Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Søkelys på den manglende kunstkritikk i Telemark

Telemark er i dag uten kunstkritikk, og det kommer nesten ikke kritikere utenfra for å dekke utstillinger i fylket. På kritikersalongen i Telemark Kunstnersenter i Skien 3. juni var det enighet om behovet for kritikk, men mange ulike synspunkter på både dens formål, kritikkens form, hvem som bør skrive, hvor den bør publiseres og hvordan den bør finansieres. Det synes å være langt på vei akseptert at kunstkritikk bør være et kunstpolitisk ansvar, av samme grunn som et levende regionalt kunstliv også er et kunstpolitisk ansvar. Tiltak og løsninger som utvikles i Telemark, bør helst inngå i et mønster som følges på landsbasis, skriver Dag Solhjell i dette uttømmende referatet, hvor de fleste debattdeltakernes innledninger er gjengitt.

Kritikerlaget 30. juni 2010 DebattKunstReferater
Telemark kunstnersenter2

Av Dag Solhjell

1. Arrangementet

Tid: Torsdag 3. juni
Sted: Telemark Kunstnersenter, Liegata 8, Skien.
Arrangør: Telemark Fylkeskommune (v/ Line Ruud Ørslien) og Norsk Kritikerlag, seksjonen for billedkunst (v/ Dag Solhjell), i samarbeid med Telemark Kunstnersenter (v/Alice Enhuus).
Støtte: Arrangementet ble finansiert med støtte fra Telemark Fylkeskommune.
Møteleder: Dag Solhjell, medlem av Arbeidsutvalget i Norsk Kritikerlags kunstseksjon.
Arrangementet: Møteleder fremla resultatene av en undersøkelse av kritikkens situasjon i Telemark (se nedenfor). Fem temaer ble tatt opp til debatt, med 20-25 minutter avsatt til hvert av dem. Til hvert tema var det minst to innledere, som hver fikk maksimalt 5 minutter, med ferdig forberedte innlegg om sitt tema, og de fleste holdt seg under det. Etter innlederne fikk de andre i panelet ordet, og deretter innlegg fra salen. Resultatet ble en form for workshop, med mange innlegg fra panelet og fra salen. Det var ca 25 deltakere i alt, noe i underkant av det forventede, men det var i sterk konkurranse med en varm og vakker sommerkveld. Telemark kunstnersenter holder til i det som kanskje er de vakreste og beste lokalene av alle norske kunstnersentra, i en bygning reist for Norges Bank på 1840-tallet, med H. F. D. Linstow som en av de to arkitektene. Kunstnersenteret, ved Alice Enhus og Trine Billington, hadde forberedt arrangementet godt, i lokaler som passet perfekt til formålet.
Referat: I referatet er tatt med alle de forberedte innleggene, samt Øystein Selmers avsluttende innlegg som ble laget mens han var tilhører til debatten.

1. Velkommen. Fylkeskultursjef Geir Berge Nordtveit, Telemark fylkeskommune, ønsket velkommen.

2. Presentasjon. Møteleder innledet med å si litt om bakgrunnen for kritikersalongen, og at den var den tredje i en rekke som belyste problemstillinger rundt kunstkritikk i regionene, etter Trondheim og Tromsø. Han presenterte deretter debattopplegget, og de som satt i panelet.

2. Kritikersituasjonen i Telemark

Dag Solhjell presenterte resultatene av en liten undersøkelse av kritikersituasjonen i Telemark. En hovedkonklusjon er at Telemark for tiden er en kritikerfri sone. Den ga farge til diskusjonene, som i stor grad dreide seg om mulighetene få til en aktiv kunstkritikk av utstillinger i Telemark.

Kritikken i forhold til utstillingssteder
Syv utstillingssteder har siden begynnelsen av 2009 arrangert i alt 101 utstillinger. Av disse ble det skrevet kritikker av tre utstillinger, i Skiens Kunstforening (Sørlandsutstillingen, i Fædrelandsvennen), Telemarksgalleriet (Kitch-utstilling med Odd Nerdrum, i Klassekampen) og Porsgrunn Kunstforening (Lotte Konow Lund, i Norske kunstforeningers interne blad Kunst). To av kritikkene var skrevet av medlemmer av Norsk kritikerlag bosatt i Oslo, den tredje av en billedkunstner bosatt i Kristiansand som ikke er medlem av Kritikerlaget. Ingen av kritikkene gjaldt Telemarkskunstnere.

De syv utstillingsstedene verdsetter det å få kritikker av sine utstillinger meget høyt – de gir en gjennomsnittlig score på 5,4 på en skala fra 1 til 6, der 6 er høyest.

På arkivet til kunsttidsskriftet Billedkunst er det 8 oppslag på søkeordet Skien, 5 oppslag på stikkordet Porsgrunn og 2 på stikkordet Notodden. Ingen er fra etter 2008. Om vi eliminerer dobbeltoppslag, oppslag som ikke gjelder Telemarksforhold spesielt, og henvisninger til andre mediers oppslag om Telemarksforhold, står det igjen 8 oppslag i hele arkivet. Ingen av disse var kritikker. Det er kunstpolitiske forhold knyttet til kunstnere som får dekning i Billedkunst.

På arkivet til kritikknettstedet kunstkritikk.no (nå Kunstkritikk), finner vi to kritikker i 2007, fra en utstilling i Porsgrunn Kunstforening og av skulptursatstingen Tempo, begge skrevet av kritikere fra Oslo (Line Ulekleiv og Erling Moestue Bugge). I tillegg var det noen presentasjoner fra satsinger i Skien og en debatt med utgangspunkt i en Nerdrum-utstilling i Porsgrunn.

Konklusjon: Utstillinger i Telemark får bare unntaksvis kritikker, og det virker tilfeldig hvilke som får det. De to Oslo-baserte mediene som hyppigst bringer kritikker utenfra Oslo, har ikke brakt kritikker fra Telemark siden 2007. De få kritikerne kommer utenfra. Deres kritikker blir ikke publisert i organer som har Telemark som sitt naturlige nedslagsfelt. Telemark, med mange utstillingssteder, mange aktive kunstnere, sine satsinger på å utvikle et levende kunstliv i Grenlandsområdet, og med en av Norges største kunsthaller (Telemarksgalleriet på Notodden) er selv uten kunstkritikere og medier som bringer kunstkritikk. Det er et sterkt ønske blant utstillingsarrangører i Telemark å få kritikker.

Kritikker i forhold til kunstnere i Telemark
Femten kunstnere har sendt inn opplysninger. Bortsett fra to har de nettopp eller for få år siden hatt eller deltatt på separat- eller gruppeutstilling i Telemark. Noen få er aktive utstillere i andre deler av landet. Bare to av de femten har fått kritikker på utstillinger i Telemark, i 2001 og 2006, begge skrevet av Grethe Hald og publisert i Varden. Ingen har fått kritikker på sine utstillinger i Telemark de senere årene. De siste 10 årene har seks av dem ikke fått noen kritikker, uansett hvor de har stilt ut. Fire har fått en eller to kritikker, fem har fått tre eller flere.

Kunstnerne verdsetter kritikker høyt, men ikke like høyt som utstillingsarrangørene. På en skala fra 1 til 6 der 6 er høyest, ga de en gjennomsnittlig score på 4,9.

Konklusjon: Kunstnere i Telemark, i likhet med de fleste kunstnere i andre deler av landet, får meget sjelden kritikker, og for tiden ikke på sine utstillinger i Telemark. Det er et sterkt ønske blant kunstnere i Telemark å få kritikker på sine utstillinger.

