Kalender

Nyhetsbrev

Ja takk, jeg vil gjerne ha nyhetsbrev fra Kritikerlaget.





Anmelderiet og kritikerens makt

Tidligere politileder Hanne Kristin Rohde stilte i helgen flere spørsmål rundt anmelderiet, og satte med det i gang en debatt om kritikerens rolle.

Kritikerlaget 18. april 2016 Nyheter
Terninger

Denne helgen har man kunnet følge en pågående debatt om anmelderiet og kritikerens makt i flere av landets aviser. I det følgende er noen korte utdrag og lenker til debattinnleggene. Saken oppdateres fortløpende dersom nye innlegg publiseres i media.

I Aftenposten på lørdag skriver jurist og tidligere politileder, nå forfatter Hanne Kristin Rohde at «anmeldelser er basert på en anmelder, en forfatter og en bok. En anmelder, en film, en regissør. En anmelder, en komponist, et album. osv. Tre (eller flere) instanser. Men kun én person har formell makt etter utgivelsen: Anmelderen. Hans eller hennes vurdering blir stående.» Med utgangspunkt i jussens maktfordelingsprinsipp, spør hun videre hvor ellers i samfunnet vi «godtar (…) en slik ensidig domsavsigelse? Hvor ellers i samfunnet kan ett enkelt individ synse i full offentlighet og attpåtil få sitt standpunkt formalisert som en slags sannhet uten saksbehandling, kontradiksjon, vurdering av habilitet og ankemuligheter?»

I sin kronikk retter hun kritikk mot anmelderens makt, og mener de er utakt med folket, og at «et terningkast aldri mer enn tilfeldig».

Samme dag kunne man lese i samme avis at forfatter Tom Egeland påpeker hvor utdaterte og gammeldagse Rohdes påstander er.
– Kritikken er like gammel som kunsten. Kritikken av kritikken er akkurat like gammel. Slik det finnes gode og dårlige bøker, finnes det gode og dårlige anmeldelser. Personlig tror jeg det er i summen av ulike anmeldelser – i krysningspunktet mellom dagsavisenes korte og hastige kritikker og tidsskriftenes lange og grundige analyser – at kritikken har sin viktigste funksjon. Den enkelte anmeldelse er og blir en subjektiv, men forhåpentligvis kvalifisert, vurdering av et verk, sier Egeland til Aftenposten.

Også Kritikerlagets leder, Ida Habbestad uttalte seg til avisen:
– Når Rohde definerer kritikken som en ensidig dom, er jeg med på at kritikk er problematisk. Men min definisjon er annerledes. Jeg definerer ikke kritikken som en dom, men som en meningsytring, ment for videre diskusjon.

Senere samme kveld tar også Dagbladets skribent Inger Merete Hobbelstad til motmæle. I et punktvis ordnet innlegg irettesetter hun Hanne Kristin Rohdes mange poenger, og fremhever blant annet kritikkens vesentlige rolle i en stadig mer presset medieoffentlighet der kulturproduksjoner med det største pr-budsjettet oftest vinner fram.

«Ta denne filmhelgen som eksempel. Blant premierefilmene er «Jungelboken», Michael Moores «Where To Invade Next», og den franske «Markedets lov». De to første har alle fått med seg at kommer. (…) Men det er «Markedets lov», en beskjeden dramafilm som rommer et nydelig portrett av en frustrert truckfører som har mistet jobben, som etter min avis’ vurdering er den beste av de tre. Det er mange som ikke ville være enig i det — og de vil da også raskt finne ut, bare ved å lese den positive anmeldelsen, at dette ikke er en film for dem. Men de som er interessert, ville kanskje ikke visst at «Markedets lov» fantes en gang om det ikke hadde vært for kritikken — fordi brølene fra junglene og fra Michael Moore er så mye høyere,» skriver Hobbelstad.

Rohde selv tok til motmæle i mandagens Aftenposten, og gir et motsvar til Hobbelstads innlegg. Her skriver Rohde blant annet at mange kunstnere har takket henne for å ta opp dette, fordi at det «å legge seg ut med kritikere er en risikosport».

Tirsdag kom forfatter Knut Faldbakken på banen, også han i Aftenposten. I likhet med Hobbelstad, Egeland og Habbestad, stiller også Faldbakken seg sterkt kritisk til skytsen Rohde retter mot kritikeren: «Min profesjonelle vurdering av Rohdes kronikk blir dermed at hun som selv kaller seg forfatter, her har levert et innlegg så respektløst i sin negative vinkling, så uinformert når det gjelder den yrkesgruppen hun angriper, at det nærmer seg det dilettantiske» konkluderer Faldbakken sitt innlegg med.

Torsdag fortsatte debatten, og nå har Anki Gerhardsen, teaterkritiker og frilansjournalist, kastet seg inn i samtalen. Hun omtaler Rohdes innlegg som «angstbitersk og konspiratorisk», men påpeker samtidig at det «i teksten hennes, under lag av aggresjon og frustrasjon, ligger det en nerve som vi bør reflektere over.» Videre kritiserer hun Hobbelstad (nevnt over) for ikke å berøre det Gerhardsen mener er det mest sentrale i Rohdes kritikk: »Hvordan forvalter vi makten vår? Hvor transparent opererer kritikerne og er det sant at vi er så gjennomført habile som Hobbelstad vil har det til?»

Også leder for Kritikerlaget Ida Habbestad og Astrid Fosvold, leder for AU litteratur, bidro med innspill i debatten i dagens Aftenposten. Siden kun en kuttet versjon sto på trykk, bringer vi innlegget i sin helhet her. Blant annet påpeker de at Rohde «opererer med underlige premisser». Videre skriver de at «Kritikk er et slags uenighetsmangfold hvor de ulike blikkene forhåpentlig er med på å åpne tolkningsmuligheter for verket. Vi forsøker å peke på ulike kvaliteter. Ingen gjør krav på den objektive sannheten om et verk, selv om dyktige fagfolk gjerne forsvarer argumentene sine.»

Debattinnleggene kan leses i sin helhet ved å følge de ulike linkene i teksten.