Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Kritikersalong: Hvorfor er ikke kritikerne nevnt i Kulturutredningen 2014?

Hvorfor nevnes ikke kritikk og kritikere i Kulturutredningen 2014, på tross av et fokus på kunstneriske kvalitetsvurderinger? Bør det gjøre oss bekymret? Dette ble debattert på en kritikersalong 23. april på Kunstnernes Hus i forbindelse med utdelingen av Kritikerprisen for 2012. I panelet: Olemic Thommesen (H), Erlend Høyersten (KODE), Malin Barth (Stiftelsen 3,14), Svein Bjørkås (KORO), Jonas Ekeberg (Kunstkritikk) og Erik Henningsen (Kulturutredningen 2014).

Kritikerlaget 07. mai 2013 DebattKunstKritikersalongReferater
Panelet
Fra venstre: Erik Henningsen, Svein Bjørkås, Jonas Ekeberg og Olemic Thommessen. (Foto: Oda Bhar)

Tirsdag 23. april ble Kunstkritikerprisen 2012 delt ut på Kunstnernes Hus. Samtidig inviterte AU i Kunstseksjonen av Norsk kritikerlag til Kritikersalong om hvorfor kritikk og kritikere ikke blir nevnt med et eneste ord i Kulturutredningen 2014. Kunstneriske kvalitetsvurderinger er tema, men knyttes kun til forskningsbaserte systemer, ikke til den uavhengige kritikken. Bør dette gjøre oss kritikere bekymret?

Debatten ble innledet av ordstyrer Dag Solhjell, som er leder for AU Seksjon kunst i Norsk kritikerlag og president for AICA Norge. Han presenterte paneldeltakerne, og oppsummerte i korte trekk hvorfor utelatelsen bekymrer Norsk kritikerlag. Han opplyste også om at både Kulturdepartementets politiske ledelse og Arbeiderpartiets stortingsgruppe var invitert til å sende en deltaker til debatten, uten å ha anledning.

Paneldeltakerne:
• Erik Henningsen, utredningsleder for Kulturutredningen 2014
• Svein Bjørkås, direktør i KORO
• Jonas Ekeberg, redaktør for Kunstkritikk
• Erlend Høyersten, direktør ved Kunstmuseene i Bergen (KODE)
• Olemic Thommessen, stortingsrepresentant (H)
• Malin Barth, direktør i Stiftelsen 3,14 i Bergen
• Moderator: Dag Solhjell.

Hva er Kulturutredningen 2014?
Om bakgrunnen for utredningen forklarte Solhjell:
– Kulturutredningen 2014 hadde som mandat å utrede og vurdere mål, virkemidler og resultatene av den statlige kulturpolitikken etter 2005. Den skulle evaluere resultatene av Kulturløftet 1 og 2, samt fremme forslag om eventuelle endringer. Et bredt sammensatt utvalg ledet av fylkesmann Anne Enger la frem utredningen i mars 2013, under navnet NOU2013:4 Kulturutredningen 2014.

På tross av at utvalget er opptatt av kvalitetsvurderinger når det gjelder kunst og kultur, og ønsker å gi dette en større plass i kulturpolitikken, er ordene kritiker eller kritikk overhodet ikke nevnt i det 350 sider lange dokumentet. Slik Solhjell leser dokumentet skal vurdering av kvalitet overlates forskermiljøene. Kritikerlagets nyvalgte leder Ida Habbestad beskriver problemet slik i en kronikk i Aftenposten 20. april:

– Utvalget anbefaler å opprette et forskningssenter for kultursektorforskning, som skal gi råd til myndighetene om kvalitetsvurdering. (…) Men kulturforskere vurderer i liten grad selve kunsten. De vurderer statistikk og utsagn om kunst, ofte fra aktører som har en agenda. (…) Kritikere forholder seg nettopp til kunst som ytring. Kritikken går i dialog med kunsten. Den tolker, diskuterer og formidler, og i mange tilfeller dokumenterer den også kunstuttrykk som ikke er varige, skriver Habbestad.

Ifølge Solhjell har utvalget hatt en god intensjon om å supplere kvantitative metodene fra dagens New Public Management-idéer med en fokus på kvalitet.

– Kulturutredningen 2014 skal ha ros for å ville imøtekomme kravet en om kunnskapsbasert kulturpolitikk, men må kritiseres for to forhold: Den overser den uavhengige kritikkens rolle, og vil overlate vurdering av kunstnerisk kvalitet til forskningsbaserte prosjekter. De er tenkt utført på oppdrag fra eierne av kulturinstitusjonene, i praksis departementene. Kan resultatet blir noen annet enn forsterket byråkratisering?

