Nominerte til kritikerprisene for teater, musikk, dans 2023–2024

Norsk kritikerlags Seksjon for teater, musikk og dans deler årlig ut én kritikerpris for teater, én for musikk og én for dans. Hver av prisene hedrer en eller flere fremragende kunstneriske prestasjoner, kåret av en samlet kritikerstand. De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2023– 2024 er:

Teater:

• Kunstnerisk team, skuespillere, musikere og Arne Lygre for I vårt sted, premiere 20. oktober 2023 ved Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren.
• Kunstnerisk team og skuespillere i Kongsemnene, premiere 2. februar 2024 på Trøndelag Teater.
• Eirik del Barco Soleglad for rollen som Charlie Chaplin i Chaplin: Diktatoren, premiere 11. oktober 2023 ved Den Nationale Scene.

Dans:

• Harald Beharie for konsept og koreografi i Undersang, premiere 30. mai 2024 i Lillomarka. Co-produsert av Black Box teater, Dansens Hus, Rosendal Teater, BIT Teatergarasjen, RAS – Regional Arena for Samtidsdans, Tou Scene.
• Solveig Styve Holte for konsept og koreografi i Frå form til famling, premiere 2. november 2023 ved Henie Onstad Kunstsenter. Samproduksjon av Dansens Hus, Henie Onstad Kunstsenter og Kunsthøgskolen i Oslo.
• Ingeleiv Berstad, Pernille Holden og Signe Becker for KNØ, premiere 26. august 2023 i Foredragssalen på Gamle Munch. Produsert av Bananaz – Forening for Scenekunst.

Musikk:

• Bergen Filharmoniske Orkester, Edward Gardner, kor, solister og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester for Mahlers åttende – Avslutningskonsert og avskjed for Edward Gardner, premiere 4. juni 2024 i Grieghallen på Festspillene i Bergen. Produsert i samarbeid mellom Festspillene i Bergen og Musikkselskapet Harmonien.
• Kunstnerisk team og utøvere i Flaggermusen, premiere 9. mars 2024 i Grieghallen, produsert av Bergen Nasjonale Opera i samarbeid med Den Nationale Scene, Musikkselskapet Harmonien og Edvard Grieg-korene.
• Kunstnerisk team og utøvere i Karmelittsøstrene, premiere 12. april 2024 ved Den Norske Opera og Ballett.

Begrunnelser for de ulike nominasjonene, samt lenker til kritikker av hver, følger under.

Kritikerprisen for musikk 2023–2024:

• Bergen Filharmoniske Orkester, Edward Gardner, kor, solister og Bergen Filharmoniske Ungdomsorkester for Mahlers åttende – Avslutningskonsert og avskjed for Edward Gardner, premiere 4. juni 2024 i Grieghallen på Festspillene i Bergen. Produsert i samarbeid mellom Festspillene i Bergen og Musikkselskapet Harmonien.

Eystein Sandvik skriver på NRK.no:
«Hvis noen fremdeles skulle være i tvil: Det er et enormt løft å fremføre Mahlers åttende symfoni, og ikke bare på grunn av det kolossale apparatet. Mest av alt er dette uhyre kompleks og krevende musikk, både for solister, kor, dirigent og orkester. At Gardner og hans mannskap er fullt på høyde med situasjonen, blir imidlertid tydelig fra første tone. Kor-klangen som fyller Grieghallen i åpningen av «Veni Creator Spiritus» er vidunderlig kraftfull, presis og fyldig. Barnekorets entré et stykke ut i satsen er så vakker at det er til å grine av. Formidabel er også innsatsen fra Bergen Filharmoniske Orkester, som både har muskler i rikt monn og sørger for at Mahlers mange orkestrale finurligheter står frem i klare farger.»

Aksel Tollåli skriver i Aftenposten:
«Dirigent Edward Gardner former orkesterspillet nennsomt, ikke minst i det lange forspillet til andre del. Han klarer å tegne lange linjer i Mahlers ofte sprikende symfoniske reisverk, med hurtige stemningsskift og motiver på kryss og tvers. Samtidig er det en beherskelse over Gardners dirigering. Orkesteret og koret spiller og synger for all del kjempesterkt, men det finnes også en viss kontroll i all ekstasen. Klangen er balansert, og de viktigste stemmene får komme tydelig frem. […] Denne fremførelsen er en enormt imponerende oppvisning i hva musikkmiljøet i Bergen kan få til.»