Sammenfatning om situasjonen for kunstkritikk i Telemark
Telemark, av mange oppfattet som selve kunstnerfylket, er for tiden en kritikkfri sone. Det har ingen egen kritiker, ingen medlemmer av Norsk kritikerlags seksjon for kunst er bosatt i Telemark. Det publiseres ikke kritikker i fylkets egne medier. Kritikker er avhengig av interessen hos kritikere og redaksjoner utenfra, og de viser sjelden slik interesse. Både utstillingsarrangører og kunstnere ønsker sterkt å få kritikk.

Er en situasjon uten kunstkritikk i og fra Telemark noe som kunstnere, utstillingsarrangører og kunstpolitikere i Telemark kan leve med i årene fremover? Hvis svaret er nei, hva bør gjøres?

3. Er det behov for kunstkritikk i Grenland og Telemark?

Hvis svaret er nei: hvorfor ikke? Hvis svaret er ja; hvor lenge skal regionen være uten kunstkritikere? Er det i Skien og Porsgrunn forutsetningene er best for å få utviklet en regionalt basert kunstkritikk? Har kritikere noen plass i Grenlands kulturklynge? Forberedte innlegg fra: Intendant i Porsgrunn Kunstforening Andreas Rishovd, styreleder i Telemark kunstnersenter Odd-Fredrik Heiberg, og kunstkonsulent i Skien kommune Tom-Erik Lønnerød.

Andreas Rishovd:

Er det behov for kunstkritikk i Grenland?
Helt klart ja, det er nå et behov for kunstkritikk i Grenland. Dette behovet for kunstkritikk har etter min mening styrket seg de siste 2-3 åra, hvor nivået til flere av de offentlig støttede kunstarenaene i regionen har hevet seg, og der ambisjonene om å satse ytterligere på å heve kvaliteten på utstillingene, står i fokus. Behovet for kritikk er først og fremst viktig for de offentlig støttede visningsstedene, på grunn av bruken av offentlige midler, men også fordi man her i det store og det hele baserer seg på utstillinger av kunstnere som ikke henvender seg til den kommersielle delen av kunstmarkedet. Her går et viktig skille, mener jeg, hvor det er helt avgjørende for ikke-kommersielle visningssteder å få kritikk, som fungerer som en bekreftelse på å bli sett, og fordi man ikke kan måles i forhold til salg jf. den kommersielle delen.

Hvor lenge skal regionen være uten kunstkritikker?
Jeg mener at Grenland og Telemark har befunnet seg i et vakuum innafor kunstfeltet alt for lenge. Veldig lite av det som foregår i regionen innafor kunstfeltet er synlig for et nasjonalt publikum, og synliggjøres i for liten grad gjennom de etablerte kanalene for kunstkritikk. Jeg tror vi som arbeider innafor kunstfeltet i stor grad må ta ansvaret for dette vakuumet. På den ene siden handler det om at det over tid har vært få utstillinger som har vært interessante for et nasjonalt miljø. Det handler om begrenset økonomi og manglende evne til å synliggjøre seg gjennom markedsføring i de rette kanalene. Et siste punkt er avstanden til Oslo. Summen av dette gjør oss lite synlige utenfor regionen.

Relativt umiddelbart bør det være mulig å få den regionale pressen til å bruke frilansere til å kritisere utstillinger av de større aktørene i regionens kunstfelt. Til en viss grad har man fått til det innafor scenekunsten.

Innafor 2010 bør det være mulig å få på plass en ordning ledet av Telemark fylke i samarbeid med Skien og Porsgrunn kommune, der midler sikres og avtaler inngås med Kritikerlaget/ aktuelle kritikere.

Er det i Skien og Porsgrunn forutsetningene er best for å få utviklet regional basert kunstkritikk?
Hvis vi ser på hvem som er deltakere i denne salongen i dag, så er tydeligvis svaret ja, det er her det kunstfaglige tyngdepunktet ligger i regionen, et tyngdepunkt som vil forsterkes ytterligere med etableringen av Grenland kunsthall, med avdelinger i både Skien og Porsgrunn. Man skal selvfølgelig i tillegg ha et blikk på hva som skjer på Notodden, Rauland og i Seljord.

Har kritikere noen plass i Grenlands kulturklynge?
Nei, en kritiker bør ha færrest mulige kontaktpunkter med det miljøet vedkommende skal kritisere. Alle de offentlig støtta visningsstedene er representert i klynga og bruker samlingene til å styrke dialog/ utvikle relasjoner.

Odd-Fredrik Heiberg:

Er det behov for kunstkritikk i Grenland og Telemark?
For å svare på spørsmålet om vi trenger kunstkritikk i Telemark er det viktig å se på ulike funksjoner kunstkritikk har, som det er behov for i Telemark. Her er noen:

Kritikken er et verktøy for samtale og meningsdannelse rundt kunsten. Kunstens natur er diskusjon og dialog, uten en konkret fasit. I dag er formidlingen av kunst stadig viktigere, og noe vi alle blir stadig bedre på. Men enten formidlingen er muntlige omvisninger, nettsider eller en krangel på Lundetangen, føles det som å mangle et bein å aldri kunne forvente å oppnå kritikker, både for den som formidler kunsten og for publikum.

Kritikk skaper økt oppmerksomhet, interesse og engasjement. I Telemark i dag dekker lokalavisene samvittighetsfullt de aller fleste kunstutstillinger og kunstprosjekter med positivt ladet forhåndsomtale, og eventuelt reportasje fra åpning. Dette er viktig, og synliggjør eksistensen av en mangslungen kunstnerisk aktivitet i stadig utvikling. Men kunsten dekkes i bunn og grunn på samme måte som lotteri på skolen og dugnad i borettslaget. Andre deler av det profesjonelle kulturlivet, som konserter, teateroppsetninger, film og musikk blir anmeldt, i alle fall sporadisk, men ikke kunst. Feltet blir ignorert. Første utgave av utendørsutstillingen Tempo Skien fikk fyldig kritikk, både i Dagens Næringsliv og Billedkunst. Kritikken var ikke udelt positiv. Men disse kritikkene ble faktisk lest, og ga folk en idé om hva Tempo er, med en troverdighet som Telemark Kunstnersenter ikke kunne gi. Dette har vært til enorm tilførsel til prosjektet når jeg forteller om utstillingen i ulike sammenhenger, enten jeg oppsøker miljøer i eller utenfor Telemark, under diskusjoner, på foredrag bl.a. på Kunsthøyskolen i Bergen eller under søknadsarbeidet for videre finansiering.

Kritikken gjør at kunsten tas mer på alvor, og at kunsten tar seg selv mer på alvor. Kunstlivet ikke har godt av den «trygghet» som fravær av kritikk gir. Mangelen på kritiske tilbakemeldinger og refleksjon med faglig tyngde, gir en likegyldighet, hvor både produsenter og konsumenter etter hvert fremstår som usikre på egen dømmekraft fordi de mangler et speil, utenfor seg selv, hvor synspunkter formuleres offentlig. Denne usikkerheten er merkbar i Telemark, hvor selv over gjennomsnittet kunstinteresserte personer stadig må erklære at de egentlig ikke har greie på kunst, og jeg hører stadig at det egentlig ikke finnes noen tradisjoner for samtidskunst her. Det pussige er at for hundre år siden kan man på mange måter si at Telemark var i tråd med samtidskunsten. Og så har vi kanskje blitt hengende etter. Men Telemark har modnet, og det er vel knapt noen som mener at «tradisjonene» ikke er i utvikling. Telemark har i dag flere kunstaktører med såpass ambisjoner at både de og publikum fortjener å lese kritikk på det som foregår. Uten kunstkritikk risikerer vi at kunstlivet stagnerer.