Panelet uenige om alvoret
Når ordet går videre til paneldeltakerne viser det seg raskt at det hersker uenighet om alvoret i situasjonen. I kortversjon toner byråkratene Henningsen (Kulturutredningen) og Bjørkås (KORO) ned konfliktpotensialet i rapporten ved å hevde at Solhjell og Kritikerlaget overdramatiserer. Selv om kritikere ikke eksplisitt er nevnt betyr det ikke at de er glemt, mener begge. Redaktør Jonas Ekeberg (Kunstkritikk) er av motsatt mening. Hvis mange er nevnt betyr det vel nettopp at de øvrige er glemt? Representantene for museum og galleri, direktørene Erlend Høyersten (KODE) og Malin Barth (Stiftelsen 3,14), forsikrer på sin side at de anser kritikk som både viktig og støtteverdig.

Konkret har Dag Solhjell bedt om svar på følgende spørsmål:
– Bør kritikken ha betydning i kvalitetsvurderinger av kunst og kultur, og av de institusjoner som mottar offentlig støtte for å formidle den?

Erik Henningsen er på plass som representant for utvalget bak Kulturutredningen 2014, siden utvalgets leder Anne Enger ikke kunne møte. Han begynner med å understreke sin rolle som utredningsleder, og at det er utvalget som er ansvarlig for synspunktene i NOUen. Han stiller i panelet fordi han kjenner dokumentet og kan forklare innholdet i det.

– Etter min mening bør kritikk være del av kulturpolitikken, og jeg mener at hvis man leser utredningen med et minimum av velvilje framgår det. Motsetningene er konstruerte. Kritikk bør selvsagt være del av den offentlige samtalen om kunst og kultur, men det var umulig å nevne alle aktører. Vi ønsket å ta en diskusjon om prinsipper, ikke bevege oss på aktørnivå. I ettertid seg jeg at teksten neppe ville ha tapt på et avsnitt om kritikere.

Svein Bjørkås er direktør for KORO, statens fagorgan for kunst i offentlige rom og landets største kunstprodusent. Også han mener Kritikerlaget overdriver.
– Utredningen omtaler spørsmålet på en svært kunnskapsoptimistisk måte, og Kritikerlaget leser utredningen på en unødvendig pessimistisk måte. Det største problemet mener jeg er at utredningen peker mot forskermiljøer som ikke finnes. Ingen norske forskningsmiljøer idag er i stand til å gjøre arbeidet som skisseres. Humanister har ikke greie på maktforhold og økonomi, samfunnsvitere har ikke peiling på verksanalyse og innholdsforståelse. Dette skulle gi mange åpninger for kritikere med relevant kompetanse.

Overdramatiserer kritikerne?
Jonas Ekeberg er redaktør for nettidsskriftet Kunstkritikk, den største statlige satsingen på kunstkritikk i Norge. Han ytrer seg sterkt mot å bagatellisere konflikten.
– Henningsen sier at ikke alle kan nevnes, men alle er jo nevnt, unntatt kritikerne! Jeg har en teori om hvorfor. Det er i ferd med å utvikle seg et hegemoni innen kulturpolitikken hvor kulturforskning og forvaltning blandes sammen. Kritikken beveger seg i den andre enden av feltet, som i rapporten kalles «uenighets¬fellesskapet». Det handler om at kunstkritikerne og kunstnerne kjemper med de samme politiske og estetiske verdiene. Å gjøre kulturforskning til rettesnor for kulturpolitikken vil være like vanskelig som å gjøre kunstkritikken til en slik rettesnor. Hva om vi stedet utsatte kulturforskningen for kritikk?

Olemic Thommessen (H) har gjort seg bemerket som kulturpolitiker på Stortinget, og blir ansett som en mulig kulturministerkandidat etter høstens valg. Han er opptatt av at kvalitet innen kulturfeltet alltid er gjenstand for forhandling og endring.
– Kvalitet er et vanskelig begrep hvis det skal settes inn i en politisk kontekst. Kunsten må leve i møtet med sitt publikum, ikke bare det brede publikum, men en offentlighet som er istand til å formulere standpunkter. I dette rommet skjer kvalitetsvurderingene. Hvis mitt parti skulle komme i posisjon må vi inn i en diskusjon om støtte og hva som er den enkelte institusjons samfunnsmessige oppgave. Selv om hver institusjonen må finne svaret på dette, vil det gi oss et grunnlag å vurdere mot i etterkant. Kunstkritikken er en helt sentral røst når det gjelder kvalitetsvurdering, men vi må ikke få en kvalitetstenkning som løfter seg vekk fra publikum og det som anses å være offentlig interessant. Da kan det bli vanskelig å forsvare kunstens plass på de offentlige budsjettene.

