskap – ett helstøpt litterært verk, men et som hele tida utvider seg, som tar nye retninger og skrur seg til. Og bak står det en forfatter som stadig prøver litt hardere.» Hvordan gjør han dette? Kveldens salong nærmet seg Aschehougpris-vinner Per Pettersons forfatterskap fra ulike vinkler.

I panelet:
Leif Ekle, kritiker i NRK
Karin Haugen, redakør i Klassekampen Bokmagasinet
Fredrik Wandrup, kritiker i Dagbladet
Ordstyrer: Ellen Sofie Lauritzen, kritiker i Morgenbladet

Arrangementet ble støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Ellen Sofie Lauritzen ønsker velkommen.

Ellen Sofie Lauritzen: Årets Aschehougpris – som er en pris som belønner et helt forfatterskap – er altså tildelt Per Petterson. Hva gjør Per Petterson til en forfatter som man vil tilbringe tid med?

Fredrik Wandrup: Jeg synes du sa du skulle begynne med et enkelt spørsmål? Per Petterson skriver et språk som er en nytelse å lese, samtidig som han har sterke temaer, som nesten står i kontrast til nytelsen språket gir. Han er aldri likegyldig. Han har alltid en god historie å fortelle uten å være pretensiøs.

Karin Haugen: Språket er veldig presist, og veldig uanstrengt litterært. Det fremstår som naturlig, sant og viktig, i en veldig tett og god prosa som trekker deg inn. Jeg kjenner meg igjen i dette med at han aldri er likegyldig; det er en varme der. Han føles som en menneskevenn av en forfatter.

Leif Ekle: I essaysamlingen Måne over porten skriver Petterson om Hemingway at da han leste Hemingway første gang, kjente han et «gjenkjennelsens sjokk» [siterer en passasje fra Måne over porten]. Det er noe med tematikken som gjør at jeg kjenner meg igjen selv om den ikke har noe med meg og min verden å gjøre. Og så er det språket: Og så er det språket – jeg assosierer til en essaytittel i Månen over porten: «Én eneste sann setning (og så en til).»

Ellen Sofie Lauritzen: Det er blitt ganske mange gode setninger etter hvert – sju romaner, en novellesamling, en essaysamling. I Aske i munnen, sand i skoa får man allerede i tittelen beskjed om både tema og stil. Kan vi snakke litt om mottakelsen?

Fredrik Wandrup: Den ble fantastisk mottatt, men det tok nok litt tid før forfatterskapet satte seg. Men for oss som kjente Per Petterson, var det ikke overraskende at det kom bok, for han gikk verpesjuk ganske lenge. Hvordan skulle han greie å bli forfatter? Og så fikk han dette puffet fra Torleiv Grue – «nå er du 35 år, det er nå eller aldri». Og han var nok redd for at det ikke skulle bli noe, men så ble det altså denne nesten romanaktige novellesamlingen. Jeg tror han fikk Sarpsborg-prisen for den boka, og det er jo svært. Dette er et forfatterskap som har hatt jevn stigning frem mot dagens verdensberømmelse.

Ellen Sofie Lauritzen: Kan vi si noe om hvilken tradisjon han skriver innenfor?

Fredrik Wandrup: Ja, debuten er skrevet innenfor en norsk novelletradisjon. Han hadde lest Vesaas, Omre. Men det er også en bok som går inn i norske familieforhold.

Ellen Sofie Lauritzen: Sett fra barnets synsvinkel.

Fredrik Wandrup: Ja, helt klart. Vi får veldig tidlig høre om dette motsetningsfylte forholdet mellom far og sønn, som vel må sies å være et hovedtema gjennom hele forfatterskapet.

Ellen Sofie Lauritzen: Den etablerer også noen faste holdepunkter som dukker opp igjen i forfatterskapet: Danmark, leiligheten på Veitvet, hytta – og så er det Arvid Jansen. Hva slags type er han?

Fredrik Wandrup: En helt alminnelig gutt, som opplever det gutter i Per og min generasjon opplevde: Han leser Texas-blader, opplever at foreldrene er redde for Cuba-krisen. Det er ikke noe merkverdig med Arvid Jansen, han er et vanlig menneske som forsøker å orientere seg i tilværelsen. Petterson vurderte nok mange forskjellige skrivemåter før han debuterte, men så oppdaget han at det går an å skrive om et lite univers, og så gjøre det så dypt som man vil, slik som Faulkner eller Hamsun.

