Nominerte til kritikerprisene for teater, musikk, dans 2025–2026

Seksjonen for teater-, musikk- og dansekritikere i Norsk kritikerlag deler årlig ut én kritikerpris for teater, én for musikk og én for dans. Hver av prisene hedrer en eller flere fremragende kunstneriske prestasjoner, kåret av en samlet kritikerstand.

De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2025–2026 er:

Teater:

• Grusomhetens teater for Cabaret Nijinskij, premiere på Grusomhetens teater, 25. februar 2026.
• Marie Nikazm Bakken for regien på Presidentinnene, premiere på Kilden teater, 29. april 2026.
• Linda Gathu for regien på Sukker, premiere på Det Norske Teatret 10. oktober 2025.

Dans:

• Magnus Myhr for koreografi og utøvelse av Kauk, premiere på Rosendal teater, Trondheim, 18. mars 2026.
• Carl Aquilizan for koreografi og utøvelse av Siya, premiere på Dansens hus 25. mars 2026.
• Ingri Fiksdal og Louis Schou-Hansen for koreografi på The Court, premiere på Dansens hus 28. mai 2026.

Musikk:

• Benedikte Maurseth, Kronoskvartetten og Kristine Tjøgersen for Elja, norsk premiere på Riksscenen, Oslo, 18. september 2025.
• Kunstnerisk lag på Fin de partie, premiere på Den Norske Opera og Ballett, Oslo, 20. september 2025.
• Kunstnerisk lag på Nattfolket, premiere på Cornerteatret, Bergen, 6. juni 2026.

Begrunnelser for de ulike nominasjonene samt linker til anmeldelser følger under.

Informasjon om tid og sted for prisutdeling kommer senere.

Kritikerprisen for musikk 2025–2026:

• Benedikte Maurseth, Kronoskvartetten og Kristine Tjøgersen for Elja, norsk premiere på Riksscenen, Oslo, 18. september 2025

David Rothenberg skriver på Ballade.no: «Elja er nesten for rik til å ta inn i én lytting … Hver bevegelse flyter inn i den neste og fremkaller Hardangerviddas ulike vesener og stemninger: Elja, Heipiplerka, Tinnhølen, Snødrev, Skumringsvinger (wings of dusk), Myrr, Augnaferd (The Eye’s Distant Journey) og Heimfjell. Forhåpentligvis blir verket både spilt inn og fremført mange ganger, over hele verden, og kan bli en standard for det sjeldne ensemblet The Hardanger Quartet.»

Martin Lonley skriver i Jazzwise: «Percussive, playful, robust and swaggering, the piece finished on an extroverted plane, following ample time for profound contemplation in its earlier phases, Maurseth singing low and powerful, on strings and vocal cords alike.»

• Kunstnerisk lag på Fin de partie, premiere på Den Norske Opera og Ballett, Oslo, 20. september 2025

Aksel Tollåli skriver i Aftenposten: «Noe av det mest imponerende med denne fremføringen er hvordan dirigent Edward Gardner og Operaorkesteret får det til å henge sammen. De former nennsomt de fragmenterte linjene samtidig som det alltid ligger noe truende og usagt under. Bare helt til sist, når den musikalske og dramatiske kollapsen er fullendt, får dette usagte så vidt stikke hodet frem.»

Eystein Sandvik sier i Spillerom på NRK: «Det låt fantastisk hele veien under musikksjef Edward Gardner. Det er fire solister som kan denne operaen ut og inn, og gjør den virkelig, virkelig flott. (…). Mest av alt er det opplevelsen av å være vitne til et mesterverk. Jeg får nesten litt følelsen av at det er en historisk begivenhet å se denne operaen, den er i ferd med å lansere seg selv for hele verden. (…) Det slående er at Kurtag tilfører noe ekstra. Han gir en ekstra dimensjon til Becketts skuespill.»

• Kunstnerisk lag på Nattfolket, premiere på Cornerteatret, Bergen, 6. juni 2026

Åsa Opedal skriver på Periskop.no: «Det osar óg av Vestlandet med ein komponist frå Kvinnherad og librettist frå Bømlo. Nynorsken får skina og språket er forståeleg og naturleg med si direkte tale som tilhøyrar notida. (…) Vaage skildrar opera som musikk-dramatikk og innrømmer at han har stelt frå både Mozart si Tryllefløyten, Bizets Carmen, kjende norske barnesongar, popmusikk og til og med sin eigen katalog med samtidsmusikk. Komponisten sin barnlege entusiasme er midt i blinken for prosjektet. I staden for å tona ned det kunstnariske for å skåna barna, meiner han ein må skjerpa seg når ein skapar for barn då dei er både er kjappare og smartare enn oss vaksne.»