Jeg mener ikke at de ovenfor nevnte effektene vil omskape Telemark som ved et trylleslag, men at det fremstår som et stadig økende savn, og som en logisk videreutvikling av den langsiktige kunstsatsingen som gjøres i regionen.

Hvor lenge skal regionen være uten kunstkritikere?
Det bør snarest opprettes en ordning som sikrer kunstkritikk for fylket. Det bør ikke bare være et mål at den gjengis i nasjonale medier, men at den også blir trykket i lokalpressen mens den fortsatt er aktuell.

Er det i Skien og Porsgrunn forutsetningene er best for å få utviklet en regionalt basert kunstkritikk?
Jeg antar det, men den bør kunne dekke hele fylket.

Har kritikere en plass i Grenlands kulturklynge?
Ja, en kritiker vil definitivt oppfylle kravene og forventningene til medlemskap i kulturklynga, men kritikeren må ikke inngå i kompaniskap i klynga som virker negativt på integriteten.

Tom-Erik Lønnerød:

Er det behov for kunstkritikk i Grenland og Telemark?
Jeg svarer «JA» til spørsmålet om det er behov for kunstkritikk i Grenland og Telemark. Jeg er positivt innstilt, men jeg tror man må justere forventningene til hva økt kunstkritikk vil utrette.

Ja, vi trenger mer faglig oppmerksomhet rundt kunstprosjekter og formidling av kunst. Telemark har befunnet seg i et sort hull på det norske samtidskunstkartet i lengre tid. Å snakke om Telemark som selve kunstnerfylket gir ingen mening i vår egen samtid. Vi er heldige i fylket at vi har to fylkesdekkende aviser – slik sett får kunst og kunstprosjekter god omtale lokalt, men det har ingen faglig tyngde. Det skal lite til for å løfte den faglige diskursen rundt kunst i regionen.

Men vi må gå inn i problematikken med åpne øyne. At det skrives flere kritikker av kunstprosjekter i vår region, vil ikke nødvendigvis generere mer interesse rundt kunstutstillinger i regionen (i hvert fall ikke hos folk flest), kanskje heller ikke få flere utenbys til å dreie fokuset mot vår region. Men det kan skjerpe oss som jobber med kunstformidling til å reflektere mer rundt egen virksomhet og øke profesjonaliteten. Og bidra til å løfte diskursen fra det grunnleggende spørsmål om «men er det kunst?» til en mer inngående diskusjon rundt kunst.

Under 3 år med Tempo Skien har det blitt presentert en lang rekke interessante kunstverk i byrommene i Skien, men diskusjonene som har vært er i stor grad basert på enkeltpersoners smak fremfor en faglig begrunnelse og debatt. Økt fokus på kunstkritikk i regionen vil kunne bidra til å dreie fokuset i en mer kunstfaglig retning.

Jeg får av og til følelsen av at det man egentlig er ute etter ved å stille disse spørsmålene, er å ønske mer oppmerksomhet fra kunstmiljøene i Oslo, Bergen, Trondheim og at det er den egentlige beveggrunnen for spørsmålene. Og da må man kanskje stille spørsmålet på en annen måte: Har vi kunstprosjekter og utstillinger som er relevante for kunstkritikere utenfor regionen?

Hvor lenge skal regionen være uten kunstkritiker?
Det bør skje noe raskt, og nå tråkker jeg muligens over i noen av de andre paneldeltakernes bed, men jeg er ikke sikker på om det er avisene, administrasjonene eller institusjonene, som skal bli pålagt ansvaret for å få ballen til å rulle. Det kan likegodt være enkeltstående kritikere som er påkoblet Kunstkritikk som åpner slusene. Vi bør se kritikk av Pushwagner, Tørdals og Raulandsutstillingen på Kunstkritikk i sommer.

Er det i Skien og Porsgrunn forutsetningene er best for å få utviklet en regionalt basert kunstkritikk?
På spørsmål om det er i Skien og Porsgrunn forutsetningene er best for å få utviklet en regionalt basert kunstkritikk, så er svaret ja, men en regionalt basert kunstkritikk bør også se til aktiviteter i f.eks. Rauland og Notodden i tillegg til grenlandsområdet. Jeg tror ikke det vil være nok aktivitet i Grenland til å engasjere en kunstkritiker full tid.

Har kritikere noen plass i Grenlands kulturklynge (kunstkom)?
Her er mitt svar kategorisk ja. Kulturklyngen må være åpen for all relatert aktivitet til kjerneområdet – ellers fremstår det som en måtelig interessant klubb for de innvidde.

4. Hvem bør være kritikere i Telemark?

Er det kunstnere, utsmykkinger, utstillingsarrangører og kuratorer i Telemark: uavhengige kritikere, kunstnere, kuratorer, kritikere fra Oslo, kulturjournalister eller andre? Forberedte innlegg fra: kulturjournalist Anne-Lill Aas i Telemark Arbeiderblad, og rådgiver for kunst og kunstformidling ved fylkeskultursjefens kontor i Telemark, Line Ruud Ørslien.

Anne-Lill Aas

TA er blant de avisene i landet som satser mest på kultur. Så hvorfor har vi ingen kunstkritikk? I stedet for å anmelde kunst, har vi valgt å bruke ressurser på forhåndsomtaler, og rekker vi ikke det, hender det at vi er til stede på selve åpningen. Våre omtaler har forskjellige vinklinger, og ofte får kunstneren anledning til å fortelle om sine perspektiver, referanser og budskap. Det kan gi beskueren et nyttig verktøy til å tolke kunsten.

Ved å omtale utstillingene og kunstneren, gjør vi noen av leserne nysgjerrige. Noen ganger prioriterer vi også å reise bort for å intervjue kunstnere. Nå sist dro jeg til Oslo for å møte Pushwagner, som nå har kommet susende til Grenland i en Cadillac som får bilene på bildene hans til å blekne. Pushwagner er et eksempel på at kunstnere kan være vel så vanskelige å tolke som kunsten de skaper. Det er ikke ofte kunst blir oppslag i TA, men Pushwagner prydet førstesiden. I tillegg skal vi være med på båtturen fra Porsgrunn til Skien. Men noen anmeldelse av utstillingene i Grenland har vi ikke planlagt. Dersom vi skal ha det, vil det være ideelt med en ekstern anmelder, slik Stavanger Aftenblad har. Det er en av ytterst få aviser i landet som har prioritert kunstanmeldelser og anmeldelse av arkitektur. I tillegg til den profilerte anmelderen Trond Borgen, har de nå også fått en kvinnelig anmelder, for å gjøre kritikken mer variert. Stavanger Aftenblad mener kunstkritikk er viktig for å oppdra leserne til hva som er god og dårlig billedkunst. Er det journalistens oppgave? Kunstkritikken skaper debatt med høy temperatur, og noen ganger er det full fyr i redaksjonen i Stavanger, kunne en av kulturjournalistene fortelle.

