Referat: Livsverk. Om årets vinner av Aschehougprisen.

Hilde Slåtto fra arbeidsutvalget i seksjon for litteratur i Kritikerlaget ønsker velkommen og introduserer første taler, forfatter Cathrine Knudsen.

Cathrine Knudsen:
Liv Køltzow har mer enn noen annen forfatter fått meg til å forstå det uavsluttede selvet som en forutsetning for å skrive. Den pendlende fram-og tilbakebevegelsen som aldri vil stoppe. Den er nødvendig. Sannheten forandrer seg mens den uttrykkes. Sannheten omdanner seg raskere enn ordene. Sannheten er det motsatte av det som lar seg gjenfortelle. Derfor må vi hele tiden fortelle mer. Når vi forteller om oss selv for en annen, blir vi en annen enn den vi var før vi fortalte. Og vi blir til mens vi forteller, det er slik vi kommer ut av en oppfatning av selvet og kan nærme oss det virkelige selvet.

Med utgangspunkt i de tre bøkene Historien om Eli, April/November og Hvem har ditt ansikt?, og med alle romanene og novellene i forfatterskapet til Køltzow som en forutsetning, skal jeg si litt om dette.

Historien om Eli:
Alt det som blir holdt skjult for henne i barndommen. Hun skjønner at det ikke er lykken, men tryggheten som er det viktigste. Det paradoksale er hvordan ubalansen hele tiden ligger på lur i dette spillet, denne opprettholdelsen av det borgerlige livet. Det avklarte var målet, men det kunne så fort tippe over i det som ble litt feil, det som ble kjedelig, og derigjennom ustabilt fordi opplevelsen av at det ikke var nok brøt igjennom.

Moren til Eli hadde oppdratt henne til å gjøre det beste ut av alt som skjedde. Som moren selv alltid hadde gjort. De utrettelige konkrete handlingene som avløste hverandre gjorde at det truende livet utenfor ikke slapp inn. Samtidig så er det dette tilbakevendende ”det ubestemmelige sted” som ligger der i dette livet. Det var lengselen. Vemodet. Fargene, himmelen. Det som var for stort og ubestemmelig til å uttrykkes. I motsetning til morens og farens egen historie: ”De gnagde og gnagde på to-tre opplevelser”, som stadig ble gjenfortalt på akkurat samme måte. Det Eli kom fra: villastrøket, alle villastrøk er like, blankpussede tilværelser, med de karakteristiske lave stemmene bak hekkene. Hun kommer inn i det tilfeldige ekteskapet og graviditeten med Harald, selv om hun ikke elsker ham, så har han iallfall reddet henne fra villastrøkene som hun hater, og gitt henne tilgang til det ”nye” livet.

Det er en kontrast til den borgerlige oppveksten – den nye tiden hun kommer inn i. En tid med musikere, kunstnere, studenter, sosialisme, diskusjoner og fester. Mens oppveksten hennes bestod av faste grenser, små rom, systemer på alt. Og nå: åpenheten, men også de gamle systemene som både ligger og lurer i henne selv, og der ute i det nye som hun er en del av, og som fremdeles har de gamle mønstrene like under overflaten. Det som var lov i borgerskapet, det var trangt definert. Men samtidig en del slakk. For de utenforstående: dette er borgerskapets mystikk. Det strekker seg mye lenger enn vi tror. Det bestående har sine fangarmer langt ut i det som først oppleves som nytt.

De gamle, avsluttede historiene som blir mer og mer usanne ettersom tida går. Eller de viser sin usannhet mer og mer. De nye åpne historiene, hvordan prøve å få sannheten i det som var og det som er samtidig. Det gamle er alltid i det samtidige. Vi må prøve å fortelle igjen og igjen. Vi er foranderlige, men har også en stabil kjerne i personligheten, i samfunnet, og vi lurer oss selv hvis vi tror at det er så lett å forandre.