• Kunstnerisk team og utøvere i Flaggermusen, premiere 9. mars 2024 i Grieghallen, produsert av Bergen Nasjonale Opera i samarbeid med Den Nationale Scene, Musikkselskapet Harmonien og Edvard Grieg-korene.

Hilde Halvorsrød skriver på Scenekunst.no:
«Hver detalj i det opprinnelige stykket er omsorgsfullt trukket frem og snudd og vendt på for å få den til å passe perfekt inn i en nyrik, selvtilfreds finansverden i Norge anno 2024. […] BNOs Flaggermusen er alt man kan ønske seg av en moderne operetteoppsetning: Treffende satire, oppdatert humor, ville kostymer, glimrende farsespill – og skyhøy musikalsk kvalitet.»

Aksel Tollåli skriver i Aftenposten.no:
«Oppdatering av operette er sjelden noe man gjør ustraffet. Men her har faktisk Price, med regissør Yngve Sundvor, fått det til. Med solide musikalske prestasjoner og vitser som kommer som perler på en snor, har de begått en uhøytidelig og selvironisk kjærlighetserklæring til Bergen. […] Å oppdatere en operette som Flaggermusen, er for ekstremsport å regne. Spesielt når endringene og omskrivingene er så gjennomgripende og radikale. Samtidig viser produksjonen stor forståelse for operettens vesen, og for den vanskelige balansen mellom lun humor og ikke for hardtslående satire.»

• Kunstnerisk team og utøvere i Karmelittsøstrene, premiere 12. april 2024 ved Den Norske Opera og Ballett.

Eystein Sandvik skriver på NRK.no:
«Like fullt har dette blitt en forestilling som gjør sterkt inntrykk, både på grunn av den rystende historien den forteller og de strålende solistprestasjonene fra scenen. At Nasjonaloperaen oppnår dette så å si utelukkende med egne krefter, er rett og slett en triumf – og et klart uttrykk for hvor høyt nivå det er på operakunsten her på berget.»

Ola Nordal skriver på Klassiskmusikk.com:
«Mot slutten av operaen slår de revolusjonære ned en av de beskyttende veggene i klosteret der handlingen foregår, og kommer inn og mishandler nonnene på brutalt vis. Det er grusomt å se på. Vi i salen føler virkelig smerten og dødsangsten til nonnene på scenen. Da en av sangerne bryter sammen i gråt, føler vi i salen også denne frykten. Aller mest hjerteskjærende, er scenen mot slutten når de står og venter på å bli ført til giljotinen. Sammen synger de «Salve Regina», mens koret tynnes ut, én stemme etter den andre, etter hvert som de føres til skafottet. Det er så sterkt at det nesten blir ukomfortabelt. Kunsten skal riste litt i en, og det gjør denne forestillingen. Den Norske Opera & Balletts oppsetning av Karmelittsøstrene viser at opera fortsatt kan være blant de sterkeste kunstformene. Denne oppsetningen må du se.»

Kritikerprisen for dans 2023–2024:

• Harald Beharie for konsept og koreografi i Undersang, premiere 30. mai 2024 i Lillomarka. Co-produsert av Black Box teater, Dansens Hus, Rosendal Teater, BIT Teatergarasjen, RAS – Regional Arena for Samtidsdans, Tou Scene.

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no:
«I siste omgang er det kroppene det handler om. Aktørenes kropper og publikums kropper og hva disse kroppene gjør og representerer. Men det handler også om hvilket potensial som finnes i kropp og bevegelse for å overmanne diskriminerende strukturer. På denne måten blir Undersang også en emosjonell opplevelse, og når forestillingens innhold oppleves som et spark i magen, tenker jeg at det er her potensialet for forvandling ligger, det er her det ligger håp og styrke. […] Jeg vet ikke om det performative faktisk forvandler samfunnet, men denne forestillingen gir meg i hvert fall tro på kunstens potensial i verden.»