Konseptuell kunst kommenterer ofte kjente verk, og en kunstanmelder i en regionavis bør ha kjennskap til kunsthistorien. Men noen ganger kan det være like nyttig å ha studert tegneserier. Referansene er ikke alltid like lett tilgjengelige, noe Gardar Eide Einarsson er et godt eksempel på. Hadde jeg ikke lest kritikken av utstillingen hans Power has a fragrance i Morgenbladet, ville jeg neppe tenkt på at speilet han stiller ut på Astrup Fearnley-muséet referer til et speil på t-banen i Tokyo, som skal forhindre selvmord. Dette er et eksempel på at kunstkritikk kan gi deg nyttig kunnskap. Noe vi også kan få ved å lese omtaler eller portretter som går i dybden.

Før sushien kom til Skien, hadde byen fått en kontroversiell utendørsutstilling som alle innbyggerne måtte forholde seg til, enten de ville eller ei. Tempo Skien er et eksempel på en utstilling som med fordel også kunne fått oppmerksomhet ved en anmeldelse i den lokale pressen. Det fikk den ikke. Den ble i stedet anmeldt av Kunstkritikk, mens lokalpressen valgte å referere til denne anmeldelsen. Kunstuttrykket representerte noe nytt i Telemark. Vegg i vegg med Dolly Dimples ble Porsgrunn kunstforening en motvekt til de mer kommersielle galleriene. Utstillingene var mer utfordrende for innbyggerne, som tidligere hadde vært vant til mindre krevende kunst. Til Telemark kunstnersenters utstillinger kommer mange ungdommer. Men ville de kastet seg over kunstkritikk i TA? Kanskje lærer de like mye ved å få en omvisning eller lese en omtale av verkene.

Trenger man å slakte eller rose en utstilling for å gi innsikt? Skal vi kaste terning på Telemarksutstillingen og Sørlandsutstillingen, som vi gjør på alt fra vin til teater? Gjerne det, hvis noen som brenner for kunstkritikk og føler seg kompetente, vil anmelde utvalgte utstillinger for oss. For det finnes etter hvert et hav av gallerier i Telemark, og TA dekker 18 kommuner. Vi prøver å omtale så mange som mulig, men dersom avisens kulturjournalister skulle begynt med kunstanmeldelser, ville det antageligvis gått på bekostning av mangfoldet. Å skrive lett om noe som er komplisert, kan være tungt. Ved å omtale kunst uten å bruke termer som stenger mange av våre over 60 000 lesere ute, åpner vi også noen dører for mange som ikke er bevandret i kunstverden fra før.

Epilog: Etter debatten har TA fått en frilanser med kunsthistoriebakgrunn til å anmelde utvalgte utstillinger.

Line Ruud Ørslien:

Hvem bør kritisere kunst i Telemark? Som vi ser av Solhjells undersøkelse, er Telemark en kritikkfri sone per i dag. Vi som bor og arbeider med kunst i Telemark, skulle ønske oss en annen kunstkritikkhverdag enn dette. Vi ville gjerne hatt en flora av kritikere, og en regelmessig og grundig dekning av utstillinger. Helst skulle kritikken komme fra kompetente fagpersoner, som både hadde kunnskap nok til å sette seg grundig inn i utstillingenes tematikk, og var skriveføre nok til å formidle det på en måte som ville treffe både spesielt interesserte og den allmenne leser. Sånn er det ikke i dag.

Det norske kunstfeltet har per i dag tre landsdekkende publikasjoner og nettsteder for kunstkritikk. Både Billedkunst, Kunstkritikk og Kunstforum er stasjonert i Oslo. Siden disse dekker hele landet, har Telemark mange å konkurrere med om oppmerksomheten. Prioriteringene er stramme, og redaksjonene har få ressurser å bruke på å sende Oslobaserte kritikere til regionene. Sånn vil det nok fortsette å være. Også i forhold til nasjonal presse er det sterk konkurranse om spalteplass og ressurser. Hvordan kan vi i Telemark møte denne situasjonen? Det første er selvfølgelig at vi må lage så spennende utstillinger og kunstprosjekter at ingen kan overse dem!

Dessuten trenger vi trolig selv og aktivt rekruttere kritikere for å forbedre situasjonen. Disse bør skrive både for regionens medier og for de nasjonalt dekkende mediene. Hvordan kan vi gå fram? Et samarbeid med Høgskolen i Bø kan være aktuelt. Her finnes kulturstudiet, forfatterstudiet og et kuratorstudium som nå starter opp igjen. Vi bør kontakte høgskolen og etterlyse studenter med kunstfaglig kompetanse eller bakgrunn, eller interesse for å sette seg inn i fagfeltet. Så bør vi sammen tenke ut en måte å følge disse skribentene opp på.

Det kan også være kritikerspirer å hente blant kunstnermassen i fylket. Kunstnerne har så klart sterk kompetanse på feltet. Men – siden kunstnermiljøet i fylket er såpass lite og oversiktlig som det er, vil nok mange føle at det er problematisk å gi kritikk til kunstnere i samme miljø. Kanskje kunne man tenke seg en form for samarbeid med nabofylkene. Skriveføre kunstnere bør kunne dekke utstillinger i sine nabofylker, både for regionsavisene og sentralt. I så fall bør man nok finne en måte å organisere dette på, i hvert fall i en startfase. KORO har en base over kunstkonsulenter til utsmykkingsprosjekter, vi kan lage en miniversjon over regionsbaserte kunstkritikere. Vil en slik base bli brukt, av regionspressen og av nasjonale medier? Vil regionsavisene slippe frilansskribenter til i spaltene på regelmessig basis?

Ifølge Solhjell er Telemark av mange oppfattet som selve kunstnerfylket. Ser man bakover i tid, har Telemark en sterk og viktig posisjon i kunsthistorien. Også i dag skjer det masse på kunstfeltet i Telemark – men det er for lite synlig nasjonalt. Regionalt er utfordringen at dekningen er for lite inngående. De fleste utstillinger i Telemark får pressedekning i regionsavisene, men dessverre mangler dybden. Vi trenger kritikere som kan gå ordentlig inn i utstillingene og gi publikum i regionen innsikt. I tillegg skal kunstkritikken bringe det som skjer i Telemark ut til resten av landet. Sånn kan Telemarkskunsten og kunstnerne bli satt i en større nasjonal sammenheng. Dette kan ha betydning også for kunstnernes utstillingsdeltagelse og stipendtildeling, så dette er viktig.

Om vi dyrker fram gode skribenter i regionen, tror jeg de nasjonale mediene vil benytte seg av disse. I det minste gjelder dette kunstpublikasjonene. Lokalt stasjonerte, gode skribenter er sterkt etterlyst, og fra min tid i Billedkunst vet jeg hvordan man lette med lys og lykte for å finne fram til slike. Det er ikke ønskelig for noen at de nasjonale mediene kun dekker kunstscenen i de store byene. Det gir et skjevt bilde av dagens samtidskunstscene – som er mye mer mangfoldig enn det bildet mediene får fram. Vi må sammen nå ta konkrete grep for å få Telemark bedre fram på det nasjonale kunstkartet, for å delta i den nasjonale samtalen. Som kunsthistoriker tenker jeg også at Telemark skal fortsette å være del av den nasjonale kunsthistorien når den skrives, og da må vi fram i mediene og inn i arkivene. Framtidens kunsthistorikere må finne gode spor etter oss.