I romanen Hvem har ditt ansikt? ser Helen seg selv som en slags kvinne uten egenskaper. Hun er så ubestemmelig, har ikke blitt til noe egentlig. Hun spør seg: Hva har det vært godt for, alle disse ”år etter år med følsomhet” som hun har gått igjennom. Samtidig som hun ser seg selv som skjør, aner vi en latent styrke og utrustning for ”alt” som ligger i en som grunnstoff, noe hun bare delvis ser selv. Eller som hun ikke ser, hun tar det som en selvfølge at hun skal prestere til enhver tid, sikter mye høyere enn hun selv forstår. Hun er og blir retningsløs i sitt eget bilde . Selv om hun er kunstner, hun maler, har talent, og studerer. Hun gjør mye. Og riktignok er hun vital, og pen. Ja, hun er faktisk beskrevet som ”overflødig pen” gjennom forfattervenninnen som forsøksvis gjengir hennes historie. Hun er ennå ung, gift med Erik, har to små barn, møter musikeren Aksel, som setter i gang en ny bevegelse i livet hennes. Barna hennes, Anne og Kristian, barndommen deres går sin gang, er allerede halvveis ferdig, og hun oppdager at de var blitt de beste vennene hennes, kanskje de beste hun noen gang hadde hatt, mens mannen Erik til gjengjeld var blitt så fjern, som sto han bak en glassvegg. Helen tenker tilbake til den borgerlige barndommen sin: moren som gjorde tilværelsen til ”en mur av huslig dyktighet der den ene oppgaven bestandig avløste den andre”. Samtidig var det et korthus.

Disse personene til Køltzow; de skjuler seg og er ekstremt til stede, har en masse mekanismer i seg som tildekker og beskytter, men det er også forutsetningen for at de greier å kaste seg ut i nye tilværelser og lar det stå til. Disse trekkene som vekselvis åpner og lukker for risiko, åpner og lukker for muligheten av å se hva de er i. Og det viser seg at de alltid er noen andre enn de har sett for seg. Og slik kan de være så tilstede i verden, slik kan verden i glimt vise sin skjønnhet, tetthet, uforståelige, nærmest metafysiske tilstand manifestert i de konkrete detaljene.

Da jeg skulle skrive dette foredraget ble det også et annet enn det jeg hadde sett for meg.

Det er noe med borgerskapets mystikk for de av oss som ikke er på innsiden. Men hva bunner denne mystikken i? Det er noe med det lukkede, det er noe med insisteringen på det utrettelige arbeidet i å opprettholde den skinnende overflaten. Det som holdes skjult, kanskje like mye for dem som er på innsiden som for dem som er på utsiden. Det er noe med de daglige bevegelsene for å hindre forfall, for å holde på en balanse, for å holde det akkurat passe, å dele opp livet i akkurat passe enheter slik at det blir overkommelig å la det ene avløse det andre uten opphold, uten hull, uten å skape rom for tvil. Det er noe med det blankpussede, det upåklagelig vedlikeholdte, oppkjørslene, plenene, lukta av nybakt kake om ettermiddagen. Vi kan så levende forestille oss å gå i et slikt villastrøk og høre de lave stemmene bak hekkene – som er så gjenkjennelig for oss som har lest oss til det, og så vidt vært på besøk innenfor noen ganger. Det mystiske utad som kanskje har sitt opphav i noe så uendelig konkret. Ja, det er en uendelig rekke av konkrete handlinger som greier å opprettholde denne mystiske auraen. Fordi man aldri kommer helt innenfor. Og fordi de som er født innenfor aldri kommer helt ut.

Eli i Historien om Eli går en tur i et slikt villastrøk alene en dag, en av de få gangene hun er alene, mens ektemannen Harald har tatt med seg den vesle datteren deres Marianne og dratt på hytta til foreldrene. Det er farlig for henne å gå slik, jeg som leser aner med en gang at dette blir farlig for henne, når hun velger å legge turen sin til et ukjent villastrøk, hun vet ikke helt hvorfor, men iallfall, det er ukjent, hun begynner å gå, det blir kjent for henne, viser seg som det evige villastrøket, de er alle det samme. Og det farlige ved det er at hun først blir så lettet, over at mannen Harald iallfall har tatt henne vekk fra det, han har reddet henne fra dette livet, det er sikkert. Selv om hun ikke elsker ham, og at det hele egentlig er bygget på en løgn, en tilfeldig graviditet, et uhell som har ført henne inn i dette ekteskapet med en mann som hun egentlig ikke har valgt, bare endt opp med, og som hun nå har fått til å framstå som det eneste rette, eller iallfall gjort det beste ut av, overfor omgivelsene.

