Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Foto aslak mikal mienna
Foto: Aslak Mikal Mienna

Teaterkritikerprisen 2015/2016

Torsdag 29. september ble teaterkritikerprisen 2015/2016 delt ut på Litteraturhuset i Oslo. Les talen til vinneren her.

Kritikerlaget 29. september 2016 NyheterPriserTeater

De nominerte til årets kritikerpris for teater er:

Det samiske nasjonalteatret Beaivváš for Vidas Extremas
Pia Maria Roll for Nå løper vi i samarbeid med Brageteatret og Teater Ibsen
Laurent Chétouane for regi på Den Stundesløse, Nationaltheatret

Et sted i verden er det noen som ser deg.
Legg deg ned.
Syng hey.
Legg øret til jorda.
Syng ho.
Ingen dør,
Om ingen egentlig har levd
Hey. Hey.
Ho. Ho.

Med disse ordene toner Vidas Extremas ut, en forestilling spilt av det samiske nasjonalteatret, men som først og fremst er en rituell gjennomgang av skjebnen til et annet urfolk et annet sted på kloden, Maya-indianerne i Guatemala. Men som vi har sett mange eksempler på, har sammenfallende skjebner på kontinenter over hele verden gjort det naturlig for urfolk å føle samhold og å solidarisere seg med hverandre.

Mayaene er kjent for sin avanserte sivilisasjon, sitt tidlig utviklete skriftspråk, sin kunst og arkitektur og sine matematiske og astronomiske systemer. Men så kom erobrerne fra den europeiske sivilisasjonen og gjorde hva de kunne for å utrydde eller marginalisere dem.

Frøet til Vidas Extremas ble sådd under Riddu Riđđu-festivalen i Kåfjord i Troms i 2010 hvor Maya-teatergruppa Sotz`il Jay var representert. Gruppas leder Lisandro ble kort tid etter hjemkomsten til Guatemala kidnappet, og deretter funnet i en veikant, torturert og drept, med en lapp festet til brystet hvor det sto: «De som følger i hans fotspor, vil også lide samme skjebne.» Mayakulturen blir altså fortsatt sett som en trussel av sterke interesser, 20 år etter at den 36 år lange borgerkrigen ble avsluttet – en borgerkrig som fulgte det samme mønsteret som i flere andre latinamerikanske land, mellom et USA-støttet regime og venstreorienterte geriljagrupper. Den samme skjebnen har rammet tusener av andre.

Men de fleste bare forsvinner.

Det er disse forsvinningene som er temaet for de sytten diktene som utgjør det tekstlige grunnlaget for denne forestillingen, et fascinerende konglomerat av rituelle tablåer. En organisk sammensetning av talte, sungne og skrevne tekster, av urgamle og moderne, duggfriske fysiske uttrykk, en bruk av stemme og kropp som åpenbart er hentet fra aktørene selv og dypet av kulturene de tilhører. Regissør Jon Tombre har, i samarbeid med scenograf Even Børsum og lysdesigner Bernt Morten Bongo, nærmet seg denne materien med lydhørhet og fingerspissfølelse.

Her har alle fått beholde og dyrke sitt eget uttrykk, fra den blåmalte mayaindiananeren og hans kraftige strupesang til den joikende hvitmalte samen med reinsdyrhorn på hodet, til de urbane ungdommene og deres avanserte hiphopbevegelser.

Det er ikke sinte anklager mot imperialisme, undertrykkelse og diktatur som her står på dagsorden, snarere en slags samling i bånn: Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor står vi nå? En bearbeidelse av historien og sorgen over de forsvunne, med de virkemidlene som er tilgjengelige.

Den dramaturgiske oppbyggingen er sentrert rundt en ung kvinne og tre unge menn som møter fire arketypiske figurer: en blindet jomfru Maria, et evig reinsdyr, Tidens mester, og en død ung mann som har sett det hele.

Mellom dem utspiller det seg en utveksling og et samspill med en tidvis skyhøy gåsehudfaktor: Når de unge guatemalanske mennene utfører sine hiphopbevegelser i sakte, dvelende fart til den hvite reinens joik, eller når alle spiller og synger sammen, i en og samme mangfoldige livets dans.

Om jeg skulle sammenlikne dette med noe som helst, noe som egentlig ikke lar seg gjøre, er Odin Teatret det nærmeste jeg kommer. Deres rituelt pregete, antropologiske tilnærming til teaterkunsten henter mye av sin inspirasjon og kraft fra urkulturer som mayaenes. Men det som først og fremst gir denne forestillingen sin dirrende spenning og tidvis enorme kraft, er møtet mellom de unge og de gamle og deres respektive uttrykk. Det er fort gjort å tenke på hiphop som et fenomen som snart vil dø hen av seg selv. Det har jo tross alt vart en stund og det går en grense for hvor mye vi gidder å se av påklistra tøffe, gullsmykkebehengte gangstas og deres lettkledde trutmunnpåførte dansedamer.

Men dette er så langt fra en hiphop-klisjé det går an å komme. Her framstår dansen heller som et genuint verktøy for å uttrykke at:

Dette er meg, dette er språket mitt, og det skal ingen klare å ta fra meg.

Forestillingen ble dessverre kun spilt to ganger på Det Norske Teatret i Oslo, og gikk under radaren for hundrevis av mennesker som jeg vet skulle ønske at de fikk mulighet til å se den. Ta gjerne dette som en oppfordring, før jeg nå skal nevne navnet på de som har vært med å skape den og få den vist:

Vidas Extremas er basert på tekster av Sigbjørn Skåden, Veronica Salinas, Rosa Chávez og Angel Canas «Kame», satt sammen av Jon Tombre.
Med i forestillingen var: Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Nils Rune Utsi, Mercedes Francisca Garcia Ordonez, Ludwing Isaac Chicohay Mejia, Wilson Ottoniel Puac Joj, Carlos David Catun Quintana, Luis Ricardo Cumes Gonzales.

Regi var ved Jon Tombre.
Scenograf og kostymedesigner: Even Børsum
Lysdesigner: Bernt Morten Bongo
Video, foto & tekstprojeksjon: Andreas Ausland

Det var en samarbeidsproduksjon mellom det samiske nasjonalteatret Beaivváš og Hætta Production (Christina Hætta og Nicolai López), i samarbeid med gruppene Sotz’il og Guatemaya, begge fra Guatemala. Støttet av Dramatikkens hus, Fritt Ord og den norske ambassaden i Guatemala. Turnéen ble gjort i samarbeid og med støtte fra Scene Finnmark, Kultur i Troms og DKS Alta.

For meg er det ikke bare en ære og en glede, men kjennes også som en personlig seier å få dele ut prisen, som er et trykk av Håkon Gullvåg.

Ved Chris Erichsen

comments powered by Disqus