5. Hvor bør kunstkritikken publiseres?

Bør kunstkritikken publiseres i dagsaviser, eller bør det etableres et eget nettsted for kunstkritikk, med redaksjon i Grenland, og med ansvar for regionen? Eller bør kunstkritikk fra utstillinger i Telemark publiseres på nettmedier med redaksjoner i Oslo, som Kunstkritikk eller Kunstforum? Forberedte innlegg fra: Atle Barcley og daglig leder i Telemark kunstnersenter Alice Enhuus.

Atle Barcley

Den regionale kunstkritikkens tilknytning til medier og redaksjoner
Formål:
1. Styrke kunstfaglig utvikling internt i Telemark
2. Gi et bidrag til å styrke norsk kunstkritikk
3. Gjøre Telemark mer attraktiv for kunstpublikummet og som bosted og utstillingssted for kunstnere
Interesse:
1. Kritikk av utstillinger i Telemark.
2. Kritikk av utstillinger andre steder – med kunstnere som bor i Telemark.
3. Omtaler av kunstutstillinger i Telemark.
4. Omtaler av kunstutstillinger andre steder – gjort av kunstnere som bor i Telemark.
Omtaler er av interesse fordi det kan føde en kritisk diskusjon. Omtalen må være tilgjengelig i et medium og en sosial sammenheng som stimulerer debatt.
Målgruppe:
1. Profesjonelle i kunstlivet i Telemark
2. Profesjonelle i kunstlivet ellers i landet
3. Kunstpublikummet regionalt
4. Kunstpublikummet utenfor regionen

Hvor bør kritikken publiseres?
1. Nettsider som er mye besøkt av regionens profesjonelle (TKS, BIT, Kunstkom, kunstforeningene, galleriene)
2. Nettsider som er mye besøkt av profesjonelle i andre deler av landet (Kunstkritikk, Kunstforum.as, Billedkunst)
3. Regionens dagsaviser – for å nå kunstpublikummet (200 000 lesere på papir, 40 000 på nett)
Ja, takk alle tre alternativer. Digitalt innhold kan være flere steder samtidig. Utvikle samhandling mellom regionale og nasjonale aktører.

Hvilken redaksjon bør kritikeren forholde seg til?
Regional redaksjon utenfor avisene
Stimulerer faglig utvikling regionalt. Krever faglig utvikling regionalt.
Regionavisenes redaksjoner
Har formidlingskompetanse. Knytter kritikken til øvrig kulturelt innhold. Krever faglig utvikling i redaksjonene.
Redaksjon med nasjonale ambisjoner
Har faglig kompetanse og autoritet – gir best faglig støtte til den enkelte kritiker og kvalitetsmessig de beste kritikkene. Gir størst sannsynlighet for at også kritikere fra andre regioner fatter interesse for Telemark. Stiller mindre krav til faglig utvikling regionalt og er dermed et svakere incitament for en slik utvikling
Tilknytning til en redaksjon med sterkest mulig kompetanse og autoritet gir høyest faglig kvalitet og sterkest uttelling i forhold til styrket attraksjonskraft.

6. Hva bør formålet med kunstkritikken være?

Hva bør formålet med kunstkritikk i Telemark være: å øke interessen for kunstutstillinger hos det brede avislesende publikum, å synliggjøre kunstnere, kunstutstillinger og utstillingsarrangører på landsbasis, å bidra til å kvalitetssikre kunstlivet i Telemark, eller andre formål? Må kritikker som publiseres for et publikum i Telemark ha en annen sjanger enn i Oslo-pressen, kunsttidskrifter og nettsteder for kunstkritikk? Forberedte innlegg fra kulturredaktør Anne Spånem i Varden og styreleder i Skiens kunstforening Ove Fevåg.

Anne Spånem:

Hva er kritikk i aviser?
Varden har drevet avis siden 1874, og har med vekslende hell skrevet om kunst og kunstnere ganske siden starten. Spør du en telemarking nå (om hva Telemark er), vil han si kulturfylke, der han før ville sagt industri eller jordbruk. Når en avis velger å ha en kulturavdeling og egne kultursider, er det fordi kultur har fått posisjon i samfunnet vårt. Å ha egne sider er en tradisjon som bare er 20 år gammel hos oss.

Journalistisk kritikk er en egen sjanger, som vi bruker på produkter som rettes mot våre lesere – enten av maskinell produksjon (en bilmodell, en mobiltest) av menneskelig kreativitet (kunst, musikk, film, teater), konkurranse (for eksempel fotball). Kritikk er subjektiv fordi journalisten trekker inn egne synspunkter, og dermed diskvalifiserer artikkelen fra en vanlig nyhetsartikkels krav til objektivitet og tilsvar. Det betyr at avisen legger stor vekt på at vedkommende som begir seg ut i synsingens verden, bør ha bakgrunn for egne meninger. Anmeldes en klassisk konsert, en film, en plate bør man ha bakgrunnskunnskap som gjør en fortjent lesernes tillit. Mer enn «stygt» og «fint». Mer enn å slå en terning og lukke øynene for hylene som eventuelt måtte komme etterpå. Det er sagt om lokaljournalistenes forhold til terninger at de får en egen ekstra prikk for lokaltilhørighetens skyld.

Som kulturredaktør i en på landsmålestokk liten avis, har jeg ikke flust av spesialkompetanse å boltre meg i. I større eller mindre grad er alle allroundere, men vi har medarbeidere som er gode på teater, film og musikk. I de tilfellene hvor journalister uten spesialkunnskap sendes ut på anmelderjobber gis de mulighet til å snu til dette til en reportasje i stedet for anmeldelse. Vi har ingen ønsker om å seile under falsk flagg. Vi har lesere der ute som uten vanskeligheter kan «avsløre» manglende kunnskap. I lokalaviser er det ingen anledning til å ansette spesialister til alle retninger, og kanskje er det ikke ønsket heller. Lokaljournalistikken skal treffe folk flest, og vi kan ikke sitte her og sende spesialreturinformasjon til en liten flokk, som ikke blir skjønt eller gir noen betydning for andre.

Vi hadde en periode innleid kunstanmelder. Vi følte nok at dette ikke ga oss halvparten tilbake av hva vi hadde håpet. Den kunstner som fikk Grete Halds velsignelse følte nok glede, utstillingen trakk kanskje noen flere besøkende, men den vanlige leser er i hvert fall jeg i tvil om ble særlig lokket. Det ble for akademisk. Vi har også bedt lokale kunstnere anmelde hverandres utstillinger, men det tror jeg ble for skummelt.

dekker vi kunst. Vi drar så langt det er mulig av gårde for å forhåndsomtale utstillinger, vi skriver om kunstnere som er i sving med nye prosjekter eller har oppnådd noe spesielt. De er viktige, sterke og frodige innslag i vår verden, og skulle gjerne sett dem enda mer om bare tiden hadde strukket til. Jeg tror at vårt valg om å bli med kunstnergruppen Oker til Berlin i fjor er et eksempel på kunstdekningen i Varden. Vi er med og støtter, vi gir dem plass i lyset, men føler på mange måter at vi ikke er kompetente til å vurdere kvalitet. Amatører og profesjonelle blir gitt forskjellig prioritet, naturlig nok, amatørens arbeid får ofte preg av «liten lokalnyhet».

Når kontroversiell kunst dukker opp, dekker vi den som en nyhetsreportasje – et eksempel på det er nok debattene som har gått rundt Tempo Skien. Men det er nok med kunst som med film, teater og musikk: Det smaleste viker plass for det brede.

