Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Teaterkritikerprisen 2011/2012 til De utvalgte

Teaterkritikerprisen 2011/2012 går til kompaniet De utvalgte for forestillingen Kunsten å bli tam med urpremiere på Black Box Teater.

Kritikerlaget 27. september 2012 TeaterPriser
Images

Tale ved Therese Bjørneboe under utdelingen av Teaterkriitkerprisen 2011/2012 på Litteraturhuset i Oslo 27. September 2012.

De nominerte til Teaterkritikerprisen 2011/2012 er:

  • Emil Johnsen i forestillingen Jeg var Fritz Moen i regi av Kjersti Horn, Teater Manu/Riksteatret
  • Sigrid Strøm Reibo for hennes oppsetning Misantropen, Rogaland Teater
  • De Utvalgte for Kunsten å bli tam, Black Box Teater

Årets Kritikerpris for teater går til kompaniet De Utvalgte. De har forlengst gjort seg fortjent til en slik pris. Men med Kunsten å bli tam, som hadde urpremiere på Black Box Teater i fjor, demonstrerte De Utvalgte sin evne til å overraske – fornye seg og stille seg selv nye utfordringer – og slik gjør de teatret mer uforutsigbart.

Det er en spesiell glede å tildele prisen til et kompani som i så høy grad gir inntrykk av å fungere som et kunstnerisk kollektiv. Kjernen i De Utvalgte består av regissør Kari Holtan, skuespiller Torbjørn Davidsen, videokunstneren Boya Böckmann, og dramaturg Anne Holtan. Men skuespillere som Randi Rommetveit, Kari Onstad, Pelle Ask og Jørgen Langhelle, er i høy grad en del av prosjektet. I alle ledd, og ikke minst fra skuespillernes side, er forestillingene svært personlige.

Det mest opplagte eksemplet på at Kunsten å bli tam pløyer ny mark, er bruken av video i 3D. Publikum utstyres med pappbriller – som på kino. Når man tar på seg brillene stiger scenegulvet som videoen projiseres på, opp – som et hyperrealistisk, skulpturelt rom, samtidig som skuespillerne som står nede på gulvet blir ufokuserte. Tar man brillene av, blir filmprojeksjonene blurrete. Slik kan publikum velge og veksle. Og manipulere sin egen opplevelse.

Bruken av 3D bidrar til en ansvarliggjøring av tilskuerne, og denne holdningen til publikum løper som en rød tråd gjennom De Utvalgtes produksjon. I Kunsten å bli tam møter vi en eldre kvinne (Kari Onstad), som er syk eller ligger på dødsleiet. Stykket har en episodisk struktur, hvor det vi ser kanskje er tilbakeblikk på kvinnens liv, men der tenåringsgutten og elskerinnen, faren og moren, fremstår som sosiale roller og arketyper.

Faren leser karakterboken gutten kommer hjem med fra skolen, på tragikomisk repeat. «I den cerebrale moderniteten er intellektet alt,» skrev en kritiker om det sivilisasjonskritiske nivået av forestillingen. I neste scene fremstår Gutten, spilt av Pelle Ask, som narkoman eller pasient. Ingen som har sett Kunsten å bli tam vil glemme scenen hvor Pelle Ask imiterer Michael Jacksons Moonwalk. Splitter naken. Rasende, komisk og rørende. Virtuos.

Filmer av en eksotisk urskog, og arkadiske parkanlegg, og Pelle Ask og Randi Rommetveits opptreden som Adam og Eva, henspiller på syndefallsmyte og gullalderdrøm. Den 3 dimensjonal videoen gir naturskildreriene en høy kitsch-faktor. Men det føles helt adekvat i en forestilling som tematiserer vårt forhold til naturen, og behov for å beherske den. På grunn av brillene fremstår iscenesettelsen nesten som en forlengelse av oss selv.

Kunsten å bli tam handler om dødsangst. Men den døende kvinnen, spilt av Kari Onstad, gjør det kanskje mulig å se sitt liv utenfra, finne stillhet.