Leif Ekle: Noe annet ved debuten er at det ser ut som om Per Petterson har hatt en plan hele veien, i og med at Arvid Jansen kommer inn allerede her. Arvid Jansen oppdager hvor kompleks de voksnes verden er, at foreldrelivet er vanskelig og at de voksne kan være drittsekker.

Karin Haugen: Jeg vil bare legge til noe i forbindelse med det nøkterne språket. På ett vis er det sant, men på den annen side – når personene snakker sammen, er de mer nøkterne enn det fortellerstemmen er. Det er stor kontrast mellom hva de sier til hverandre, og hva vi får se av Arvid Jansens indre liv. Veldig ofte – men ikke for ofte – kommer det uhyre litterære beskrivelser: «Skilsmissen kom seilende stille som en hubro i natta»; mora som er gravid med broren – «som en skimrende fisk i buken»; en dame som er «kvinne på en veldig vanskelig måte». Og når han kommer med slike ting, så sitter det som det synger.

Fredrik Wandrup: Det er knapt, men det er poetisk. Knapt slik som Hemingway kan være. Som Per Petterson skriver i et av sine essay, der drøfter han dette med metaforbruk: Hemingway kan ha en tittel som «Fjell med hvite elefanter», men kan samtidig blir irritert over at folk tolker Den gamle mannen og havet i hjel. Han refererer til Hemingway, som sier at fisken rett og slett er en fisk. Det er en forsiktig metaforbruk. Og disse setningene veksler veldig. Det kan også være setninger over en halv side, bare adskilt av komma, som flyter som musikk. Og denne vekslingen kan være suggererende.

Leif Ekle: James Wood starter nettopp på setningsnivå når han skriver om Per Petterson i The New Yorker, om hvordan Per Petterson binder lange setninger sammen med «og», men som kombinerer dette med det korthugde.

Ellen Sofie Lauritzen: [Leser en passasje fra Jeg forbanner tidens elv, om Arvid Jansen og moren på en strand i Danmark]. Hva er det han gjør her?

Karin Haugen: Jeg er veldig glad i den boka, mye på grunn av morsportrettet, og det der er en veldig fin scene. Arvid Jansen kommer ikke helt nær nok sin mor, og Per Petterson bretter ut denne lengselen på en veldig fin måte. Mora har ikke alltid sett ham slik han ønsket. Det er en slags hardhet i mora som boka lar forbli hardt, en stolthet og en styrke, som gjør at hun blir en litterær gåte. Jeg er enig i at far–sønn-forholdet er viktig i forfatterskapet, men jeg vil ikke sette mor–sønn på andreplass.

Leif Ekle: Interessant det du sier, og denne sekvensen får meg til å tenke på sekvensen i en novelle der Arvid skjønner at mor i blant tar på seg, går ut og vandrer langs veien helt opp til Grorud, før hun skifter side og går tilbake samme vei. Arvid lurer på hvorfor hun skifter side, og han forstår at det ikke er bare enkelt å være mor, å være forelder.

Ellen Sofie Lauritzen: Da Arvid Jansen forstår at han skal skilles – kona vil, men han vil ikke – forteller han at han går ned i «knestående» minst én gang om dagen. Hvordan greier han å få sagt dette som han trenger å få sagt?

Karin Haugen: Dette er noe av det sterkeste i forfatterskapet: Hvordan følelsene setter seg i kroppen, eller er kroppen. Helt gjennomgående tjorer han fortellingen fast i hvordan ting føles kroppslig. Aller mest tydelig kommer dette til uttrykk når hovedpersonen er i en krisesituasjon, som voldsscenen i starten av «Jeg nekter», der volden beskrives veldig detaljert, i én tagning. Eller hvordan kroppen reagerer på en skilsmisse, et dødsfall. Det ligger så mye innsikt og empati i disse beskrivelsene. Det er en tragedie at norske leger ikke lenger har skjønnlitteratur på pensum. En legestudent som ble intervjuet i Vårt land sa at han aldri hadde forstått angst før han leste en skjønnlitterær beskrivelse av det. Bøkene til Per Petterson gir en varhet og en innsikt vi godt kan trenge.

Ellen Sofie Lauritzen: I juryens begrunnelsen heter det at Petterson «videre og videre på den samme boka. Dette er et utpreget helhetlig forfatterskap – ett helstøpt litterært verk, men et som hele tida utvider seg, som tar nye retninger og skrur seg til. Og bak står det en forfatter som stadig prøver litt hardere».

