Nominerte til Kritikerprisene for teater, musikk og dans

Kritikerlagets Seksjon for teater, musikk og dans deler årlig ut en teaterkritikerpris, en musikkritikerpris og en dansekritikerpris. Prisen gis for ”å hedre en fremragende, levende kunstnerisk prestasjon”, kåret av landets samlede kritikerstand.

De nominerte til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2010–2011 er:

Dans
Haagenschmagen for forestillingen Quite Right, Black Box Teater
Kristian Ruutu for rollen som Mercutio i Romeo og Julie, Den Norske Opera & Ballett
Christine Thomassen for rollen som Julie i Romeo og Julie, Den Norske Opera & Ballett

Musikk
Vilde Frang for fremføringen av sonater av Bela Bartók og Richard Strauss, 2. august 2010, Olavsfestdagene i Trondheim
Truls Mørk og Håvard Gimse for fremføringene av Ludwig van Beethovens musikk for cello og klaver, Festspillene i Bergen 2011
Trond Reinholdtsen for prosjektet Den norske opra med forestillingene Orpheus 7. mars 2011 og Utopia 10. april 2011, Den norske opra

Teater
Heidi Gjermundsen Broch for rollen som Diana i Next to Normal, Det Norske Teatret
Ane Skumsvoll for rollen som Nora i Et dukkehjem, Trøndelag Teater
Peer Perez Øian med ensemble for forestillingen Sjuk ungdom, Det Norske Teatret

Prisene deles ut på Litteraturhuset i Oslo torsdag 29. september kl. 11.00.

Fra kritikernes begrunnelser for nominasjonene:

DANS

Haagenschmagen for forestillingen Quite Right, Black Box Teater
Med overbevisende ferdigheter, intelligent humor og sterk refleksivitet er Haagenschmagen noe så sjelden som fornyere av norsk dansekunst. Haagenschmagens prosjekt er å studere ubeskytta bevegelser og videreutvikle disse til dans. De samler på øyeblikk da kontroll og konvensjoner brister og kroppens umiddelbare respons til omgivelsene siver ut gjennom ufrivillig fysisk utfoldelse. Scenografens svar på Haagenschmagens test av tilpasningsprosjekt, er å pakke scenen samt rekvisittene inn i brunt papir. Det gir forestillingen et tørt preg som står i sterk kontrast til det saftige og forunderlige dansespråket som veksler mellom dagligdagse og særegne bevegelser.

Kristian Ruutu for rollen som Mercutio i Romeo og Julie, Den Norske Opera & Ballett
Kristian Ruutus tolkning av den krevende rollen som Mercutio er uovertruffen. Sammen med sine venner, Romeos og Benvolio, er han sentral i en herlig sprudlende guttegjeng som fleiper og provoserer, stinne av testosteron. At dette skulle få dødelige og dramatiske konsekvenser er de ikke klar over i sin frivole lek. Vi blir smittet av kameratskapet og livsgleden. Særlig Ruutu blomstrer. Med denne rollen har han sitt absolutte gjennombrudd. Så sterk, samtidig lett og leken. Han må dø for sin venn. Vi tror på ham også.

Christine Thomassen for rollen som Julie i Romeo og Julie, Den Norske Opera & Ballett
Sjelden sitter vi så stille, så nær sagt lamslått, når Julie, nærmer seg dødsøyeblikket. Christine Thomassen gjør dette til en stor opplevelse. Den milde samtidig levende fremstillingen av en ung kvinne i den ytterste kjærlighetssorg, er til å ta og føle på. Kroppen hennes går nær sagt i oppløsning foran øynene våre og uten at hun mister kontroll over sin egen bevegelse. Hun har en påtagelig styrke og renskåret linje i alt hun gjør. Tåspissføringen over gulvet gir en grensesprengende fornemmelse. Vi ser noe eksistensielt og smertelig sant om de viktigste, vakreste og grusomste tilstandene mennesker kan befinne seg i.

MUSIKK

Vilde Frang for fremføringen av sonater av Bela Bartók og Richard Strauss, 2. august 2010, Olavsfestdagene i Trondheim
Fra første tone kastet hun seg med dødsforakt inn i Bartóks desperate toneverden. Tonespråket er intenst og modernistisk utforskende. Men når det fremføres så inderlig, blir det ikke krast, men fengslende. At hun har et allsidig talent viste hun når hun identifiserte seg like sterkt med sonaten til Richard Strauss. Den er som hentet fra et annet univers enn Bartók, full av senromantisk brus, store, fanfarepregete utbrudd og innsmigrende kjeling med små melodibiter. Fra å være vidunderbarn på fiolin er Vilde Frang nå en 23 år gammel moden og enestående kunstner på internasjonalt nivå.

