Aschehougprisen 2004 til Dag Solstad

Arbeidsutvalget i Norsk kritikerlags litteraturseksjon, som utgjør Aschehougprisens jury, består av følgende personer: Anne Schäffer, Asle Aasen Gundersen, Nøste Kendzior og undertegnede, Leif Høghaug.

Mange vil hevde at årets Aschehougprisvinner burde fått denne prisen for lenge siden, og noen vil antagelig stille det spørsmålet som heller ikke juryen kunne unngå å stille: Hvorfor nå, i 2004? Forfatteren er blitt nominert gjentatte ganger. Forskjellige jurymedlemmer, nåværende og forhenværende, har sørget for å gi den ene nominasjonsprosess etter den andre et preg av føljetong, en kritisk føljetong vel å merke. Det er kanskje noe vemodig at årets jury setter en stopper for denne føljetongen – men alt talte for at tiden var inne. En merkelig stillhet senket seg over oss da vi, i fellesskap, hadde fattet vår beslutning. Vår beslutning om å gi prisen til en forfatter og et forfatterskap som ikke er til å komme forbi. En forfatter og et forfatterskap som er uløselig knyttet til de historier som utgjør den norske samtidslitteraturens historie. Ærede forsamling, det er en stor glede, på vegne av juryen og Aschehoug Forlag, å kunngjøre at årets Aschehougprisvinner heter Dag Solstad.

Dag Solstad debuterte i 1965 med novellesamlingen Spiraler. I 1969 ga han ut sin første roman, Irr! Grønt! Romanen Arild Asnes 1970 kom i 1971, skapte rabalder, og siden er det blitt flere romaner som har skrevet seg inn i den norske litteraturhistorien. Vi nevner: Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land, Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, Roman 1987, Ellevte roman, bok atten, Genanse og verdighet, Professor Andersens natt, T.Singer, og sist men ikke minst, den romanen som kanskje, hvem vet, vil bli betraktet som den viktigste Solstad-romanen: 16.07.41 – vi er mange som gjerne skulle ha visst hvordan fremtidens kritikere, litteraturvitere og litteraturhistorikere vil møte Dag Solstads forfatterskap.

Enkelte vil påstå at Dag Solstad gjentar seg selv, at han skriver den samme romanen igjen og igjen. Vi vil heller si at Solstad viser en sjelden evne til stadig å utfordre – både seg selv og sine lesere. Hvilket innebærer: En sjelden evne til stadig å utfordre det norske språket. Det meste står på spill i Solstads tekster. Syntaks, politikk, historiebevissthet … Dag Solstads forfatterskap er en sterk påminnelse om at romanen fortsatt er et ufullendt prosjekt. Et prosjekt i bevegelse, ja et kritisk prosjekt.

Vi vil avslutte denne talen til Dag Solstad med to sitater, først ett fra Arild Asnes 1970, og deretter ett fra 16.07.41:

«Togene. Hver natt skrangler togene innenfor Europa, fram og tilbake, opp og ned langs sentrale strøk, uler gjennom utkantene, i syd, i øst, i nord, i vest. Togene. Hver natt jager de opp de opptrukne sporene som binder Europa sammen til et legeme, jager gjennom natta, sprer sine gule lysblaff, som feber.»

«Jeg har hatt stor glede av å arbeide med romaner som Ellevte roman, bok atten og de andre jeg har skrevet siden 1992. Arbeidet med å finne fram til romanens uoppløselige episke element. Å lytte til og stole på min egen fascinasjon over elementer til en slags fortelling som dukket opp i min bevissthet, selv om de syntes aldri så sære, til dels ubrukbare til å skape litteratur av, men som jeg, etter nøye overveielser, benyttet meg av, ikke uten hoderysten, for å dukke ned i det området som jeg betegner som det språkløse og benytte mine episke elementer til å beskrive dette, for meg, for all del for meg, språkløse området. På en måte har jeg nok tenkt at slik skulle det fortsette. Toget var gått, jeg hadde steget på, det var for sent å stige av igjen, for toget var i bevegelse, toget var gått, og jeg var om bord.»

Dag Solstad, gratulerer!