Kunst fortjener kritikk

De siste dagene har det pågått debatt om kritikerens makt, sparket i gang av tidligere politileder og nå forfatter Hanne Kristin Rohde. En oversikt over innleggene finner du her. I torsdagens Aftenposten kom også leder for Kritikerlaget Ida Habbestad og leder for AU Litteratur, Astrid Fosvold med et innlegg. Fordi det ble kuttet, bringer vi her innlegget i sin helhet.

I sin kronikk i Aftenposten lørdag 16. april opererer Hanne Kristin Rohde med flere underlige premisser. Først sammenligner hun en anmeldelse av et kunstnerisk verk med en domsavsigelse i rettslig forstand. En anmeldelse er en vurdering, og ordet dom bør brukes bare i overført betydning. Rohde bygger ut sammenligningen som grunnlag for å hevde at forfatteren burde få uttale seg i vurdering av eget verk: Lik den tiltalte i en rettssal. Også dette er et underlig premiss. Det er ikke forfatteren som står tiltalt, det er verket til kunstneren som blir vurdert slik det presenteres for lesere eller publikum.
I mange tilfeller er det folkets skattekroner som bidrar til at kunstnere kan skape sine verk, til at vi kan se utstillinger og til at vi kan gå i teateret. Mener virkelig Hanne Kristin Rohde at kunstverk ikke skal motta profesjonell, uavhengig vurdering?

Juristen problematiserer anmeldernes habilitet. Vi kan forsikre om at seriøse medier har nokså strenge regler. De som skriver kritikker, er øvet i å vurdere og bedømme kunstneriske verk profesjonelt etter vurderingskriterier. De kan være uttalte, eller de kan være styrt av opplevelsen, og ja, det er riktig at anmeldere uttaler seg om sine opplevelser av det kunstneriske uttrykket. I noen tilfeller kunne kritikerne forsøke å være mer transparente omkring sin egen posisjon.
Kritikk er et slags uenighetsmangfold hvor de ulike blikkene forhåpentlig er med på å åpne tolkningsmuligheter for verket. Vi forsøker å peke på ulike kvaliteter. Ingen gjør krav på den objektive sannheten om et verk, selv om dyktige fagfolk gjerne forsvarer argumentene sine.

I spenningsfeltet mellom kunstnerisk produkt og mottaker er det viktig at kritikerne gir tilbakemelding på de kunstneriske uttrykkene. Kunst fortjener å bli sett, lest, hørt og vurdert. Ofte bidrar kritikken til å sette i gang kritiske refleksjoner i leserne og hos kunstnerne. Mange kunstnere uttaler seg om egne verk, ofte sier de mye klokt. Vi kjenner ingen anmeldere som ikke lytter til det kunstnerne sier. Imidlertid bør vurderingen av et verk nettopp være uavhengig. Det som virkelig ville være dypt inhabilt, var om den som laget verket, skulle anbefale og vurdere eget produkt.

Kritikerne får betalt for å anmelde et verk – det er riktig. Å kalle dette fasiter er å misforstå kritikkens intensjon. Anmeldere får betalt for å gi uavhengige, profesjonelle vurderinger av et verk. At slike vurderinger foregår i en felles kulturell offentlighet gagner kunsten, de som produserer den, og ikke minst de som oppsøker kunstopplevelsen. Er din erfaring av et verk en annen enn anmelderens, er det ønskelig at kritikken setter i gang en refleksjon over verket og hvorfor det gav deg andre inntrykk enn de kritikeren formidlet. Gjennom kritikken håper vi at slike tanker kan utdype opplevelsen. Formålet med kritikk er ikke å bekrefte en allmenn oppfatning, men at mottakerne av kunst tenker over det de har sett, lest eller hørt i dialog med en vurdering av et verk.

Astrid Fosvold, leder AU for litteratur og Ida Habbestad, leder i Norsk kritikerlag