Aksel Tollåli skriver i Aftenposten: «Vaages musikk er overraskende variert. Stilskiftene er hyppige, fra et mylder av fuglelyder til tette, knasende dissonanser via det som best kan beskrives som samtidsmusikalsk 70-tallsdisco. (…) Sortlands tekst er klar og direkte, fungerer fint som libretto, med overraskende mengder prompehumor. (…) For det meste blir jeg grundig sjarmert. Vasylyna Kharchevkas helgrønne scenografi består av trapper på hver side av scenen med en bro imellom. Orkesteret er helt integrert i scenografien, med mulighet for å snu seg når dirigent Ingar Bergby bytter plass. Det gir fin dynamikk til Erik Ulfsbys regi.»

Kritikerprisen for dans 2025–2026:

• Magnus Myhr for koreografi og utøvelse av Kauk, premiere på Rosendal teater, Trondheim, 18. mars 2026

Eline Bjerkan skriver på Scenekunst.no: «Kauk tar utgangspunkt i den skeive kroppen. Myhrs alv eller nisse blir sånn sett en metafor på en person som faller utenfor majoritetsgruppa. Det er et dristig grep hvor man risikerer å snuble i stereotyper og fordommer, slik det engelske ordet «fairy» også blir brukt om homofile på en nedsettende måte. Myhr tar imidlertid eierskap til metaforbruken gjennom et kunstnerisk uttrykk som er hans eget. Når han forankrer rollen sin i traust folkekultur, flettes dessuten det alternative og det tradisjonstunge sammen på en elegant måte.»

Anette Therese Pettersen skriver i Morgenbladet: «Jeg leser det som Myhrs opprør mot homofobi som en del av kulturarv og verdier. Opprøret kommer fra egne opplevelser, men hyller de som har kjempet for å endre strukturene som opprettholder et hierarki hvor hetero er normen og homo avviket, og hvor det følgelig også er noen måter å være mann på som er bedre enn andre. Men selv om raseriet har fått være drivkraft i KAUK, er det omsorg, kjærlighet og håp som kastes mot oss fra scenen.»

• Carl Aquilizan for koreografi og utøvelse av Siya, premiere på Dansens hus 25. mars 2026

Inès Belli skriver i Norsk Shakespearetidsskrift: «Siya starter og avslutter sterkt – alt i mellom er noe mer forglemmelig. Men det forestillingen mangler i koreografisk presisjon, tar den igjen i form av en ektefølt formidling av felleskapsfølelse og livsbejaende energi.»

Marte Reithaug Sterud skriver på Scenekunst.no «I koreografien undersøker Aquilizan og danserne sin filippinske arv og hva det betyr å bære sine aners kunnskap og historier i kroppen. Det innebærer tilknytning til en kultur som de ikke nødvendigvis har hatt tilgang til. De utforsker også førkoloniale praksiser representert gjennom Babaylan, som varspirituelle ledere, healere, jordmødre og voktere av den guddommelige kunnskapen. De var primært kvinner, men kunne også være menn som kledde seg i feminine klær eller inntok kvinnelige roller, kalt asog eller bayok. De sto mellom den fysiske og den åndelige verdenen og levde utenfor kjønnsnormene. De filippinske språkene har ikke kjønnsspesifikke pronomen. Ordet «siya» er kjønnsnøytralt og inkluderer alle.»

• Ingri Fiksdal og Louis Schou-Hansen for koreografi på The Court, premiere på Dansens hus 28. mai 2026

Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no: «På scenen i The Court oppløses både dansens konvensjoner og maktens bruk av dem, og vi får et uttrykk som forvirrer og utfordrer oss. Estetikken føles myldrete og prosessuell, og forholdet til publikum fremstår bevisst uavklart på en måte som skaper nerve i kommunikasjonen. Dramaturgien er flytende, og scenene oppstår plutselig på nye steder i rommet. Det er som skaperne prøver å rokke ved hierarkiene i scenekunstrommet, men istedenfor å oppløse hierarkiene, reetablerer de dem heller igjen og igjen.»