Ønsker visningsstedene kritikk?
Ordstyrer Solhjell vil nå vite hvor velkommen kritikernes stemme er for museer og gallerier. Direktør Malin Barth ved Stiftelsen 3,14 i Bergen er først nølende.
– Spørsmålet er ikke lett å svare på. Vi ønsker selvsagt kunstkritikk i mediene, og stiller oss som institusjon veldig positiv til kvalitetsvurderinger av kunstinstitusjoner som mottar offentlig støtte, men vil gjerne være med som premissleverandører for hvilke kriterier vi skal vurderes etter og med i debatt om hvem som skal komme med disse kvalitetsvurderingene.

Direktør Erlend Høyersten ved Kunstmuseene i Bergen, som nylig endret navn til KODE, poengterer at kritikken ikke må bli enerådende som kvalitetsfilter.
– Å skape rom for å diskutere kvalitet kan handle om å lete etter kriterier. Kritikken bør ha betydning, men hvilken rolle skal den ha? Kritikk bør ikke være noe «endelig filter», men ett av flere. Andre filtre kan være kuratorisk virksomhet og utdanningssystemet. Det er klart at vi ønsker kritikk av utstillingene våre, men vi ønsker også kvalitetskriterier for kritikken. Hva gir den oss som institusjonsledere eller kunstnere? I beste fall vil kritikken ha et slikt nivå at den bidrar til å utvikle kunstfeltet. Norge er et lite land hvor den jevne kunstinteressen ikke alltid er så høy vi skulle ønske. Vi har pressestøtte, og bør også ha kritikerstøtte, men det hender at jeg ønsker meg en mer presis og klar kritikk.

Uten støtte ingen seriøs kritikk
Når salen slipper til med innspill påpeker Lisa Kristin Strindberg fra NRK P2 hvor viktig det er at kritikere får midler til å reise.
– Det er ikke så farlig med filmkritikere og litteraturkritikere, men kritikere innen kunst, musikk og teater bør sendes ut, noe redaksjonene ikke har råd til lenger. Å få til en seriøs kritikk på disse feltene er ikke mulig uten støtte. Forestillinger burde ikke kun anmeldes av den lokale kritikeren, sier Strindberg.

Også Norsk kritikerlags leder Ida Habbestad minner om stram økonomi.
– Avisene prioriterer ikke kritikk, honorarene er dårlige, og hvis det ikke prioriteres inn i bevilgningene får vi kanskje ikke de beste kritikerne.

Kritiker og førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo Boel Christensen Scheel påpeker at rolleblanding blir stadig mer utbredt på kunstfeltet.
– Feltet er blitt mer komplisert fordi det ikke lenger er bare kritikerne som utøver kritikk, det gjør også institusjonene og kuratorene. Kunstnerne har også begynt som kuratorer selv. Det skjer en blanding eller sammensmeltning av roller som ble tatt opp i Stortingsmeldingen for visuell kunst, men ikke i Kulturutredningen. Vi må ikke glemme det kunstfaglige. Ja takk til det som er kunnskapsbasert, men hva slags kunnskap, og hvordan skal den brukes?

Generalsekretær for Norsk oversetterforening og tidligere direktør ved Norsk filminstitutt Vigdis Lian framhever dynamikken mellom kunstnere, forvaltere og publikum.
– Jeg har vært kulturbyråkrat i førti år, men blir skremt når forskningsverdenens forståelse trekkes inn som grunnlag for kulturpolitikk. Alle ønsker forskning velkommen, men uten et kunstfelt som opererer i en større sammenheng, med kunstnerne er del av diskursen, får vi en forvaltningsstat. Jeg vil ikke leve i et kulturfelt hvor kulturbyråkratene bestemmer. Uten dynamikk mellom kunstnere, forvaltere og publikum kan kunsten bli lite interessant, og da nytter det heller ikke å diskutere kritikerens rolle.

Bør kritikken være del av kulturpolitikken?
Ordstyrer Dag Solhjell tar oss videre til andre hovedspørsmål i debatten.
– Bør kritikken være del av kulturpolitikken?