Ekteskapet med den sosialistiske Harald, det moderne livet, de er unge, de er frie. Eller? Det umulige i det, Harald har reddet henne, men hun har jo arvet denne egenskapen i å gjøre det beste ut av alt. Men sitter hun ikke like fast, er det ikke egentlig de samme mønstrene som lurer like under? Er det ikke bare en overflatefrigjøring, knapt nok det, hun har jo ingen glede av kjærlighetsforholdet, hun trøster seg med at de iallfall har et godt vennskap.

Hun tenker tilbake, på det hun kommer fra. Faste grenser, små rom, systemer av trygghet. Mens nå! Nå er hun fri. Hun er i den nye tida. Nei, hun blir aldri fri. Men det er nødvendig å hele tida prøve, å ikke stivne i en historie, å hele tida fortelle på nytt, til en ny person, for da oppdager man at det ikke er én historie, som borgerskapet insisterer på. Det er ikke den samme historien som skal fortelles på nytt og på nytt. Det er ikke slik at det skal gi dem identitet, trygghet, og noe å holde fast på, som skal holde det ustabile og det som ikke kan gjenfortelles unna. De skal ikke prøve å stenge det uavklarte ute. Foreldrene til Eli holder fast på de to-tre minnene som etter hvert har blitt avsondrete enheter, akkurat som Italia-historien til tanten Ada. Hun hadde en sterk opplevelse i unge år, var gift med en italiensk soldat som døde ung, bodde i Italia. Hvordan denne Italia-historien har blitt en med årene falsk historie inne i henne, hun prøver stadig å forklare den hun er nå med den hun engang var, den verdensforståelsen hun engang hadde, hun nekter å modnes, å gi slipp på en mer og mer død historie.

Mens forfatteren ser nødvendigheten av en historie som er åpen, en forfatter må ha en personlighet som ikke lukkes, det er nødvendig med en veksling mellom å føle seg hel, trygg, sterk, allmektig, og å føle seg som ”ingen”, eller å bare bli til i møtet med andre, å føle seg svak, mens man i virkeligheten eller i hemmelighet gjør dette til en styrke for å kunne fortelle sanne historier. For det er forandringen som er sann, man trenger en kjerne å fortelle ut fra. Men et liv som kan fortelles på et utall måter som alle er sanne, det er bøkene, det er romanen, og det er måten vi kan komme nærmest mulig sannheten fra og flykte fra den lukkede og engang fortalte stivnede historien.

Det er denne samtalen inne i mange av personene til Køltzow. Eli har det hun beskriver som ”samtalen inne i henne”, som hun har hatt siden barndommen, den blir sterkere. Den starta en gang, og er en stadig pågående og presserende samtale som hun ikke kommer ut av. Hun kaller den ”denne fram- og tilbakebevegelsen, mellom henne og noen få andre”. Eli føler at hun blir gal av å ikke komme ut av denne pendlende tilstanden mellom henne og de andre, de navngitte andre, det gjør henne klar over at hun ikke har et manifestert selv. Hun prøver å få klarhet, men når hun nærmer seg avgjørende erkjennelser som vil få konsekvenser, er det stadig mekanismer som trer i kraft for å få henne til å forbli passiv. Tilværelsen lukker seg med en falsk trygghet; de rådende forholdene framstår igjen som ”vanlige”, slik det må være.

Ine, i April/November, er gift med Bård. Hun er mystisk utad, hun er som borgerskapet. Ine framstår som en mystisk person for andre, men hun er aldri seg selv. Det mystiske oppstår som resultat av en slags mur av handlinger, som gir henne en overflate av kulde. Sitat: ”Alle de andre så en eller annen mystisk skikkelse i henne – mor, elskerinne – og oppførte seg deretter. Hun var aldri helt seg selv for noen i familien”. ”Nesten alltid var hun litt kald, litt forbeholden, det var det verste med det ufrivillige husarbeidet, hun hatet denne kulden det skapte.” ”Hun følte ingen motvilje mot husarbeid i seg selv, ikke arbeid i seg selv, bare tiden det stjal fra henne.”

Mange av kvinnene i Køltzows bøker legger ned en innsats som er på grensen av det forsvarlige. Det er disiplin, hele tiden å disiplinere seg for å kunne få til alt, og den kulden det kan medføre. De kjemper mot et patriarkat som utfolder seg og hviler på kvinners usynlige arbeidsinnsats.

