Kritikerprisen for teater 2023–2024

Tale ved utdelingen av Kritikerprisen for teater 2023–2024 mandag 23. september 2024 på Litteraturhuset i Oslo.

Ved Therese Bjørneboe

Det er fint spenn mellom de nominerte til Kritikerprisen for teater 2023–2024 – fra Ibsens historiske drama Kongsemnene på Trøndelag Teater, til to norske urpremierer: I vårt sted, av Arne Lygre på Nationaltheatret, og Chaplin: diktatoren av Morten Joachim og Line Hofoss Holm, på Den Nationale Scene i Bergen. I stykket, som – slik tittelen lover – eksponerer mindre flatterende sider ved filmikonet, er det Eirik del Barco Soleglad som er nominert for sin tolkning av tittelrollen. De to andre nominasjonene går til det kunstneriske teamet – skuespillere og lysdesignere, regissører og scenografer. Her er det kanskje på sin plass å nevne at Arne Lygre ble tildelt Den nasjonale Ibsenprisen for I vårt sted. Overrekkelsen fant sted på Ibsens fødselsdag, 23. mars. Og det fører oss tilbake til Ibsen – eller snarere Trøndelag Teaters Kongsemnene – et overflødighetshorn av en forestilling og vinner av årets Teaterkritikerpris.

Forestillingen åpner med å eksponere bakteppet for stykkets intrige, et krigsherjet landskap i mørke og tåke. En mursteinbalkong synes å henspille på ruinene av en borg, samtidig som modellhester i full størrelse og gamle bildekk som ligger slengt til høyre på scenen, fra begynnelsen av viser at dette er en forestilling som tar seg store friheter med stykkets plassering i rom og tid. Kostymene peker ofte mot vår egen samtid, som når Håkon Håkonsson går i t-skjorte og svarte jeans, eller bisp Nikolas skifter fra bispedrakt til silkedress, i scener der han fremstår som entertainer og kristenkarismatisk sjelefanger. De kvinnelige skuespillerne bærer dronningkjoler, og later til å høre hjemme i en forgangen historisk epoke. Dét kunne man derimot ikke si om de to sagastil-kostymerte fortellerne, som jevnlig brøt inn i handlingen med kommentarer og snikksnakk. Slike revy- eller vaudeville-innslag som er talende for forestillingens episodiske dramaturgi, og ustadige veksling mellom alvor og humor, eller ironi, og hirdmennene minner om fotballsupportere.

Det eklektiske formspråket gjør Kongsemnene til en tidvis forvirrende opplevelse, hvor de forskjellige elementene trakk i ulike retninger, og anmeldelsene var ikke unisont positive. På mange måter gjør regissør Jurij Butusov og resten av det kunstneriske teamet det til publikums oppgave å plukke opp bitene, og forsøke å sette dem sammen igjen. Men det er etter mitt syn gjort et godt valg når Kongsemnene på Trøndelag Teater ikke blir spilt som et tentativt realistisk historiedrama. Stykket var Ibsens siste såkalt nasjonalhistoriske drama, og ble uroppført i en iscenesettelse på Christiania Theater i 1864, hvor Ibsen selv hadde en hånd i det scenemessige – og han tilstrebet at dekorasjonene skulle være historisk korrekte. I Keld Hyldigs nylig utgitte Ibsen og norsk teater, skriver han at det historiske dramaet – og spesielt Ibsens – var i ferd med å bli en kampplass for realistiske prinsipper på denne tiden. Slik sett var uroppsetningen av Kongsemnene i sin tid radikal. Men i dag er det vanskelig å se bort ifra at en av de mest sentrale replikkene, ja, selve kongstanken til Håkon Håkonsson – «Norge var et rike, det skal bli ett folk» – var en frukt av nasjonalromantikken og nasjonsbyggingen. Det anakronistiske ved Kongsemnene som et «nasjonalpatriotisk» drama, forsøker ikke oppsetningen ved Trøndelag Teater å glatte ut gjennom stilisering og abstraksjon.

Scenografien til Aleksandr Shiskin-Hokusai gir meg følelsen av at rommet og det sceniske landskapet er i konstant bevegelse, ja, likefrem animert. Noe som understøttes av et lydspor med musikk som spenner fra Led Zeppelin til Bach, Beatles og Ole Paus – men aller mest av Mari Boine.

Kongsemnene inneholder et stort persongalleri, men de sentrale rollene – Håkon Håkonsson, Skule Jarl og bisp Nikolas – er preget av et dyptliggende spenningsforhold mellom det Keld Hyldig kaller «nasjonale figurasjoner», eller typer, og er slik sett idealiserte, samtidig som de oppleves som psykologisk nyanserte og individualiserte – og der særlig Skule, glimrende spilt av Hans Petter Nilsen – peker mot Ibsens moderne og tragiske tvilere. På en merkelig måte får Jurij Butusovs oppsetning motsetningene til å sameksistere gjennom en fysisk og ekspressiv spillestil, som gir skuespillerne mulighetsrom til å inderliggjøre, samtidig som de ytre attributtene ved karaktertegningen gjør dem til figurasjoner fra en moderne og/eller pop-kulturell forestillingsverden. Det er dristig, men bidrar til at oppsetningen på Trøndelag Teater lykkes i å gjøre Kongsemnene til et både underholdende og dystert moralspill fra samtiden.

«Den politiske situasjonen duver over scenerommet som et spøkelse», skrev Per Christian Selmer-Anderssen i Aftenposten. Det lar seg forstå helt bokstavelig, For bisp Nikolas er ikke bare en kyniker og verdensforakter av dimensjoner, men er også en djevel-figur, som kommer tilbake som gjenferd etter sin død, for å drive krigen og maktspillet videre. Jurij Butusov lar scenen, hvor Skule Jarl avslår Mefisto-pakten (og begynner sin Golaata-vandring), utspille seg ved et mega-langt «Putin-bord». Det er forestillingens mest direkte politiske referanse, ja, kanskje den eneste. Men det gjør Thomas Jensen Takuys funky og karismatiske biskop til en tvetydig og sterk metafor for apokalyptiske krefter i samtiden – og fullt på høyde med Ibsen.

Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Gratulerer!