Kritikersalong ved utdelingen av Kunstkritikerprisen 2009 til Elmgreen og Dragset

Prisutdeling

André Gali holdt på vegne AU seksjon for kunst følgende tale ved prisutdelingen:

Utstillingen var overskridende på flere nivåer i sin problematisering av kunstsamlerens rolle i kunstverdenen. Samlerens identitet og praksis ble synliggjort på en humoristisk og kritisk måte. Med et gjennomkomponert grep rettet de oppmerksomheten mot middelklassen, kjernefamilien og den enslige, homofile mannens verdier og livsstil, som i en queer twist ender i tragedie – kjernefamiliens oppbrudd og fraflytting og den homofile mannens selvmord. Sett i lys av den økonomiske krisen som har rammet vesten, og som kommentar til den overdrevne omsetningen av samtidskunst de siste ti årene, var The Collectors en poengtert og selvironisk utstilling. Etter juryens mening markerte verket et fremragende kunstnerisk høydepunkt i 2009.

Juryen vil påpeke at Elmgreen og Dragsets kuratoriske strategi resulterte i en spennende variasjon av medier, uttrykk og etablerte og uetablerte kunstnerskap og at de gjennom å ta i bruk arkitektur, design og interiør evnet å skape en kompleks og mangefasettert kunstopplevelse. De utvalgte kunstverkene fungerte godt både på egenhånd og innenfor Elmgreen og Dragsets struktur, samt som synliggjøring av hvordan en kunstsamlers sosiale og personlige identitet kommuniseres gjennom kunstverkene denne anskaffer.

Utstillingen retter også oppmerksomheten mot påstanden om at definisjonsmakten over meningsproduksjonen og verdiskapningen i kunstfeltet har beveget seg fra kunstneren via kuratoren til samleren. Gjennom å spille ut alle disse rollene samtidig, blir det åpenbart at hvem som besitter makten i kunstfeltet er utydelig og at samspillet mellom rollene kunstner, kurator, samler og institusjonen er i kontinuerlig flyt og redefineres uopphørlig.

Til sist bør det nevnes at utstillingen har evnet å synliggjøre den nordiske og den danske paviljongen på en svært positiv i internasjonal kunstpresse og markert at de nordiske landene har krav på en plass i internasjonal sammenheng.

Etter å ha mottatt prisen, bestående av en skulptur av Arne Nøst, presenterte Elmgreen og Dragset The Collectors rom for rom og fortalte om verkene til de deltakende kunstnerne og kollektivene; Thora Dolven Balke, Massimo Bartolini, Hernan Bas, Guillaume Bijl, Maurizio Cattelan, Elmgreen & Dragset, Pepe Espaliú, Tom of Finland, Simon Fujiwara, Han & Him, Laura Horelli, Martin Jacobson, William E. Jones, Terence Koh, Jani Leinonen, Klara Lidén, Jonathan Monk, Nico Muhly, Norway Says, Henrik Olesen, Nina Saunders, Vibeke Slyngstad, Sturtevant og Wolfgang Tillmans.

Nrk Dagsrevyen var til stede ved overrekkelsen av prisen og laget et lite innslag som kan sees på kanalens nettsider: Dagsrevyen, 07.04.2010

Kritikersalong

Som del av prisutdelingsarrangementet arrangerte Norsk kritikerlags kunstseksjon også en kritikersalong, der utstillingen og tanken bak The Collectors ble diskutert. Til panelet hadde de i tillegg til prismottakerne Michael Elmgreen og Ingar Dragset invitert Marta Kuzma, direktør for OCA og kommisjonær for den nordiske paviljongen, Will Bradley, kurator og kritiker og Johanne Nordby Wernø, kritiker i Morgenbladet. Som ordstyrer hadde de hentet inn Per Platou, kunstner og kurator. Paneldeltakerne holdt hvert sitt lengre innlegg før det ble åpnet for en diskusjon som også inkluderte publikum.

Per Platou ga først ordet til Johanne Nordby Wernø, som innledet sitt innlegg med et forbehold, ettersom hun selv ikke fikk sett utstillingen i Venezia. Hun hadde under tvil takket ja til å delta i panelet ettersom hun syntes det var interessant i hvilken grad det var mulig å danne seg et bilde av den utfra de mengdene med dokumentasjon som finnes tilgjengelig. Imidlertid konkluderte hun med at det bildet man danner seg med utgangspunkt i slik dokumentasjon ikke kan erstatte en personlig erfaring, og forsikret om at hun ikke ville finne på å anmelde en utstilling uten å faktisk ha sett den.

Wernø sa blant annet at The Collectors fikk henne til å assosiere til et dukkehus, et teater, og at hun fikk inntrykk av at det vel så mye dreide seg om iscenesettelse som kuratering. Hun la vekt på inntrykket av fiksjon, fiksjonalisering. Hun stilte spørsmål ved om det at utstillingen fremstår som ett verk ikke var urettferdig i forhold til de enkelte deltakende kunstnerne, om ikke Elmgreen & Dragset utnytter de kunstnerne som er med i sitt eget prosjekt. Hun antydet at det kanskje er fordi de to er «kunstner-kuratorer» at de i det hele tatt kunne tillate seg å gjøre det på en slik måte.