Både Erlend Høyersten (KODE) og Malin Barth (Stiftelsen 3,14) svarer ja, og mener at støtte til kritikerne må inn på lik linje med pressestøtten. Svein Bjørkås (KORO) er positiv til kritikerstipender, men mener at dagens kritikk viser så mange positive tendenser at bekymring er unødvendig. Utsagnet overrasker Jonas Ekeberg.
– Jeg ser dessverre ikke den positive utviklingen i kritikken som Bjørkås snakker om. Det jeg ser er kritikerflukt! Kritikerne flykter inn i institusjonene, tar hva som helst av kuratorjobber for å slippe ut av en situasjonen som verken er betalt eller behagelig. Vi kan ikke bare satse på stipender, for den som får stipend tar gjerne pause… og skriver bok! Pengene må inn i redaksjonene, slik at folk får betalt for det de faktisk skriver. Å være kritiker er krevende, du må se ti utstillinger for å kunne skrive godt om én, og ha en vanvittig oversikt. Jeg tror en god tidsskriftstøtte er viktigere enn stipender, og mener at vi trenger flere heltidsstillinger innen kritikk. I Utredningen leser jeg et forslag om å innføre dirigentlønnsordning, og da tenker jeg at musikere har gode lobbyister! Rapporten kommer med et slikt detaljforslag, mens kritikere ikke er nevnt!? Det synes jeg er en skandale.

Hvis «folk flest» fikk bestemme
Diskusjonen beveger seg over mot hvem som skal være kritikkens målgruppe, og Olemic Thommessen (H) bringer inn markedet som faktor.
– Hvorfor er det blitt slik at kritikerne ikke får betalt? Er det fordi kunsten ikke engasjerer nok til at det prioriteres i redaksjonene? Oppleves ikke kritikken som relevant? Kanskje er det feil kurs å tenke at staten skal betale for dette. Vi må spørre hva som eventuelt gjør kritikken viktig for folk, og da mener jeg folk flest.
Thommesen får støtte fra flere som vil kritikeren skal favne så bredt som mulig, mens andre frykter en forflatning.

Ordstyrer Dag Solhjell mener at det ikke kan finnes en kritikk for alle, slik det heller ikke er noen kunst for alle. Ifølge Vigdis Lian går det ikke går an å skrive til «folk flest», siden folk flest ikke finnes: man skriver til grupper.
– Vi trenger kritikere som kan leve av det, og som har kunnskap, innsikt og oversikt. Men en statlig finansiert kunstkritikk vil jeg ikke ha, for den blir ikke like fri, hevder Lian.
Som redaktør for et statlig finansiert tidsskrift er Jonas Ekeberg uenig.
– Å si at man ikke vil ha statlige kunstkritikere er en meningsløs problemstilling. Det er jo ingen som sier: «Vi vil ikke ha statlige leger!»
– Jeg ser ikke problemet: Hvis kunsten kan støttes statlig, kan også kritikken støttes statlig. Vi møter alle hele tiden på tilbakemeldinger som refererer til dårlig økonomi for den nedprioriterte kunstkritikken, sier Malin Barth.

Kompetanse som springbrett
I oppsummeringsrunden uttaler maktens menn at innblikket i kritikernes hverdag har vært nyttig. Ingen av dem vil likevel forplikte seg til noe konkret.
– Jeg er enig med Jonas Ekeberg i at det er viktig å støtte tidsskriftene, uten at jeg dermed kan love flere penger, sier stortingsrepresentant Olemic Thommessen (H).
– Det har blitt tydeligere for meg gjennom diskusjonen hvor viktige kritikerne er, men jeg mener fortsatt at dere kan bruke rapporten vår som et springbrett, sier Erik Henningsen, utredningsleder for Kulturutredningen 2014.

Svein Bjørkås (KORO) minner om de positive sidene ved å være marginal.
– Det er viktig å huske at kritikkens marginalitet sikrer dens ytringsrom. Å vri posisjonene og snakke om «for alle» vil definere vekk rommet av kompetanse, som betyr at noen har rom til å uttale seg med større vekt enn andre.
**

Kritikersalongen var støttet av Norsk kulturråd og Fritt Ord og ble arrangert i samarbeid med Kunstnernes Hus.
Referent: Oda Bhar

På bildet ser vi fra venstre: Erik Henningsen, Svein Bjørkås, Jonas Ekeberg og Olemic Thommessen. (Foto: Oda Bhar)

comments powered by Disqus