Hvordan øker vi interessen for kunstutstillinger?
Hva får en vanlig mann i gata til å gå på kunstutstilling? Det er med dette som med så mye annet: Hva slags følelse vekker dette? Skriver Varden at Pushwagner er i byen, vet alle at dette er en spesiell attityde, en kjendis med mye drama, et tema for småbyens small-talk. Det spektakulære.

Med andre er det annerledes, kanskje: Terje Grøstad, Erik Werenskiold, Reidar Kolbrek gir følelse av patriotisme, identitet. Identitet, altså. Pappkunstnerne fra Tørdal kan vekke nysgjerrighet. Det nye. Det litt skumle. Der må både arrangører og mediene hjelpe leserne over kneiken. Gjøre det nye tilgjengelig. Men er det forventet at det helt nye er så bredt? Vil det noensinne bli det? Kanskje hører det best hjemme i kunstmagasinene til Oslo har varmet det opp for resten av landet?

Hvordan bidrar vi til å kvalitetssikre kunstlivet i Telemark?
Nå driver vi en «show don’t tell» politikk når det gjelder kunst. Vi forteller om kunstnere, viser hva de holder på med. Vi forteller ikke leserne hva som er verdt å se eller ikke, det må de avgjøre selv. Da ivaretar vi kunstneres behov for å bli sett, men føler oss p.t. ikke kompetente og heller ikke særlig villige til å evaluere uten kunstfaglig bakgrunn. I køen av ting vi leier inn spesialkompetanse til utenfra, er kunstkjennere ikke først på lista. Og hvor gode formidlere er de? Klarer de å kommunisere forståelig med en meget sammensatt lesergruppe?

Vår oppgave er å fortelle om spennende kunstnere, vise hva de har lyst til å fortelle, gjerne bruke tid og plass på kunstdebatter som foregår i miljøene.

Må kritikker ha en annen sjanger i Telemark enn i Oslopressen, kunsttidskrifter og nettsteder for kunstkritikk? Ja, kanskje. Kunstnere og spesielt interesserte må kanskje gå der kompetansen finnes for å bli vurdert, akkurat som amcar-folk, frimerkesamlere og hip-hop frelste må kjøpe egne dertil egnede magasiner. På spørsmålet:

Må kritikker ha en annen sjanger i Telemark enn i Oslopressen, kunsttidskrifter og nettsteder for kunstkritikk? Nei. Kritikk har ikke flere sjangre. Enten er det en kritikk eller så er det ikke. Vi forholder oss heller til null kritikk enn inkompetent.

7. Hvem har ansvar for å finansiere kunstkritikk i Telemark?

Bør for eksempel 1 % av budsjettene til kunstinstitusjoner gis til kunstkritikere? Bør hele Sørlandet dekkes, og eventuelt hvordan? Er Grenland stor nok som kunstregion til å beskjeftige en kunstkritiker? Forberedte innlegg fra: Fylkeskultursjef Geir Berge Nordtveit, og kultursjef i Porsgrunn Tore Dvergastein.

Geir Berge Nordtveit
Tilskudd til kunst/ kunstprosjekter er en av de vanskeligste administrative og politiske saksområdene å skrive saksframlegg til/ få politisk vedtatt. Det er ikke lett å henvise til faglig grunnlag. Dette gjelder også når en ønsker å benytte seg av virkemidlene til Innovasjon Norge – avdeling Telemark. Dette er synd fordi vi dermed ikke håndterer vår regionale utviklingsrolle godt nok, men kommer «diltende» etter som et haleheng til eventuelt positive vedtak fra behandlingen i Norsk Kulturråd. Dette håper vi vil rette seg etter vår siste rådgiveransettelse, der vi la spesiell vekt på spisskompetanse innenfor det kunstfaglige feltet.

Behovet for en godt synlig kunstkritikk er så absolutt til stede. Men hvilken type kunstkritikk? Når Telemark konkurrerer med Hedmark og Oppland om å ha det laveste postgymnasiale utdanningsnivået i landet, er det også et spørsmål om hvilket publikum en skriver for.

Dreier det seg om å gi kunstnere som har brukt år på en separatutstilling en faglig tilbakemelding på kvalitet og kunstnerisk utvikling – er dette en type veiledningskritikk ment som karriereutvikling – og da kan gjerne Telemark Kunstnersenter gi denne veiledningen gjennom å knytte til seg ekstern faglig spisskompetanse. En slik type konsulentkjøp bør fylkeskommunen kunne finansiere gjennom økte tilskudd fordi det ligger nært opp til kunstnersenterets formål, eiet av kunstnerorganisasjonene selv. Dette vurderer jeg som relevant kompetansebygging. Men den er til innvortes bruk.

Synlig kunstkritikk i media er en helt annen sak. Men vi trenger sårt til den også.
- Den bygger et større kunstpublikum, og på sikt et større marked for formidling og omsetning. Vi snakker jo gjerne om det vi leser i avisene, og ingenting setter i gang en så intens debatt som diskusjonen om pent/stygt eller liker/liker ikke.
- Den gir grunnlag for økt satsing på spektakulære og nyskapende/kostbare kunstprosjekt. Politikerne og sponsorene støtter det som er tidsaktuelt og synlig.
- Ved siden av å gi kunstnerne en etterlengtet og synlig tilbakemelding, bygger den også et omdømme/ en ønsket selvbekreftelse av å være en innovativ, nyskapende region.

En slik synlig kunstkritikk bør ivaretas av en eller flere frittstående frilansere, gjerne med egne enkeltmannsforetak. Et par slike etableringer burde kunne støttes av det offentlige innenfor ordningen Innovasjon Norge har med tildeling av etableringsstipend. De kan maks være på kr 200.000,- pr år i inntil to år. Hvert år deler Innovasjon – Telemark ut om lag 55 slike stipend. Jeg ser ingen grunn til at ikke dette kunne være en bedriftsetablering/ kulturbasert næringsutvikling på lik linje med annen type etablering. Da ville en samtidig opprettholde den nødvendige prinsipielle armelengdes avstand mellom kunstkritikken, kunstnerne og den offentlige grunnfinansiering av kunstområdet.

Tore Dvergastein:

Tradisjonelt har det vært oppdragsgiveren: en avis eller et tidsskrift – eller, som vi har sett de siste årene: nettstedet Kunstkritikk. Men siden kunstkritikken synes å være på vikende front, m.a.o. at avisredaksjoner ikke ønsker å ta ansvar for den, er det fruktbart å se seg om etter andre, og nye, løsninger.

Spørsmålet om utstillingsstedene – kunstmuseer og gallerier – skal bidra til å finansiere kunstkritikken, har flere sider. Argument for: Det bør være i utstillingsstedenes interesse at en løpende kunstkritikk finnes, slik at én kulturytring (utstillingen) møtes med en annen (kritikken), og hvis ingen andre tar ansvar for det, kan det være et godt tiltak at utstillingsstedene bidrar til finansieringen. Argument mot: En kunstkritiker må alltid være en fri agent helt uten bindinger i form av økonomiske/kommersielle interesser til kunstverdenen. Hvis de som lager utstillingene skal bidra til finansieringen av dem som kritiserer de samme utstillingene, eksisterer det straks en svært uheldig binding. Da blir dette et spørsmål om inhabilitet. Og – lesere kan lett stille spørsmål om hvor fritt kritikeren faktisk skriver når en slik binding eksisterer. Og inhabilitet inntrer som kjent allerede ved mistanke om inhabilitet.