Marta Kuzma mente at hun som Elmgreen & Dragsets oppdragsgiver var inhabil i forhold til å komme med noen egentlig vurdering av The Collectors, så hun benyttet i stedet anledningen til å plassere utstillingen i en historisk kontekst: I sitt innlegg snakket hun både om en rekke tidligere eksempler på ulike originale nasjonale paviljonger på Veneziabiennalen, som Hans Haackes Germania i 1993, Ilya Kabakovs russiske paviljong samme år, Østerrikes Magic Mountain i 2005 osv. Hun snakket også litt om den nordiske paviljongen – om det nordiske samarbeidet og om utfordringene forbundet med Sverre Fehns arkitektur som har vært rammen om utstillingene siden 1964.

Med tanke på tilpasning til Fehns arkitektur trakk Kuzma frem som et av de mest vellykkede tidligere prosjektene utstillingen The North is Protected fra 2001, som besto mest av lydkunst, slik at bygningen fremsto som relativt tom. Hun nevnte at bygningen på et tidspunkt hadde blitt karakterisert som «very L. A.» og at den kan gi assosiasjoner til et bolighus, noe Elmgreen og Dragset kan sies å ha tatt tak i. Hun oppfattet for øvrig at de behandlet stedet som et filmatisk rom, et filmsett, og at de var opptatt av en form for «reproduserbarhet ved fotografering». Men Kuzma mente, til Wernøs spørsmål, at de viste respekt for de deltakende kunstnerne.

Will Bradley innledet med å si at The Collectors fikk ham til å assosiere til Louis Buñuels film Borgerskapets diskrete sjarm (Le Charme discret de la bourgeoisie, 1972) – hvor det viser seg at det som tilsynelatende er et privat middagsselskap er plassert på en scene. I sin beskrivelse av utstillingen vektla Bradley særlig opplevelsen av å være der. Han sa at han som besøkende på utstillingen opplevde å bli en del av den, at han opplevde at han måtte fremføre sin egen tilstedeværelse, finne en identitet. Han betegnet utstillingen som et moralstykke, men hvor karakterene ikke er beskrevet med handlinger, men med objekter – relasjonene ble uttrykt gjennom ting. Bradley mente for øvrig at det ikke egentlig var et verk om samlere, men snarere om kuratorens makt: Alle vil være kuratorer, i den forstand at kuratoren er den ultimate konsument, ekspertkonsumenten. Bradley sa at for ham var det store med The Collectors at utstillingen fremmedgjorde ham som tilskuer fra den prosessen av identitetsproduksjon som finner sted på et sted som Veneziabiennalen; gjorde prosessen så synlig for ham at han for et øyeblikk følte at han kom på utsiden av hele maskineriet.

Da Michael Elmgreen og Ingar Dragset fikk ordet, understreket de at de hadde stor respekt for de deltakende kunstnerne og at de hele tiden hadde hatt tett kontakt med dem. De hadde heller ikke opplevd at noen takket nei til å delta på grunn av konseptet. Iscenesettelsen av utstillingen ble til i samarbeid med kunstnerne, og tok underveis nye retninger på grunn av kommunikasjonen med deltakerne. De vektla i den forbindelsen viktigheten av at de hadde hatt god tid i arbeidet med planleggingen av utstillingen, slik at de hadde hatt tid til en slik «organisk dialog». Arbeidet ble påbegynt i februar 2008, slik at de hadde omtrent halvannet år på seg.

Elmgreen og Dragset sa videre at de da de skulle utforme utstillingen hadde vært opptatt av at kunstbegivenheter gjerne brukes som unnskylding for sosiale sammenkomster, og at de ville tvinge publikum til å ikke mingle, men lytte, holde kjeft. De laget derfor en annen type sosial scene som var et privat hjem, hvor publikum ble gjester og dermed fikk nye regler å forholde seg til.

Til Bradleys påstand om at han hadde inntrykk av at Elmgreen og Dragset ville være en slags DJ-er, sa duoen at det nok kunne stemme, og at man nok også kunne si at de gjerne ville være filmregissører – og at man kunne assosiere ikke bare til Buñuel, men nok også eksempelvis til Bergman. I en viss forstand medgikk de at de deler av sine egne fobier, nevroser og begjær med utstillingen, og at de også tar tak i en del av klisjeene knyttet til homoseksualitet, klisjeer av typen man hater men likevel fanges i. Utstillingen kunne assosieres med en film, mente de, men ikke en bestemt film.

Ordstyrer Per Platou stilte avslutningsvis spørsmål om hva slags budsjett utstillingen hadde hatt til rådighet. Marta Kuzma opplyste om at Elmgreen og Dragset ikke bare hadde vært kuratorer for utstillingen, men at de også hadde arbeidet med å hente inn støtte. Hun kunne fortelle at samarbeidet med Danmark hadde vært svært fordelaktig, og hadde muliggjort en større satsning. Hele prosjektet, fordelt på to paviljonger, hadde et budsjett på omkring 900 000 euro. Dette var langt mer enn man tidligere hadde hatt til rådighet, men allikevel i sammenhengen en nokså beskjeden sum, så Kuzma konkluderte med at man hadde fått mye for pengene.

Kuzma bemerket også at det var helt spesielt med den massive internasjonale dekningen utstillingen hadde fått, og foreslo at noe av grunnen til det kunne være at det var en utstilling som opererte på så mange nivåer, og dermed ble oppfattet som interessant for et bredt spekter av medier, enten de var opptatt av kunst, design, arkitektur eller film.

Ingressbilde: Michael Elmgreen og Ingar Dragset. Foto: Mariann Enge

Pressemelding ved kunngjøringen av prisvinnerne 23. mars 2010