Men jeg vil løfte dette ut av borgerskapet. Det gjelder for tilværelsen i sin alminnelighet. Nå vil jeg la dette gamle borgerskapet ligge. Det å kjempe seg ut av en tilværelse som lukker seg, og prøver å få oss til å tro at det er den eneste mulige, det er noe vi alle må kjempe mot. For noen blir den bevegelsen, nesten ut av og så dratt tilbake, en forutsetning for handling og å skape. Det finnes ingen steder å oppholde seg, det finnes ingen steder å være, det er en personlig stedløshet, det er forutsetningen for å ikke stivne. Det er vondt, smertefullt, å alltid sanse og se fordi man har noe inne i seg, som kan beskrives som samtalen inne i en, som tvinger en til å registrere og være skjerpet, men også gir mulighet for sterke opplevelser, full og hel tilstedeværelse i verden, fordi den – verden – fornyer seg for blikket hele tiden, fordi man ikke faller tilbake til to-tre historier og søker tryggheten, fordi man ikke kan være i tryggheten, den føles lumsk, løgnaktig, truende, ustabil i sin skjørhet og vaklende opprettholdelse.

Hilde Slåtto introduserer kveldens andre taler, forfatter Thorvald Steen.

Thorvald Steen:
Jeg vil starte med å si at når det galdt denne oppgaven, denne fine oppgaven det er å få velge ut et av Livs verk, så falt det meg veldig lett å velge akkurat Den unge Amalie Skram – Et portrett fra det nittende århundre. Siden jeg har vært hovedverneombud på Gaustad, har jeg også hatt en sterk relasjon også til Amalie Skram, i tillegg til Liv Køltzows forfatterskap, som jeg har fulgt veldig lenge. Når jeg tenker på akkurat dette verket til Liv Køltzow, så er det fordi jeg også tenker på to andre litterære opplevelser jeg har hatt: Peter Weiss’ Motstandens estetikk og første gang jeg skjønte at jeg ville begynne å lese poesi. Da jobbet jeg på Gaustad og var hovedverneombud. Jeg var 27 år og fikk tre diktsamlinger. Jeg hadde ikke lest poesi i det hele tatt på den tida. Det som forener disse tre verkene – Liv Køltzows verk, Peter Weiss’ Motstandens estetikk og poesien til Pablo Neruda, Arne Ruste og Triztan Vindtorn – det er ambisjonen om å skrive noe som er ubeskrivelig, noe som er umulig å favne. Hvordan skal man favne Amalie Skram innenfor et århundre? Denne ærgjerrigheten gjør at verket er så interessant for meg.

Det er derfor jeg har lest det to ganger tidligere. Da har det vært pliktrelatert: Jeg har lest det fordi jeg har villet finne ut noe. Men denne gangen valgte jeg det selv, og har lest det denne helga for tredje gang, nettopp på grunn av denne ærgjerrigheten i det litterære prosjektet. Å favne Amalie Skram innenfor et århundre – hvem er mer egnet til å kunne gjøre det enn Liv Køltzow? Til de som ikke har lest akkurat dette verket akkurat denne helga, vil jeg si at det geniale ved det er at Køltzow avgrenser det til 1846–1884. Det er fra Amalie Alvers fødsel til hun gifter seg med Erik Skram, og hun selv blir forfatter for alvor.

Rammen her er at Amalie er datteren til Mons og Ingeborg Lovise, skomakerdatteren. Faren driver forretninger i Bergen, men går konkurs i 1863 og stikker til Amerika, for ikke å havne i gjeldsfengselet. Moren vil at barna skal få utdannelse, og Amalie havner på byens beste pikeskole, mens brødrene havner på Latinskolen. Den viktigste personen i livet til Amalie fra denne tiden er Elias Holck, som hun korresponderer med i mange år framover, og som blir særdeles viktig for hennes dialoger om kristendom, om Bergen, om samtiden og tida rundt. 16 år gammel konfirmerer Amalie seg. Året etter blir hun forlovet. 18 år gammel gifter hun seg med Bernt Ulrik August Müller, som er 27 år, kaptein og kommer fra Bergens overklasse. Og det sier ikke lite.

