Aschehougprisen 2024

Aschehougprisen 2024 tildeles Mona Høvring.

Juryen for Aschehougprisen har i år bestått av Erlend Liisberg, Mari Grydeland, Leif Bull og Maria Olerud, som sammen utgjør arbeidsutvalget for litteraturseksjonen i Norsk kritikerlag. Begrunnelsen for tildelinga er som følgende:

Vinneren av Aschehougprisen 2024 har aldri skrevet en bok på mer enn 130 sider. Likevel har prismottageren litterært svært vektige verker bak seg, skal vi tro panegyriske prisjuryer og norske så vel som utenlandske anmeldere. Forfatterskapet er preget av en sjelden evne til å formulere fortettede, overraskende setninger som søker eksistensiell innsikt, foruten stor språklig, formmessig og tematisk rikdom.

Siden debuten i 1998 har denne kombinasjonen av letthet og tyngde vært påtagelig på flere vis. I den tredje av i alt sju diktbøker heter det: «Jeg har blødd fra meg/ ved hjelp av et helt vanlig alfabet». Strofen er betegnende for poesisamlinga, og kanskje for forfatterskapet sett under ett. Tekstene kjennes som tømt rett fra et breddfullt vell av sakteflytende tungsinn, tapsfølelser og lengsel etter indre fred, men også av brusende lyst, og salighet over å bli møtt med nåde, eller å få øye på det hellige. Samtidig finnes lite ærbødighet overfor disse menneskelivets overveldende kjerneerfaringer, språket er ofte tilsynelatende enkelt, og alltid freidig.

Det vil si, helt hverdagslig er ikke forfatterens ordforråd. Snarere har årets prismottager laget et helt eget språk, et språk som i nye verker bestandig gjenoppfinnes og fornyes, men som aldri er til å ta feil av – enten valget har falt på nynorsk eller bokmål i den aktuelle boka.

Muntlige og organiske tekster, stort sett med radikale bøyninger, kan være ispedd eldre eller fremmede vendinger, latterframkallende ordlek, vitenskapelige eller religiøse uttrykk, dialektal sjargong, slang, eller hele setninger på fremmedspråk. Dermed er vinneren av Aschehougprisen 2024 en forfatter som bøyer og tøyer på de norske målene, som ganske enkelt utvider forståelsen vår av hvordan man kan anvende «et helt vanlig alfabet».

For å lykkes med slikt, må man være en eksepsjonelt observant og erfaren leser, man må rett og slett være lærd. Prismottagerens bøker er utadvendte og sjangeråpnende, de vrir på motiver og former fra myter og bibeltekster. Flere dikt er utforma som salmer, andre ligner gåter eller eventyr, og tekstene tør å snakke med litterære mødre og fedre som Arkhilokhos og Camilla Collett.

Det er dermed ikke sagt at verkene er kjedelige. Tvert om, de fem romanenes sårbare, men ofte opprørske heltinner legger gjerne ut på utflukter til øyer langt uti Atlanteren, eller kanskje til et fjellhotell på den norske bygda. Kvinnene kjenner seg aleine, fortumla eller fortapte, og vi blir revet med når de underveis prøver å finne mot, trøst, aksept eller nye livsretninger.

Dessuten er ikke bøkene bare sjeledykkende. I mer enn et kvart århundre har romanforfatteren og poeten skildret villskap og instinkt i klinsj med samfunnets krav og forventninger, spesielt til jenter og kvinner – og det vi i 2024 kaller minoritetserfaringer: sapfisk kjærlighet og begjær.

En Dagblad-anmelder kalte en gang prisvinnerens tidlige poesi for «sexdikt». Juryen er derimot enige om at både kjød og ånd, sansing og undring, finnes i monn i bøkene. «Jeg graver og spør om sannheta i sannheta, om hunder og hyrder», sier et av de lyriske jegene. Det jordiske og himmelhøye eksisterer altså side om side i tekstene, som synes å bli skrevet med en skarp grunnholdning om at kropp og sinn er samme ting: «Når vi tenker, tenker vi med kroppen», leser vi i et dikt.

Og når vi leser bøkene til prismottageren, leser vi med kroppen. Vi suger de saftige setningene til oss, og de blir værende der inne mens de dulmer av smerte, og gir oss kraft, fryd og håp.

I boka fra i fjor sier diktjeget at «du er noe lite/ som blir utsatt for noe stort». Verslinjene oppsummerer noe av det poeten og romanforfatterens bøker gjør det lettere for oss å fatte, og forsones med: at vi alle blir født inn i det veldige og forvirrende universet som skjøre, dødelige skapninger, og må våke gjennom lange netter, og kanskje gå på trynet på plasser som dessverre bare ligner ærverdige alpelandsbyer. Men linjene kan like gjerne love at vi kan komme i berøring med vidunderlige ting, som kjennes enda større. Prisvinnerens poetiske prosa og tidvis nesten prosaiske poesi befinner seg blant disse lyse, legende fenomenene.

I kveld glitrer himlene – forhåpentligvis – for deg, Mona Høvring. Gratulerer med Aschehougprisen 2024!