Kritikerprisen for beste voksenbok 2014

De nominerte til Kritikerprisen for beste voksenbok 2014 er:
Rune Christiansen: Ensomheten i Lydia Ernemans liv, Forlaget Oktober
Ingvild H. Rishøi: Vinternoveller, Gyldendal
Lars Petter Sveen: Guds barn, Aschehoug

Årets vinner av Kritikerprisen for beste voksenbok, har i løpet av ganske få år etablert seg med et av de sterkeste forfatterskapene i sin generasjon. Forfatteren har både et sjeldent godt blikk for det mellommenneskelige, for måten folk formes og preges av sine prisgitte omgivelser – og et språklig særpreg. Hver setning i fortellingene preges av nøkternhet, presisjon og poetisk hverdagslighet. Det gjør tekstene akutt virkelige, akutt nåtidige.

Kritikerprisen for beste voksenbok 2014 går til Ingvild Hedemann Rishøi, for hennes novellesamling Vinternoveller. Faktisk er det første gang siden 1997 en novellesamling mottar prisen. Vinternoveller er viktig samling, blant annet fordi den synliggjør en del av Norge som ofte blir liggende i skyggene.
Fattigdom og sosial nød i Norge i dag betyr ikke slumområder og sultedød. Heldigvis. Men de sosiale problemene som finnes, har kanskje faktisk blitt usynlige? Usynlige for storsamfunnet – det velsmurte Olje-Norge. Ingvild Rishøi gjør den norske fattigdommen og den hjemlige sosiale nøden synlig i sine historier.

Vinternoveller består av tre noveller. I den første er en ung alenemor på vei hjem med dattera. Det er vinter og de fryser. De siste småpengene skal brukes til bussen. Så kommer de forbi en tigger, og mora blir konfrontert med datteras spørsmål: «Hvorfor kunne vi ikke hjelpe han med noen småpenger?».

I den andre novellen forsøker en mann å bli en god far igjen, etter å ha sluppet ut fra fengselet. Han må få kjøpt i en pute til ungen sin. Hvis han ikke klarer dét – hvordan skal han klare noe som helst?

Mens de to første fortellingene sees fra to utsatte foreldres perspektiv, møter vi i siste novellen tre søsken på rømmen, etter at de voksne har sviktet dem. De vil gjemme seg på en hytte, men veien dit er lang, snøen er høy, det er kaldt.

Det er kaldt i de tre novellene, men det er også mye varme. Menneskene i Vinternoveller prøver. De vil godt, og gjør sitt beste, men erfarer at til og med deres beste ikke er godt nok.

Menneskers kamp for å være gode, og erfaringen av egen tilkortkommenhet, er velkjente litterære tema, som Rishøi turnerer med eleganse og klokskap. Og hun skiller seg ut fordi vi i Rishøis noveller aldri føler at fortelleren eller forfatteren ser ned på eller synes synd på karakterene. Deres utsatthet, tilkortkommenhet og sårbarhet stilles ikke opp til skrekk og advarsel. Man føler aldri at forfatteren vil gi inntrykk av at hun vet mer, at hun har forstått bedre, enn karakterene. Perspektivet på dem er i stedet utpreget empatisk, på like fot. Leseren inviteres til å se karakterene i Vinternoveller som sine likesinnede, som sine umiddelbare, tilstedeværende medmennesker.

Ingvild Rishøi debuterte med novellesamlingen La stå som ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker. Hennes andre novellesamling, Historien om Fru Berg, ble nominert til Brageprisen, og i fjor fikk hun Brageprisen for «Vinternoveller». Hun er også tildelt flere andre priser.

Med Vinternoveller er det nesten så vi kan si at den rishøiske novellen har blitt sin egen sjanger. Rishøi prises ofte for sitt sosiale blikk, for sin litteraturs medmenneskelighet, men det er viktig å huske at hun også er en ypperlig stilist. Allerede fra debuten utmerker hun seg med ved å bruke hverdagspråket – måten vi snakker på i våre vanlige liv, samtidig som fortellingene med kløktige grep og presisjon gjør synlig det vi synes er aller vanskeligst å snakke om. Med få ord bretter Rishøi opp både konkrete, fysiske situasjoner og all den emosjonelle ladningen menneskene i dem bringer med seg.

Desperasjonen i Vinternoveller framsettes lavmælt, men den er prekær og intens – vi møter disse menneskene i situasjoner hvor de nesten ikke klarer å holde alt samlet lenger. I et litterært landskap tett befolket av velsituerte middelklassemennesker, er det et viktig poeng at Rishøis noveller tar for seg et knippe mennesker som faktisk ikke har fått være med på det fantastiske norske velstandseventyret.

I alle tre novellene kommer det uventet hjelp utenfra. Strukturene endrer seg ikke, problemene er fortsatt like virkelige for våre hovedpersoner, men et fremmed enkeltmenneske kommer inn og hjelper i et vanskelig øyeblikk. Og det betyr noe. Rishøis noveller overbeviser om at disse små, gode handlingene har stor, uvurderlig betydning.

I Rishøis versjon handler sosialt engasjert litteratur om verdighet, anstendighet, medmenneskelighet, og et ønske om fellesskap. Forfatterskapets popularitet sier også noe om at disse historiene er ønsket, at de treffer noe i oss. I en tid hvor det kan synes som om skepsis og mistro mellom menneskene er økende, at forskjellene mellom oss blir tydeligere, minner Rishøis noveller om det som forener, om det vi deler. Vi vil det gode. Det er ikke lett. Det er så vanskelig at det hender vi ikke greier det. Og når det skjer, da kan vi tørre å håpe at det finnes noen der, som kan hjelpe. At det finnes en utstrakt hånd, et åpent hjerte, noen som ser.

Prisen er et trykk av Niclas Gulbrandsen med tittel «Det ringer». Gratulerer!