Amalie får to barn i rask rekkefølge. Det som fascinerer meg med Liv Køltzows metode, kommer til syne på fem forskjellige nivåer. 1. Når Køltzow har fakta og kilder – brev, dokumenter, ofte skriftlige (men Køltzow er ikke overbevist av at skriftlige kilder alltid er riktige – selv en psykiater kan juge glatt). 2. Når det ikke fins kilder i det hele tatt. Da er Liv Køltzows metode å trekke inn mye rundt kulturhistorie og idéhistorie fra samtida. Hun diskuterer politiske forhold og hele kulturhistorien. 3. Dette var befriende første gang jeg leste det, og enda djervere da jeg leste det denne gang: Liv tar ikke fem øre for å switche over til sitt eget liv. Som konfirmant eller når hun skal ut i yrkesliv eller andre personlige erfaringer. Helt uten frykt og daddel blandes disse forskjellige nivåene på en utrolig tøff og djerv måte. 4. Det er også imponerende hvordan Køltzow trekker inn andre forfattere og biografers analyse av Amalie underveis i dette verket. 5. Endelig vil jeg også si at veldig mange biografer ikke tør å si noe som er kritisk eller ubehagelig. Men Køltzow er en råtass, og trekker for eksempel inn jødesynet til Amalie Skram. Her legges det ikke noe i mellom, og det gjelder for eksempel Amalies vurdering av Georg Brandes, som er tøft lagt fram av Køltzow. Som om ikke det er nok: Det er også en ufattelig skarp analyse av hvordan denne unge Amalie forskjønner faren som har stukket av og ikke kommer tilbake. Hun lager historier for å forskjønne hans liv, faktisk på bekostning av moren. Her gjør Liv Køltzow en kjempejobb, rett og slett.

Gjennom alle disse nivåene som jeg har nevnt er Liv Køltzow helt klar på at hun ikke kommer med noen sannhet om Amalie Skram. Hun prøver å nærme seg henne fra forskjellige vinkler og gir seg ikke ut for å gi et hele – og hun vil i hvert fall ikke dikte og gå inn i hodet på Amalie. Man kan si det er en form for pietisme, men jeg synes det er utrolig gjennomført i dette portrettet av Amalie.

Så kommer biografen Køltzow inn på det å møte forskjellige faser av Amalie Skrams liv. Som i romanen Forrådt, som Køltzow kaller «drepende god» – en veldig presis litteraturvitenskapelig betegnelse, synes jeg. Køltzow nevner at man her kan se sammenhenger med deler av Amalie Skrams eget liv, men ikke noe mer enn det: Dette er diktning og dette er virkelighet. Det er tydelig i denne sammenhengen. På et annet område skriver Amalie Skram lite om sitt eget liv, til og med til Holck: oppholdet i Konstantinopel. Seinere skriver hun om det i Fru Ines, hvor hun skriver utførlig om forskjellige sider av denne byen. I et seinere brev beskriver hun Konstantinopel som kanskje verdens vakreste by. Og både Liv og jeg har vært i denne byen, og vet at hun ikke tar for hardt i.

Det som også er veldig spennende, og som jeg ble mer fascinert av denne gangen enn sist jeg leste biografien, er at Køltzow skriver utførlig om den omfattende reisevirksomheten til Amalie. Hennes første ektemann Müller er skipskaptein, og de reiser altså på en jordomseiling. Og det er ikke noen wannabe-jordomseiling, det er en virkelig jordomseiling, hvor de reiser til steder som Australia, Belize, Peru, London, Khartoum, Jamaica, Svartehavet, Odessa og ender i Konstantinopel. Det blir nevnt at dette er en skipsroman, men det er også en dannelsesroman, hvor ekteskapet til Müller går så ettertrykkelig i oppløsning underveis på denne eventyrlige og omfattende ferden. Under dette oppholdet har Amalie Skram åtte døgn hvor hun er ute av seg, ute av forstand til å forstå opp og ned, det som noen psykiatere nok ville ha kalt en psykotisk tilstand. Mannen har en omfattende bagasje med seg, og fungerer som en slags medisiner. Han gir Amalie opium og morfin, som er kraftfulle virkemidler begge to. Det man vet om dette, og som Køltzow løfter fram, kommer fra brevene til hennes gamle lærer Elias Holck, og det han får vite er omfattende. Men som Liv sier flere ganger: Det er begrenset hva han får vite, og Amalie holder også mye borte, som hun tar opp igjen i skjønnlitteraturen seinere – antageligvis. Og alltid ender det, som Liv sier, med at Amalie bebreider seg selv. Det går igjen. Selv om det er openbart at mannen antageligvis har en kjønnssykdom, som han er blitt påført ved et av de mange havneanløpene under denne omfattende ferden. Dette er for henne et stort religiøst, moralsk, kjønnsmessig dilemma og problem, men hun bebreider like fullt seg selv hele veien. Hun er lenge i Konstantinopel, men skriver ikke til Elias Holck om det. I stedet tar hun det som nevnt opp i sin seinere roman Fru Ines og gjør ikke mye ut av det når hun er på selve reisen.

