Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Stort oppmøte og god temperatur på festspillmøte i Bergen

Kritikerlaget arrangerte debattmøtet «Hærverk mot klassikerne?» i Logen Bar. I panelet satt festspilldirektør Per Boye Hansen, regissør Stefan Herheim, Dagbladkritiker Ståle Wikshåland og Erik Steinskog fra Grieg-akademiet. Kritikerlagets Astrid Kvalbein satte agendaen og ledet debatten som trakk nærmere femti tilhørere og varte en og en halv time denne første søndagen i juni.

Håkon Heggstad 21. juni 2006 Krit.sirkelenReferaterFestspillene

Dagens tema var moderne operaregi i anledning av oppsetningen av Das Rheingold, som ble fremført i Grieghallen den 1. og 2. juni. Denne Wagneroppføringen var i Stefan Hereims regi og hadde gjestemusikere fra operaen i Riga.

Festspilldirektøren åpnet debatten med å proklamere at det eneste som trenger beskyttelse mot hærverk, er originalmanuskriptet med Wagners egen skrift, ellers må en regissør være fri til å transportere verket til et moderne publikum som han selv ønsker. Kunstneren skal ikke møte andre føringer enn norsk lov, med mindre spesielle hensyn må tas. Et annet hensyn Herheim måtte innlemme var til tre andre opreaoppsetninger, en syklus der Das Rheingold er den første og de øvrige får andre regissører. Calixto Bieitos oppsetning av Peer Gynt på Den Nationale Scene ble også nevnt som et eksempel på en nesten fristilt regissør. Eneste begrensning Bieito hadde hatt, var å lage en forestilling for Norge, selv om språket var katalansk. Å hevde at det finnes en autentisk eller riktig tolkning av et verk er en fascistoid holdning, konkluderte direktøren. Om noen gjør det, må vi provosere dem, konkluderte han.

Stefan Herheim fortsatte med å definere sitt prosjekt: Og presiserte at Das Rheingold måtte være en avsluttet forestilling uten å lukke for de tre andre regissørene, og at han la til at han ville sammenfatte hele Wagners Ring i denne ene operaen. Herheim vil gjerne kommunisere med publikum, men ikke for enhver pris. Han hadde opprinnelig arbeidet frem en idé om en sit-com oppsetning av Wagners fortelling, men dette formatet ble for smått. I stedet ville han fortelle hva verket i seg selv utgjør og samtidig belyse mytene rundt Wagner. Dermed ble det en oppsetning der man undersøker fortellingen og historien rundt Wagner mens den skrider frem.

Ståle Wikshåland hevdet at den autentiske fremføringen er en tolkning som man aldri når. Dersom det er mulig å gjøre noe helt korrekt, vil det hemme fantasien på fatalt vis. Det kan altså ikke finnes en autoritativ tolkning. Det 20. århundre er fortolkningens århundre. Et av høydepunktene i denne fortolkningskunsten er Pierre Boulez?/ Patrice Chereaus? oppsetning i Bayreuth, som bragte historien inn i verket. Når en kritiker skal vurdere en slik forestilling, må han vurdere det som en opplyst tilskuer, uten å være forpliktet til å forstå eller sette pris på regiens idé. Men han kan heller ikke avvise den. Dersom han bruker en frase à la «det går ikke an», er det kun uttrykk for et personlig syn.

Erik Steinskog ville heller si hva mer man kan gjøre istedenfor hva man ikke kan eller bør gjøre. Steinskog mente blant annet Herheim kunne gått enda lenger, kanskje med nye instrumentinnslag for å røske opp tradisjonen eller sette verket inn i et moderne lys. ? Klipp gjerne opp Wagner, eller putt inn el-gitar for å sprite det opp slik at vi blir konfrontert med fascismen på en måte som gjør inntrykk! sa han.

Ut fra dette utspant det seg en livlig samtale, om enn kanskje med noen vage, undertrykte motsetninger, men det kom frem meninger både i panelet og fra de fremmøte som viser at dette er et viktig emne som opptar folk.