Fredrik Wandrup: Jeg tror Per Petterson skriver et sted at man kan ikke finne på noe nytt hele tida. Men det er en utvikling litterært hele tida, språklig og kompositorisk. Arvid Jansen er skrevet både i første- og tredjeperson, mens Ut og stjæle hester er skrevet med store tidsspenn og så videre, så det er feil å si at han skriver på den samme boka.

Ellen Sofie Lauritzen: Bøkene dras ofte tilbake til en betydelig hendelse, der noe gikk galt – i vennskap eller samliv – som i etterpåklokskapens lys viser seg å ha vært avgjørende. At noe er for sent, at det ikke går an å ta det tilbake. Her ligger det en klokskap, nærmest noe melankolsk. Hvordan noe i fortida kan prege et liv. Dette ser man i flere av bøkene.

Fredrik Wandrup: Jeg vet at Per Petterson er påvirket av amerikansk novellekunst, ikke bare av Hemingway, men av Raymond Carver og Richard Ford, Ann Beattie og Louise Erdrich. Der kan man se at en tilsynelatende bagatell får enorme konsekvenser, eller at en katastrofe ligger i emning.

Leif Ekle: Hos Carver har vi jo disse øyeblikkene der det er for sent å snu. Ta den der disse mennene er på fisketur og oppdager liket av ei jente. I stedet for å dra tilbake, binder de fast jenta og venter til neste dag, og der er det klart at det er for sent å snu. Og dette har nok Per Petterson dratt med i forfatterskapet sitt. [Siterer fra Jeg nekter.]

Fredrik Wandrup: På slutten av Ut og stjæle hester er gutten med til Karlstad for å ta ut penger sammen med moren og treffer en svenske som ikke forstår hva han sier, og han holder på å dra til ham: «Hadde jeg gjort det, ville alt blitt annerledes» – og her peker han jo faktisk direkte på det, men det er veldig godt beskrevet – vannskiller i livet der det går enten den ene eller den andre veien.

Ellen Sofie Lauritzen: Det er ofte noen møter som setter i gang dette maskineriet: I Ut og stjæle hester er det Trond som bor for seg selv med bikkja og så møter Jon, som han ikke har sett på mange tiår. I Jeg nekter er det Jim og Tommy som møtes på Ulvøybrua. Så er det fugleeggene som blir knust, eller isen som smeller – og da er alt forandret.

Fredrik Wandrup: Jeg tror svik er et tema: Folk som står en nær, men som man likevel svikter på et punkt, og hva det får av konsekvenser. Tema for hovedfagsavhandling: «Svikets betydning i Per Pettersons romaner».

Ellen Sofie Lauritzen: Nå er jo Per Petterson internasjonalt anerkjent, og gjennombruddet kom med Ut og stjæle hester – hva er det med dette forfatterskapet?

Fredrik Wandrup: Amerikanere elsker bøker om folk som rir på hester.

Leif Ekle: James Wood holder jo Jeg forbanner tidens elv som en bedre roman enn Ut og stjæle hester. Og for meg er ikke ‘amerikansk’ noe skjellsord, men Ut og stjæle hester, og kanskje Jeg nekter, er de mest amerikanske romanene til Petterson. Det er en måte å fortelle historier på som er gjenkjennelige for amerikanerne. Per Petterson har jo tidligere skrevet om Hemingway, om Grace Paley, som mer ukunstlet enn den norske tradisjonen. Vi kaller det noveller, de kaller det short story – det er altså en fortelling. Den kunstlede måten å fortelle på, er nok mer fremmed for amerikanerne. Kanskje er Ut og stjæle hester også mer tilgjengelig.

Ellen Sofie Lauritzen: Du nevnte Hemingway og Carver – hva med andre forbilder?

Leif Ekle: Her vil jeg gjerne bruke Per Pettersons egne ord, der han skriver om Grace Paley: Han skriver at når man leser henne, bruker man ørene. Man hører hva hun skriver – hun har gjort hverdagsspråket til litteratur, og det er nettopp det Per Petterson har gjort. Og når han skriver om John Fante – det mange norske forfattere som oppgir ham som inspirasjon, for eksempel Frode Grytten – handler det om enkelheten, som kan «lede oss til å tro at det var like enkelt å skrive denne boka, som det er å lese den, og det er det ikke». Fantes egen helt, Sherwood Anderson, skal ha snakket om en overbevisning om ikke å være jålete. Og om Hemingway har vi denne holdningen i forfatterskapet om at alle er like mye verdt, du skal aldri sparke noen. Denne holdningen finner du igjen hos Per Petterson.