Så til noe som for meg var et sterkt gjensyn ved denne lesningen. Romanene Professor Hieronymus og På St. Jørgen. Køltzow gjør et tydelig poeng av hvordan Amalie Skram kommer i kontakt med psykiatrien for første gang, ved blant annet Klaus Hansen, lege, doktor og psykiater, og seinere Ole Rømer Sandberg, den første praktiserende legen på Gaustad. Det interessante er at – ja, hun blir behandlet med morfin og medisiner, men det er likevel psykiatri på den gamle måten: De driver med samtaleterapi. På et helt annet nivå enn det vi som lesere er kjent med fra «Professor Hieronymus og På St. Jørgen. Dette er et helt annet bilde enn det jeg har vokst opp med og sett. Etter at jeg leste Livs biografi første gang, leste jeg alle Rømer Sandbergs brev. Det er imponerende hvor ydmyk han er overfor sitt eget fag, i motsetning til Professor Hieronymus og hans samtidige Knut Pontoppidan i København.

Etter at Holck, jeg holdt på å si går av som samtalepartner i 1880, er det frapperende interessant hvordan Bjørnstjerne Bjørnson tar over rollen som samtalepartner. Her gjør Liv Køltzow noe Edvard Hoem seinere drar nytte av i sine Bjørnson-biografier. I denne tida er det også at Amalie blir en framifrå litteraturkritiker og –kjenner. Hun begynner i Bergens Tidende, utvikler seg, og ender opp i Dagbladet, hvor hun skriver ekstremt innsiktsfullle kritikker. Jeg må si at det er Køltzow som har satt dette i fokus for meg i hvert fall: hvor skarp hun var som litteraturkritiker.

På denne tida forlater hun endelig Müller etter tyve års separasjon og flytter til Fredrikshald, dagens Halden, og til slutt til Christiania. Der treffer hun Erik Skram, forfatter og journalist. De møtes første gang på det vidunderlige Victoria hotell i Rådhusgata, som dessverre ikke fins lenger.

Siste del av Køltzows praktfulle biografi handler om hvordan Amalie Skram omsider opplever forelskelsen, elskovens gleder og endelig kjærligheten. Det har hun aldri opplevd før, og det er noe av det råeste ved skildringa til Liv Køltzow, hvordan det blir lagt fram så nådeløst og tøft. Tematikken er noe vi har hørt om i andre av hennes romaner.

Jeg konkluderer med å si at denne biografien er så utrolig bra fordi den er ydmyk i sin tilnærming til gjengivelse av et annet menneske. I seg selv ligger det en humanisme og litterær klokskap i det som er frapperende. Språklig er den en fryd. Og enda mer stimulerende er det at biografien har egenskapene til et kaleidoskop: Jeg nærmer meg Amalie Skram fra stadig nye sider, takket være Liv Køltzow.

Hilde Slåtto introduserer kveldens tredje taler, kritiker Bernhard Ellefsen:

Bernhard Ellefsen:
Først må jeg si takk for invitasjonen til dette arrangementet. Jeg var utrolig glad for at Aschehougprisen gikk til nettopp Liv Køltzow og jeg setter stor pris på å få lov til å snakke om en side ved en av de norske romanene som har begeistret meg aller mest de siste årene. Tidlig i Liv Køltzows roman Melding til alle reisende fra 2015 har heltinnen, forfatteren Kaja Baumgarten, vært hos legen sin i Sandvika i Bærum og fått beskjed om at hun lider av Parkinsons sykdom. Det er en januarmorgen og vinterværet er temmelig kaldt. På elva ryker «det av det rosafargede vannet i den smale råken langs den ene bredden». Kanskje er det sløret av frossen damp og fargen som får Kaja til å tenke på Claude Monet, som i 1895 oppholdt seg i Sandvika og malte flere bilder derfra. «Han reiste til Norge fordi han ville male snø», skriver Køltzow, som lar Kaja grunne på hvorfor han ikke dro lenger inn i landet, for å oppleve den langt villere naturen som finnes der.

