Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Sune Nordgren + FRP = Nye Nasjonalmuseet?

Mannen som etter eget utsagn har fått vekk bilene fra Tullinløkka, synes det får greie seg med det. Så nå stikker også han.

Christer Dynna 15. september 2006 Krit.sirkelenReferaterKunst
Sune2

Det var en opplagt Sune Nordgren som stilte på Mono til samtale med Tommy Olsson en av de siste dagene i august.

Selv om det ble veldig trangt på Mono denne kvelden, syntes det i løpet av den halvannen time lange samtalen direktøren førte med Tommy Olsson ikke som om hovedpersonen var i beit for pågangsmot. Når femmeren først var puttet på, stod automatikken for resten. Så Olsson lente seg tilbake mens publikum lente seg frem. Salen holdt usedvanlig høy gjennomsnittsalder for Mono å være. I anledning «Kritisk blikk på Sune Nordgren», et salong-event i regi av Kritikerlagets kunstseksjon, kunne faktisk større lokaler vært vurdert, for alle som ville det kunne ikke komme inn!

Innrømmelser
Store deler av denne kvelden kom til å dreie seg om Debatten ? og om hvordan Sune Nordgren ble dens tema og målskive på bekostning av viktigere, faglige betraktninger. Denne Monokvelden benyttet Nordgren for å skrive på passene til de øvrige debattantene, som «kun hadde vært 5-6 ordrike kritikere som har fått holde på», som han avfeide spørsmålet om debattens innvirkning på hans egen sortie som direktør. Mens nye halvlitere erstattet pilsglasset på bordet foran han beklaget Nordgren at ikke flere stemmer hadde latt seg høre i debatten og at ikke spørsmålet om hva slags nasjonalmuseum man trenger var kommet bedre frem i mediene.
I sin gjennomgang av den forgange debatten kom han frem til at det var et paradoks at raddisenes avis Klassekampen ? hvis navn alene han mente var et paradoks i dag ? i estetiske spørsmål om kunst inntar en konservativ posisjon. Og i forlengelsen av dette paradokset vedgikk han òg at han fant det forstemmende at Aftenpostens kunstkritiker Lotte Sandberg, som, la han til, «jeg respekterer», gjennom sin kritikk av Nasjonalmuseet «delte samme agenda som disse gamle mennene». Karakteren han ga denne offentlige samtalen var «en trist debatt anført av marginale personer» Videre forkynte han i sakens anledning at det faktum «at Klassekampen og Aftenposten gjør felles front, er underlig». Publikum satt i veloppdragen, lyttende taushet, noe Nordgren latet til å tolke som megetsigende nikk og han fortsatte ufortrødent sin kanossagang à la Skåne.
En moderat, indirekte innrømmelse av at Nasjonalmuseet har et kommunikasjonsproblem var å høre da Nordgren kvitterte på Olssons hentydning om at han i og med sin avgang ville gi Klassekampen rett i at «Tre års strid er over», for, sa Nordgren, ? Museets tilsvar til kritikerne var blitt neglisjerte i debatten.

En moderat, indirekte selvkritikk for museets mediehåndtering og den posisjon som Nordgren tok som frontfigur for de sammeslåtte museenes arbeid, delte Nordgren også i løpet av kvelden. Han mente at fokuset på ham også på «et vis har desavuert det øvrige personalet, for vi har jo masse kompetent folk på dette museet!» Den eneste gruppen i staben som Nordgren nevnte spesielt var museumsvertene som erstattet de tidligere sikkerhetsvaktene. «De har løftet hele organisasjonen» redegjorde Nordgren om en stab som til en stor del består av kunstnere, kunsthistorikere og personer med bakgrunn fra serviceyrker, og som han også avslørte «har tilført museet åtte nye språk». Det direktøren ikke gikk videre inn på for anledningen var at vertene ikke er der så mye for å dekke publikums service- og informasjonsbehov som for sikkerhetsavdelingens kontrollbehov, slik enhver som har brukt mer enn 30 minutter i Nasjonalgalleriet har erfart. Og etter Nordgrens kalkyler var det heller ingen grunn til å gjøre anskrik for at omkring 15 ansatte hadde gått fra sine stillinger ? de fleste har gått til bedre jobber, forsikret han.