Fredrik Wandrup: John Fante var en ganske ukjent person før Charles Bukowski oppga ham som inspirasjonskilde. Petterson ville oversette Vent til våren, Bandini, men Sigmund Hoftun fortalte at den allerede var utgitt i Den gule serie, oversatt av Johan Borgen, så Petterson oversatte 1933 var et dårlig år og utga den på Tronsmo forlag.

Karin Haugen: Er enig i det som er blitt sagt om det amerikanske, men jeg vil gjerne bringe det litt hjem igjen, for det norske miljøet har jo vært i en Amerika-rus en stund, men forfatterskapet er også spesifikt norsk. For eksempel i Jeg nekter, der den ene er rik, den andre havner på trygdekontoret og det med det avtegner seg en fortelling om Norge. Han er veldig god på klassespørsmål. Det er ikke sjablonger, det er kjøtt og blod. Minner om Anneli Jordahl, som sier at hun blir så redd når hun hører at arbeiderklassen er død, da hun ringer hjem til foreldrene for å høre om alt står bra til. Hos Per Petterson er det så nennsomt gjort. Han kan fortelle om selvproletarisering og Mao på veggen på en verdig måte, hvorfor det føltes viktig og riktig, og hvorfor det plutselig ikke føltes riktig lenger. Det avslører hvor godt håndverk det er i bøkene. Ml-historien blir ikke behandlet så godt i all norsk litteratur. Den hentes gjerne frem som en syttitallsrekvisitt på sjablongaktig vis, men hos Per Petterson blir det behandlet på en respektfull måte.

Fredrik Wandrup: Vi kunne nevne Gunnar Larsen, Kjell Askildsen, Ola Bauer, men en som han ikke har skrevet om, er Vidar Sandbeck. Petterson og jeg var og besøkte Sandbeck på Rena, var det vel, der han satt og skar ut elger av tre. Per Petterson har særlig nevnt Kjærlighet og gråbensild og Påsan-bøkene. Og Sandbeck var jo også sønn av en arbeider og kommunist og har skrevet om det. Det er alltid et pluss i boka hos Per Petterson hvis forfattere kan vise til arbeiderklassebakgrunn.

Leif Ekle: Enig i at man ikke skal overdriver det amerikanske, men når det gjelder måten å fortelle historier på, hadde jeg en veldig sterk opplevelse da jeg leste Drømmer fra Texaco av Cathrine Evelid og så Mattis Øybøs Elskere etterpå. Kontrasten mellom de høyst vanlige personene som skal finne ut av livet et sted Sørlandet på 70-tallet, og bank- og departementsfolkene hos Øybø, er stor. Jeg tenker også på novelledebutant Jan Kristoffer Dale og hans versjon av arbeiderlitteraturen. Dale har for øvrig fortalt at han har bilde av Per Petterson på veggen.

Fredrik Wandrup: Et navn til: John Sanford – relativt ukjent forfatter, men da Per Petterson jobbet i Tronsmo, solgte han formidable mengder av Sanfords A Man Without Shoes, og første novelle i Aske i munnen, sand i skoa heter jo «En mann uten sko».

Ellen Sofie Lauritzen: Er det noe vi ikke har snakket om?

Karin Haugen. Ja, vi må nevne Til Sibir og I kjølvannet. Prosaen i Til Sibir er mektig. Skal vi snakke om utviklingen, så kan vi ikke snakke om det som en sportsutøver, med stadig stigning, for det språklige er også her så kraftfullt.

Ellen Sofie Lauritzen: Skal vi gi ordet til Per Petterson?

Fredrik Wandrup: Vil bare referere til noe han skriver helt til slutt i den første boka: «Nå skal alt bli bra, ikke sant?»

[Per Petterson går på scenen.]

Per Petterson: Jeg greide ikke å bestemme meg – det er to lange utdrag. Et som kanskje skal bli første kapittel. Det handler om Arvid Jansen, siden han ikke fikk være med sist. Jeg tenkte at dette lignet på Arvid Jansen, selv om han ikke er helt lik Arvid Jansen fra de tidligere bøkene, men jeg tenker kanskje at han som person mest er en sinnstilstand. Dette er fra en bok som kanskje blir ferdig, og i så fall skal den hete Menn i min situasjon – en jævlig god tittel!

[Per Petterson avslutter salongen med å lese de to utdragene.]

comments powered by Disqus