Køltzow skriver:

«[D]ro han lenger innover i det primitive landet, kom han til å støte på uløselige praktiske utfordringer og hadde ingen garanti for at bildene ville bli bedre, tvertom, han risikerte å få problemer med lys og farge som aldri før når han fikk se de virkelige fjellene i vinterdrakt, et syn som kunsten vanskelig kan overby. Han tok ingen sjanser og slo seg ned nær hovedstaden.»

Om det er hold i Monets biografi for denne refleksjonen, vet jeg ikke, men den peker i retning av det som skal vise seg å bli ledemotivet i denne fabelaktig sterke romanen: Det å utsette kunsten for den risiko som virkeligheten utgjør. Der Monet holder seg tett på byen for å slippe måtte la sin kunstneriske form romme deler av virkeligheten som står i motsetning til det estetiske programmet, har Køltzow her skapt en fortelling hvor estetisk program og fortelling slår mot hverandre med full kraft. Og hvor romanen tematiserer – og henter litterær energi ut av – nettopp denne kollisjonen.

Virkeligheten kommer ikke i form av et spisstindet fjell eller det voldsomme skinnet fra snøen på norske vidder. Snarere har virkeligheten fått en kropp og en stemme, og et navn: Vegard Vinsnes. Han er en hjertesyk cowboy og levemann hun har truffet på rehabiliteringsopphold, og blir en kaotisk og forløsende kraft i Kajas liv og skrift. Og dette siste – med liv og skrift – er helt sentralt, for det er her jeg synes romanen er så imponerende nysgjerrig og konsekvent: I sin undersøkelse av forholdet mellom livet og skriften, i sitt arbeid for å føre de to sammen. Allerede i romanens første avsnitt reflekterer Kaja: «Å innføre en ny person i historien var løsningen, tenkte hun, og la listen enda høyere enn før, i protest mot skjebnen.» Når Kaja sier «historien» i denne setningen, snakker hun både om romanen hun arbeider på, og om livet sitt. Vegard Vinsnes blir en åpning i begge, hun «skriver» ham inn i begge.

Vegard Vinsnes utgjør utvilsomt en kunstnerisk risiko. Han avkrever sin forfatter et sprang. Og hvor villig hun springer, hvor fri hun faktisk er, ser vi på det punktet i romanen hvor han, som det helt eksplisitt blir annonsert i prologen, gjør sin entré. Vi er på side 102. Til nå har vi, med unntak av prologen, befunnet oss i en Liv Køltzow-roman slik vi nok kunne forestilt oss den på forhånd. Den er ikke lik de forrige, vi forstår allerede at den er en av hennes sterkeste, men vi kjenner oss igjen. Så melder han seg altså. Med en setning som i hvert fall får denne leseren til å rygge: «Vegard Vinsnes trakk den røde pakka opp fra baklomma og rullet drevent en sigarett.» Vi skjønner allerede her at han skal beskrives i sitt eget toneleie, den drevne sigarettruller Vinsnes. Han står på en skrent og tenker på hvor han er. Men hvorfor skulle han egentlig tenke på dette? At han befinner seg på Klingenberg rehabiliteringssenter sør for Lillehammer?

Romanen stopper opp for å gi oss et svar: «Det siste tenkte han ikke. Det var bare noe han sa, da han langt senere dikterte deler av dette avsnittet til Kaja.» Et slikt metapoeng kan kanskje virke litt fikst, eller som om det ikke betyr all verden, men innenfor rammene denne romanen har skapt for seg selv, eller kanskje snarere har satt seg fore å overskride, slår opplysningen meg som både talende og viktig. Kaja har gitt fra seg ordet i sin egen roman. Det siste en forfatter vil gjøre, kan man tenke seg, det siste hun vil gi fra seg. Ordet.

Det er på dette nivået vi må tenke om den overgivelsen av kontroll hun som kunstner og menneske foretar i denne fortellingen. Dette er det motsatte av å bosette seg i nærheten av hovedstaden for å unngå fjell og farger som rokker ved maleteknikken, eller unngå en virkelighet den trygge kunsten ikke kan tåle. Det er å ta selve spranget. Gi det et forsøk. Bære eller briste.