• Solveig Styve Holte for konsept og koreografi i Frå form til famling, premiere 2. november 2023 ved Henie Onstad Kunstsenter. Samproduksjon av Dansens Hus, Henie Onstad Kunstsenter og Kunsthøgskolen i Oslo.

Melanie Fieldseth skriver i Norsk Shakespearetidsskrift:
«Frå form til famling er kunstnerisk, konseptuelt og koreografisk gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Prosjektet går i fabulerende dialog med Høvik Ballett som et dansehistorisk materiale; kunstneriske strømninger i billedkunst og musikk fra tidsperioden som kompaniet arbeidet i; og kunstsenterets historie, bygning, utstillingsrom og naturomgivelser. Ved å utvide den koreografiske praksisen til å omfatte mer enn sporene etter bevegelsesmaterialet alene, men uten å la oss miste det av syne, har Frå form til famling gjenfunnet og aktivert lag på lag av referanser innenfor danse- og kunsthistorien og samfunnet for øvrig. Etter mitt syn fremhever denne utvidelsen nettopp hvordan Høvik Ballett var vevd inn i sin samtid. Det eksisterte i lag med arbeidsbetingelser, estetiske krav, kunstneriske og sosiale hierarkier, og med hendelser i verden rundt seg.»

• Ingeleiv Berstad, Pernille Holden og Signe Becker for KNØ, premiere 26. august 2023 i Foredragssalen på Gamle Munch. Produsert av Bananaz – forening for Scenekunst.

Ilse Ghekiere skriver i Norsk Shakespearetidsskrift:
«KNØ unfolds as an almost didactic study on the relationship between six bodies and three canvases and makes us aware of the joys of labour and the messy meaning of collectivity. […] By attending to the physical labour surrounding the canvases, we now gradually see how the colours and some images, such as a knot and maybe a flower or a face, begin to appear. At some point, I wonder if this is what the performance will lead to: us watching the painting as a painting. The outcome must be in many minds when watching the process of unfolding. From order to chaos, and we go eventually back to order where all canvases are neatly folded and ready for the next performance. KNØ however surprises me with a long and slow ending, giving room for the labour to transform into something that feels like a ritual, or a joyous celebration of collective work.»

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no:
«Assosiasjonene tittelen gir kommer til uttrykk på flere måter i forestillingen. Det er som om den eltes frem både gjennom måten de tar på hverandre på og i kroppsliggjøringen av lerretene. Også billedkunsten gis kropp her. Vektforskyvningene de utforsker i koreografien gjør at jeg lurer på hva som kommer til å få klumpen av mennesker de bygger til å knekke. Kroppen er på samme måte både en fysisk klump med knokler og åndsmennesket, det som skaper kunsten. I disse brytningene er Knø en fascinerende forestilling som setter kropp, koreografi og kunst, alt ting som begynner på k, i perspektiv.»

Kritikerprisen for teater 2023–2024:

• Kunstnerisk team, skuespillere, musikere og Arne Lygre for I vårt sted, premiere 20. oktober 2023 ved Nationaltheatret, Kanonhallen på Løren.

Elin Lindberg skriver i Norsk Shakespearetidsskrift:
«Stykket er svært formsterkt. Det har enkelheten, lettheten, men samtidig dybden vi ofte finner hos Lygre. Humor finnes også. Menneskene er så skjøre og sårbare. Karakterene stråler ut at de trenger kjærlighet og omsorg, og at de samtidig har behov for å gi kjærlighet og omsorg til den andre. Men hvem er den andre? Det smertefulle er at den andre er utskiftbar. […] Energien mellom skuespillerne blir nesten som synlige, glødende bånd. Det er vemodig vakkert. Stykket treffer samtida så godt, samtidig som det løfter fram noe grunnleggende menneskelig som alle kan kjenne seg igjen i. Tittelen på denne teksten er løst sitert fra I vårt sted. Stykket formidler klokt og berørende en bønn om omsorg og kjærlighet.»

