Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Teaterkritikerprisen til Heidi Gjermundsen Broch

Teaterkritikerprisen 2010/2011 tildeles Heidi Gjermundsen Broch for rollen som Diana i Next to Normal, Det Norske Teatret

Kritikerlaget 29. september 2011 PriserTeater

Tale ved prisutdelingen 29. september 2011.

Det er ganger teatret gir språk til det som mangler språk. Når det som er vanskelig eller umulig å uttrykke i det daglige får form av sannhet på scenen.

Det er ganger forestillinger blir sittende i minnet lenge etter at du har sett dem, og neste gang du trenger ordene, finner du dem. Fordi du har sett noe og forstått noe du ellers kunne – eller ville – ha valgt å se bort ifra. Årets kritikerprisvinner får prisen for en slik rolle.

Hun viser oss en smerte som er så sterk at den knapt kan tåles. Hun viser oss hvordan livet kan være når man må tåle den. Vi blir minnet om hvor tilfeldig det er hvem som må gå gjennom smerten og hvem som går ved siden av den. I samspillet med sine medspillere viser hun oss at det heller ikke er enkelt å skulle gå ved siden av. Slik normaliserer hun de mennesker som ellers ofte blir stående utenfor, enten det er fordi de holdes utenfor, eller det er fordi de ikke makter å delta.

Jeg snakker selvfølgelig om Heidi Gjermundsen Broch og rollen som Diana i Next to Normal.

Kollega Mona Levin i Aftenposten beskrev det som hennes mest fullkomne rolle til nå. Idalou Larsen i Klassekampen kalte det en briljant tolkning. Sterk scenisk innlevelse og nydelige sangprestasjoner, påpekte Torkil Baden i NRK. Yngve Kvistad i VG mente hun for alvor inntar tronen som Norges musikaldronning.

Selv kalte jeg det sjelevrengende sterkt teater. Jeg mente og mener at hun rommet alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet. Jeg skrev at alle detaljene oppleves som riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene. I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme. Av og til distansert, fordi hodet er andre steder. Og av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er.

Da Heidi Gjermundsen Broch for snart to uker siden fikk Hedda-prisen for samme rolle, ble rolletolkningen beskrevet som finstemt, gripende og dypt menneskelig. Det ble sagt at hun gir det definitive beviset på at musikkteater kan være stor scenekunst. Det har hun, sett fra mitt sete i salen, alltid visst og bevist. Jeg synes det er særlig hyggelig å kunne gi prisen til en så godt uttrykt rolle i en musikal.

Musikalen blir ofte undervurdert. Musikalen avskrives ofte som lettvint underholdning. Fordi det finnes musikaler som legger sitt ambisjonsnivå lavt, finnes det også folk som tror at alle dramaer forminskes når virkemidlene som brukes i dem utvides med musikk. Da undervurderer man ikke bare den bredde som kreves av de skuespillere som i tillegg til dramaets virkemidler også behersker formidling gjennom toner. Man undervurderer også hvor overbevisende emosjonelt virkemiddelet musikk kan være, spesielt når den framføres av en skuespiller som tar med seg sitt håndverk, sin innsikt og sin medfølelse for sin rollefigurs følelser inn i den sangen hun synger.

Heidi Gjermundsen Broch har aldri undervurdert musikalen. Helt siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 2000, har hun gledet Teater-Norge med skikkelser vi opplever som sannferdig menneskelige, enten de følges av musikk eller ikke. Hun har gitt liv til rollefigurer som framstår som gjennomførte, komplekse og helhetlige. Vi så det i My Fair Lady. Vi så det i Piaf. Vi så det i An-Magritt. Vi så det i Tolvskillingsoperaen. Gjennom sangen utvider hun sine rollefigurer. Hun gir dem dimensjoner vi ellers bare kunne ane.

Selv har jeg flere ganger framhevet hennes evne til å omskape og gjenskape sitt uttrykk. Hun er i stand til å fornye seg som skuespiller for hver rolle hun gjør. I stemme, i mimikk og i kroppsspråk har hun et bemerkelsesverdig uttrykksregister. Hun har høy scenisk intelligens og hun har en psykologisk innsikt som setter henne i stand til å formidle også det sammensatte. Heidi Gjermundsen Broch er en usedvanlig nyansert skuespiller med stor forståelse for menneskelig mangfold. Det gjør at hennes rollefigurer oppleves som ekte og troverdige.

På vegne av teaterkritikerne i Norsk kritikerlag gratulerer jeg Heidi Gjermundsen Broch som årets kritikerprisvinner. Jeg har gleden av å overrekke trykket «Historien om mumiens bortkomne sønn» av Tom Stian Kosmo. Takk for godt teater!

Lillian Bikset, på vegne av teaterkritikerne i Norsk kritikerlag.

Kommentarer

Tone 02. november 2011
Det var sikkert en god tolkning og det lå nok mye arbeid og innlevelse bak. Mine foreldre dro sammen med pensjonistforeningen på hans tidligere arbeidsplass. De ringte og fortalte meg at de gledet seg veldig til teateropplevelsen. Jeg hørte ikke noe mer etterpå og det syntes jeg var litt rart. Etter et par uker kom jeg på å spørre hvordan det hadde vært i teatret. Nei, det hadde ikke vært noe særlig. Det hadde vært støyende og lite trivelig. De dro skuffet og forstyrret hjem etter første akt. De visste ikke om noen andre pensjonister som hadde likt stykket. Skuespillerne gikk sikkert opp i rollene med liv og lyst og stort alvor. Men selve oppsettingen og muligens teksten under var kanskje lite prisverdig? Hilsen en bibliotekar
comments powered by Disqus