Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Teaterkritikerprisen til Dennis Storhøi

Om prisvinneren og rolletolkningen som ligger til grunn for tildelingen av årets kritikerpris, er det bare en ting å si ? og det skal jeg si på et språk vedkommende forstår: Det var ille bra, sø?!

Kritikerlaget 03. september 2003 PriserTeaterKrit.sirkelen
Dennis storhoi

Teaterkritikerprisen er den eldste av våre kritikerpriser. Etter at Lars Tvinde og Olafr Havrevold delte den første i 1939, har 60 norske scenekunstnere blitt hedret på dette vis.
Vi, som utgjør teaterkritikerne i Norsk Kritikerlag, er svært glade for at vi hvert år kan løfte frem en forbilledlig kunstnerisk innsats på denne måten, og gi en særlig utmerkelse for en særlig utmerket prestasjon. Jeg er egentlig ikke så glad i ordet prestasjon i kunstnerisk sammenheng. Begrepet er avledet av det å prestere, som igjen smaker av målbarhet og gitte størrelser på en måte som er ganske problematisk, selv for de av oss som måtte representere den terningkastende del av befolkningen.
Men i dette tilfellet kommer jeg ikke utenom. Teaterkritikerprisen går til en skuespiller for en spesifikk innsats som vanskelig kan kalles annet enn nettopp en prestasjon. Også fordi rollefiguren det er snakk om ? vilkårlig eller ikke ? alltid vil være forbundet med, og dermed sammenlignet med, en av verdens aller største skuespillere gjennom alle tider. Årets prisvinner tålte den sammenligningen.
Dette sagt for å understreke at Teaterkritikerprisen henger høyt. Og det skal den gjøre. Da Rolv Wesenlund var konfransier under Hedda-prisen for noen år siden, oppsto det av en eller annen grunn noe bråk og uro i salen, som jo var full av forventningsfulle teaterfolk. Rolv roet gemyttene med å rope: Ta det med ro, alle får!
Slik er det imidlertid ikke med Teaterkritikerprisen. Mange er kallet, og scenekunstfeltet i Norge er befolket med mange talenter og store begavelser. Men få er de utvalgte. Det er likevel ikke bare denne eksklusiviteten som gjør at norske scenekunstnere ? etter hva jeg har forstått ? oppfatter Teaterkritikerprisen som den største heder. Det kommer nok også av at det er «motparten» – kritikerne ? som, for en gangs skyld også samstemt, løfter frem en scenekunster som har utmerket seg spesielt.
Jeg velger å tro at prisen er høythengende fordi den oppfattes som en fagpris gitt av faglig kompetente, og kanskje litt strenge kritikere, på faglig grunnlag.
I sommer var det tilløp, igjen, til en debatt hvor utgangspunktet var nivået på norske teaterkritikere. Jeg tillater meg å nevne dette, og jeg tillater meg å være kritisk til nivået på selve debatten fordi jeg selv deltok i den. Men det var forstemmende å gå inn i en debatt hvor de grunnleggende premissene var at norske kritikere verken kunne noen ting, eller var videre interessert i å lære noe. Dessuten kunne jeg lese i Klassekampen, hvor denne debatten gikk, at for norske kritikere var det «en dyd ikke å forberede seg før en forestilling», at kulturredaksjonene var gjennomsyret av en slags akademisk paranoia, og at kritikerne hadde verken evne eller vilje til å sette forestillingene i en større sammenheng.
Kjære prisvinner. Jeg kan love deg at dette ikke medfører riktighet. Jeg kan love deg at brorparten av aktive norske teaterkritikere både har relevant fagutdannelse, er opptatt av å yte teatret rettferdighet ? gjerne med pisk og kjøttøks, om nødvendig ? og jeg skal love deg at seriøsiteten er ivaretatt også ved det faktiske forhold at kritikerne forbereder seg før pennene kvesses.
