Kunstkritikerprisen 2024

Velkommen alle sammen, til utdelingen av Kunstkritikerprisen 2024. Jeg heter Nicholas Norton, og er leder for arbeidsutvalget i kunstseksjonen i Norsk Kritikerlag. Dermed har jeg fått det ærefulle oppdraget med å dele ut denne prisen.

Som dere alle vet, går prisen til Britta Marakatt-Labba og Nasjonalmuseet, samt kuratorene Anne Sommerin Simonnæs, Randi Godø og Camilla Frøland Sramek, for førstnevntes soloutstilling Sylkvasse sting. Vi i Kritikerlaget er veldig glade for at både kunstneren og kuratorene er til stede for overrekkingen av prisen og en samtale om utstillingen moderert av tidsskriftet Kunstkritikks redaktør Mariann Enge. De skal – om jeg har forstått Mariann riktig – blant annet snakke om hvordan man jobber med samiske perspektiver som overskrider det nasjonale, i en institusjon som tross alt har et nasjonalt mandat.

Før jeg begynner å snakke om selve utstillingen, vil jeg imidlertid si noen ord om hvordan Kunstkritikerprisen fungerer og hvorfor jeg mener den er viktig. Prosessen er som følger: i første omgang bes medlemmene i kunstseksjonen i Kritikerlaget, som alle er praktiserende eller tidligere kunstkritikere, om å nominere utstillinger i Norge som de mener er aktuelle kandidater fra det året som gikk. Ut ifra den resulterende listen, som denne gangen har omfattet 34 ulike utstillinger fra hele landet, velger arbeidsutvalget i seksjonen, som har bestått av Eline Bjerkan, Tiril Flom, Anders Rubing og meg, tre utstillinger som alle medlemmene i seksjonen så kan stemme på.

I år var de to kandidatene i tillegg til Sylkvasse sting, Arbeidstittel: The Workers på Haugar kunstmuseum i Tønsberg og Barbro Tillers VANN – 1379 norske innsjøer på Dropsfabrikken i Trondheim. For dette arbeidsutvalget har det vært viktig å få frem at det lages ambisiøse utstillinger i en rekke formater i hele Norge. Ettersom det gjerne også er slik at ingen i arbeidsutvalget har sett alle utstillingene som nomineres, er dette også en prosess som handler om å stole på og lytte til kollegaers argumenter og vurderinger.

Kunstkritikerprisen er etter min mening en spesielt viktig pris fordi den understreker betydningen av en offentlig samtale om kunst og kultur, forankret i et bredt spekter av meninger. Den stikker seg ut i et felt hvor de fleste av prisene deles ut av kunstinstitusjonene selv, og så vidt jeg vet, er Kunstkritikerprisen den eneste norske kunstprisen som kan gå til en hvilket som helst utstilling i hele landet. Dens viktighet handler ikke bare om å skape en samtale om hvilken kunst som er god eller dårlig, nyskapende eller storslått, men kanskje enda viktigere, om hva kunsten og enkeltverk kan bety, hvordan kunsten berører mennesker og hvilke idéer og samtaler den kan sette i sving.

Kunsten, den befinner seg tross alt aldri i et vakuum. Både konteksten kunsten presenteres i og det som til enhver tid skjer i verden utenfor museumsveggene har stor betydning for hvordan kunsten oppleves, tolkes og forstås. Uten en levende og offentlig samtale om kunsten, vil kunsten kunne instrumentaliseres og dermed vil også dens betydning for fellesskapet kunne forvitre.

Om Britta Marakatt-Labbas Sylkvasse sting, skriver arbeidsutvalget i nominasjonsbegrunnelsen at utstillingen får fram kunstnerens eksepsjonelle evner som «historieforteller og karismatisk motstandskvinne». I nominasjonen heter det også at hennes «detaljrike kunstneriske univers er både sårt og morsomt, poetisk og presis». Videre vektlegges det at «Marakatt-Labbas verk åpner en portal til det hinsidige, og minner oss om at vi er gjester på denne jorden». Jeg tror vi alle kan si oss enige i det siste. Dette er blant annet et kunstnerskap som åpner for å se mennesket som en del av naturen, heller enn hevet over den, og som planter en gnist om at bedre måter å leve på enn det bestående er mulig.

Marakatt-Labbas detaljrike og vakre broderier krever at vi senker tempoet, ser nøye, og engasjerer oss i fortellinger som ellers kunne forblitt usagt. Gjennom flere tiår har hun benyttet nål og tråd til å skape verk som er poetiske, politiske og personlige – som forener samiske kulturreferanser med skarpe politiske kommentarer og ikke minst humor.

For egen del, er det nettopp som en eksepsjonell historieforteller jeg opplever at Britta Marakatt-Labba utmerker seg. Vi befinner oss i en tid preget av en av konstant flom av informasjon – meldinger, nyheter, e-poster, innlegg i sosiale medier, også videre – og hvor fortellingen, det som gir livet struktur og mening, er under press og får mindre plass enn tidligere. Når all slags informasjon er tilgjengelig på glatte skjermflater, bare et swipe unna, trenger vi historiefortellerne – som Britta Marakatt-Labba – som sørger for at verdiene, gnisningene og paradoksene som fellesskapet bærer på får form og blir gjort synlige.

Ikke minst gjør fortellinger oss flinkere til å lytte til hverandre, og dermed bedre skikket til å forstå erfaringer som er annerledes enn våre egne. Det siste er spesielt viktig i et pluralistisk samfunn der det skal være rom for ulike erfaringer, bakgrunner, tilhørigheter og meninger. Men kanskje viktigst av alt, gir de broderte fortellingene til Britta Marakatt-Labba struktur til alt det som ikke helt kan forklares og som er magisk ved selve livet.

Med det overstått, vil jeg gjerne be Britta Marakatt–Labba, Anne Sommerin Simonnæs, Randi Godø og Camilla Frøland Sramek komme bort for å ta imot prisen, som er en statuett laget av billedkunstner Arne Nøst. Gratulerer til Britta, Anne, Randi, Camilla og Nasjonalmuseet!