Teaterkritikerprisen 2016/2017

Tale ved utdelingen av Teaterkritikerprisen 2016/2017
Litteraturhuset i Oslo 28.9.2017

Ved Therese Bjørneboe

De nominerte til Teaterkritikerprisen 2016/ 2017 er:
Morten Traavik: Århundrets rettssak
Goksøyr/Martens: 11 år
Line Heie Hallem: for rollen som piloten i forestillingen Rekyl på Teater Innlandet

Det er en stor glede å tildele årets kritikerpris til Morten Traavik – og konstellasjonen Traavik. info – for årets definitivt mest spektakulære teaterprosjekt. Århundrets rettssak – som gikk av stabelen under festivalen Barents Spektakel i Kirkenes, over tre ettermiddager på rad, fra 9. til 11. februar.

I en omtale av forestillingen, skrev jeg at Traavik tar konfliktene der det brenner, og gir dem det formatet de trenger. Det gjelder både symbolsk og konkret – Århundrets rettssak utspilte seg i et utendørs amfiteater som var bygget av 190 tonn is. Isen hadde kunstneren Peder Isdal og teamet hentet fra Andrevannet, like ved Kirkenes. Og det slo visstnok alle størrelsesrekorder for isskulpturer, både i Norge og Norden. Men Århundrets rettssak var en dobbel iscenesettelse. På den ene siden gjenopplivet den det greske konseptet om teatret som nasjonal dannelsesinstitusjon og offentlig diskusjonsrom. På den andre siden lå debattrommet på is – og kom til å smelte. Man trengte ikke å være bibelkyndig for å skjønne skriften på veggen. Mens vi snakker, smelter polene.

Estetikk som provoserer, er en fellesnevner for teateroppsetningene og de andre produksjonene til Morten Traavik. Vi har sett det i hans mangeårige og omstridte samarbeidsprosjekter med Nord-Korea. Et samarbeid som nå er brutt. Etter at det på kulminerte i organiseringen av den første konserten i Pyongyang med et vestlig rockeband ever. På Nord-Koreas nasjonaldag, og med ingen ringere enn det slovenske techno-industrirock bandet Laibach. Konserten og omstendighetene rundt skildres i dokumentarfilmen Liberation Day. Ifølge Slavoj Zizek er det ikke mye man kan lære om Nord-Korea av filmen til Traavik. Men vi kan lære mye om vår egen angst og hykleri.

Ja, Morten Traavik setter et speil opp for oss, men – som Århundrets rettssak er et eksempel på – er den kunstneriske paletten tilpasset tiden og stedet. Tenke globalt og handle lokalt er mer enn en floskel. Produksjonene inneholder flere fasetter enn den fascinasjonen for totalitær estetikk som Traavik har utsatt oss for. I Nord-Korea-prosjektene, men også i de væpnede fallosene, eller falliske stridvognene fra hans tid som Norges første artist-in-residens i Forsvaret. Eller, tidlige teateroppsetninger som De sorte gribber på Karl Johan Teatret, som var en fritt-etter-Øvre Richter Frich-dramatisering, pre-Listhaug, hvor kampen mot anarko-terrorisme og jødebolsjevisme var oversatt til angsten for islamisering av Norge. Både i den og Ohsejoga Playboy, som Traavik satte opp i Kautokeino, anvendte han en form for ad-busting-strategi. Logoen til den samiske oppsetningen av den irske klassikeren The Playboy of the Western World (som er skrevet i 1907), var en Playboy-kanin utstyrt med et reinsdyrgevir. Den slo an tonen for en forestilling som boltret seg i pop-referanser og macho-klisjeer. Ved å vise at den samiske samtidskulturen langt i fra var bare homogen eller ren, var det en befriende forestilling. Men ideer eller forestillinger om «renhet» har Traavik forfulgt – ikke minst i den, i manges øyne, ytterst forstyrrende Kardemomyang på Festspillene i Bergen. Her opptrådte barn og tenåringer fra en eliteskole i Pyongyang med et program som delvis besto av patriotiske koreanske sanger, og delvis av Thorbjørn Egner, fremført på (nesten) lytefritt norsk. Etter å ha åpnet med Nystemten, tok de salen med storm. Også her var ad-busting et grep, som da logoen til Dagbladet og Alexander Rybaks Fairyland smeltet sammen.

På hjemmesiden til traavik.info deles det mellom direction (det vil si teateroppsetninger) og interventions. I de sistnevnte beveger Traavik seg i områder hvor det er vanskelig å sondere mellom kunst og ikke-kunst. Eller den såkalte virkelighet. Morten Traavik betegner strategien for hyperteater. På hjemmesiden definerer han det, i flukt med hyperlinker, som en teknikk som gjør det mulig å utøve mange oppgaver samtidig. Like mye som å regissere, organisere og realisere en gitt idé, forutsetter hyperteatret sensibilitet i forhold til i hvor stor grad det sosiale, etiske og politiske involverer rollespill, drama.

