Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Udemokratisk av kulturministeren

Heller enn å undergrave den kritiske diskusjonen, burde kulturministeren se på hvordan hun kan bidra til at rammene for en bredt orientert og mangfoldig kritikk kan bli en større del av norsk kulturliv, skriver kritikerlagets leder, Ida Habbestad.

Kritikerlaget 28. juli 2017
Ida web 1399 svhv

– Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur, sier kulturminister Linda Hofstad Helleland i en sak hos NRK. Hun blir også sitert på at det bør være opp til publikum å felle dom over kvaliteten.

Bakgrunnen er en diskusjon initiert av kritiker Julie Rongved Amundsen, hvor hun problematiserer hvordan norsk historie blir fortalt og formidlet gjennom historiske spel.

Jeg mener kulturministerens utsagn er problematisk. Ikke fordi jeg ønsker å undervurdere publikums erfaringer, men fordi kulturministeren ved å ytre seg slik hun gjør, undergraver kritikkens rolle i samfunnet vårt — og med det muligheten til å utvikle kunst og kultur som område.

Den frivillige innsatsen som nedlegges i kunst og kultur er fantastisk og verdt å hegne om. Rongved Amundsen påpeker dette selv i artikkelen som innledet diskusjonen. Hun forteller også åpent om konflikten hun selv kjenner på når hun skal diskutere kvalitetsspørsmål i møte med en kulturaktivitet med slikt stort lokalt engasjement.

Jeg er enig med kulturministeren i at fagpersoner og publikum bør anerkjenne og ha respekt for både frivillig innsats, lokalt engasjement og historiske tradisjoner. Jeg synes også at det er flott at spelene klarer å engasjere et publikum på i alt 200 000 gjennom sommeren. Men jeg er uenig i at man med det ikke skal ha mulighet til å diskutere disse forestillingenes innhold.

De 200 000 kan umulig ha hatt den samme opplevelsen. De må ha lagt merke til ulike detaljer og moment i fremføringene, og har til sammen en rekke forskjellige erfaringer og synspunkt. Som kulturelt samfunn ville vi trolig hatt et rikere utbytte av kunsten om vi brukte mer tid på å diskutere og belyse disse ulike erfaringene, og i tillegg hadde rammer til at en bred faglig diskusjon la bakteppe for det hele.

Kulturministerens formulering å «felle en dom» virker reduserende i så måte. Når vi kritiserer, uavhengig av om vi er ordinære publikummere eller fagpersoner, tar vi stilling. Kritikken er en meningsytring, men det overordnede poenget bør være å belyse, diskutere og bidra til at vi får den beste mulige kunsten i samfunnet vårt. Ingen, verken publikum, fagpersoner eller kulturministeren sitter med noen endelig fasit. Snarere diskuterer vi, som ellers i demokratiet, hvilke elementer vi opplever som kvalitativt gode, og hva vi til enhver tid ønsker å prioritere. Disse momentene er ingen konstanter, slik kulturministeren antyder i sitt innlegg når hun insisterer på at fenomenet spel ukritisk skal roses.

Innen de fleste andre fagfelt, ville det være en absurd påstand å hevde at flertallet i befolkningens syn skal overkjøre fagpersoners synspunkt. I denne sammenhengen marginaliserer Hofstad Helleland også en enkelt persons rett til ytre seg ved å skyve de 200 000 publikummerne foran seg. Det står i en grell kontrast mot Kulturmeldingen 2014, som hevder at kunst skal skolere oss i å leve med uenighet.

Det står videre i kontrast til at det å ytre seg kritisk om noe som engasjerer mange, er en modig handling, som en statsråd i et demokratisk samfunn burde forsvare. At kritikeren som spissformulerer seg møter motargumenter er helt naturlig, og del av diskusjonen om kunst vi ønsker å bidra til.

Hofstad Helleland argumenterer for at man ikke kan omtale spelene som dårlig kunst fordi de formidler norsk historie. Men nettopp fordi det er snakk om vår identitet, er det problematisk at Hofstad Helleland insisterer på at spelene skal roses.

På samme måte som kvalitetsbegrep er i en kontinuerlig utvikling, har også de elementene vi velger å trekke frem i historiefortellingen om Norge forandret seg fra nasjonsbyggingen startet og til i dag. I mine øyne er det muligheten til å forholde seg kritisk, undersøkende og med nysgjerrighet til spørsmål om kultur og identitet som skaper et rikt og dynamisk samfunn.

I mediene — og i kulturpolitikken — er kritikk innen alle kunstområder marginalt prioritert målt mot det totale kulturbudsjettet. Norsk kritikerlag mener at 1 % av statlig støtte til kultur burde gå til å sikre en diskusjon omkring den. Heller enn å undergrave den kritiske diskusjonen, burde kulturministeren se på hvordan hun kan bidra til at rammene for en bredt orientert og mangfoldig kritikk kan bli en større del av norsk kulturliv.

comments powered by Disqus