De Utvalgte er en gruppe som stadig overrasker i sin evne til å fornye seg, og gjør bruk av virkemidler som gjør dem til pionerer og forskere. Men selv om Boya Bøckmanns 3D video er oppsiktsvekkende og nyskapende, skygger den ikke for innholdet. Hvis man kan bruke et så forenklende ord. Virkemidlene er alltid en integrert del av tematikken i forestillingene, og De Utvalgte perspektiverer alle de sceniske elementene kritisk. Enten det knytter seg til et forførende billedspråk, eller skuespillerens evne til emosjonell manipulasjon.

Første gang jeg så en forestilling av De Utvalgte var på Stamsund Internasjonale teaterfestival i 2007. Bang-Bang Club utspilte seg i et slags terapirom. Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var følelsen av at jeg hadde åpnet feil dør – gått inn i leiligheten tvers over gangen. Skuespillerne ga inntrykk av å spille seg selv, og delte barndomsminner og «traumer» – og bekjente sin tilbøyelighet til å skryte på seg erfaringer.

Løgn er i det hele tatt et nøkkelord i De Utvalgtes produksjon. Hva er fiksjon eller fake i de historiene de forteller? Som publikummer føler man seg ofte på gyngende grunn, og opplevelsen av å bli manipulert, utløser ikke sjeldent indignasjon. De Utvalgte tar høyde for at vi lever i et skuespillersamfunn. Hvor den enkelte skuespiller forholder seg til det, 24 i døgnet.

I Jimmy Young har Torbjørn Davidsen angivelig reist verden rundt som Jimmy Young, et slags alter ego. En wanna be- filmstjerne som tilsynelatende glir friksjonsløst inn i de mest aparte miljøer – under filmfestivalen i Cannes, blant transvestitter, eller i pornobransjen. Blant koptiske kristne, muslimske ekstatikere, og inuitter på Grønland. I forestillingen er vi «vitne» til overgrep som publikum kan la seg forlede til å tro at virkelig har funnet sted. Selv om opptakene bærer tydelig preg av å være manipulert. Forestillingen utspiller seg i TV-studio, og har preg av terapirom og talkshow. Også Jørgen Langhelle opptrer under sitt eget navn, og samtalene mellom ham og Davidsen utvikler seg til å bli en kamp om definisjonsmakten over skuespillerrollen. For Langhelle gjelder det å skille mellom det private og profesjonelle.

Provokasjonen lå ikke bare i de ekstreme situasjonene. Men også i Jimmy Youngs selvutslettende og grenseløse toleranse. Jimmy Young vil bare speile oss andre. Og han fremstår som et ubehagelig speilbilde av vår kultur i sitt umettelige behov på bekreftelse, etter input og påfyll.

I forestillingene til De Utvalgte er subjektet en ensom verdensmester. Men – i relasjonen til andre – utløses overmektige følelser, på grunn av et mønster de opplever som et fengsel.

Ved å sette opp et stykke av Jon Fosse, og la rollene i Skuggar bli spilt av barn, gikk De Utvalgte tilsynelatende til en motsatt ytterlighet. Men også med Skuggar satte de en ny standard i forhold til å imøtegå tekstene til Jon Fosse med et like radikalt sceneuttrykk. I et stykke som blant annet handler om angsten for å bli glemt, og ikke bli sett, fantes det likevel tematiske bindeledd til deres øvrige produksjon.

De oppsøker smertepunktene i en tid preget av hemningsløs individualisme, og en form for språkløshet eller mangel på moralsk orienteringsevne.

Som få andre har De Utvalgte lykkes i å ta pulsen på samtiden – og det håper jeg at de vil fortsette med. De Utvalgte har endret måten vi ser på, og gjort sitt publikum litt mer kritiske, og mindre naive i forhold til samtidens «virkelighetstørst».

Prisen er et trykk av Bendik Kaltenborn.