Bør f.eks. 1 % av budsjettene til kunstinstitusjoner gis til kunstkritikere?
Den eneste måten jeg kan se at man har for å komme seg ut av den klemmen jeg nevner under punkt 1, er at det opprettes et nasjonalt eller regionalt fond på f.eks. 1 %, analogt med Bildende Kunstneres Hjelpefond, og at støtte til kritikere gis av dette fondet. Hvorvidt et slikt fond skal/bør opprettes, er ikke minst et kulturpolitisk spørsmål. Kanskje blir da avstanden mellom kritikeren og dem han skal kritisere tilstrekkelig stor.

Bør Sørlandet dekkes, og eventuelt hvordan?
Det er vanskelig å inneha en tilnærmet fullstendig oversikt over strukturen for hele Sørlandet (hvor mange seriøse utstillingssteder finnes osv.) – men antakelig er området for stort til at en enkelt kritiker skal kunne reise rundt for å se alle seriøse kunstutstillinger. Hvem skulle da dekke slike kostnader, og hvem ville ansette en kritiker i full stilling, noe en slik virksomhet antakelig ville kreve? Dette spørsmålet henger sammen med det neste:

Er Grenland stor nok som kunstregion til å beskjeftige en kunstkritiker?
Ut i fra en vurdering av hvor mange seriøse utstillingssteder som finnes, er det et spørsmål om det her vil være nok å gjøre for en fulltids kritiker.

Men – det virkelig viktige spørsmålet, som er overordnet i hele problemstillingen, er: Hvordan skal denne kunstkritikken publiseres? Det må vises stor vilje og forståelse i diverse avisredaksjoner for å få publisert kritikker løpende gjennom hele året, dvs. ha en stabil og forutsigbar kritikkpublisering. Alternativet er å publisere på internett, altså opprette en regional nettside for kritikk. Men publisering av kunstkritikk (eller annen kritikk) i form av en blogg, altså på privat basis, har i 99 % av tilfellene lite eller ingenting for seg: kunstkritikk må sikres gjennom en redaksjonell kvalitetskontroll – den finnes i aviser, tidsskrift og på nettstedet Kunstkritikk.

Blogger du en kritikk eller flere, mangler et slik redaksjonelt filter, og det vil da normalt være vanskelig å feste tillit til det som skrives. Ute i den internasjonale kunstverdenen finnes nok enkelte få bloggere som har opparbeidet seg slik tillit, men det er ikke kjent at noen har klart det her i Norge. Altså: hvis kunstkritikken skal kunne kvalitetssikre utstillingsvirksomheten, må den selvsagt også selv kvalitetssikres.

Hvis man kan finne en finansieringsform for regional kunstkritikk hvor utstillingsstedene bidrar på en slik måte at det ikke etableres noen form for binding mellom dem som lager utstillinger og dem som skriver om dem, kan det muligens bli mer attraktivt for regionale og lokale aviser å trykke slikt stoff. Det er en stor utfordring å få til noe slikt.

Og – til sist enda et viktig poeng, som en av våre ledende kritikere selv sier det: Kunstkritiker blir man bare når man får prøvd seg sammenhengende og over tid: man blir ikke en god kritiker hvis en avis lar deg slippe til 2 – 3 ganger i året, og that’s it. Dersom våre mediehus og aktører ikke viser interesse og vilje for å få dette til, nytter det ikke med gode hensikter. Da må man se på andre virkemidler og andre samarbeidspartnere.

Med stor takk til Trond Borgen for utrettelig innsats på kunstkritikkens vegne og for faglig sparring.

8. Polemiske tanker ved avslutningen av kritikersalongen

Øystein Selmer:

Situasjonen er: Det foregår i dag omtrent ikke skriftlig kritikk av kunst i fylkets medier og det er liten synliggjøring av regionens kunstfelt innenfor og, ikke minst, utenfor Telemark.
Kunstnerne bør «se utover seg selv», og se oss selv i en sammenheng. Hva er virkelig best for kunsten, kunstnerne og hele kunstfeltet sett i et samfunnsperspektiv?

Kunstfeltet og kunstpolitikken bør sikre at behovet for synliggjøring, karrierefremmende tiltak og faglig utvikling er parallell med samfunnets behov for informasjon, innsikt og relevant samtale! Det finnes mange forskjellige formål hos de ulike og aktuelle aktører i samfunnet. Det er sannsynligvis ingen selvfølge at det uten videre eksisterer slike samtidige og felles interesser. Dette er kunst- og kulturpolitikernes utfordring og arbeidsfelt!

Både kunstfeltet (produsentene), media (senderne) og samfunnet (mottakerne) ønsker ofte å beholde sine interesser og sin integritet. Samtidig kan det i dag hyppig spørres om dette «røres» sammen. Kunstnerne skal være mottakelige, redaksjonene reseptive og publikum delaktige. Slikt blir det ofte en sammenblandet og usunn situasjon av! Som i et minefelt?
Kunstkritikk i og fra regionene vil utvilsomt være av stor verdi for individ og samfunn. Vi bør være både offensive, ha høye mål og være utålmodige når vi spør:

Hva bør vi gjøre for å få mer kritikk og omtale av fylkets kunst innenfor og utenfor regionen?
Det som etter mitt syn blant annet bør gjøres, er å skille og respektere disiplinene en smule: Kunstnerne har kunstfaglig kompetanse, men kan ikke uten videre «kurses» til å bli kunstskribenter, fordi de da mister sin integritet og blir «sårbare».

Kunstfeltets, kunstredaksjonenes eller distributørenes og kunstpolitikkens aktører bør samarbeide og preges av både realisme og idealisme når det planlegges hvordan vi skal få kritikk, omtale og samtale: Kunstkritikk på høyt faglig nivå er etter min mening å sammenligne med forskning. Denne kritiske praksisen hører av flere grunner naturlig til sentrale institusjoner. Her bør man heller utvide sirkelen til de sentrale institusjonenes skribenter og distributørenes aktiviteter til utover Osloområdet. Etablere en ordning hvor kunstkritikken inkluderer regionene. Det bør bety at man finner, utvikler og bruker skribenter også fra regionen. For å få redaksjonstilknyttede eller uavhengige skribenter trengs nok både temporære stipendiatstillinger og etableringsstipend for regionalt bofast virksomhet m.m. Formidling og popularisering av kunstkritikk på høyt faglig nivå bør ordnes slik at redaksjonene og distributørene tilrettelegger kritikken for media, for så vidt både sentralt og regionalt.

Kritikerne, både de lokale- og Osloskribentene, bør i en slik ordning kunne veksles på og byttes om til å skrive om kunst og bli distribuert både sentralt og regionalt.

Anmeldelser, omtaler og reportasjer om lokal kunst bør i større grad foretas av både regionale og sentrale media. En ordning bør sørge for at det planmessig og balansert distribueres «kunstnyheter» fra og til regionale og sentrale redaksjoner og sett med øyne både utenfra og innenfra.