I direkte forstand får han riktignok ikke beholde det så lenge. Ordet, altså. Etter drøye tre sider er vi tilbake hos Kaja. I hennes perspektiv. Men romanen blir aldri den samme. I de delene av teksten der han er tilstede, får prosaen det vi rett og slett må kunne karakterisere som et jævla tempo. Den rykker og river i båndet, den skumper og smeller mot vegger og tak. Og Kaja har ingen behov for å stille sitt litterære lys under noen skjeppe. Noen sider etter at Vegard har sluppet til, reflekterer hun åpent om hva dét vil si:

«At Vegard Vinsnes’ rå stil kunne få innflytelse på skrivingen hennes, hadde også streifet henne allerede på Klingenberg, selv om hun ikke skjønte hvordan det skulle skje. Men i går hadde hun skrevet noen nye avsnitt. Det hadde vært moro, men hadde gått litt over stokk og stein, og foreløpig hadde den gjenfødte romanen hennes fått noen temmelig vaklende bein å stå på, den var som en kalv som reiste seg for første gang, romanen var svimmel, ør og snublet i seg selv, og inne på soverommet sto i dette øyeblikket Vegard Vinsnes, roman-nyfødt, og nede på Vestre gård befant David seg [Kajas ektemann, snart eksmann], som Kaja hadde diktet om på i alle sine bøker, og her – her satt forfatteren selv, oppløftet og livsfjern som aldri før, og kom nok ikke til å skjønne tilværelsens ubønnhørlige alvor før det var altfor sent.»

Dette siste, med alvoret, kan sikkert være sant. Men at hun er livsfjern som aldri før, det er rent koketteri på dette tidspunktet i romanen. Kaja, og skriften hennes, har gått mange skritt i retning av livet, eller virkeligheten, eller hva man nå skal kalle det. Uten dermed å miste seg selv, eller gjøre seg til. Også dette tenker romanen vitalt og genuint morsomt om. For dansebandentusiasten Vinsnes’ «rå stil» farger selvfølgelig språket til Kaja, uten at hun mister av syne den komiske kontrasten mellom de to: «Hun kjente Venezia ut og inn, […] og var ikke sikker på om det var det rette stedet for å oppfylle Vegards drøm, som han hadde utdypet i en […] sms: I Venezia kan vi drekke og pule hele natten.»

Å overgi seg til Vegard Vinsnes har en pris. Han lurer henne for penger, hvis man nå kan lure noen som vet smertelig godt hva hun blir utsatt for. Han rykker i teppet hun står på, forvirrer og sviker henne. Til slutt forlater han henne, ved å dø. Han var en ekte risiko. Men hun overlevde ham. «Nå lå også dette bak henne. Det var første februar totusenogni, og tolv dager siden Vegard Vinsnes levde og var seg selv.» Han var seg selv i denne romanen fordi Kaja slapp ham inn, og lot ham teste sin skrivemåtes tøyelighet.

Ved endt lesning kan man kanskje komme til å tenke på livsfilosofiske vendinger à la «det er bedre å ha elsket og tapt …» og så videre. Og romanen er utvilsomt livsbejaende i sin vitalitet. Men egentlig forsøker den å si oss noe annet – og noe mer – enn at vi må gripe dagen. Den er ikke normativ i det hele tatt. I stedet tenker jeg at romanen helt uredd tar med seg det litterære staffeliet ut i verden for å utsette seg. For å åpne seg for det som måtte finnes der. Slik det å åpne seg for Vegard Vinsnes også er smertefullt usikkert og kaotisk for Kaja.

Det romanen vinner underveis er en levende litterær kunst. Altså en skrift med varme, nærvær og åpenhet. Som ikke blir «romanaktig». Som – vesentlige forskjeller til tross – kan bringe tankene til en Vigdis Hjorth, eller en Tove Ditlevsen. To andre av mine favorittforfattere som lar skrift og liv flettes sammen uten noen gang å være naive på hva skrift og liv er, eller på det stive skillet vi opprettholder mellom dem.

Til slutt må vi jo minne om at forfatteren Kaja Baumgarten er diktet opp av en annen forfatter. Og at denne forfatterens utfordring av sin egen litterære trygghet jo dermed er enda mer kompleks, rik og imponerende enn Kajas. Rik nok til å overskride et begrep som virkelighetslitteratur, eller til å la oss fylle det med et nytt og mer konstruktivt innhold. Ved å minne oss på at virkelighet og litteratur jo ikke er motsetninger, tvert imot.

Liv Køltzow leser fra Melding til alle reisende.

Referent: Eivind Myklebust
Arrangementet var støttet av Fritt Ord og Norsk kulturråd.