Den interne motstanden i museet mot selve sammenslåingen antydet han var den striden som hadde veid tungt i vektskålen når han nå trer av to år før utløpet av arbeidskontrakten med museet. Og publikum på Mono lo godt da Sune Nordgren fortalte at han i forkant hadde tolket signalene fra Oslo som om sammenslåingsprosjektet var vel gjennomtenkt og ble godt mottatt ved de enkelte institusjonene og av de ansatte. Her henviste han til en champagne-seanse på Tullinløkka den første juni 2003 som kilde til sin forståelse av at den da forestående fusjonen genererte entusiasme og var et grep som alle institusjonene var modne for.

Varsler memoarer
? Men hvorfor slutter du egentlig? ville Tommy Olsson vite. ? Det kommer jeg tilbake til i mine memoarer, svare Nordgren på sitt karakteristiske uhøytidelig vis som samtidig maner til respekt for grensene hans. Nordgren anser i dag tidspunktet som ideelt for å gi stafettpinnen videre. Og han mente å ha redet grunnet for sin ettertreder etter beste evne, og forsikret om at forarbeidet til det store byggeprosjektet på Tullinløkka var ført frem til et ideelt punkt for neste mann, eller kvinne, i sjefstolen. «Nå ligger byggesaken veldig godt til for et vellykket prosjekt, det er Norges viktigste etter Operaen» sa Sune Nordgren. Han tok til orde for at museet holdt en åpen arkitektkonkurranse, og mente det kunne gi så mye som 500 bidrag fra hele verden. Han anslo byggeplassen ? den potensielle utsikten fra den eleverte kunstpaviljongen som er reist på Tullinløkka ? til 2008.

Sjeik Sune goes shopping?
Nordgren stakk også hull på myten om at han ikke har fulgt med i norsk politikk, i det minste på tiden etter Lars Roar Langslets dager, for under spørsmålsrunden kom det frem at han mente Fremskrittspartiet «representerer den meningsløse midten og er farlige enn de ekstremistiske partiene» som finnes i andre land.
Da Nordgren fikk spørsmål om hva slags nasjonalmuseum han, i lys av sine erfaringene etter tre år i stillingen som museets direktør, mente Norge trengte, og hva slags nasjonalmuseum han trodde landet kunne evne å lage, kastet Nordgren ut noe som kunne ligne en mild provokasjon. Nordgrens svar omfavnet realiteten av at Norge nå er et så rikt land at vi kunne sette av en milliard kroner til å kjøpe historisk kunst av ypperste, internasjonale klasse. «Kjøp tyske ekspresjonister, franske impresjonister osv» var Nordgrens løsning på gåten om hva det norske nasjonalmuseet trenger. Han la til at oppkjøp av eldre kunst ikke virker inflasjonsdrivende, slik at pengepolitikken ikke vil bli berørt av dette gigantkjøpet. Kanskje brukte han denne tilleggsbegrunnelsen for elegant å avverge eventuell kritikk av innkjøpsidéen å falle i hartkorn med motargumentet som rammer FRPs agenda om å bruke mer av oljepengene nå. Nordgrens nye kunstregnestykke à la FRP er, selv om denne måten å kjøpe landet et nasjonalmuseum ikke kan iverksettes akkurat som fremsatt på Mono, uansett et paradoks. Kanskje har sjeiken Sune vært parkert i Norge for lenge, for hva kan vi lære av et nasjonalmuseum i Saudi Arabia annet enn at oljesjeikene som handler på Vestlige kunstauksjoner alltid har bart?