Dette betyr imidlertid ikke at alt er såre godt i den norske kritikerstand, uansett genre. Norsk kritikerlag er absolutt oppmerksom på at mye kan bli bedre, at kompetanse må styrkes, og at det aktive forholdet / samspillet mellom kunstner-verk-publikum/offentlighet har alt å tjene på en kompetent og aktiv kritikk. Under presentasjonen av Kulturmeldingen sist fredag, stilte kollega Marit Strømmen kulturministeren det betimelige spørsmål om hvorfor meldingen ikke inneholder ett ord om kritikkens rolle i det store kulturbildet. Hvem skal gi uavhengige vurderinger av kunstens kvalitet, slik også meldingen legger opp til? Og hvem snakker om den i offentligheten? Er det ikke kritikken som forvalter dette doble ansvaret for kvalitetsvurdering og offentlig ordskifte?
Statsrådens svar var ikke bare nedslående, men også ganske avslørende. Kritikken har ingen plass innenfor kulturministerens kunstforståelse eller kulturbegrep ? for ikke å si: begrep om kultur. Dette får vi ta til etterretning og gjøre kritikken enda tydeligere, slik at selv en statsråd i Kulturdepartementet begriper sammenhengen mellom kunst, kultur og offentlighet.
Dette var dagens politiske innlegg.
Nå skal jeg gå inn i begrunnelsen for årets tildeling, og avsløre ? også for de som ennå ikke har sett eller skjønt – hvem vedkommende er: Og igjen har vi ? og mottakeren, ikke minst ? vært så heldige, at det synlige bevis for Teaterkritikerprisen er en originaltegning signert Aftenpostens grandseigneur, Ulf Aas.
Om prisvinneren og rolletolkningen som ligger til grunn for tildelingen av årets kritikerpris, er det bare en ting å si ? og det skal jeg si på et språk vedkommende forstår:
Det var ille bra, sø?!
Som replikk-kunstneren George i «Hvem er redd for Virginia Woolf» «spilte han sitt livs rolle». (VG) En formidabel, ja, nettopp ? prestasjon! «I sin beste rolle så langt», skrev Aftenpostens kritiker Elisabeth Rygg. «Uforlignelig presis» mente Dagsavisens Bengt Calmeyer. «Perfekt og replikksikker», skrev Martin Nordvik i Adresseavisen. «Enestående»,
mente Andreas Wiese i Dagbladet. «Hvilket lykketreff» ifølge VGs meget kompetente kritiker, som konkluderte med terningkast seks.
Uten å skule til berømte forgjengere, gjorde han skikkelsen definitivt til sin: Om den loslitte professoren han spilte aldri ble instituttsjef, har han i det minste doktorgraden i sarkasmer, i evig disputas med sin faste opponent, Martha ? i denne forestillingen ildfullt levendegjort av Anne Krigsvoll.
Med disiplin og kontrollert spill fremkalte han et skakkjørt, men også sårbart menneske; det lå massiv kjærlighet i bunn. Derfor ga denne versjonen av stykket oss noe mer enn verbal krigføring, noe dypere enn kvikkheter med mørk undertone. På Oslo Nye Teater ble teaterhistoriens mest berømte nachspiel et sant helvete.
Så vidt jeg vet er prisvinneren også den eneste skuespiller som for ett og samme stykke både er anmeldt i avisene ? og anmeldt til politiet for brudd på røykeloven?
Et lite apropos til slutt: Da stykket ble skrevet (1962) ble det primært ansett blant folk som et angrep på ekteskapet som institusjon. Ikke alle kritikere var enige i det, og henledet oppmerksomheten på at hovedpersonene var oppkalt etter USAs første presidentpar, George og Martha Washington. Hadde kanskje det en relevans for forståelsen ev stykket? Verket ble altså filtrert gjennom kritikere som drøftet innholdet i offentligheten, og som utla andre måter å se det på enn som et ekteskapelig inferno. Det skulle gå nesten 40 år før Edward Albee avslørte ( i New York Times), at kritikerne hadde lest ham riktig og at skuespillet var «en eksaminasjon om vi, som samfunn, har sviktet idealene fra den amerikanske revolusjonen».
Teater og kritikk hører definitivt sammen, og det er en stor glede ? på vegne av Norsk kritikerlag ? å få overrekke årets Teaterkritikerpris til en skuespiller ? en solid skuespiller ? en stigende stjerne som ikke bare kan sitt håndverk, men som også mestrer kunsten det er å tilføre sitt fag, og sine roller, det lille ekstra, dette løftet som gjør det trivielle til noe opphøyd.
Teaterkritikerprisen for 2002/2003 tildeles Jahn ? ? Dennis «The Menace» Storhøi.

comments powered by Disqus