Anna Einemo Frøysland skriver i Norsk Shakespearetidsskrift: «Eg syns framsyninga har porsjonert ut dei konkret leselege stilreferansane frå barokk epoke på ein effektfull måte. Dei klåre tidsmarkørane gjer det tydeleg for publikum å vite kva historie som skal handsamast, og dermed ogso kva tradisjonar som skal brytast med og demonterast. Å bli med The Court i arbeidet med å rigge om på historiske attergangarar kjennes aktiverande, og ein kan bli med å førestille seg «nye» gjenferd.»

Kritikerprisen for teater 2025–2026:

• Grusomhetens teater for Cabaret Nijinskij, premiere på Grusomhetens teater, Oslo, 25. februar 2026

Chris Erichsen skriver på Scenekunst.no: «Mye mening kan legges inn i denne forestillingen ved å gjøre grundig forhåndsresearch, noe jeg gjorde. Men det er ikke nødvendig. I programteksten forsøker Lars Øyno en forsiktig aktualisering knyttet til krig og et spørsmål om hvorvidt «vi som sivilisasjon står ved kanten av et stup». Men samspillet mellom den gamle mannen og den yngre kvinnen, mellom Dragseth og Dieserud, kan like godt sees som et allmennmenneskelig ensomhetens og maktesløshetens evangelium.»

Ragnhild Tronstad skriver i Norsk Shakespearetidsskrift: «I Grusomhetens Teaters siste oppsetning må kraft og vitalitet vike for avmakt og vemod, i et stilisert og poetisk formspråk som til tider kan minne om figurteatrets. (…) I en tirade rettet mot publikum mot forestillingens slutt uttaler Nijinsky: «For tiden er jorden et helvete.» Han vil ansvarliggjøre oss i salen som ikke har gjort noe for å forhindre krigen(e), og sier så at han vil danse krigen for oss. Men det når ikke helt frem: Språket og fremtoningens stiliserte teatralitet formidler ikke krigens alvor og kjernen i Nijinskys fortvilelse. Det formidler snarere en frustrasjon over at dette ikke når frem, at han ikke lenger har et (kunstnerisk) språk for å formidle det han har på hjertet.

• Marie Nikazm Bakken for regien på Presidentinnene, premiere 29. april 2026 på Kilden teater

Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no: «Presidentinnene ved Kilden er en bragd. De få litt tunge partiene er som skjønnhets­feil i et grotesk univers å regne. Det er blod og dritt og gørr, og samtidig noe svært gud­dommelig og hellig over det hele. Så merkelig det enn kan høres ut.»

Anette Therese Pettersen skriver i Morgenbladet: Schwabs tekster er groteske og morsomme, og har en slags overskuddspreget pessimisme. Her er det særlig borgerskapets verdier og holdninger som får gjennomgå, men selv de mest motbydelige karakterene er det lett å få en slags underlig omsorg for. (…). Scenograf Julia Herskovits gjør Presidentinnene til en visuell fest. (…). Dette er en relevant og modig programmering generelt, men særlig på Sørlandet hvor dyd fortsatt står høyt i kurs. Presidentinnene er en velartikulert, leken og vital forestilling.

• Linda Gathu for regien på Sukker, premiere 10. oktober 2025 på Det Norske Teatret

Nazneen Khan Østrem skriver i Aftenposten: «Linda Gathu. Merk deg navnet først som sist. Hennes Sukker er nådeløst, morsomt og vondt. Alle i Norge burde se dette stykket. Det er konklusjonen jeg er kommet til, etter å ha grublet over forestillingen «Sukker». Hvor ofte ser man en så sammensatt fortelling som fanger kolonihistorie, rasisme og kunst, og klarer å gjøre det både morsomt og alvorlig på samme tid? Så å si aldri.»

Anna Marie Skråmestø Nesheim skriver i Morgenbladet: «Sukker er en sjarmerende og lærerik satire, så full av ambisjoner og kreativt overskudd at materialet den bygger på, godt kunne vært grunnlaget for flere oppfølgere. Her veves historier om afrikansk diasporas fortid i Norge sammen med en kritikk av Kulturhistorisk museum, som stadig unnlater å tilbakeføre kunstverk som ble stjålet under kolonitiden. Heldigvis har regissør og manusforfatter Linda Gathu skrevet forestillingen som første del i en teatertrilogi som skal undersøke skjult afro-norsk historie.»