9. Noen konklusjoner og erkjennelser etter kritikersalongen

Dag Solhjell:

Telemark er i dag uten kunstkritikk, og det kommer nesten ikke kritikere utenfra for å dekke utstillinger i fylket. Det var full enighet om behovet for kritikk, men mange ulike synspunkter på både dens formål, kritikkens form, hvem som bør skrive, hvor den bør publiseres og hvordan den bør finansieres. Det synes å være langt på vei akseptert at kunstkritikk bør være et kunstpolitisk ansvar, av samme grunn som et levende regionalt kunstliv også er et kunstpolitisk ansvar. Tiltak og løsninger som utvikles i Telemark, bør helst inngå i et mønster som følges på landsbasis. Som mulige ansvarlige i regionen ble nevnt kunstnersenteret, fylkeskommunen, avisene, Innovasjon Norge, regionale nettsteder for kunstkritikk. Som mulige ansvarlig på nasjonalt nivå ble særlig utpekt Norsk kritikerlag, Kunstkritikk (kunstkritikk.no), Norsk kulturråd. Et konkret forslag om at det ble laget en database over kunstkritikere som var aktuelle for oppdrag ble fremmet (i likhet med KOROs oversikt over utsmykkingskonsulenter).

Det er ikke bare kunstutstillinger som trenger kritikk. Telemark kunstnersenter er for tiden engasjert i 31 kunstneriske utsmykkinger. Kritikk av utsmykkinger og andre former for kunst i det offentlige rom bør kvalitetssikres gjennom kritikk.

Det var delte meninger om Kulturklyngen i Grenland (der også næringslivet deltar) kunne være et miljø en kritiker kunne ha en tilknytning til. Behovet for uavhengighet ble påpekt som grunn til ikke å ha en slik tilknytning. Kritikere er enkeltpersoner, ikke institusjoner, og kan derfor vanskelig ha noen formell plass i en slik klynge.
Avisene Varden og TA gir bred dekning av begivenheter i kunstlivet, men tar ikke inn kritikker. Varden etterlyste skribenter som var interessert i å skrive kritikker. Krav om kompetanse for å skrive kunstkritikk ble møtt med ønsker om en mer åpen tilnærming, og til krav om det å skrive godt, tilpasset de lesere det medium man skrev for har. Den gode tekst ble prioritert foran den tekst som demonstrerte faglig kompetanse.

Det redaksjonelle ansvar for kritikken ble betonet av flere. Noen må ha redaksjonelt ansvar for kritikkens kvalitet, både tekstlig, faglig og habilitetsmessig. Avisredaksjoner har allerede en slik kvalitetssikring. De passer blant annet på at kritikkene har en sjanger som passer for sine lesere og lyttere; at tekstene har en tilfredsstillende faglighet; og at kritikeren ikke er inhabil. I allmennmedier blir manglende faglighet, skrivedyktighet og habilitet ganske raskt påtalt av lesere og lyttere som vet bedre; og det i større grad enn medier som har en mer kunstintern leserkrets.

Om kunstnere passer som kritikere var det delte meninger om, selv om de kunne ha både faglighet og være skrivedyktige. Særlig problematisk er det for kunstnere å fungere som kritikere i sin egen region – det er det knapt noen som vil. Kunstnere flest foretrekker kritikk av ikke-kunstnere. Et syn på kritikk som en veiledning til kunstnere fra andre kunstnere fikk liten støtte.

Spørsmålet om hvor kritikkene bør publiseres ble besvart med både og – både i regionale medier og organer, og i nasjonale medier og organer; og både i papirmedier, radio og nettmedier. En regionalt forankret kunstkritikk kan ikke bare dekke Telemark, den bør dekke andre regioner og begivenheter på nasjonalt nivå.
Kunstkritikk i Telemark kan og bør ha mange formål. Noen av formålene har særlig kunstpolitisk interesse, andre har mer individuell og kunstnerisk interesse. Både kunstnere, utstillingsarrangører, det utstillingsbesøkende publikum og andre som leser kritikkene blir direkte berørt av kritikker, uavhengig av deres publiseringsform. Kunstnere får vurdert sin kunstneriske kvalitet, utstillingsarrangørene får vurdert sitt utstillingsprogram, og publikum får et korrektiv til sine egne vurderinger. Indirekte er kunstkritikk også en evaluering av resultatene av kunstpolitikken i en region.

Kunstkritikker skaper oppmerksomhet både om utstillende kunstnere og om utstillingsarrangøren, særlig hos andre kunstnere og utstillingsarrangører, stipendiekomiteer, og hos aktører i kunst og kunstpolitikk forøvrig. Slik oppmerksomhet gir bedre adgang til kunstpolitiske goder, det vil si at de er karrierefremmende for både kunstnere og utstillingssteder. Fravær av kritikk er karrierehemmende. Dette er synspunkter som kan begrunne offentlig støtte fra en region som står for en karrierefremmende kunstnerpolitikk.

Kritikkens bidrag til den offentlige og opplyste samtalen om kunsten ble fremhevet av flere. Journalistisk arbeid er meget velkomment, men det er den kritiske tilnærming som går under huden på kunsten. Mangel på kritikk kan være en sovepute for kunstlivet.
Skolering og utvidelse av publikum, altså det formidlende som vanligvis nevnes som formål for kunstkritikk, var mindre fremme. I det regionale kunstliv vil lokalpatriotisme og identitet spille en rolle for papirmedienes interesse for kunstkritikk. Subjektive bedømmelser vil trolig ha større interesse hos lesere enn mer akademiske analyser.

Kunstkritikk ble ansett som nødvendig for å synliggjøre Grenland og Telemark på landsbasis som kunstregion. I dag er den lite synlig utad. Kritikk etterlater seg spor i kunsthistorien – uten kritikker blir kunstlivet i Telemark lett uten noen plass i kunsthistorien.

Om det aksepteres at kunstkritikk er et kunstpolitisk ansvar, på like linje med å støtte kunstnerisk produksjon, kunstformidling og «den kulturelle skolesekken», betyr det at det også regionalt må finnes løsninger som kan stimulere til kunstkritikk. Kunstpolitisk sett er det kunstnersentrenes oppgave å sørge for at kunstnere får den kritikk som kunstnere ønsker og trenger. Kritikk i det offentlige rom, den som skal betjene andre enn kunstnere, som for eksempel å bygge et større og mer kompetent publikum, kan det tenkes andre politiske løsninger for. Etableringsstipend for kritikere, eventuelt sett i sammenheng med Innovasjon Norges program for næringsetablering for enkeltpersoner, kan være et aktuelt virkemiddel i Telemark.

Tanken om at institusjoner som skal få sine utstillinger kritisert, skal forpliktes til å finansiere denne kritikken, er problematisk i forhold til habilitet og troverdighet. Et nasjonalt kritikkfond, som kritikere eller medier kan få tilskudd fra til å dekke kostnader ved kritikk, var en tanke som ble fremlagt.

Som en motsetning til det regionale ansvar for kunstkritikk, ble det påpekt at det er nasjonale medier som i større grad benytter seg av kritikere i regionene. Det ble vist til bladet Billedkunst, til Kunstforum og til nettstedet Kunstkritikk som aktuelle eksempler. Det vil styrke den nasjonale dekning av det regionale kunstlivet. En fullstendig regionalisering av kunstkritikken, slik at hver regions kritikere bare dekket regionens egne utstillinger, ble ansett som lite heldig.

De tre mest lovende tiltak på kort sikt, synes å være 1) muligheten for å få i stand en forsøksordning med etablerings- og skoleringsstipend for kunstkritikere i Telemark; 2) Telemarks-avisenes interesse for å engasjere kvalifiserte frilansere, og 3) få en landsomfattende oversikt over aktuelle og kvalifiserte kunstkritikere som kan skrive frilans for aviser og andre medier. Sett i sammenheng vil disse tre tiltakene forsterke hverandre.

Dag Solhjell
8.6.10

Ingressbilde: Telemark Kunstnersenter, Skien.