Truls Mørk og Håvard Gimse for fremføringene av Ludwig van Beethovens musikk for cello og klaver, Festspillene i Bergen 2011
Denne kvelden opplevde vi et intenst nærvær i musikken, en omtanke for detaljer og en nyansert og skapende fortolkningskunst av de sjeldne. Programmet var ypperlig satt sammen, med en tidlig sonate først, en midtdel med to variasjonsverk og den siste sonaten fra komponistens penn til avrunding. Det gav rik variasjon i temperament, og spente buen over store deler av Beethovens virksomhet. Gimse og Mørk har spilt sammen over år, og har utviklet en dynamikk der Mørks høgenergiske kvaliteter balanserer mot og smelter sammen med stor rikdom av pianistisk artikulasjonskunst og klar kraft hos Gimse. I Bergen virket alt gjennomlyst og strålende samspilt.

Trond Reinholdtsen for prosjektet Den norske opra med forestillingene Orpheus 7. mars 2011 og Utopia 10. april 2011, Den norske opra
Reinholdtsens prosjekt er i stadig bevegelse i et skjæringspunkt mellom komposisjon og scenekunst. Han kombinerer et ambisiøst konsept med kompakte forestillinger i sin egen stue i Gamlebyen, der han selv agerer i de fleste rollene i noe han uttrykt kobler til en Wagner-tradisjon, gjennom det at han selv både er utøver og styrer scenografi og regi. På overflaten kan Den norske opras forestillinger minne om kammerversjoner av teateruttrykket til Vinge/Müller, som Reinholdtsen også lager scenemusikk for. Men jeg opplever Reinholdtsens eget prosjekt mindre preget av sensasjon, mer sårbart og som om det hele tiden tar risiko og setter seg selv på prøve. Den norske opra arbeider med musikalske og musikkhistoriske referanser og diskuterer operasjangeren fra et ståsted mellom opera og teater som jeg opplever som helt nytt.

TEATER

Heidi Gjermundsen Broch for rollen som Diana i Next to Normal, Det Norske Teatret
Heidi Gjermundsen Broch rommer alle Dianas sinnsstemninger. Nervøsiteten. Uroen. Apatien og virkelighetsflukten. Det anstrengte. Det maniske. Aggresjonen. Desperasjonen. Håpet. Detaljene oppleves riktige, like ned til det bunnløse blikket hun har når hun sier «eg kjenner ingenting». Like ned til måten hun holder pennen når hun skriver under elektrosjokkpapirene. I kroppsspråket, og i stemmen, som av og til er bryskt avvisende, som en forsvarsmekanisme, av og til distansert, fordi hodet er andre steder, av og til nakent sårbar, fordi hun plutselig vet hvor hun er

Ane Skumsvoll for rollen som Nora i Et dukkehjem, Trøndelag Teater
Å gi nytt liv til Nora, en av verdensdramatikkens mest spilte kvinneroller, er ingen lett oppgave. Oppsetningen til Kjersti Haugen var nyskapende på mange vis. Men det som gjorde oppsetningen helt spesiell, var den fremragende rolletolkningen til Ane Skumsvoll. Hun gav oss en Nora som både var svært tydelig, lett å forstå, sterkere enn vanlig og i tillegg ikke så rent lite humoristisk. Hennes Nora var fremdeles Torvalds ”lerkefugl”, likevel slett ingen stilltiende noksagt, men en dame som både verbalt og intellektuelt kunne måle seg med mannen. Skumsvolls Nora var tydelig, lett forståelig, mangefasettert i betydningen sterk/svak, redd/modig, så angstfylt og desperat, men samtidig nøktern. Og nettopp fordi hun tilsynelatende var så sterk og ruvende, ble erkjennelsen hennes av å leve på en løgn en svært brutal oppdagelse, og fallet desto større.

Peer Perez Øian med ensemble for forestillingen Sjuk ungdom, Det Norske Teatret
Regissør Peer Perez Øian har sammen med skuespillerensemblet skapt en tidløs forestilling om eksistensielle tema, og Sjuk ungdom skiller seg ut som sesongens mest energiske forestilling. Karakterene har noe sårbart og desperat over seg, og som publikum kommer man nært innpå både depresjonen og desperasjonen i karakterene. Forestillingen portretterer en vanskelig overgang inn i voksenlivet, og samtidig hvor vanskelig og likevel fantastisk livet kan være. Peer Perez Øian med ensemble (Frank Kjosås, Marie Blokhus, Ane Dahl Torp, Morten Espeland, Ingeborg S. Raustøl, Sigurd Myhre og Kaia Varjord).