Per Christian Selmer-Anderssen skriver i Aftenposten:
«I vårt sted spilles på Nationaltheatrets scene i Kanonhallen på Løren, der publikum egentlig sitter på hver sin side av salen. Scenograf Katrin Nottrodt har latt den ene tribunen stå tom – og være en del av scenografien. Det er likevel Øyvind Wangensteens lysdesign som skaper mest rom i scenerommet. De tomme setene lyses opp, slik at de ser ut som en blinkende storby. Men det er hvordan ansiktene lyssettes som er det mest slående. Lyset er hardt, granskende og gjør lite for å forskjønne skuespillerne. Det står godt til teksten. […] I vårt sted borer i hvordan vi speiler oss selv i andre. Og den gjør det så varmt, interessant og elegant at forestillingen er blitt ett av årets største høydepunkter på scenen.»

• Kunstnerisk team og skuespillere i Kongsemnene, premiere 2. februar 2024 på Trøndelag Teater.

Willy Walder skriver i Norsk Shakespearetidsskrift:
«Hele ensemblet, fra regissør, scenograf, skuespillere og til ytterste tekniker, gir så mye energi fra seg, at forestillingen vibrerer fra første til siste øyeblikk. Her er mye humor og mye alvor, den er så innholdsrik at det er vanskelig å yte forestillingen rettferdighet i disse korte ytringene. Fire timer gikk veldig fort, og jeg forlot teatret mettet på inntrykk og ute av stand til å si så mye på en stund. Jeg håper at folk rundt om i landet kjenner sin besøkelsestid og reiser til Trondheim for å oppleve Kongsemnene. Det er forestillingen vel verdt.»

Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no:
«Miksen mellom humor, tablåar, mime, dans og fysisk spel skapar noko uutgrundeleg og interessant i denne versjonen av Kongsemnene. […] det er vanskeleg ikkje å berømma teateret for å kasta seg utpå med dette prosjektet og la det stå til. Dei skal ha for å gjera det friskt og uredd. Det er mykje verdt i teaterlandskapet i dag der det er lett å velja minste motstands veg. Og: Kor skal ein elles gå for å få syndeforlatings-disko, om ikkje til Trøndelag teater? Den som likar mellomalder og maktkamp og ikkje går av vegen for Ibsen i frisk bris, bør komma seg på Trøndelag teater kjapt som råd er.»

• Eirik del Barco Soleglad for rollen som Charlie Chaplin i Chaplin: Diktatoren, premiere 11. oktober 2023 ved Den Nationale Scene.

Johanne Elster Hanson skriver i Morgenbladet:
«Eirik del Barco Soleglad er briljant i rollen som Chaplin, Hynkel og den jødiske barbereren. Det er ingen enkel sak å spille en skuespiller som igjen spiller to kjente og kjære filmroller, men alt fra Hynkels affekterte håndbevegelser til barbererens diltende gange er gjenskapt nær sagt perfekt. Soleglad høster velfortjent applaus etter den ikoniske barberscenen akkompagnert av Brahms’ «Ungarsk dans nr. 5», og er ustyrtelig morsom når han gir seg i kast med Hynkels bjeffende kaudervelsk, som i denne versjonen har fått flere norske valører («rassentassen», «rumpeldunkel», «heil på deg»).»

Ingvild Bræin skriver i Bergens Tidende:
«Å utfordre fysiske lover gjør han [Eirik del Barco Soleglad] hele veien, i DNS-oppsetningen av Chaplin: Diktatoren. Han står gjerne i en nærmest horisontal posisjon, som bergensregnværet, og støtter seg på én hånd mens han avleverer en replikk, eller han snor seg underlig bortover gulvet til knes, som i en slags vulgær versjon av Michael Jacksons moon walk. Jeg trekker frem dette fordi mange av Soleglads (i rollen som Hynkel/Chaplin/den jødiske barbereren) prestasjoner i denne oppsetningen er rent fysiske, slik Charlie Chaplins var det. Til dette hører også små og utsøkte nyanser i mimikk, dessuten evnen til å spille ut mer realistiske scener verbalt. Alle disse oppgavene er løst med bravur og overskudd av Soleglad.»