Traavik anvender også, som jeg skrev i min anmeldelse av Kardemomyang, seg av en affirmativ strategi eller estetikk. Som når han i en NRK-dokumentar sa før en av reisene til Nord-Korea: «Vi skal til verdens største og lengst pågående teaterforestilling, og så skal vi spille rollene våre i den.»

Den danske avisen Informations anmeldelse av Kardemomyang startet med å slå fast at alle norske aviser hadde ryddet av minst én side til debatt om festspillene – og at høyrefløysaktivister hadde stjålet en god del av bildet.

Men den mest interessante anmeldelsen, sto på Minervas nettside. Den åpnet, i flukt med Bård Larsen og Civitas kritikk av Traavik som en slakt – «Musikalsk lefling med diktaturet», men konkluderte helt motsatt: «Jeg synes han er modig som prøver å skape interessant kunst av et av verdens mest lukkede diktaturer. Det kan virke naivt, men for et diktatur er kunst farlig, nettopp fordi kunst kan være tvetydig og kritisk uten at det er synlig ved første øyekast.»

Forestillingene til Traavik har altså ikke bare en tendens til å splitte publikum, de slår også ofte ned som en kile i den enkelte. Konfliktene utspiller seg i tilskuernes hode – eller mage. Og i den forbindelse er det viktig å nevne at Traaviks forestillinger bryter med forventningene man har til politisk kunst, som venstrepolitisk avlesbar, eller budskapsteater. Glem bildet av Traavik som en storsnutet bergenser som orkestrerer store eventer. For han gjør faktisk tilskuerne til hovedperson. Som når Minervanetts anmelder skriver: «Det er lenge siden noe har klart å få meg til å føle både glede, vantro, vemmelse og usikkerhet på samme tid.»

Noe av kunststykket ved Århundrets rettssak var at Morten Traavik lyktes i å gjøre et «kjedelig» folkeopplysningsprosjekt til et drama. Som forsvarsadvokat Morten Grønvigh sa, dreide det seg jo egentlig om en slags utvidet Dagsnytt 18-debatt. Bare mye morsommere!

I motsetning til kultursamarbeidene med Nord-Korea, var Århundrets rettssak heller ikke et kontroversielt prosjekt. Tvert imot, var den så «innenfor» at den foregrep valgkampens kanskje viktigste tema, spørsmålet om oljeutvinning i Nord.

Årets Teaterkritikerpris går til Morten Traavik – men det er mange som fortjener heder og ære.

Byggmester Peder Isdal, som skapte amfiteatret i Paviljongparken, lys- og grafikkdesignerne, og mange andre, på og bak scenen – aktor, forsvarer, aktivistene og ekspertene – som bidro til å realisere dette prosjektet.

La meg nevne ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, spesielt. For i motsetning til rikspolitikere som Terje Søviknes, hans forgjenger som olje- og energiminster, Ola Borten Moe, Erna Solberg med flere – svarte Rune Rafaelsen ja til invitasjonen fra Traavik.

Og dermed villig til å delta i et prosjekt hvor hans autoritet, eller autoriteten til de institusjonene han representerte, ble satt på spill. Kanskje?

Det var i hvert fall det Geir Seljeseth, som er regionsjef ved Norsk Olje og gass, tilsynelatende tenkte, da han svarte nei, med begrunnelsen «Vi driver ikke med teater, vi driver med virkelighet.» Men uten å ville det, ga Seljeseth Århundrets rettssak uvurderlig reklame. «Oljebransjen nekter å delta i sin egen oljerettssak» – lød overskriften til NRK, 28. desember i fjor. Og derfra kunne snøballen rulle.

Kunststykket til Morten Traavik, var å få media til å bite på. For noe av det bemerkelsesverdige ved Århundrets rettssak var nemlig at journalistene og kritikerne dekket forestillingen gjennom den gamle og for lengst glemte øvelsen det er å gi referater av politiske taler, fra dag til dag. Og som om det dreide seg om en nyhetssak! Nøkkelen lå blant annet i at Traavik er en scenekunstner med et bevisst forhold til tid. Den tredelte strukturen var med på å gi prosjektet preg av konkurranse og kappestrid. Som i de greske Dionysos-festivalene og tragediekonkurransene. Grekerne var naturligvis også ytterst bevisst om estetikk – , og estetikk som provokasjon. Men la meg for enkelhets skyld avrunde med å si at estetikk er mye viktigere enn vi tror. Heller ikke alle teaterfolk skjønner det.

Prisen er et trykk av Gro Finne med tittel H. C. Andersen Opptog. Gratulerer!